LB-2001-1614

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-14
Publisert:	LB-2001-01614
Stikkord:	Foreldreansvar og samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-04358 A/40 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01614 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Cathrine Aspestrand).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen F Moen, formann. Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Peter L Bernhardt
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §44, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §39, §44a, §47

Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar og samværsrett.

B, født *.*.1967, og A, født *.*.1962, giftet seg 28 juli 1990. I ekteskapet er det to barn, C, født *.*.1991, og D, født *.*.1994.

A er oppvokst i Bagdad, Irak og flyktet derfra i 1980. Etter å ha bodd i andre land, kom han til Norge som asylsøker i 1987. Partene ble kjent mens han bodde på asylmottak på Vestlandet. Etter ekteskapsinngåelsen bodde de sammen på Vestlandet en tid, før A flyttet til - - for å fullføre sin utdannelse. Han flyttet senere til Oslo og B kom etter med barna i 1996. De ble separert i 1997 og skilt i 1998.

B flyttet etter samlivsbruddet sammen med barna til en leilighet på X. C begynte på X skole, mens D gikk i barnehage, først i - - barnehagen, senere i Y barnehage nærmere hjemmet. A ble boende i partenes tidligere felles bolig i - - veien.

Det ble ikke inngått noen samværsavtale mellom partene i forbindelse med samlivsbruddet. Det ble gjennomført en del ettermiddagssamvær mellom barna og faren. I den forbindelse kom det til en rekke ubehagelige situasjoner i form av vold mot og utskjelling av moren i forbindelse med henting og bringing. Av denne grunn ble det i april 1998 utferdiget besøksforbud av politiet, som ble stadfestet av forhørsretten for ett år. Det gikk ut på at A ikke fikk oppsøke B. Når det gjaldt forholdet til barna, ble det vist til at samvær kunne skje via kontakt med barnevernsvakten.

A reiste våren 1999 sak ved Oslo byrett med krav om samvær med barna. Partene inngikk rettsforlik 9 juli 1999 som gikk ut på at faren skulle ha ettermiddagssamvær med barna hver tirsdag og torsdag. Barna skulle hentes på skolen og i barnehagen. Første samvær skulle finne sted 19 august 1999 og avtalen skulle reforhandles i januar 2000.

Det oppsto allerede 19 august 1999 problemer i forbindelse med avviklingen av samværene, blant annet ved at A slo og spyttet på B i forbindelse med avlevering av barna. Ved brev av 27 august og 1 september 1999 til hans daværende advokat ga advokat Aspestrand uttrykk for at As opptreden var uakseptabel og brøt med forutsetningene i rettsforliket. Etter dette opphørte samværene frem til november samme år, da de ble gjenopptatt.

Ved Oslo byretts dom av 11 januar 2000, ble A dømt for blant annet trygdebedrageri, vold og trusler mot B, to andre tilfeller av vold, befatning med til sammen ca 470 gram hasjisj, brudd på besøksforbudet, krenking av B og hennes mor ved telefontrakassering til en straff av fengsel i seks måneder, hvorav 90 dager betinget. B ble tilkjent oppreisning med kr 10.000,-.

Problemene i forbindelse med avvikling av samværene fortsatte. I april 2000 anmeldte Y barnehage A for hans oppførsel i barnehagen. X skole skrev til partene 9 mai og ga uttrykk for at C ikke kunne fortsette i skolefritidsordningen dersom far skulle hente henne der.

Etter dette flyttet B sammen med sine barn og nye samboer til Vestlandet, på ukjent adresse. De fikk en datter september 2000. A har giftet seg med en kvinne fra Latvia og bor fortsatt i Oslo.

Det har ikke vært gjennomført samvær etter at mor og barn flyttet. Ved stevning av 10 mai 2000 reiste B sak ved Oslo byrett for å få fastslått at A ikke skulle ha samværsrett med sine barn og ikke ha del i foreldreansvaret. Oslo byrett avsa dom 26 februar 2001 med slik domsslutning:

1. B skal ha foreldreansvaret for partenes fellesbarn C, født *.*.1991 og D, født *.*.1994.

2. A skal ikke ha samvær med barna.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom å erstatte B saksomkostninger med kr 35.000,-trettifemtusen - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra forfall til betaling skjer.

Det bemerkes at rett fødselsdato for C er *.*.1991.

A har i rett tid anket saken inn for Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus 8 og 9 januar 2002. Den ankende part møtte og ga forklaring. Ankemotparten møtte sammen med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Fem vitner ga forklaring, hvorav tre over telefon. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part, A har i hovedsak anført:

Han er svært glad i sine barn og ønsker det aller beste for dem. Han bør derfor få samværsrett med dem, først og fremst i sommerferien.

Det er ikke noe som tyder på at det vil være skadelig for dem å ha samvær med sin far, tvert i mot. Ankemotparten har selv gitt uttrykk for at barna savner sin far. Han har aldri slått barna sine og har alltid sørget for at de var velstelt og fikk god mat. Vitner kan bekrefte at han har hatt et godt forhold til dem.

Det bestrides ikke at han fra tid til annen har opptrådt voldelig og vært «stygg i munnen». Dette har imidlertid sammenheng med hans dype fortvilelse over ikke å få treffe barna sine. Etter hans syn er det videre rimelig at han ønsker å få vite den seksuelle legningen til den sakkyndige i saken og til personer som skal ha med hans barn å gjøre. Han vil ikke selv kunne kommunisere med en som er homofil og han ønsker ikke at barna blir ettersett av slike personer. Det er overhodet ikke fare for at han vil kidnappe barna.

Han har mye å gi barna sine ved samvær. Han er språkmektig og har livserfaring, så han kan lære dem mye. Han har fremtidsutsikter som deltaker i et hotellprosjekt i Tyrkia. Videre har han innhentet tilbud på livsforsikringer som skal tilgodese barna med angivelig 13 mill kroner.

Det er liten grunn til å legge vekt på det sakkyndige vitnets synspunkter. Denne gjorde tjeneste som rettsoppnevnt sakkyndig i byretten, men uttalte seg på altfor tynt grunnlag. Den sakkyndige hadde ikke observert far og barn sammen og hadde kun en kort samtale med ham. Den ankende part ønsket ikke å bli observert i samspill med barna fordi små feil lett kunne brukes mot ham.

Det er særlig viktig at barna opprettholder kontakten med sin far fordi han kommer fra en annen kultur enn den norske. Det er samlet sett klart til barnas beste at han får samvær med dem.

Den ankende part ønsker også del i foreldreansvaret.

Det er lagt ned slik påstand:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for fellesbarn C, f. *.*.91 og D, f. *.*.94.

2. A skal ha samvær med sine barn C og D fastsatt etter rettens skjønn.

3. A tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, B, har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:

I utgangspunktet har barn rett til samvær med begge sine foreldre, jf barneloven §44. Det er imidlertid «barnets beste» som er hovedkriteriet for avgjørelsen slik at samværsretten kan falle bort dersom det er det beste for barna.

I denne saken vil det være til barnas beste at det for tiden ikke gjennomføres samvær mellom barna og faren. Faren har over lang tid utvist en oppførsel som er langt under minimum av akseptabel opptreden og som fører til at det ikke er til det gode at de er sammen med ham. Hans adferd ligger langt utenfor et normalt adferdsmønster.

A har oppført seg svært dårlig i barnas nærmiljø. Lærere, ansatte ved skolefritidsordningen og barnehagepersonell har blir utsatt for vold og trakassering. Barnehagen til D anmeldte ham for dette og skolefritidsordningen utestengte C så lenge faren skulle hente henne der. Disse forhold får naturlig nok betydning for barnas trivsel i sitt miljø. Både skole og barnehage har gitt uttrykk for at barna var bekymret når det var far, ikke mor som skulle hente dem.

Det må legges vekt på at A gir uttrykk for en svært negativ holdning til norsk kultur og har et kvinnesyn som er svært uheldig. Han benytter ofte seksualiserte uttrykk i omtale av og tiltale til andre og han finner det naturlig å spørre ukjente om deres seksuelle legning. Disse forhold gjør at det kan stilles spørsmål ved ham som forbilde.

Det er videre av betydning at A har utvist en svært dårlig impulskontroll. Han er straffedømt for å ha slått en tilfeldig bilist og en ansatt i barnehagen. Han har videre slått barnas mor flere ganger i deres påsyn. Det kan ikke være tvilsomt at slike handlinger setter sine spor i barna.

Etter ankemotpartens syn er det særlig betenkelig at A synes å ha en annen virkelighetsoppfatning enn andre. Han innser ikke konsekvensene av sine handlinger. Han adferd synes å være upåvirket av om han har samvær med barna eller ikke.

Det vises til det sakkyndige vitnes uttalelse om at samvær frarådes inntil barna selv er i stand til å sette grenser, ved omtrent 15 - 16 årsalder. Alle forhold tatt i betrakting er det ikke sunt for barna å omgås sin far og det er til deres beste at det ikke fastsettes samvær.

Konfliktnivået mellom partene er så høyt og As samarbeidsevner så dårlige at han ikke bør ta del i foreldreansvaret.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 26. februar d.å. i sak nr. 00-04358 A/40 stadfestes.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % rente pa beregnet fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Det er enighet mellom partene om at C og D skal bo fast hos sin mor B. Saken gjelder spørsmålet om samværsrett for faren og spørsmålet om foreldreansvaret.

Spørsmål om samværsrett

Utgangspunktet for saken er det rettskraftige rettsforlik av 9 juli 1999 om samvær mellom far og barn. Etter barneloven §47 jf §39 kan bestemmelse om samvær i et forlik «berre endras når særlege grunnar taler for det». Slik denne saken ligger an, der mor og barn har flyttet til Vestlandet og samvær ikke har vært utøvet på nærmere to år, kan kravet om særlige grunner ikke få noen selvstendig betydning. Avgjørende blir barnelovens alminnelige regler om rett til samvær.

Det klare utgangspunktet er at barn har rett til samvær med begge sine foreldre, jf barneloven §44. Av barneloven §44a tredje ledd fremgår det at en eventuell bestemmelse om at det ikke skal være samvær først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barna.

Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær mellom far og barn, jf blant annet uttalelser i Rt-1987-589 og Rt-1995-946. I Rt-1989-148 heter det blant annet:

...

Dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf Rt-1976-1497.

...

Det fremgår av Rt-1976-1497 at selv en motvilje basert på en oppriktig bekymring for virkningen av samvær på barnet, ikke i seg selv er tilstrekkelig til å nekte samvær hvis domstolene finner at samvær er det beste for barnet.

Spørsmålet i saken blir derfor hvorvidt de forhold som er påberopt av ankemotparten og de opplysningene som ellers foreligger i saken, gir grunnlag for å fravike barnelovens alminnelige regler om samvær mellom far og barn.

Psykolog Tor Bjørn Johnsen var oppnevnt som sakkyndig for byretten og forklarte seg som sakkyndig vitne for lagmannsretten. Han avga en foreløpig rapport 3 desember 2000, der det i oppsummeringen blant annet het:

...

Undertegnede har en omfattende erfaring med fremmedkulturelle, også med personer fra Iran, og det er lite med fars avvikende fungering som kan sies å være kulturrelatert. Klinisk sett er far intellektuelt godt fungerende, men totalvurderingen blir redusert da hans sosiale fungering er nedsatt (dette ut fra sakens papirer og intervjusituasjonen)

Sakens historie er ikke preget av at far har god impulskontroll. Han har ukritisk eksponert barna for sin vold og sine meninger. Bl.a gjennom D sin karakteristikk av sin mor som hore, samt rettspålegg om besøksforbud til mor. En fortolkning av barnas drømmer (mareritter) indikerer at barna egentlig er redd sin far, og hva han er i stand til å gjøre mot dem og deres mor.

...

Etter å ha fulgt saken i byretten, konkluderte den sakkyndige med at det var hans klare oppfatning og anbefaling at barna ikke burde ha samvær med sin far, og at dette først bør finne sted når barna er store nok til selv å kunne sette grenser.

For lagmannsretten har psykolog Johnsen fastholdt sin anbefaling om at samvær mellom far og barn ikke bør finne sted. Han uttalte at hans generelle syn var at det var særlig viktig at barn av foreldre fra forskjellige kulturer hadde kontakt med begge. Når han likevel ikke kunne anbefale samvær i denne saken, var det fordi han mente samvær ville være skadelig for barna. Far har svært særegne sosiale reaksjoner og uttaler seg negativt om barnas nåværende boforhold. Ved å være sammen med far, ville barna bli eksponert for en lojalitetskonflikt som kunne utløse ekstreme spenninger. Det kunne igjen føre til kroppslige symptomer som man allerede hadde sett tegn på. Han karakteriserte fars adferd og reaksjonsmønstre som å ligge utenfor vanlig variasjonsbredde.

Johnsen uttalte videre at samvær ikke burde finne sted før barna var gamle nok til selv å sette grenser og til å klare seg selv slik at de for eksempel kan forlate en ubehagelig samværssituasjon på egenhånd.

Etter en samlet vurdering av partenes forklaringer, vitneforklaringer og øvrige bevis i saken er lagmannsretten kommet til at As adferd over lang tid tyder på at han har negative egenskaper utover vanlig variasjonsbredde.

Han har over tid utøvet vold og trakassert barnas mor, ofte i deres påsyn. Dette har ført til at han ble ilagt besøksforbud i 1998. Han er også straffedømt for en del av disse forholdene.

Hans manglende impulskontroll kommer til uttrykk ved at han også har utøvet uprovosert vold i andre tilfelle og er dømt for dette. Han har drevet telefonsjikane både overfor B, hennes mor og arbeidskolleger.

A har utvist en oppførsel i forbindelse med henting av barna i barnehage og på skole som har ført til problemer for barna. Det ble sendt bekymringsmelding vedrørende C fra X skole til barnevernet 1 februar 1999. Skolen viste til at han hadde opptrådt arrogant og provoserende også i andre barns påsyn. Det hadde til slutt blitt nødvendig å tilkalle politiet. C var svært berørt av dette og hadde uttrykt frykt for at faren skulle dukke opp. Skolen sendte ny bekymringsmelding 20 september 1999 som gikk ut på at C var redd for at far skulle komme og ta henne og slå noen eller si dumme ting. Den 9 mai 2000 skrev skolen til B og ga uttrykk for at man på grunn av fars uakseptable oppførsel ikke fant det forsvarlig at han hentet C på skolen. Som en følge av dette kunne skolen ikke lenger tilby C plass i skolefritidsordningen.

Styrer i - - barnehagen bekreftet 24 mars 1998 at Ds far hadde opptrådt truende og ubehagelig overfor personalet. Hun har videre beskrevet en scene i barnehagen 26 mars 1999 som skapte frykt blant barn, foreldre og ansatte. Nåværende styrer i Y barnehage forklarte som vitne at hun var blitt fortalt av de ansatte at A gjentatte ganger hadde vært i konflikt med personalet. De andre barna var blitt engstelige på grunn av hans oppførsel og personalet følte seg truet. Hun fortalte også om et tilfelle der D og noen av guttene i barnehagen hadde lekt med å vise frem tissefantene sine. Da A hørte om dette, ga han sønnen 1000 kroner for at han skulle skjære av tissefantene til de andre guttene.

A forklarte selv for lagmannsretten at da han hadde påtruffet daværende styrer i Y barnehage på Rema 1000, hadde han ropt «pedofil» til ham gjennom hele forretningen. Han så ikke noe galt i dette. Han forklarte videre at han fant det naturlig at han kunne spørre barnehagestyrer og den sakkyndige i saken om deres seksuelle legning. Han ville ikke kunne kommunisere med en som var homofil.

A forklarte at en del av de hendelsene som ble beskrevet var foranlediget av hans fortvilelse og frustrasjon over ikke å få treffe sine barn. Lagmannsretten viser imidlertid til at voldsutøvelsen og den verbale trakasseringen av en rekke personer har strukket seg over tid. Det er ikke snakk om et enkelttilfelle utøvet i affekt. Det er også på det rene at en rekke tilfelle av uakseptabel adferd nettopp er utøvet i forbindelse med henting og bringing ved samvær. Hans oppførsel forandret seg ikke etter at samværsordningen ble gjenopptatt i november 1999 frem til våren 2000.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at A har grunnleggende karaktertrekk som gir seg utslag i at han kommer i konflikt med omgivelsene ved den minste motstand og reagerer ved voldsbruk og verbal utskjelling. Det anses ikke tvilsomt at han også i fremtiden vil reagere på samme måte hvis han ikke får det som han vil.

B bor nå på hemmelig adresse på Vestlandet sammen med barna, sin nye samboer og datter. Hun forklarte at det går bra med barna, de trives i nærmiljøet og på skolen. Hun ga uttrykk for at barna fra tid til annet savnet sin far, som de på mange måter hadde dannet et glansbilde av. Hun var imidlertid svært redd for at dersom A får kjennskap til familiens oppholdssted, vil han igjen oppsøke dem og fortsette trakasseringen. Etter hennes syn burde barna først treffe faren sin når de var voksne nok til å sette egne grenser.

Slik lagmannsretten ser det, dreier saken seg ikke først og fremst om manglende samarbeidsevne mellom foreldrene. B har gjort forsøk over lang tid på å få en samværsordning til å fungere tross As voldsbruk og verbale sjikane. Lagmannsretten har forståelse for at hun nå ønsker ro for familien og barna.

Det skal svært sterke grunner til for helt å avskjære samvær mellom far og barn. Det er ikke noe i saken som tyder på at A har utøvet vold mot barna eller har vanskjøttet dem på noen måte. Det må legges til grunn at han er oppriktig glad i dem og vil deres beste. Lagmannsretten har derfor vurdert om det kunne være mulig å gjennomføre en meget begrenset samværsordning for å sikre at barna opprettholdt et minimum av kontakt med sin far.

Lagmannsretten har kommet til at selv et meget begrenset samvær på det nåværende tidspunkt vil kunne føre til skadevirkninger for barna. Det vises til det sakkyndige vitnets uttalelser om den lojalitetskonfikt barna vil kunne påføres. Etter bevisføringen, herunder As egen forklaring og oppførsel, er retten enig i denne vurderingen. A viser en sterkt avvikende og negativ holdning til det norske samfunn og omgivelsene ellers. Han har ved flere tidligere anledninger omtalt barnas mor og henne familie negativt og med seksualiserte uttrykk. Det legges videre avgjørende vekt på at A, dersom han kommer i kontakt med barna, etter all sannsynlighet vil uteske dem hvor de bor, for så å gjenoppta den alvorlige trakasseringen av moren og nærmiljøet. Det vises til at han ikke respekterte det besøksforbud han i sin tid var ilagt i forhold til henne og er dømt for det. Det fremgår av brev av 20 september 1999 fra X skole, at han tross forbud mot å være nærmere skolen enn 150 meter, lusket rundt skolen hver dag.

Lagmannsretten har det bestemte inntrykk at As personlighet ikke har endret seg i den senere tid eller at han selv har gjort forsøk på å forandre sin væremåte. Han viste i retten ingen anger eller forståelse for at hans adferd ble ansett som plagsom og skremmende. Det legges derfor til grunn at han vil fortsette på samme måte som tidligere overfor familien, dersom han får kjennskap til hvor den bor og hvilken skole barna går på.

Etter dette legges til grunn at det for tiden vil være skadelig for C og D å ha samvær med sin far. Det anses derfor å være til deres beste at samvær avskjæres nå. Spørsmålet vil kunne tas opp igjen når barna er blitt eldre.

Spørsmål om foreldreansvar

Etter barneloven §34, skal også spørsmålet om foreldreansvar rette seg etter det som er barnets beste. Det fremgår av Ot.prp.nr.56 (1996-1997) side 43 at utgangspunktet er at også skilte foreldre skal ha felles foreldreansvar med mindre det hefter forhold ved den som ønsker del i ansvaret som gjør vedkommende uskikket. Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at A må anses uskikket til å ha del i foreldreansvaret. Det vises til det som fremgår i forbindelse med drøftelsen av samværsspørsmålet.

Etter dette blir byrettens dom vedrørende samværsrett og foreldreansvar stadfestet.

Saksomkostninger

Anken har ikke ført frem. Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal A erstatte Bs saksomkostninger i det det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak. Advokat Aspestrand har fremlagt omkostningsoppgave med kr 30.636,- inkludert mva, som i sin helhet utgjør salær. Det er ikke kommet bemerkninger til omkostningsoppgaven fra den ankende part. Lagmannsretten finner beløpet rimelig og nødvendig og fastsetter saksomkostningene i samsvar med oppgaven.

Det er ikke noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse som stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 30.636 - trettitusensekshundreogtrettiseks - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.