LB-2001-2001
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-02 |
| Publisert: | LB-2001-02001 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Follo herredsrett Nr 00-00804 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02001 A/01. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ove Aurstad). Motpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Tore Skar). |
| Forfatter: | Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Sveinung Koslung. Tilkalt dommer, sorenskriver Ragnar Thoresen |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §8-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §10-4, §4-3 |
Saken gjelder overprøving av vedtak om skjønnsmessig fastsatt tilleggsinntekt.
A, som er 55 år gammel, drev i 1996 drosjekjøring med egen bevilling i Oslo. Han kjørte maxi-taxi med en 10-seters Volkswagen Caravelle. A var tilknyttet Oslo Taxi AS og hadde gjennom Oslo Taxi AS kontraktskjøring av funksjonshemmede for Oslo kommune, såkalt TT-kjøring.
Ligningskontoret i Ski, hvor A er bosatt, hadde et prosjekt rettet mot drosjenæringen. Som et ledd i kartleggingen av bransjen ble det blant annet foretatt kontrollavlesning av speedometeret på As minibuss den 22. april 1996.
A næringsoppgave (tilleggsskjema RF-1223) for inntektsåret 1996 var mangelfullt utfylt. Hans regnskapsfører sendte på anmodning fra ligningskontoret korrigert oppgave den 6. mai 1996. På grunnlag av opplysningene som framkom av As selvangivelse med vedlegg, mente ligningskontoret at A hadde mindre inntjening enn forventet og et meget lavt beløp disponibelt for privatforbruk. Ligningskontoret ønsket på denne bakgrunn å foreta bokettersyn hos A. Bokettersynsrapport forelå 17. november 1997. Denne ble forelagt A som ble varslet om at ligningskontoret ville foreslå å sette regnskapet til side og øke omsetningen med kr 250.000 samt å ilegge tilleggsskatt. A ga uttalelse i brev 16. desember 1997. Dette har ligningskontoret ikke registrert innkommet. Videre ga advokat Runar Kehlin på vegne av A kommentarer til bokettersynsrapporten i brev av 22. januar 1998.
Ligningsnemnda i Ski traff vedtak 8. juni 1998. Nemnda fant at det var grunnlag for å fastsette inntekten ved skjønn på grunn av formelt dårlig regnskap, «lave forholdstall» og lite beløp til disposisjon for privatforbruk. Inntekten ble økt med kr 250.000, og det ble ilagt 60 % tilleggsskatt. Skjønnsligningen ble fastholdt av overligningsnemnda i vedtak av 25. februar 2000.
A tok ut stevning for Indre Follo herredsrett 25. august 2000 med påstand om at ligningen for 1996 skulle oppheves. Staten v/Akershus fylkesskattekontor påsto seg frifunnet. Herredsretten avsa dom i saken 10. april 2001 med slik domsslutning:
1. Staten v/Akershus fylkesskattekontor frifinnes.
2. A tilpliktes å betale Staten v/Akershus fylkesskattekontor sakens omkostninger med kr 84.816 - kroneråttifiretusenåttehundreogseksten - med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 14 -fjorten- dager fra forkynnelse av dommen.
A har anket herredsrettens dom til lagmannsretten, og staten har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 12.-14. mars 2002. A møtte og ga partsforklaring. For staten fulgte bokettersynsrevisor Gro Kari Venstad og rådgiver Øivind Elvestad forhandlingene og ga vitneforklaringer. Det ble for øvrig ført seks vitner. Saksforholdet framgår ellers av herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Den ankende part, A, anfører i hovedtrekk:
Vilkårene for å skjønnsligne A etter ligningsloven §8-2 nr. 1 foreligger ikke.
De påståtte regnskapsmangler svekker ikke tilliten til regnskapene i sin alminnelighet, jf. §8-2 nr. 1 bokstav a. A oversendte samlet én gang per måned regnskapsunderlag til sin regnskapsfører, og regnskapene ble fortløpende holdt ajour. Dette er tilstrekkelig og betryggende. A hadde Cencom-taksameter som er meget vanskelig å manipulere. Inntekten til A legitimeres ved skiftlappene fra taksameteret. Disse nummereres automatisk. Kontantomsetningen var på grunn av As spesielle TT-kjøring svært beskjeden, men denne framgår også av skiftlappene. Dette er tilstrekkelig legitimering av kontantomsetningen. Det er ikke mange sjåfører som teller opp drosjepungen daglig. Kredittomsetningen framgår av skiftlappene og av avregninger fra Oslo Taxi AS to ganger per måned. Dette må anses som et betryggende system. Det er ikke noe krav etter forskriften at det tas ut daglige skiftlapper, og uansett er dette ingen alvorlig mangel. A anså det unødvendig å signere skiftlappene da føreridentiteten framkom automatisk og det - med unntak for tre skift - bare var han selv som kjørte bilen.
Lav bruttofortjeneste gir heller ikke grunnlag for skjønnsligning, jf §8-2 nr. 1 bokstav b. Ligningsmyndighetene har her bygd på feil faktum med hensyn til kjørt distanse og dieselforbruk. For lagmannsretten anføres at A i 1996 kjørte 62.865 km, hvorav privatkjøring utgjør vel 5.000 km. Han kjøpte 7.196 liter diesel. Når riktige tall legges til grunn, er det ikke noe unormalt verken i As inntjening eller hans dieselforbruk. Det kan ikke være avgjørende at man ved kontrollen har bygd på As egne uriktige oppgaver. Ligningsmyndighetene har en selvstendig undersøkelsesplikt, og denne skjerpes når det blir foretatt bokettersyn. Det dreide seg om en enkel og oversiktlig virksomhet som var lett å kontrollere, og riktige tall kunne vært hentet ut av regnskapsmateriellet. Samtlige skiftlapper, avregninger fra Oslo Taxi AS, drivstoffregninger og verkstedsregninger er oppbevart og ble framlagt under bokettersynet. Total kjørelengde framgår for eksempel ved å sammenligne første og siste skiftlapp i året, da taksameteret akkumulerer antall kjørte kilometer også når det er avslått. Det bestrides at det er grunnlag for å avskjære bevis som ikke forelå for overligningsnemnda. Det dreier seg her om imøtegåelse av ligningsmyndighetenes beregninger som skattyteren har anledning til å framføre.
As forholdstall er ikke unormalt lave når hans biltype og kjøremønster tas i betraktning. Det er ikke relevant å sammenligne A med andre drosjeeiere bosatt i Ski som kjørte maxi-taxi i Oslo. Disse er for få til å utgjøre et forsvarlig sammenligningsgrunnlag. Det er videre dokumentert at de andre drosjeeierne hadde større biler med plass til flere passasjerer (og rullestoler) og at de hadde flere faste kjøreoppdrag enn A som kom sent inn i TT-kjøringen. TT-kjøring kan overhodet ikke sammenlignes med vanlig drosjekjøring.
Heller ikke lavt privatforbruk gir hjemmel for skjønnsligning, jf. §8-2 nr 1 bokstav c. Lånet fra As mor på kr 50.000, som var med i selvangivelsen for 1995, men som regnskapsføreren hadde uteglemt i selvangivelsen for 1996, skulle vært hensyntatt av ligningskontoret. Det samme gjelder diettutgifter med vel kr 17.000. Dessuten må forbruksberegningen for 1996 ses i sammenheng med året før. I 1995 hadde han minst kr 238.000 til disposisjon for forbruk, ifølge ligningskontorets beregning enda mer. Dette er unormalt mye. Etter all sannsynlighet foreligger det en periodiseringsfeil, uten at A kan påvise nøyaktig hvor feilen ligger. Uansett må et disponibelt beløp på cirka kr 5.500 per måned anses tilstrekkelig.
Subsidiært anføres at skjønnsutøvelsen må settes til side. Overligningsnemndas skjønn bygger på feil faktum, og man har trukket gale slutninger på sviktende grunnlag. Det er lagt til grunn at reservebilen ble brukt i næring i 1996, noe som ikke er riktig, og som staten nå heller ikke fastholder. Videre er skjønnsforutsetningene uriktige og sammenligningsgrunnlaget lite relevant. Ligningsmyndighetene har plikt til å søke å komme fram til et mest mulig korrekt resultat. Det er utenkelig at A i 1996 hadde en uteholdt omsetning på hele kr 250.000.
Det bestrides at vilkårene for å ilegge 60 % tilleggsskatt er oppfylt. Tilleggsskatt er å anse som straff etter EMK, og en strafferettslig bevisvurdering må legges til grunn, jf. Oslo byretts dom 7. mai 1999.
A har nedlagt slik påstand:
1. Overligningsnemndas vedtak for inntektsåret 1996 oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, staten v/Akershus fylkesskattekontor, anfører i hovedtrekk:
Herredsrettens dom er riktig både når det gjelder at det er adgang til skjønnsligning og at skjønnsutøvelsen er forsvarlig.
Utgangspunktet for beskatning er skattyterens egne opplysninger, jf. selvangivelsesprinsippet som framgår av ligningsloven §4-3. Overligningsnemndas vedtak skal prøves på det bevismessige grunnlag som forelå for nemnda. Nye faktiske opplysninger framlagt i ettertid skal det ses bort fra, jf. Rt-1988-539. Skattyteren har risikoen for at opplysninger og bevis ikke blir framlagt i tide, og skattyteren har også risikoen for eventuelle forsømmelser fra sine rådgivere, jf. Rt-2000-419.
Det var det lave beløp A hadde til disposisjon for privatforbruk i 1996 som særlig vakte ligningskontorets oppmerksomhet. I bokettersynsrapporten ble det påpekt regnskapsmangler, lav bruttofortjeneste og for lite disponibelt til privatforbuk. A og hans rådgivere ble fortløpende gitt adgang til å kommentere de opplysninger og vurderinger som ligningsmyndighetene kom fram til.
Det foreligger formelt dårlige regnskaper. De vesentligste manglene er manglende legitimering av kontantomsetning og inntekt. Såframt skattyteren har kontantomsetning, skal han føre kassebok. Skiftlappene gir ikke tilstrekkelig god legitimering av inntekten. Det vises til at skiftlappene ikke er signert, og at disse etter sommeren 1996 dekket flere døgns kjøring. Et skift kan maksimalt omfatte 24 timer, jf. Skattedirektoratets kommentarer til forskrift av 22. desember 1993. Det anføres at manglene ved regnskapsføringen svekker tilliten til regnskapene generelt, jf. ligningsloven §8-2 nr. 1 bokstav a.
Det er videre lagt til grunn lav bruttofortjeneste, jf. §8-2 nr. 1 bokstav b. Beregningen av innkjørt per næringskilometer (6,24) og innkjørt per besatt kilometer (17,30) er basert på opplysninger fra innsendte og korrigerte ligningsdokumenter. As forklaring om sammenhengen mellom skiftlappenes akkumulerte tall og bilens kjørelengde kom først fram for lagmannsretten. Også opplysningene om antall liter forbrukt drivstoff er korrigert for lagmannsretten.
Ligningsmyndighetenes beregning av midler til privatforbruk ga et resultat (kr 2.581) som ligger langt under det som det er mulig å klare seg på. Det er ikke påvist noen feil i beregningen. Selv om As anførsel om at lånet fra moren var i behold i 1996 legges til grunn, blir det disponible beløpet så lavt at det gir grunnlag for skjønnsligning. Diettpenger som er utgiftsført i regnskapet, kan ha redusert behovet for matkjøp noe, men virkningen er beskjeden.
Inntektsforhøyelsen bygger på et helhetlig skjønn og må anses forsvarlig. Hensett til de opplysninger skattyter hadde gitt, bygger skjønnsutøvelsen på riktige forutsetninger. Det kan likevel stilles spørsmål ved om ikke lånet på kr 50.000 burde vært hensyntatt i den samlede vurderingen. Ligningsmyndighetene synes å ha sett noe hen til at reservebilen kan ha vært brukt til næringskjøring. På bakgrunn av de opplysninger som nå foreligger, medgis at det ikke er bevismessig grunnlag for en slik antakelse.
Ileggelsen av tilleggsskatt er korrekt. Det anføres at det er bevist utover rimelig tvil at omsetning er holdt utenfor regnskapet.
Staten v/Akershus fylkesskattekontor har nedlagt slik endelig påstand:
Prinsipalt:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og inntil betaling skjer.
Subsidiært:
1. Ligningen oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten har kommet til at det var grunnlag for skjønnsligning av A, men at skjønnsfastsettelsen må bli å oppheve.
Det framgår av ligningsloven §8-2 nr. 1 at ligningsmyndighetene kan sette skattyterens oppgaver til side «når de finner at oppgavene ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingene på.» Eksempler på grunner for tilsidesettelse er gitt under nr. 1 bokstav a, b og c. Bokstav a gjelder feil i oppgavene eller føringen av regnskapet. Bokstav b gjelder dårligere bruttofortjeneste enn det var grunn til å forvente. Etter bokstav c kan oppgavene settes til side og inntekten fastsettes ved skjønn når den oppgitte inntekten ikke er tilstrekkelig til å dekke sannsynlig privatforbruk. Lagmannsretten legger til grunn at det skal foretas en helhetsvurdering. Grunnlag for skjønnsligning foreligger hvis det samlet sett er sannsynliggjort at resultatet er unormalt og dermed at oppgavene er uriktige.
Det er overligningsnemndas vedtak som er gjenstand for rettslig overprøving. Nemnda mente at så vel mangler ved regnskapet, «lave forholdstall» og for lite disponibelt for privatforbruk ga grunnlag for skjønnsligning av A for inntektsåret 1996.
Lagmannsretten er enig med staten i at nemndas vedtak må prøves på grunnlag av de opplysninger som forelå for nemnda, og at A i utgangspunktet har risikoen for at hans oppgaver er riktige og at han framkommer med de opplysninger som er relevante. I dette tilfellet er det imidlertid foretatt bokettersyn, og ligningsmyndighetene har hatt alt regnskapsmateriell til disposisjon. Retten antar da at myndighetene ikke utelukkende kan basere seg på skattyterens oppgaver, men i noen grad også må ha plikt til å foreta egne undersøkelser for å komme fram til mest mulig korrekt tallgrunnlag. Lagmannsretten kommer i nødvendig utstrekning tilbake til disse spørsmålene i den videre drøftelsen.
I bokettersynsrapporten er det påpekt mangler ved As regnskapsførsel, og overligningsnemnda har sluttet seg til disse vurderingene. Foruten formelle feil er det særlig manglende legitimering av kontantomsetningen og utilfredsstillende legitimering av total inntjening som er trukket fram. Lagmannsretten antar at As håndtering av disse forholdene ikke fullt ut fyller kravene i gjeldende forskrifter. Det vises særlig til at det framstår som lite betryggende at skiftlappene fra taksameteret til dels omfattet flere dagers kjøring, når det var skiftlappene som ble lagt til grunn for den løpende føring av bruttoinntekt. På den andre siden drev A hovedsakelig en type kjøring (TT-kjøring) som medførte beskjeden kontantomsetning, slik at det muligens kan anses formalistisk å kreve at han daglig skulle foreta fysisk opptelling av kontantomsetningen og avstemme kassebeholdningen på en kassekonto. Lagmannsretten mener at feil i oppgavene og påpekte mangler ved regnskapsførselen i noen grad er egnet til å svekke tilliten til As regnskaper i sin alminnelighet. Etter rettens vurdering kan imidlertid disse svakhetene alene ikke gi grunnlag for skjønnsligning.
Overligningsnemnda mente også at As oppgaver kunne settes til side på grunn av «dårlige forholdstall». A hadde oppgitt en bruttoomsetning på kr 449.761 for 1996. På grunnlag av opplysninger fra hans næringsoppgave og tilleggsskjema har ligningsmyndighetene beregnet innkjørt per næringskilometer til 6,24 og innkjørt per besatt kilometer (kjøring med taksameteret påslått) til 17,30. Disse forholdstallene er så holdt opp mot tilsvarende tall for drosjeeiere bosatt i Ski som kjørte maxi-taxi i Oslo (10,21 og 53,26), og man har kommet fram til at A hadde vesentlig lavere forholdstall enn gjennomsnittet. Etter As egne beregninger basert på det han nå mener er riktige tall, skal hans forholdstall være henholdsvis 7,89 og 29,64. Lagmannsretten finner det her unødvendig å ta stilling til betydningen av at beregningen av forholdstall for A bygger på hans egne oppgaver og at As korrigerte tall er framlagt etter avsluttet ligningsbehandling. Etter lagmannsrettens vurdering kan sammenlig ningen som ligningsmyndighetene har foretatt, under ingen omstendighet anses som en indikasjon på uteholdt omsetning. Det er for retten opplyst at den aktuelle gruppen drosjeeiere (inkludert A) bare omfattet fem stykker. Etter rettens mening er dette alt for få til å gi et statistisk holdbart sammenligningsgrunnlag. Med en så begrenset sammenligningsgruppe blir sårbarheten for rent tilfeldige avvik fra gjennomsnittet meget stor. I tillegg kommer at A under ligningsbehandlingen opplyste at han hadde en mindre bil med plass til færre passasjerer enn de andre drosjeeierne og at disse hadde flere faste kjøreoppdrag, mens han var mer henvist til det såkalte spotmarkedet for TT-kjøring. Overligningsnemnda har vurdert disse forholdene og kommet til at det kan forklare noe av avviket, men ikke alt. Etter lagmannsrettens vurdering er svakheten ved å måle As inntjening mot bare fire andre drosjeiere, som også hadde større biler og andre kjøremønstre, så vesentlig at det ikke kan trekkes noen slutninger fra en slik sammenligning av forholdstall.
Overligningsnemnda har i sin avgjørelse også lagt vekt på stor differanse mellom teoretisk omsetning og oppgitt omsetning. Etter lagmannsrettens mening er også denne vurderingen beheftet med betydelige svakheter. Det ene er at ligningsmyndighetene kan ha mistolket As opplysninger om daglig arbeidstid og ikke trukket fra nødvendige pauser og tid til kjøring til og fra første og siste oppdrag for dagen, og dermed beregnet lengre effektiv arbeidstid enn det reelt var grunnlag for. En mer alvorlig svikt er imidlertid at det er sammenlignet med såkalte erfaringstall fra drosjenæringen i Oslo. Når det tas hensyn til at A i hovedsak drev kontraktskjøring av funksjonshemmede til forhåndsbestemte priser (noen faste oppdrag og for øvrig i spotmarkedet), er dette en virksomhet som atskiller seg så markert fra ordinær drosjekjøring at en sammenligning av inntjeningen etter lagmannsrettens vurdering blir lite relevant. As spesielle kjøring er blant annet framhevet i advokat Kehlins brev av 22. januar 1988 blant annet på side 2 nederst og side 3 øverst. Etter lagmannsrettens vurdering er disse opplysningene ikke tillagt tilstrekkelig vekt av ligningsmyndighetene.
Lagmannsrettens konklusjon så langt er at selv om A tillegges risikoen for at ligningsmyndighetene har basert seg på uriktige tall når det gjelder hans virksomhet, er de sammenligninger som er gjort beheftet med så grunnleggende svakheter at det uansett ikke er grunnlag for å ta «lave forholdstall» som en indikasjon på uteholdt omsetning.
Det synes videre som om overligningsnemnda har bygd på at A i 1996 sannsynligvis i noen utstrekning også har brukt en bil nr. 2 til næringskjøring. Det er blant annet vist til en uforklart differanse mellom speedometerstanden da denne bilen ble solgt i november 1996 og oppgitt speedometerstand per 31. desember 1995. A bestred at bilen var benyttet til næringskjøring i 1996. Staten har for lagmannsretten medgitt at det ikke er bevismessig grunnlag for å anta at reservebilen ble brukt i næring i 1996.
I tillegg til nevnte momenter er det i overligningsnemndas vedtak trukket fram en beregning av dieselforbruket som viste at A ved flere anledninger må ha hatt såkalt «sprengt tank», det vil si mer drivstoff på tanken enn denne rommer. På dette grunnlag har nemnda konkludert med «at det ikke kan utelukkes at bilen har kjørt mer enn det skiftlappene viser.» Ligningsmyndighetenes beregninger av kjørt distanse målt mot dieselforbruket synes å ha sammenheng med en misforståelse om at privatkjøring mellom skiftene ikke ble akkumulert i taksameteret. Denne misforståelsen har A selv bidratt til, jf. hans brev til ligningskontoret av 31. juli 1997, og opplysningen har først blitt korrigert for lagmannsretten. Retten mener at A må ta risikoen for at taksameterets virkemåte ikke ble fullt ut forstått, selv om også ligningskontoret kunne ha oppklart misforståelsen ved å undersøke hos Oslo Taxi AS eller hos produsenten av taksameteret. Momentet med «sprengt tank» alene kan imidlertid etter rettens oppfatning ikke begrunne skjønnsadgang.
Lagmannsretten mener etter dette at «lave forholdstall» eller andre vurderinger av As bruttofortjeneste, ikke gir tilstrekkelig grunnlag for skjønnsligning.
I bokettersynsrapporten er det beregnet at A bare hadde kr 2.581 til disposisjon for privatforbruk i 1996, mens gjennomsnittet eller normalforbruket er oppgitt til kr 108.373. Overligningsnemnda har kommet til at denne differansen er så stor at det er grunnlag for å sette skattyterens oppgaver til side og fastsette ligningen ved skjønn. Lagmannsretten legger til grunn at det disponible beløpet må økes med kr 50.000 basert på As opplysning om at han hadde lånet fra sin mor i behold, men at det var uteglemt i selvangivelsen for 1996. Videre må det tas hensyn til at det er utgiftsført vel kr 17.000 i diettpenger, noe som i noen grad reduserer behovet for matinnkjøp. For øvrig er det ikke påvist feil i privatforbruksberegningen. A hevder ikke at han hadde et ekstraordinært lite forbruk i 1996. Han mener derimot at det må foreligge en periodiseringsfeil, siden han i 1995 hadde et unormalt høyt beløp til disposisjon for forbruk. Så lenge det ikke er påpekt konkrete feil ved beregningen, kan A antakelse etter lagmannsrettens syn ikke tillegges vekt. Det gjenstår dermed en så vidt betydelig differanse mellom antatt forbruk og penger til disposisjon at dette etter lagmannsrettens vurdering kan gi indikasjon på inntekter som ikke er bokført.
Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at det var grunnlag for å sette As oppgaver til side med hjemmel i ligningsloven §8-2 nr. 1. I sin vurdering har retten lagt noe vekt på feil i As oppgaver og mangler ved regnskapsførselen, liten vekt på lav bruttofortjeneste og mest vekt på lavt privatforbruk.
Overligningsnemnda har begrunnet skjønnsfastsettelsen av inntekt på følgende måte:
Ligningsmyndighetenes skjønn skal gå ut på å fastsette den virkelige inntekt skattyter må antas å ha hatt.
Overligningsnemnda har i avsnitt om privatforbruk lagt til grunn at skattyter har en differanse mellom sannsynlig privatforbruk i forhold til gjennomsnittet i Norge og disponibelt beløp til dekning av dette med kr 105.792.
Differanse mellom teoretisk omsetning og bokført omsetning utgjør for en bil henholdsvis kr 129.389 og kr 208.364, og for to biler kr 534.614 og kr 436.390.
Etter en helhetsvurdering finner overligningsnemnda å fastsette uteholdt omsetning inklusiv tips til kr 250.000.
Det legges til grunn at lagmannsretten bare i begrenset utstrekning kan overprøve overligningsnemndas konkrete skjønn. Lagmannsretten er enig i nemndas utgangspunkt om at målet er å komme fram til et mest mulig riktig resultat. Det framgår imidlertid av begrunnelsen at overligningsnemnda har basert sitt skjønn på flere tvilsomme eller uriktige forutsetninger. Retten viser her til drøftelsen over når det gjelder beregningen av privatforbruket og vurderingen av lav bruttofortjeneste. Nemnda tok utgangspunkt i at A i noen utstrekning hadde inntekter på reservebilen i 1996, og lånet fra moren på kr 50.000 ble ikke tatt hensyn til. Videre er sammenligningene, både med fire andre drosjeeiere fra Ski med maxi-taxi, og med ordinær drosjekjøring i Oslo, etter rettens mening lite egnet for å påvise svikt i As inntjening. Etter lagmannsrettens vurdering svikter skjønnsforutsetningene i en slik grad at skjønnsutøvelsen samlet sett ikke kan anses forsvarlig. Skjønnsfastsettelsen blir dermed å oppheve og hjemvise til ny behandling.
Overligningsnemnda har lagt til grunn at A «har forholdt seg grovt uaktsomt hvor forsett ikke kan utelukkes» og ilagt 60 % tilleggsskatt, jf. ligningsloven §10-4. Lagmannsretten bemerker at tilleggsskatt er et inngripende tiltak og på mange måter kan sammenlignes med en straffereaksjon. Det antas derfor at det bør stilles strenge beviskrav for at vilkårene for tilleggsskatt er oppfylt, herunder at skattyteren har utvist den nødvendige subjektive skyld. Også denne delen av vedtaket blir å oppheve.
Anken har etter dette ført delvis fram. Saksomkostningene blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 andre ledd, jf. §174. Hovedregelen er da at hver av partene bærer sine egne omkostninger. Lagmannsretten mener imidlertid at A har nådd fram i tvistepunktet av størst praktisk betydning, selv om det økonomiske resultatet for ham først blir endelig klart når ny ligningsbehandling foreligger. Lagmannsretten mener derfor at staten bør pålegges å erstatte halvparten av As saksomkostninger for lagmannsretten, jf. §174 andre ledd. Etter lagmannsrettens syn er det heller ikke grunn til å behandle saksomkostningene for herredsretten på noen annen måte. Advokat Aurstad har inngitt omkostningsoppgave. For lagmannsretten kreves kr 186.173, hvorav kr 152.650 er salær inkludert merverdiavgift og resten utgifter. For herredsretten er det krevd kr 144.268, hvorav kr 120.000 er salær og resten utgifter. Det har ikke kommet innsigelser mot oppgaven, og retten legger den til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ligningen av A for 1996 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor betaler saksomkostninger til A med 93.086 - nittitretusenogåttiseks - kroner for lagmannsretten og 72.134 - syttitotusenetthundreogtrettifire - kroner for herredsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.