Rt-1989-90

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1989-02-08
Publisert:	Rt-1989-90 (24-89)
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 20B/1989, nr 125/1988
Parter:	Forsikringsselskapet Norge A/S (Advokat Hans-Petter Jahre - til prøve) mot A (Advokat Ketil Lund).
Forfatter:	Skåre, Hellesylt, Bugge, Gjølstad, Sandene
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §286, Avtaleloven (1918) §36, §287, §33, §39

Dommer Skåre: Ved en bilkollisjon i 1979 fikk A, som var 44 år og førte en av bilene, en hodeskade som gjorde ham 100 prosent arbeidsufør. Skylden for kollisjonen lå hos føreren av den annen bil, og Forsikringsselskapet Norge A/S, som hadde forsikringen, erkjente sitt erstatningsansvar. Det ble ikke oppnådd enighet om oppgjøret, og 16. juni 1985 tok A ut stevning ved Drammen byrett.

Under hovedforhandlingen ved byretten 7 oktober 1986 ble det inngått slikt rettsforlik:

"1. Innen 20. oktober 1986 betaler Forsikringsselskapet Norge A/S til A samlet kr 275.000 - tohundreogsyttifem - hvorav kr 10.000 - titusen - i lidt tap, kr 130.000 - etthundreogtretti - i fremtidig erverv, kr 110.000 - etthundreogtitusen - i restmenerstatning og kr 25.000 - tjuefemtusen - for fremtidige utgifter.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Forliket har utgangspunkt i beregninger foretatt av forsikringsselskapet. Tap av fremtidig inntekt ble beregnet ut fra en forutsetning om at A ville ha oppnådd en inntekt svarende til lønnstrinn 26 i statens regulativ. Ved beregning av menerstatning ble lagt til grunn en medisinsk invaliditet på 45-54 prosent. Som ledd i forliksforhandlingene ble beregningsresultatet imidlertid påplusset vel 30.000 kroner. A hadde tidligere mottatt tilsammen 231.317 kroner, herav 50.000 kroner som foreløpig menerstatning. Menerstatningen er derfor samlet 160.000 kroner.

A påanket 5. desember 1986 rettsforliket til Eidsivating lagmannsrett. Han anførte i lagmannsretten at han på grunn av den hodeskade han var blitt påført ved kollisjonen, ikke hadde vært i stand til å forstå innholdet i det forlikstilbud som forelå. Han trodde at tap av fremtidig inntekt var blitt beregnet ut fra en forutsetning om at han ville ha oppnådd avlønning etter lønnstrinn 28, og at menerstatningen var blitt beregnet på grunnlag av en medisinsk uføregrad på 64 prosent. Han mente derfor at forliket var ugyldig som avtale etter avtaleloven §33, alternativt §36, og at det måtte oppheves, jf tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2.

Eidsivating lagmannsrett avsa 22. desember 1987 kjennelse med slik slutning:

"1. Rettsforlik av 7. oktober 1986 i sak nr 154/85 A for Drammen byrett oppheves.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Forsikringsselskapet Norge A/S til A 14.200 -fjortentusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Forsikringsselskapet Norge A/S har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Som sakkyndige for Høyesterett er oppnevnt overlege Trygve Holst og overlege Knut Dæhlin Lehre. Holst var oppnevnt sakkyndig også for byretten.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av A og fire vitner. Blant vitnene er dommeren som ledet hovedforhandlingen ved Drammen byrett og partenes tidligere prosessfullmektiger. Bare As tidligere prosessfullmektig møtte som vitne i lagmannsretten.

Den ankende part - Forsikringsselskapet Norge A/S - har i det vesentlige anført:

Forliksforhandlingene ble påbegynt etter at avhøret av sakkyndige og vitner var avsluttet. Man tok seg god tid. A var ikke til stede i alle faser av drøftelsene, men han ble gjort kjent med det som var utgangspunktet for forhandlingene. Han ble også informert om at forliket ville ha virkning som en dom.

Det kan ikke legges til grunn at A manglet evnen til å forstå det som foregikk. Han oppførte seg helt adekvat under hovedforhandlingen og gav forklaring. De sakkyndige har påvist en viss intellektuell svikt hos ham på grunn av ulykken, men denne svekkelse er moderat. De alternativer som var aktuelle som utgangspunkt for beregning av tap i fremtidig inntekt og fastsetting av menerstatning, var A vel kjent med, og han må ha forstått betydningen av det valg som ble foretatt.

Selv om man skulle finne at det forelå en villfarelse, kan den ikke ha virket motiverende for A. Hvis han ikke helt ut forsto det som foregikk, skulle han ikke ha skrevet under.

Etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2 kan et forlik oppheves når det er ugyldig som overenskomst. Lagmannsretten tar imidlertid feil når den anvender avtaleloven §36, som er en lempingsregel og ikke en ugyldighetsregel. Noe annet er riktignok uttalt i NOU 1979: 32 Formuesrettslig lempningsregel 59, men denne uttalelse er ikke gjentatt i proposisjonen.

Det er en rekke forhold som taler for at tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2 må forstås etter sin ordlyd. De vanlige ugyldighetsregler gir parten et krav på at avtalen kjennes ugyldig. Etter §36 er spørsmålet om lemping overlatt til dommerens skjønn. Bestemmelsen gir anvisning på flere alternative løsninger dersom avtalen settes til side og ved denne vurdering kan domstolen også ta hensyn til senere inntrådte omstendigheter. En slik bestemmelse passer ikke inn i forhold til §286 annet ledd som bare gir anvisning på anke til opphevelse av forliket, jf også §287 annet ledd.

Heller ikke reelle hensyn taler for å anvende §36 i kombinasjon med §286 annet ledd nr 2. Ved anvendelsen av §36 er det i første rekke avtalens innhold som skal vurderes, og dette spørsmålet er generelt ikke interessant ved rettsforlik. Forliket vil komme i stand i betryggende former og hensynet til forutberegnelighet og prosessøkonomi tilsier at det ikke gjøres til gjenstand for vurdering og eventuell tilsidesettelse etter §36.

Avtaleloven §33 sammenholdt med §39 kan det heller ikke være aktuelt å bruke.

Hvis avtaleloven §36 er en relevant ugyldighetsbestemmelse i forhold til tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2, må det subsidiært legges til grunn at vilkårene for å sette forliket til side ikke foreligger etter denne bestemmelse.

Ved spørsmålet om å anvende §36 må det i første rekke foretas en vurdering av avtalens innhold. Når det gjaldt medisinsk invaliditet forelå det for byretten en rekke sakkyndige uttalelser. Overlege Holst - som er sakkyndig også for Høyesterett - hadde satt invaliditetsgraden til 50-60 prosent, mens den annen oppnevnte sakkyndige anslo den til 50 prosent. Det forelå også to andre uttalelser om dette spørsmål. I den ene var den medisinske invaliditet satt til 15-30 prosent. I den annen - avgitt av overlege Lehre, som er oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett - ble den medisinske invaliditetsgrad anslått til 80 prosent. Det var naturlig at menerstatningen ble beregnet etter en invaliditetsgrad på 45-54 prosent. Den matematisk beregnede menerstatning ble dessuten skjønnsmessig betydelig forhøyet. En menerstatning fastsatt etter en invaliditet på 55-64 prosent, ville bare ha gitt ubetydelig høyere beregningsresultat enn den menerstatning forliket fastsetter.

Ved beregningen av fremtidig inntekt ble lagt til grunn at As stilling på forlikstidspunktet var lønnet etter lønnstrinn 24. På bakgrunn av de faktiske inntektsopplysninger var det ikke urimelig at man la til grunn for beregning av tap av fremtidig inntekt, at A ville ha oppnådd en inntekt svarende til lønnstrinn 26. A hadde ikke høyere utdannelse og kunne ikke ha regnet med å få en stilling som ville ha vært vesentlig bedre avlønnet enn dette.

Når det gjelder spørsmålet om forliket var godt eller dårlig, må det også tas i betraktning at A allerede hadde mottatt ca 230.000 kroner. 50.000 kroner var forutsatt å skulle være dekning for menerstatning, og kom i tillegg til den menerstatning som ble fastsatt i forliket. Restbeløpet på 180.000 kroner skulle dekke utgifter og tap av inntekt 1979-84, men det må legges til grunn at A her fikk en overkompensasjon i størrelsesorden 150.000 kroner.

Det foreligger ingen forhold ved forlikets tilblivelse som skulle tilsi anvendelse av §36. Den ankende parts representant ved hovedforhandlingen gjorde åpent rede for beregningsdet var bindende. Hvis han ble feilinformert av sin prosessfullmektig, må det være hans risiko.

Atter subsidiært er gjort gjeldende at A ved å ta imot oppgjør i henhold til forliket aksepterte forlikets innhold. Ihvertfall på det tidspunkt var han klar over forliksgrunnlaget. At han ved mottakelsen av beløpet tok forbehold overfor sin prosessfullmektig om at han ville påanke forliket, ble forsikringsselskapet kjent med først under ankeforberedelsen for Høyesterett.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. Forsikringsselskapet Norge A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten - A - har i det vesentlige anført:

Det var riktig av lagmannsretten å legge til grunn at avtaleloven §36 er en ugyldighetsregel i forhold til tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2. Det kan ikke ha betydning at §36 bruker uttrykksmåten "kan settes til side". Denne uttrykksmåten er eller har vært brukt også i andre lovbestemmelser som har vært ansett som ugyldighetsregler i forhold til §286 annet ledd nr 2. Dette gjelder for eksempel den tidligere §36 i avtaleloven. Dessuten er den nye §36 en videreføring av de uskrevne regler om bristende forutsetninger, som har vært ansett som ugyldighetsregler i forbindelse med anke over rettsforlik, se bl a Rt-1971-84.

Det kan heller ikke være avgjørende at §36 gir anledning til hel eller delvis tilsidesettelse eller eventuelt endring av avtalen. Det er noe uklart hvordan dette kan innpasses i §286 som gir adgang til å anke til opphevelse, jf også §287 annet ledd om de krav som kan trekkes inn. Men dette er ikke noe nytt problem, og det oppstår under enhver omstendighet ikke i den foreliggende sak.

Ved anvendelsen av §36 på tilblivelsesmangler, kan en villfarelse være relevant selv om den ikke ville ha vært det etter den tradisjonelle lære om bristende forutsetninger. Dessuten må man ta hensyn til mentale svekkelser, selv om det ikke er tale om noe som kan betegnes som en alvorlig sinnslidelse. Endelig må det legges vekt på sakens art. I et erstatningsoppgjør som dette kan det gjøre seg sterke følelser gjeldende, og det gjaldt i særlig grad her. Elementene i oppgjøret er dessuten vanskelig tilgjengelige, og situasjonen under forliksforhandlinger er presset. Dette tilsier at et forliksforslag ikke må fremlegges for aksept før det er klargjort at innholdet virkelig er oppfattet og akseptert.

På bakgrunn av de sakkyndige uttalelser må legges til grunn at A er betydelig intellektuelt redusert. Han oppfatter og husker dårlig, hans konsentrasjons- og abstraksjonsevne er svekket og han blir lett trett.

Forliksforhandlingene ble tatt opp etter en lang rettsdag og A var uforberedt på at dette kunne skje. Forliket ble i det vesentlige forhandlet mellom de to prosessfullmektiger. A ble feilinformert av sin prosessfullmektig om grunnlaget for forliket, og han oppfattet ikke sin feiltakelse under de avsluttende forhandlinger.

Den uriktige oppfatning A fikk om grunnlaget for forliksforhandlingene må ha virket motiverende for at han skrev under. På bakgrunn av hans personlige situasjon etter ulykken var det psykologisk viktig å få lagt til grunn at hans fremtidige inntekt måtte beregnes ut fra et høyere lønnstrinn enn 26, og at den medisinske invaliditet ble satt høyere enn 45-54 prosent. Dersom A oppfattet hva som var beregningsgrunnlaget, må man med utgangspunkt i de sakkyndige uttalelser legge til grunn at han ikke klarte å integrere opplysningene til en samlet oppfatning av hva forliket innebar.

Det er ikke riktig som den ankende part gjør gjeldende at forliket ga et rimelig totalresultat. Når man tar i betraktning muligheten for at hans stilling ville bli ytterligere oppnormert, at han hadde hatt overtidsgodtgjørelse og dessuten etter sin erfaring og skolering hadde gode muligheter for å få andre og bedre avlønnede stillinger, er lønnstrinn 26 et lavt utgangspunkt for beregningene. En beregning etter lønnstrinn 28 ville ha gitt ham ca 70.000 kroner mer. Skattetap er dessuten ikke medtatt i beregningene.

Også menerstatningen er beskjeden. Med en medisinsk invaliditetsgrad på 55-64 prosent, ville den matematisk beregnede erstatning ha blitt noe høyere enn den han fikk, og ved rettslig behandling ville beløpet ha blitt avrundet betydelig oppover. En medisinsk invaliditetsgrad som nevnt må dessuten karakteriseres som lav ut fra de skader A er påført.

Det beløp A hadde fått forut for forliket kan ikke trekkes inn i vurderingen. Med reservasjon for det som var blitt utbetalt a konto for menerstatning, var beløpet forutsatt å skulle være endelig oppgjør for tapte inntekter og påløpne utgifter for årene 1979-83. I forliket ble fastsatt et mindre beløp for senere inntektstap - for øvrig uten at påregnelige ekstrainntekter var tatt i betraktning.

Det kan ikke med rimelighet hevdes at A aksepterte forliket ved å ta imot oppgjør. Denne anførsel har den ankende part først gjort gjeldende i anken til Høyesterett.

Subsidiært anføres at forliket må anses ugyldig etter avtaleloven §33 med samtidig anvendelse av re integra regelen i avtaleloven §39.

Ankemotparten - A - har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakskostnader for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2 kan et forlik påankes til opphevelse dersom det er "ugyldig som overenskomst". Lagmannsretten har lagt til grunn at avtaleloven §36 er en ugyldighetsregel i denne forbindelse, men som det fremgår av anførslene foran er den ankende part ikke enig i dette. Jeg er på dette punkt enig med lagmannsretten.

Etter avtaleloven §36 kan en avtale helt eller delvis settes til side eller endres dersom det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Etter annet ledd skal det ved avgjørelsen ikke bare tas hensyn til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Etter lovforarbeidene vil avtalens innhold være utgangspunktet for vurderingen, se Ot prp nr 5 (1982-83) 31. Dette representerer imidlertid ikke noe prinsipielt nytt i forhold til enkelte andre ugyldighetsregler. Tilknytningen til de tradisjonelle ugyldighetsregler understrekes ved den uttalte forutsetning om at det også skal tas hensyn til partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse. Dette gir grunnlag for å legge vekt på avtalesituasjonen og partenes personlige forutsetninger, og hvordan slike forhold kan ha innvirket på resultatet. Dermed vil man kunne komme inn på problemstillinger som er beslektet med dem som er relevante etter avtaleloven alminnelige ugyldighetsregler. Av særlig interesse er at avtaleloven §36 er forutsatt å kunne tjene som et grunnlag for utvikling og videreføring av de uskrevne regler om bristende forutsetninger, som tidligere er blitt påberopt som grunnlag for anke over rettsforlik, se Rt-1953-1031 og Rt-1971-84.

Den ankende part har særskilt pekt på at avtaleloven §36 gir anledning til å sette avtalen til side helt eller delvis og til å endre den, mens tvistemålsloven §286 annet ledd bare gir anledning til å påanke forlik til opphevelse, jf også §287 annet ledd om at partene i ankesaken kan bringe inn til pådømmelse de krav forliket gjelder.

Jeg kan imidlertid ikke se at dette er noen avgjørende innvending mot at §36 etter omstendighetene brukes som grunnlag for anke hvor anvendelsen av bestemmelsen, etter de konkrete forhold og i resultatet, vil ha samme virkning som anvendelsen av andre ugyldighetsregler vil kunne få.

For enkelte andre tilfeller reiser de nevnte bestemmelser i tvistemålsloven tolkingsspørsmål som det ikke er grunn for meg til å gå nærmere inn på. Jeg peker bare på at §36 gir anledning til å sette til side også avtaler som er blitt urimelige på grunn av etterfølgende forhold. For så vidt slike forhold kommer inn, fjerner man seg fra de tradisjonelle avtalerettslige ugyldighetsregler, og fra forutsetningen i tvistemålsloven om at forliket kan og skal påankes innen ankefristen. I slike tilfeller vil det kunne være grunnlag for å reise nytt søksmål, se Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1987-1154. Dette er imidlertid ikke situasjonen i vår sak.

Etter dette legger jeg til grunn at når de forhold som påberopes som grunnlag for å påstå et rettsforlik ugyldig med hjemmel i §36, er knyttet til det tidspunkt da forliket ble inngått - og det er tilfellet i vår sak - vil avtaleloven §36 være en relevant regel ved anvendelsen av tvistemålslovens §286 annet ledd nr 2. Jeg tilføyer at dette også er forutsatt i NOU 1979:32 Formuesrettslig lempningsregel 59, hvor det imidlertid ikke er gjort rede for hvordan bestemmelsen kan og bør innpasses i tvistemålslovens system.

Det er ellers visse kjennetegn ved rettsforlikene som innebærer at det generelt blir liten plass for bruk av avtaleloven §36 på denne type avtaler. Blant annet er det grunn til å peke på visse særtrekk vedrørende avtalesituasjonen. For det første vil vurderingsgrunnlaget som regel være godt belyst gjennom saksforberedelsen og eventuelt også forhandlingene i retten, og for det annet er partene som regel representert ved en advokat. Videre ligger det som regel i forliksforhandlingene at hver av partene, bl a av praktiske og prosessøkonomiske grunner, gir avkall på å få fastsatt av retten hva han maksimalt kan oppnå, og i ettertid kan det normalt ikke ha vekt at parten fikk mindre enn det han rettslig sett kanskje kunne ha oppnådd.

Spørsmålet er så om ankemotparten kan gis medhold i at forliket kan og bør settes til side i medhold av §36.

Det foreligger en rekke sakkyndige uttalelser om As hjerneskade. Allerede før byretten oppnevnte to sakkyndige - overlegene Trygve Holst og Per A Stensrud - forelå det spesialisterklæringer fra overlege Leif Lund Roland og klinisk psykolog Einar A Løchen. Overlegene Holst og Lehre har som sakkyndige for Høyesterett gitt skriftlig uttalelse og begge møtte ved den muntlige forhandling. Det er enighet mellom de to om at A frembyr symptomer på organisk psykosyndrom, som er forklart som et psykisk symptomkompleks ved diffus skade av hjernen. Han antas intellektuelt betydelig redusert i forhold til sitt tidligere nivå. Dette er blant annet karakterisert ved at hans interessefelt er svært innsnevret, at hans abstraksjonsevne er påfallende redusert, at hans hukommelse er noe svekket og at han emosjonelt er preget av affektlabilitet. Det er for øvrig en viss forskjell i oppfatningen av ham mellom de oppnevnte sakkyndige. Denne uenighet gjelder dels hans sosiale fungering, som har vekt ved vurderingen av menerstatningen. Men den kommer også inn når det gjelder hans evne til å oppfatte forliksforhandlingene og til å trekke adekvate slutninger på grunnlag av de informasjoner som ble gitt om grunnlaget for forliket. Det er særlig den sistnevnte problemstilling som er trukket inn i de anførsler som gjelder forlikets gyldighet.

Forliksforhandlingene i byretten startet etter at prosessfullmektigene hadde holdt innledningsforedrag og A, overlege Lehre og de to oppnevnte sakkyndige hadde gitt forklaring. Utspillet om forliksforhandlinger kom fra dommeren. Det synes deretter først å ha vært en samtale mellom de to prosessfullmektiger hvoretter A ble informert av sin prosessfullmektig om det som var utgangspunktet for forhandlinger. A var til stede under de avsluttende forhandlinger.

Forhandlingsgrunnlaget ble skissert av forsikringsselskapet. For tap av fremtidig inntekt ble lagt til grunn at A ville få en inntekt tilsvarende lønstrinn 26 i statens regulativ, og ved beregning og vurdering av menerstatning ble gruppe 4 i de fastsatte graderingsnormer tatt som utgangspunkt. På begge punkter var dette vesentlige forbedringer sett i forhold til de tilbud forsikringsselskapet tidligere hadde fremsatt. Fra As side var det ikke foretatt noe anslag om hvor høy erstatningen burde være, men både spørsmålet om hvilken karriere han ville kunne ha gjort yrkesmessig om ulykken ikke hadde inntruffet, og spørsmålet om medisinsk invaliditet, var sentrale for ham. Særlig synes det å ha vært viktig for A å få godkjennelse for at han ville ha gjort fremgang i yrkeslivet.

A hevder at han ble feilinformert av sin prosessfullmektig, da denne ga de første informasjoner om forhandlingsgrunnlaget - det skal ha blitt sagt at det var basert på henholdsvis lønnstrinn 28 og medisinsk invaliditet på 64 prosent. Jeg kan ikke legge til grunn at prosessfullmektigen kan ha gjort noen feil på disse elementære punkter. Dessuten deltok A under de avsluttende fellesdrøftelser.

Spørsmålet er så om A evnet å forstå og bearbeide den informasjon han fikk. Om dette er det en viss uenighet mellom de sakkyndige. Overlege Lehre mener at A har klare funksjonsvanskeligheter med hensyn til innprentingsevne for nytt språklig materiale, og at han ikke var i stand til å forstå det "...fulle innhold av, og konsekvenser ved, det forlik han inngikk..."

Det er etter min mening noe uklart hva denne uttalelse innebærer. Som nevnt var A orientert om de grunnleggende problemstillinger ved forliksforhandlingene og de var ikke nye i forhold til det som tidligere hadde vært framme. Og når det gjelder spørsmålet om forståelse, kommer det inn elementer som gjelder graden av erkjennelse under og etter forhandlingene. Dette kommer overlege Holst inn på i sin skriftlige uttalelse:

"Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad As intellektuelle kapasitet i den aktuelle stress-situasjon, kunne integrere grunnlaget for forliket der og da. Han må antas å ha fått med seg hovedtrekkene, men har trodd/håpet at tapet i fremtidig inntekt ble beregnet etter lønnstrinn 28, ikke etter lønnstrinn 26. Hans intellektuelle forståelse for alle elementer i forliket, har sannsynligvis kommet gradvis i løpet av dagen og de nærmeste dagene, delvis i samarbeid med familien.

Vesentligere for A synes det imidlertid å ha vært at han efter forliket var inngått, fikk følelsen av å ha gjort noe han ikke skulle gjort. Han hadde solgt selvbildets bærebjelke, A før ulykken, farsarven, for lønnstrinn 26, ved forlik. Den smerte dette fallet i selvbildet, eller selvaktelse, forårsaket, blir han ikke ferdig med. Det nager dag og natt. Man kan si at han for å lindre smerten og for å gjøre byrden mindre, aktiverte paranoide forsvarsmekanismer: "Det var de andre som lurte meg. De manipulerte meg, samarbeidet kanskje bak min rygg. De snøt meg, og jeg vil ha oppreisning."

Etter undertegnedes beste vurdering dreier denne rettsaken seg således for A mer om hans kamp for et akseptabelt selvbilde enn om hans forståelse av det økonomiske grunnlaget for forlikets størrelse. A hevder at han aldri skulle inngått forlik. På etterskudd tillater jeg meg å støtte ham i det. A kan ikke forhandle om sitt eget selvbilde. Han har ikke noe prutningsmonn. Han trenger en dom. Han håper tross alt dommen vil være lettere å bære."

På spørsmål i Høyesterett svarte overlege Holst at hvis A under forliksforhandlingene fikk direkte informasjon om at lønnstrinn 26 ville bli lagt til grunn, må det antas at han forstod betydningen av dette for oppgjøret.

Ut fra de sakkyndige erklæringer som forelå kan det reises spørsmål om A var i en så vidt spesiell situasjon at forliksforhandlinger ikke burde ha vært gjennomført. Jeg kan imidlertid ikke se at det er grunn til å reise noen kritikk på dette grunnlag. A var svekket med hensyn til intellektuell og sosial fungering, men med støtte i forklaringen fra Holst og også i vitneforklaringer, må det legges til grunn at hans opptreden i rettssaken var adekvat i forhold til det som der var problemstillingen. Han var orientert om at forliket ville virke som en dom, og må ha forstått at meningen var å komme fram til et endelig oppgjør.

Partene er uenige om forliket var godt eller dårlig. Jeg viser for så vidt til anførslene foran og finner ikke grunn til noen detaljvurdering for så vidt. Ut fra de momenter som forelå, var valget av lønnstrinn 26 et kompromiss. Om den medisinske invaliditet var det stort sprik mellom de sakkyndige for byretten. De oppnevnte sakkyndige Stensrud og Holst holdt på henholdsvis 50 og 50 - 60 prosent. Lehre som vitne holdt på 80 prosent. Ut fra de opplysninger som forelå om sosial fungering, synes vurderingen her å ha vært vanskelig og sterkt skjønnspreget. Det er for øvrig ikke grunn til å ta standpunkt til om A kunne ha oppnådd mer, eventuelt vesentlig mer, om saken var blitt pådømt. Som forlik betraktet er det innholdsmesig ikke noe påfallende ved det.

Avtaleloven §36 gir anvisning på en helhetsvurdering. Ved denne vurdering vil det ha vesentlig vekt om avtalen er urimelig etter sitt innhold. Som påpekt er det etter min mening ikke noe ved forlikets innhold som tilsier bruk av bestemmelsen. Det fremgår også at det etter min mening ikke kan reises kritikk mot at forliksforhandlinger ble gjennomført eller mot måten dette ble gjort på. Den ytre ramme for forhandlingene var mer betryggende for partene enn den man finner i de fleste andre avtalesituasjoner. I en totalvurdering kan de særegenheter som knytter seg til As opplevelse av disse forhandlinger og hans labilitet i forhold til resultatet ikke få utslagsgivende betydning.

Den ankende part har også anført at avtaleloven §33 kommer til anvendelse, forutsatt at bestemmelsen kombineres med avtaleloven §39 annet punktum om at det skal legges avgjørende vekt på det tidspunkt da den annen part - forsikringsselskapet - fikk kunnskap om at A ikke vil akseptere forliket. Dette skjedde imidlertid så vidt jeg kan se, først ved at forliket ble påanket, og da var det for øvrig også oppgjort. Anførselen kan åpenbart ikke føre frem.

Saken har reist spørsmål av prinsipiell karakter og etter forholdene bør hver av partene dekke sine saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet, også når det gjelder saksomkostningene, og kan stort sett også tiltre begrunnelsen. Når det gjelder spørsmålet om å anvende avtaleloven §36 på rettsforlik, vil jeg imidlertid tilføye: Det er en normalsituasjon at rettsforlik inngås under tvil og med trykk fra prosessituasjonen under hovedforhandlingen. Partene, som har latt det komme til sak, kan ved forlik bringe prosessen til ende der og da, eller la saken gå sin gang med økonomiske og menneskelige omkostninger mot et usikkert utfall som kan ligge år inne i framtiden. Partene har et vanskelig valg, hvor rimeligheten av forlikets innhold i seg selv, bare vil være en del av de omstendigheter som må tas med ved vurderingen. Valget vil være definitivt for så vidt som forliket vil ha virkning som en rettskraftig dom.

På denne bakgrunn har jeg vanskelig for å se at det kan bli særlig rom for å bruke avtaleloven §36 som ugyldighetsgrunnlag for rettsforlik. Når partene - som her - har vært bistått av advokater, og hvor bevisførselen dessuten var avsluttet før forliket ble inngått, må det iallfall stilles meget strenge krav til den urimelighet som skulle kunne lede til oppheving av forliket.

Dommer Bugge: Som dommer Hellesylt, dog slik at jeg finner at Forsikringsselskapet Norge A/S bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

Dommer Gjølstad: Som dommer Bugge.

Justitiarius Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skåre.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.