LB-2001-1858
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-02 |
| Publisert: | LB-2001-01858 |
| Stikkord: | Rettsforlik |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr 00-01290 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01858 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anita Holm Larsen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Hans Vilhelm Haug). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Kr Bjerke. Lagdommer Kjersti Graver. Byrettsdommer Thor Linde |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, §153, §164, §180, Avtaleloven (1918) §36, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Etter rådslagning og stemmegivning ble det bestemt at følgende kjennelse avsies som bestemt i tvistemålsloven §153, jf §164 slik at bare rettens formann var til stede ved avsigelsen ved underskrift.
A var tidligere gift med B. Sammen har de barna C, født 1995, og D, født 1993. Etter at partene flyttet fra hverandre har de inngått flere ulike avtaler om foreldreansvar og samvær. Da det etter hvert oppstod betydelige kommunikasjonsproblemer mellom partene reiste B sak for Drammen byrett ved stevning av 1. august 2000 med påstand om at han skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna og at A skal gis samvær etter rettens skjønn. A ved sin prosessfullmektig tok i tilsvaret 28. august 2000 til gjenmæle og påstod at hun skal ha den daglige omsorgen for barna og at B gis samvær med barna etter barnelovens regler.
Under hovedforhandlingen i Drammen byrett 23. mars 2001 inngikk partene rettsforlik.
Rettsforliket lyder slik:
1. Partene har felles foreldreansvar for D, f. 93, og C, f. 95.
2. B skal ha den daglige omsorg for barna som flytter til ham lørdag 23.06.01.
3. Det skal løpe følgende samvær mellom A og barna:
a) Annenhver helg fra fredag kl 16.30 til søndag kl 19.00.
b) Hver onsdag fra kl 1500 til kl 1900.
c) 3 uker hver sommerferie som velges av partene annenhver sommer. For sommeren 2001 velger A tidsrom som må meddeles B innen 01.05.01. Meddelingen skal skje skriftlig. Ukene skal være sammenhengende. Tilsvarende ordning for B sommeren 2001 og så videre.
d) A skal ha samvær med barna hver høstferie og vinterferie.
e) A skal ha samvær annenhver jul og nyttår. Julen 2001 skal barna ha samvær med A fra lillejulaften kl 16.00 til 3. juledag kl 16.00. Nyttårshelgene regnes fram til 1. januar kl 16.00.
f) Barna skal ha samvær med A annenhver påskeferie fra lørdag før palmesøndag til 2. påskedag kl 19.00. Påsken 2001 tilbringes hos far.
4. Hver av partene dekker sine saksomkostninger som omfatter halvparten av omkostningene til den sakkyndige på hver.
5. Partene begjærer saken hevet som forlikt, og frafaller forkynnelse av hevningskjennelsen.
A anket over dette rettsforliket ved erklæring av 20. april 2001 med påstand om ugyldighet. B tok til gjenmæle ved anketilsvar av 16. mai 2001 med påstand om at rettsforliket var gyldig inngått. Både anken og anketilsvaret inneholdt også krav om behandling av spørsmålet om daglig omsorg m.v.
Under saksforberedelsen ble det besluttet at ankeforhandlingen skulle deles slik at spørsmålet om rettsforlikets gyldighet behandles først.
Ankeforhandling til behandling av spørsmålet om rettsforliket skal oppheves ble holdt i Drammen byretts lokaler tirsdag 23. oktober 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger, og de ga partsforklaring. Det ble avhørt 4 vitner slik rettsboken viser.
A har i hovedsak anført for lagmannsretten:
A har hele tiden hatt den klare og faste overbevisning om at det er best for barna at de blir boende hos henne og at faren gis samværsrett. Hun har aldri vært innstilt på at faren skulle få den daglige omsorgen. Forhandlingene den 22. mars 2001 i Drammen byrett forløp normalt, og hun følte at hun fikk sagt det hun mente i saken. Annen dag under forhandlingene, den dagen forliket ble inngått, var hun i en oppkavet situasjon blant annet fordi vekkerklokkene ikke ringte på grunn av strømbrudd og hun kom alt for sent til rettsmøtet. Da hun kom dit var hun nærmest hysterisk, i retning apatisk, og var «på siden av seg selv». Hun trodde hun hadde mistet sine muligheter til å få medhold i saken siden hun kom for sent, og tidligere var blitt bebreidet for ikke å holde avtaler hun har inngått. Da det ble innledet forliksforhandlinger i retten, fikk hun ikke sine tanker og meninger frem på grunn av denne vanskelige situasjonen hun var havnet i. Hun var også «enslig jente blant menn».
Den sakkyndige erklæringen hadde hun og hennes advokat mottatt kort tid før hovedforhandlingen i byretten. Det var således på forhånd, og under forhandlingene i byretten, liten tid for henne til å forberede seg. På grunn av hennes totale livssituasjon og situasjonen der og da ble hun i praksis henvist til å stole på sin prosessfullmektig under forliksforhandlingene, og hun følte at hun ble satt under et kraftig press fra motpartens side. Hun følte seg til tider både avfeiet og ydmyket. Til slutt resignerte hun og stolte på sin prosessfullmektig når han anbefalte rettsforlik. Imidlertid kunne hun ikke etter at rettsmøtet var over huske at hun hadde skrevet under et rettsforlik. Dette viser at hun nærmest ikke visste hva hun gjorde under det sterke presset hun var utsatt for. Det rettsforliket hun inngikk er således ugyldig etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2, og det kan i denne sammenheng også vises til avtaleloven §36.
Ankende part gjør også gjeldende at vilkårene i tvistemålsloven §286 annet ledd nr 4 for å oppheve forliket er tilstede. Hun fikk ikke nærmere orientering om hva et forlik har av virkning, selv om det fremgår av rettsboken at dommeren har sagt noe om virkningen av det. Den orientering hun fikk av dommeren og av sin egen prosessfullmektig var ikke tilstrekkelig til at hun skjønte konsekvensene av å binde seg ved et forlik, og hun ville ikke ha inngått forliket dersom hun hadde fått god nok orientering. Vilkårene i §286 annet ledd nr 4 er således oppfylt.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Rettsforlik inngått i Drammen byrett i sak nr 00-1290 A den 23. mars 2001 oppheves.
2. Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger.
B har i hovedsak for lagmannsretten anført:
A anfører at rettsforliket er ugyldig, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2, men har ikke kunnet gi noen nærmere holdbar begrunnelse for dette. Bærebjelken i anførselen om ugyldighet er ikke tilstede. Utover en kort henvisning til avtaleloven §36, som er lite anvendelig i saken, er det ikke vist til noen ugyldighetsbestemmelse i avtaleloven kapittel 3 som grunnlag for å kreve opphevelse av rettsforliket. Slike grunnlag foreligger heller ikke i saken.
A er en alminnelig oppvakt kvinne som meget vel kan gjøre rede for seg. Slik har det også vært under saksbehandlingen, herunder forliksforhandlingene i byretten i mars i år. Det var A som brøt den opprinnelige avtale mellom partene og flyttet til X. Det var hun som fremtvang en sak og at det ble oppnevnt en sakkyndig i saken. Den sakkyndige erklæringen fra psykolog Kaald var nok en skuffelse for henne. Hun mottok erklæringen i god nok tid og fikk lest den og hatt to samtaler med egen advokat før hovedforhandlingen i byretten. Hun hadde således godt kjennskap til den sakkyndiges syn og hva som sto på spill for henne. Kort sagt hun visste om «oddsene» i saken.
Første dag under rettsforhandlingene i byretten forklarte hun seg greit og var selv fornøyd. Andre rettsdag forsov hun seg og hevder at hun var i sjokk under rettsmøtet. Ankemotparten tviler ikke på at hun følte det var dumt og leit at hun kom for sent, men noe sjokk var det ikke tale om. Hun opptrådte adekvat i retten selv om hun nok var noe preget av de noe uheldig omstendighetene for henne. Med henne tilstede gjennomgikk den sakkyndige sin rapport, og hun var misfornøyd og hadde fortløpende konferanse med sin advokat. Likevel sto hun på sitt under forhandlingene. Hennes prosessfullmektig forsto at muligheten for å vinne frem i saken var dårlig og har, slik det er opplyst under ankeforhandlingen, rådgitt henne om å inngå det rettsforliket som ble inngått i det han vurderte innholdet i dette som bedre enn det han antok byrettens dom ville gå ut på. Blant annet ønsket han gjennom forliket å skaffe henne noe utvidet samvær og å unngå at hun måtte betale saksomkostningene.
Hun var ikke utsatt for noen tvang eller andre omstendigheter som tilsier at forliket som avtale er ugyldig og må oppheves. Det fant sted alminnelige forliksforhandlinger, men selvfølgelig med det press og de vanskeligheter som slike forhandlinger normalt vil medføre. Ankemotparten forsto godt hva situasjonen besto i og han la ikke merke til at A fremsto som «utenfor seg selv». Psykolog Kaald har også gitt uttrykk for at han ikke så noen brist i hennes psykiske balanse under forhandlingene i retten frem til han forlot rettslokalet da han forsto at partene var i ferd med å komme til et forlik. Kort sagt deltok A i forhandlinger om et forlik med de kortene hun hadde og ut fra de råd hun hadde fått fra sin prosessfullmektig. Disse rådene fulgte hun og inngikk forliket.
Heller ikke vilkårene i tvistemålsloven §286 annet ledd nr 4 er tilstede i saken. Advokat Bjørk som var hennes prosessfullmektig orienterte A om at hun kunne gå til ny sak dersom den avtalen de inngikk, altså forliket, ikke fungerte bra nok for barna etter hennes syn. Hennes prosessfullmektig var meget erfaren i slike saker og visste hva han skulle og burde fortelle henne om forliket og dets innhold og virkninger for å unngå etterfølgende problemer så vel for sin klient som for hennes barn. Det er ikke grunnlag for å hevde at A har fått en slik dårlig orientering om forlikets virkning, jf også rettsboken, at det har påvirket innholdet av forliket til hennes skade.
B har nedlagt slik påstand:
1. Anke over rettsforlik i Drammen byretts sak 00-1290 A den 23.03.01 forkastes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med tillegg av forsinkelsesrenter i medhold av lov av 17.12.76 nr. 100 vedrørende renter ved forsinket betaling §3 første ledd første punktum innen 2 uker etter forkynnelse av kjennelsen til oppgjør finner sted.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem og bemerker:
A har ved sin prosessfullmektig anført en del omstendigheter som hun mener tilsier at forliket ikke er bindende for henne og følgelig må oppheves, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2, men har dempet dem noe i forhold til hvorledes de er kommet til uttrykk i ankeerklæringen. Hun har imidlertid ikke gjort rede for det rettslige grunnlaget for at forliket er ugyldig som overenskomst, bortsett fra en henvisning til avtaleloven §36.
Det foreligger ikke opplysninger om at A ble utsatt for tvang, svik eller andre ugyldighetsgrunner i forbindelse med forliksforhandlingene og inngåelsen av forliket.
De omstendigheter som A har gjort rede for under ankeforhandlingen har nok medført at hun ikke følte seg helt vel da hun kom for sent til hovedforhandlingens annen dag. Imidlertid var det ikke for henne tale om omstendigheter som gjorde at hun var i en slik psykisk ubalanse at hun ikke visste hva hun deltok i. Det ble også gitt en liten pause før vitneførselen fortsatte etter at hun var kommet tilstede. Den sakkyndige forklarte seg etter at A hadde vært tilstede i noen tid, og også etter at hennes samboer hadde forklart seg i retten.
Hun hadde sin prosessfullmektig tilstede hele tiden, og partene hadde på hver sin kant flere samtaler med sin prosessfullmektig før partene satte seg ned med de endelige forliksforhandlinger.
Lagmannsretten legger til grunn at A hele tiden var innstilt på å ha den daglige omsorgen for barna, men etter den sakkyndiges forklaring som gikk henne i mot og etter å ha hørt rådene fra sin egen advokat om å inngå et forlik som han antok ville bli bedre enn det byrettens dom ville gå ut på, valgte hun å inngå forliket med det innholdet det fikk. Advokaten hadde også alt opplyst henne om mulighetene for ny sak «til høsten» dersom det skulle vise seg at forliket ikke var til det beste for barna. At hun var under et visst press under forhandlingene tviler ikke lagmannsretten på, men det er ikke holdepunkter for at hun var under et større press enn det som normalt følger av å delta i forliksforhandlinger, også når det gjelder noe så viktig for henne som daglig omsorg og samvær med barna. Det er for øvrig heller ikke holdepunkter for å si at motparten, eller byrettsdommeren, burde forstå at hun i tilfelle var utenfor seg selv og ikke husker at hun en gang underskrev forliket slik hun har anført. Det er ikke kommet frem opplysninger under ankeforhandlingen som tilsier at hun var i en så oppløst situasjon og så ute av balanse at noen av de øvrige tilstedeværende, herunder hennes egen advokat, la merke til noe spesielt ved hennes mentale situasjon.
Slik denne saken ligger an kan lagmannsretten ikke se at noen ugyldighetsgrunn som omfattes av tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2 er tilstede. Avtaleloven §36 anses heller ikke anvendelig i saken, jf også uttalelser inntatt i Rt-1989-90. Det fremgår her at det generelt er liten plass for bruk av avtaleloven §36 ved rettsforlik. Videre er det ikke grunnlag for å anse avtalen urimelig etter sitt innhold.
Lagmannsretten kan heller ikke se at vilkårene etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr 4 er oppfylt. Det fremgår av rettsboken at partene fikk orientering om at rettsforliket har virkning som en rettskraftig dom. Det ble opplyst under ankeforhandlingen at partene ikke fikk orientering om hvilke ankegrunner som kan brukes mot et inngått rettsforlik, jf tvistemålsloven §286 nr 1-4, men slik denne saken ligger an, kan lagmannsretten ikke se at en unnlatelse av en slik opplysning kan ha hatt betydning for As inngåelse av rettsforliket. Lagmannsretten finner for øvrig grunn til å nevne at det inngåtte rettsforlik er i tråd med den anbefaling den rettsoppnevnte sakkyndige ga under hovedforhandlingen i byretten.
Lagmannsretten skal for øvrig bemerke at etter det resultat lagmannsretten nå er kommet til, blir det ikke aktuelt å fortsette ankeforhandlingen av spørsmålene om hvor barna skal bo fast og om samvær.
As anke har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal hun ilegges omkostningene ved behandlingen av ankesaken. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter som bør lede til at hun fritas for denne erstatningsplikten. Advokat Hans Vilhelm Haug har inngitt omkostningsoppgave med kroner 30.639 hvorav kroner 28.404 er salær og kroner 2.235 er utgifter. Omkostningsoppgaven er ikke bestridt av motparten og legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes
2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelsen betaler A til B i saksomkostninger for lagmannsrettsbehandlingen kroner 30.639 - tredvetusensekshundreogtrettini - med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av lov 17. desember 1976 nr 100 §3 første ledd 1. punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.