LB-2001-1725
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-10 |
| Publisert: | LB-2001-01725 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 00-02006 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01725 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Storebrand Finans AS (Prosessfullmektig: Advokat Wilhelm Blikstad). Kjæremotpart: Lars Lørdahl (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Petter Thorud). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-1, §3-2, §3-3, §5-17, §7-28, §175, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §5-17 |
Saken gjelder saksomkostninger i forbindelse med tvangsfullbyrdelse.
I juni 2000 begjærte Storebrand Finans AS utlegg hos Lars Lørdahl med tvangsgrunnlag i et gjeldsbrev datert 10. august 1984 der Lørdahl var oppført som kausjonist. Namsmannen holdt utleggsforretning 7. august 2000, og utlegg ble tatt i form av lønnstrekk og pant i Lørdahls ideelle andel av adkomstdokumentene til en leilighet. På vegne av Lørdahl klaget hans prosessfullmektig over utleggsforretningen. I klagen ble det gjort gjeldende at Lørdahl hele tiden hadde hevdet at han ikke hadde noe kausjonsansvar, og at han, etter at utlegg var tatt, hadde tatt kontakt med en skriftgransker for å få stadfestet at hans påståtte signatur på gjeldsbrevet fra 1984 er forfalsket. Ved klagen var det lagt en erklæring fra skriftgransker Odd Holmen som konkluderte med at signaturen sannsynligvis er forfalsket. I klagen ble det bedt om at utleggsforretning omgjøres og at utlegget blir opphevet. Begjæringen ble forelagt Storebrand Finans AS, som i brev 23. oktober 2000 kalte tilbake begjæringen om utlegg og begjærte saken hevet med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §5-17b). Etter dette hevet namsmannen saken 27. oktober 2000.
Lars Lørdahl reiste etter dette krav om dekning av saksomkostninger hos motparten. Namsmannen sendte kravet over til namsretten til behandling. Storebrand Finans AS bestred at det forelå noe omkostningsansvar.
Oslo namsrett avsa 5. april 2001 kjennelse med slik slutning:
Storebrand Finans AS betaler kr 15.500,- -kronerfemtentusenfemhundre- i saksomkostninger til Lars Lørdahl innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne kjennelse med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
Namsretten fant under henvisning til avgjørelse i Rt-1986-701 at den måtte avgjøre omkostningsspørsmålet etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 og tvistemålsloven §175. Namsretten tilkjente Lørdahl saksomkostninger under henvisning til §175 annet ledd.
Storebrand Finans AS har påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Selskapet gjør gjeldende at namsrettens lovbruk er uriktig. Den materielle tvisten i saken ble løst da Storebrand Finans AS begjærte saken hevet for namsmannen. Namsmannen hevet saken allerede før klagesaken skulle oversendes til namsretten, og i et slikt tilfelle mener Storebrand at omkostningsansvaret i forbindelse med namsmannens realitetsavgjørelser skal avgjøres etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 og §3-2. Avgjørelsen i Rt-1986-side 701, der det er gitt anvisning på bruk av §3-3, gjelder et annerledes tilfelle: Her ble saken hevet først etter at den var kommet inn til namsretten. Saksomkostningsspørsmålet skal derfor i dette tilfellet ikke avgjøres etter tvistemålsloven §175.
Som for namsretten anføres det videre at det ikke foreligger grunnlag for å pålegge Storebrand omkostningsansvar, ettersom Lørdahl først og fremst kan takke sin egen passivitet for at saken ikke er løst tidligere. Under enhver omstendighet er det tilkjente saksomkostningsbeløpet for høyt. Storebrand Finans AS har lagt ned slik påstand:
Namsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og Storebrand Finans AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lars Lørdahl gjør prinsipalt gjeldende at namsrettens lovbruk er riktig. Det må følge av avgjørelse i Rt-1986-701 at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 og tvistemålslovens regler. Lørdahl har hele tiden hevdet at han ikke hadde noe kausjonsansvar i saken. Dette ble bekreftet av skriftgranskeren. Det var på denne bakgrunn Storebrand Finans AS endelig undersøkte tvangsgrunnlaget nærmere og senere begjærte saken tilbakekalt/hevet. Det går fram av Oslo namsretts kjennelse at selv om saken ble hevet, ville klagen ha måttet føre fram. Det er derfor ikke riktig at «klagen» bare har omfattet omkostningsspørsmålet. Klagen over utleggsforretningen omfattet også tvangsgrunnlaget, og klagen var sammen med ytterligere korrespondanse i saken helt nødvendig. Subsidiært anføres det at Lørdahl har krav på saksomkostninger også etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-2. Omkostningsbeløpet overstiger ikke det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Lars Lørdahl tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Namsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 sammenholdt med tvistemålsloven §175. Lagmannsretten er enig med Storebrand Finans AS i at det i dette tilfellet er reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 og §3-2 som kommer til bruk. Lørdahl angrep utleggsforretningen i prosesskriv 12. september 2000, som dels var formet som en klage, dels som en begjæring om opphevelse av utlegget, jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-28. Namsmannen forela begjæringen for saksøkeren, som altså frafalt utleggsbegjæringen og ba om at saken ble hevet. Saken ble så hevet av namsmannen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-17 første ledd b), som samtidig besørget utlegget slettet. Grunnen til at saken er kommet inn for namsretten, er at Lørdahl har krevet saksomkostningsspørsmålet avgjort av namsretten i medhold av §3-2 siste ledd. I en slik situasjon gjelder omkostningene etter lagmannsrettens mening ikke «partenes ansvar for sakskostnader ved namsrettens behandling av tvister og klage», som er forutsetningen for at §3-3 skal komme til bruk. Avgjørelsen i Rt-1986-701 gjaldt en annen situasjon: Her hevet namsretten en klagesak etter at den var oversendt namsretten.
Etter dette er namsrettens lovbruk ikke riktig. Men lagmannsretten anser saken tilstrekkelig opplyst til å treffe ny avgjørelse om omkostningene, jf tvistemålsloven §181 annet ledd siste punktum. Ettersom saken ikke er avgjort ved dom, er lagmannsretten for øvrig ikke bundet av namsrettens bevisbedømmelse.
Et vilkår for å tilkjenne Lørdahl saksomkostninger er at han «er fritatt for å erstatte saksøkerens sakskostnader», jf §3-2 første ledd 1. punktum. Dette vilkåret er oppfylt allerede ved at Storebrand Finans AS ikke lenger krever seg tilkjent saksomkostninger hos Lørdahl for selve fullbyrdelsessaken, og at den opprinnelige utleggsforretningen, der slike omkostninger var tilkjent, er bortfalt i og med tilbaketrekningen av forretningen og hevingen av saken. Det må for øvrig antas at vilkårene for å frita Lørdahl for å betale saksomkostninger også følger av det alminnelige prinsipp som er nedfelt i tvangsfullbyrdelsesloven §3-1 første og annet ledd, nemlig at saksøkte ikke kan pålegges omkostningsansvar i «saker som er blitt satt i gang uten at det var nødvendig», jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 96 første spalte og ordlyden i §3-1 første ledd 1. punktum. Lørdahl hadde allerede i 1989 gjort gjeldende at hans underskrift på gjeldsbrevet var forfalsket, og det kan ikke antas å ha vært nødvendig med noen utleggsbegjæring for å få den avklaring om ektheten av underskriften som skjedde gjennom den skriftsakkyndiges undersøkelse. Det vises for så vidt til drøftelsen nedenfor.
Om bruken av kan-regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §3-2 første ledd 1. punktum står det i Odelstingsproposisjon nevnt foran på side 97 andre spalte:
«Ved vurderingen må det først og fremst legges vekt på subjektive forhold hos saksøkeren og på størrelsen av de kostnader saksøkte er påført. Saksøkeren bør normalt ilegges ansvar for sakskostnadene dersom denne før begjæringen ble fremsatt positivt kjente til det forhold som ledet til at saken ble nektet fremmet eller det forhold som ledet til opphevelse av tvangsgrunnlaget eller at dette ble kjent ugyldig. Dersom saksøkeren bare burde ha kjent til forholdet, bør vedkommende normalt ikke bli ansvarlig for saksøktes sakskostnader.
Ved at det vises til §3-1 tredje ledd gjøres det klart at bestemmelsen i prinsippet også kan få anvendelse i et tilfelle hvor saksøkeren ikke ved inngivelsen av begjæringen kjente til eller burde ha kjent til det forhold som ledet til at saken ble nektet fremmet.»
Det kan være noe tvilsomt hva som ligger i disse uttalelsene i forarbeidene. I dette tilfellet er det på det rene at Lørdahl allerede i 1989 gjorde gjeldende at hans underskrift på gjeldsbrevet var forfalsket, og at han hadde anmeldt dette til politiet. Kreditor var dermed kjent med saksøktes innsigelse. Men om dette innebærer at kreditor «kjente ... til» forholdet i den forstand dette uttrykket er benyttet i forarbeidene, kan være noe tvilsomt, ettersom denne innsigelsen ikke i seg selv innebar at det med overveiende sannsynlighet var fastslått at underskriften var falsk. Storebrand Finans AS må forstås slik at selskapet anfører at det er saksøkte som har bevisbyrden for at det foreligger et forfalsket gjeldsbrev, og at man ikke kan bebreide kreditor for å kreve tvangsfullbyrdelse så lenge saksøkte ikke gjør tilstrekkelig for å underbygge sin innsigelse nærmere.
Lagmannsretten peker på at en innsigelse om forfalsket underskrift står i en særstilling: Hvis den er riktig, innebærer den normalt at saksøkte overhodet ikke står i noe kontaktforhold til saksøkeren, slik at både det underliggende kravet og tvangsinndrivelsen i realiteten er ham uvedkommende. Det særegne ved en innsigelse om forfalsket underskrift gjør at det etter lagmannsrettens mening bør legges mindre vekt på det skillet som er gjort i forarbeidene mellom tilfellene hvor kreditor kjenner til det forholdet som medfører at saken heves eller nektes fremmet, og de tilfellene hvor han bare burde ha kjent til dette. Avgjørelsen må tas ut fra en mer alminnelig vurdering av om saken i et tilfelle som dette «ikke har vært nødvendig», jf §3-2 første ledd.
Lagmannsretten mener som namsretten at Storebrand Finans AS bør pålegges å betale saksomkostninger til Lars Lørdahl. Det foreligger to uttalelser fra skriftekspert Odd Holmen, og lagmannsretten anser det godtgjort at underskriften er falsk. Som nevnt var denne innsigelsen kjent for Storebrand Finans AS allerede i 1989, og selskapet var kjent med at forholdet var politianmeldt. Når ny tvangsfullbyrdelse så settes i gang elleve år senere uten noen nærmere undersøkelser av innsigelsen, undersøkelser som ville vist at det ikke var grunnlag for tvangsfullbyrdelse, må saken etter lagmannsrettens syn i dette tilfellet anses for å ha vært unødvendig. Ved avgjørelsen legger lagmannsretten vekt på at saksøktes innsigelse som nevnt impliserte at det overhodet ikke forelå noe økonomisk forhold mellom partene knyttet til vedkommende dokument, noe som altså med overveiende sannsynlighet er riktig.
Lagmannsretten mener at saksøkeren i dette tilfellet bør betale fulle saksomkostninger til saksøkte. Storebrand Finans AS har subsidiært gjort gjeldende at omkostningskravet er unødvendig høyt. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Advokatutgiftene utgjør ca 9.000 kroner, hvilket i en sak som dette ikke kan sies å være urimelig. Storebrand har anført at den skriftekspertuttalelsen som Lørdahl innhentet, var unødvendig, fordi Lørdahl bare sendte en kopi av gjeldsbrevet til skriftgranskeren. Skriftgranskerens konklusjon ble derfor tatt med forbehold om at han bare hadde hatt en kopi som grunnlag for undersøkelsen. Det anføres at Lørdahl burde ha bedt Storebrand Finans AS om å besørge originaldokumentet oversendt til skrifteksperten. Storebrand Finans AS måtte senere be om en ny ekspertuttalelse bygget på originalgjeldsbrevet, og Lørdahls utgifter til skriftekspert er dermed helt unødvendige.
Lagmannsretten er ikke enig i dette. Lørdahls utgifter til skriftsakkyndig må anses nødvendige for å få saken betryggende utført, og Lørdahl, som ikke hadde originalgjeldsbrevet, måtte etter omstendighetene være berettiget til å sende en kopi til skriftgranskeren så lenge denne fant å kunne avgi en uttalelse på dette grunnlaget.
Etter dette stadfestes resultatet i namsrettens kjennelse. Lagmannsretten omformulerer rentebestemmelsen i kjennelsen.
Lørdahl har krevet seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Storebrands kjæremål har vært forgjeves, og omkostningskravet tas til følge, jf tvistemålsloven §180 første ledd sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Det er ikke grunn til å benytte unntaksbestemmelsen i §180 første ledd. Omkostningene settes skjønnsmessig til 3.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes med den endringen at det skal betales renter etter den rentesatsen som til enhver tid gjelder etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd 1. alternativ, for tiden 12 -tolv- prosent per år, fra forfall til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storebrand Finans AS 3.000 -tretusen- kroner til Lars Lørdahl senest to uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av renter etter den rentesatsen som til enhver tid gjelder etter lov om renter ved forsinket betaling §3 første ledd første alternativ, for tiden 12 -tolv- prosent per år, fra forfall til betaling skjer.