LB-2001-2026

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-04
Publisert:	LB-2001-02026
Stikkord:	Narkotika
Sammendrag:
Saksgang:	Sarpsborg byrett Nr 01-00206 M - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02026 M/03.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Pål S Berg) mot A (Forsvarer: Advokat Benedict de Vibe).
Forfatter:	Lagmann Ola R Melheim, formann. Lagdommer Brit Seim Jahre. Lagdommer Peter L Bernhardt
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §62, §63, Legemiddelloven (1992) §24, §31, §52, §53, §54, Straffeprosessloven (1981) §293, §294, §436

Sarpsborg byrett avsa dom den 27 mars 2001 med slik domsslutning:

A, f. *.*..1955, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd og legemiddellovens §31, annet og fjerde ledd, jf. §24 første ledd til en straff av fengsel i 2 - to - år og 5 - fem - måneder.

Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 14 juni 2001 ble anken over straffutmålingen henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 3 januar 2002. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, hvorav to ved telefonavhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Som det også fremgår av rettsboken, begjærte forsvareren forhandlingene utsatt fordi B og hennes far, C ikke ville møte til ankeforhandlingen, jf strpl §294. Statsadvokaten motsatte seg dette. Etter å ha hørt de vitner som var tilgjengelige og bevisene for øvrig, besluttet lagmannsretten ikke å ta begjæringen til følge, jf strpl §293. Det ble herunder lagt vekt på at Bs far ble avhørt over telefon, samt at en del av Bs politiforklaring ble foreholdt andre vitner som avga forklaring.

Tiltalte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens bevisbedømmelse er uriktig på flere punkter. Det er ikke grunnlag for byrettens sterke fordømmelse av tiltaltes handling. Det kan ikke anses bevist at han satte mer enn én sprøyte heroin på B. Dette skjedde etter Bs ønske. Byretten har uriktig lagt til grunn at B ikke hadde erfaring av betydning med narkotika. Det er heller ikke grunnlag for å si at hendelsen i september 1999 har hatt avgjørende betydning for hennes nåværende avhengighet av narkotika.

Det er lagt ned slik påstand:

A anses på mildeste måte. Saksomkostninger idømmes ikke.

Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens bevisvurdering er i hovedsak riktig. Selv om tiltalte ikke skulle ha oppholdt seg i Sarpsborg så lenge som 2-3 dager etter natten til 15 september 1999, er det ikke grunn til å tvile på at tiltalte ga B til sammen 7 sprøyter heroin. Det er vist til forklaringene fra C og D, samt det fremlagte journalnotat fra Skien legevakt av 18 september 1999.

Det er ikke grunnlag for å si at B var blitt avhengig av narkotika før hendelsen i Sarpsborg. Selv om hun hadde prøvd noe narkotika tidligere, var hendelsen i september 1999 helt avgjørende for den senere utvikling.

Når tiltalte på denne måten har misbrukt et barn, gjør sterke almennpreventive hensyn seg gjeldende ved straffutmålingen. Det er derfor ikke grunnlag for å fravike byrettens dom.

Det er lagt ned slik påstand:

Anken forkastes.

Til fradrag går 2 - to - dager for utholdt varetekt.

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis nevnes at retten må legge til grunn det samme prinsipp for bevisvurderingen i en begrenset anke som i en bevisanke, jf Rt-1998-1945. Dette betyr at dersom det foreligger rimelig tvil om tilstedeværelsen av et faktum av betydningen for straffutmålingen, må retten legge til grunn det faktum som er gunstigst for tiltalte.

Lagmannsretten legger til grunn at B og D, som begge var under tilsyn av barnevernet i 1999, rømte fra Skien til Sarpsborg for å besøke en venn. De tok tog fra Oslo den 14 september 1999, og her traff de tiltalte slik det fremgår av byrettens dom nederst på side 3 og øverst på side 4. Underveis fra Skien hadde jentene, som på dette tidspunkt var 12 og 14 år gamle, stjålet en god del brennevin, som de drakk av under turen. Dette fortsatte de med etter at de hadde tatt inn hos en venn av tiltalte i Sarpsborg ved navn E. Han er senere død. Det legges til grunn at jentene drakk relativt mye alkohol i løpet av turen og i leiligheten.

Tiltalte hadde kjøpt ca 0,4 gram heroin i Oslo. Han hadde en narkotikagjeld til E som han gjorde opp ved å gi E heroin til en dose, ca 0,1 gram. Tiltalte brukte selv et tilsvarende kvantum til en dose som han satte på seg selv. Tiltalte lot det være igjen en rest i sprøyten, som han satte inn i armhulen til B. Dette antas å ha skjedd forholdsvis kort tid etter at de kom til E, dvs noe over midnatt den 15 september 1999. Det legges til grunn at B hadde bedt om å få en sprøyte heroin. Det er noe uklart hvor stor dose hun da fikk. Tiltalte har gjort gjeldende at den var så liten som 1/25 del av hans dose.

Retten legger til grunn at B fikk noe under en middels stor dose. Dette bygger man blant annet på den mengde heroin som synes å ha gått med under oppholdet, samt opplysning om at B skal ha fått en «skikkelig rus». Etter inntaket av den første sprøyten kastet B opp. Det er mest sannsynlig at dette skyldtes blandingen av heroin og en relativt stor mengde alkohol.

Det videre hendelsesforløp er noe uklart. Tiltalte benekter å ha satt flere sprøyter på B. Venninnen D har selv sett bare én injeksjon. B fortalte D neste dag at B hadde fått flere sprøyter av tiltalte. Etter det B skal ha forklart sin far og D, har hun fått til sammen 7 sprøyter. Disse vitneutsagn bygger således på Bs forklaring. Faren har også vist til de observasjoner som han selv gjorde på datterens arm noe senere, samt til journalnotatet fra Skien legevakt av 18 september 1999. Som det fremgår av byrettens dom, har man lagt til grunn 7 sprøyter. Det er også lagt til grunn at tiltalte og jentene oppholdt seg i leiligheten til E i 2-3 døgn.

Lagmannsretten finner det usannsynlig at B selv har injisert heroinen under oppholdet i Sarpsborg. Det er heller ingen opplysninger som tilsier at E har gjort det. Det legges til grunn at den heroinen som B inntok, ble injisert av tiltalte. Spørsmålet blir da om hun fikk mer enn én sprøyte og eventuelt over hvilket tidsrom.

Ved vurderingen av hvor mange sprøyter B fikk, og av hensyn til straffverdigheten for øvrig, er det av betydning å avklare hvor lenge de forskjellige aktørene oppholdt seg i leiligheten til E. Byretten har som foran nevnt, lagt til grunn at tiltalte oppholdt seg sammen med jentene i leiligheten i 2-3 døgn, hvilket benektes av tiltalte. D har ikke kunnet bidra med noen avklaring på dette punkt. Tiltalte har forklart at han ble kastet ut av leiligheten om kvelden den 15 september 1999. Dette skal ifølge tiltalte ha vært en følge av at han kom i krangel med E om ca 0,1 gram heroin som tiltalte hevder at han ble frastjålet i leiligheten. Retten kan ikke se bort fra dette hendelsesforløp som legges til grunn for den videre vurdering.

Den tvil som foreligger, gjør at lagmannsretten ikke kan legge til grunn så mange som 7 sprøyter. Retten finner det godtgjort at B ble stukket 5 ganger av tiltalte. Man bygger da på det dokumenterte journalnotat fra Skien legevakt, og den stoffmengde som tiltalte hadde til disposisjon. Av et kvantum på ca 0,4 gram heroin hadde tiltalte selv brukt ca 0,2 gram og gitt ca 0,1 gram til E. Av Ds forklaringer til politiet og retten synes det å fremgå at 2 av de sprøytene som ble brukt, brakk. Lagmannsretten legger derfor til grunn at tiltalte lyktes i å gi B 3 sprøyter heroin, hver inneholdende noe under en middels stor dose. Det legges til grunn at dette skjedde etter Bs ønske.

For vurderingen av reaksjonsspørsmålet er det av stor betydning å få avklart hvilken ruserfaring B hadde forut for oppholdet i Sarpsborg, og hvordan hun har forholdt seg til narkotika senere.

Lagmannsretten har også på dette punkt en noe annen bedømmelse av bevisene enn byretten.

Det legges til grunn at B kom i kontakt med barnevernet allerede da hun var ca 12 år gammel. Hun hadde da brukt både alkohol, piller og hasj. I tillegg hadde hun også sniffet gass. Etter det som er kommet frem for lagmannsretten, er det grunn til å tro at B også hadde prøvd heroin før hendelsen i september 1999. Dette fremgår blant annet av en politiforklaring. Den dokumenterte legeerklæring av 14 desember 1999 inneholder opplysninger av betydning. Selv om denne er avgitt ca 3 måneder etter hendelsen, opplyses det at B har hatt en lang sykehistorie «... med dårlig impulskontroll og rus.»

På den annen side synes det å være ubestridt at Bs hang til narkotika har tiltatt, og at hun nå betraktes som narkoman med langvarig behov for støttefunksjoner.

Etter det bilde som lagmannsretten har dannet seg av B, de to jentenes opptreden i Sarpsborg og Bs senere utvikling, finner man det vanskelig å tillegge hendelsen i Sarpsborg avgjørende betydning for Bs nåværende avhengighetsforhold til narkotika. Man kan ikke se bort fra at B, sin unge alder til tross, allerede i 1999 var kommet inn i et begynnende avhengighetsforhold til narkotika. At tiltalte ved sine handlinger har medvirket til denne utvikling, er likevel på det rene.

Når det gjelder straffutmålingen, gjør det seg gjeldende sterke almennpreventive hensyn. I skjerpende retning kommer også at tiltalte som selv er narkoman, forsto de farer som er forbundet med å involvere et så ungt menneske i et så alvorlig stoff som heroin. Selv om B selv ønsket å ruse seg, anses det også som skjerpende at tiltalte medvirket ved flere anledninger.

I formildende retning vites intet spesielt å anføre, selv om saken er blitt noe gammel. Retten har merket seg at tiltalte er i god gjenge med et metadonprosjekt. Man kan imidlertid ikke se at et slikt prosjekt ikke kan gjennomføres fordi tiltalte må sone en fengselsstraff.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det må fastsettes en fengselsstraff, idet det ikke kan ilegges en mildere reaksjon. Straffen fastsettes til 1 års fengsel. Retten finner at det under hensyntagen til tiltaltes livssituasjon, herunder metadonprosjektet, er forsvarlig å gi deldom. Den betingede del fastsettes til 8 måneder med en prøvetid på 2 år. Ved straffutmålingen er det tatt hensyn til de øvrige punkter i tiltalen slik at strl §62 første ledd og §63 annet ledd kommer til anvendelse. Byretten har i domsslutningen ikke vist til disse bestemmelsene. Det er heller ikke gitt varetektsfradrag, som etter det opplyste utgjør 2 dager. Lagmannsretten utformer derfor en ny domsslutning.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jf strpl §436 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

A, født *.*. 1955, dømmes for overtredelse av strl §162, første ledd, jf femte ledd og legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd, jf §24 første ledd, alt sammenholdt med strl §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år.

Fullbyrdelsen av 8 - åtte - måneder av straffen utsettes i medhold av strl §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

Til fradrag i den ubetingede del av straffen går 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel.