LB-2001-2178
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-14 |
| Publisert: | LB-2001-02178 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byfogdembete Nr 99-894 C - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02178 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Gerhard Hans Klemke (Prosessfullmektig: Advokat Bente M. Fongen). Motpart: Staten v/Oslo kemnerkontor (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Andreas Stang Lund). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjersti Graver, formann. Lagdommer Erik Chr. Stoltz. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Janne Tennøe |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, Skattebetalingsloven (1952) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-36, §6-4, §153, Tvistemålsloven (1915) §180, §367, §375, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §7-26 |
Saken gjelder anke over fordelingskjennelse.
Etter annonsering i august 2000 ble adkomstdokumentene til leiligheten til Gerhard Hans Klemke i Asperud borettslag solgt gjennom tvangssalg, ved medhjelper. Grunnlaget for tvangssalget var pantekrav stort kr 122.225 pr. 28. april 1999 til Staten v/Kemneren i Oslo. Det høyeste budet, på kr 1.1.90.000, ble stadfestet ved namsrettens kjennelse av 30. november 2000.
Det var foretatt i alt seks utleggsforretninger i adkomstdokumentene, som alle gjaldt skattekrav mot Klemke, med utgangspunkt i skjønnsligning for årene 1996-1999.
Tvangsgrunnlag var utleggsforretning av 17. mars 1998, som gjaldt restskatt 1996 med kr 40.078, og utleggsforretning av 14. desember 1998 som gjaldt restskatt 1997 og forskuddsskatt 1998, med til sammen kr 85.189. Det ble i tillegg holdt følgende utleggsforretninger, der utlegg ble tatt i adkomstdokumentene:
- en av 15. september 1999, som gjaldt forskuddsskatt 1999 med kr 46.414
- en av 3. februar 2000, som gjaldt restskatt 1998 med kr 66.518
- en av 29. juni 2000, som gjaldt forskuddsskatt 2000 med kr 76.500
- en av 21. november 2000, som gjaldt restskatt 1999 med kr 75.202.
Ved fordelingskjennelse av Oslo namsrett av 6. april 2001 ble følgende fordeling av kjøpesummen på kr 1.190.000 lagt til grunn:
Forlodds:
Rettsgebyret kr 5.300
Godtgjørelse til medhjelper kr 41.300
Dekkes etter prioritet:
Asperud borettslag kr 21.070
Staten ved kemneren i Oslo kr 354.349
Avsettes til dekning av kemnerens krav i henhold til utleggsforretning av 21.11.00 kr 77.019
Utbetales til saksøkte kr 690.962
SUM kr 1.190.000
Beløpet kr 354.349 ble av boligbyggelaget USBL overført til kemneren, i henhold til brev av 8. mai 2001.
Gerhard Hans Klemke er tysk statsborger. Etter å ha bodd ca 15 år i Norge, reiste han tilbake til Tyskland, til Berlin, i januar 1996. Han oppgir å ha ringt Folkeregisteret og å ha sendt dem et brev, der han meldte at han hadde flyttet til Tyskland. Slik flytting ble imidlertid ikke registrert i Folkeregisteret. Klemke beholdt leiligheten i Asperud borettslag og var etter egne opplysninger to - tre ganger i året i Norge for å være sammen med sin datter. Han oppgir å ha vært ukjent med skattekravene og utpantningsforretningene, før han ble varslet av en nabo i borettslaget høsten 2000.
Klemke tok kontakt med advokat Fongen høsten 2000. Hun reiste innsigelser mot fordelingen av kjøpesummen ved tvangssalget under henvisning til at Klemke var bosatt i Tyskland og at det således var feil ved ligningen. Namsretten har i sin kjennelse av 6. april 2001 lagt til grunn at fristen for å reise innsigelser mot det underliggende kravet var ute, og retten har vist til at det ikke var begjært oppreisning mot fristoversittelsen.
Kjennelsen ble rettidig påanket av Gerhard Hans Klemke. Staten ved Oslo kemnerkontor har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 7. februar 2002. Den ankende part møtte og avga forklaring. For staten møtte juridisk rådgiver Øystein Bjurholt, Oslo kemnerkontor. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Gerhard Hans Klemke, har i hovedsak gjort gjeldende:
Fordelingskjennelsen bygger på feil grunnlag. Klemke har fra januar 1996 vært bosatt i Tyskland og er ikke skyldig den skjønnslignede skatt. Han hadde ikke utestående skattekrav fra før.
Det underliggende skatteforhold må føre til at det ikke skal avsettes midler til dekning av kemnerens krav, men at beløpet må utbetales Klemke nå. Det er ikke omtvistet at skjønnsligningen av Klemke var feil.
Det pågår ligningsbehandling vedrørende denne skjønnsligningen for årene 1996 - 2000. Det var for årene 1996-1999 beregnet inntekt på henholdsvis kroner 100.000, 150.000, 200.000 og 250.000. For 2000 er det skrevet ut forskuddsskatt med kr 75.000. I årene før 1996 hadde han mellom 5.000 og 10.000 i skattbar inntekt. Oslo ligningskontor har vært lite behjelpelig med å få rettet opp ligningen.
Klemke fikk aldri de brev som ble sendt ham fra Oslo kemnerkontor vedrørende skattekravene og utpantningsforretningene. Brevene ble sendt til hans adresse i Norge. Det var ingen systematisk videreformidling av post til ham herfra. Han mottok heller ikke det brev som ble sendt til Berlin-adressen, datert 21. september 2000, der han ble meddelt at han hadde frist for å fremkomme med eventuelle innsigelser mot stadfestelsen eller utkastet til fordelingskjennelsen innen to uker. Postleveringen her har ikke alltid fungert. Det var først i oktober 2000 han ble klar over forholdene. Han hadde ikke kjennskap til at det løp frister etter skattebetalingsloven §48 nr. 5 for å få prøvet ligningen. Fristen etter domstolloven §154 for å begjære oppreisning kan tidligst anses å løpe fra oktober 2000. Advokat Fongen reagerte deretter raskt overfor namsretten, i november 2000.
Oppreisning er ikke tidligere begjært, da fristen ble ansett å være ute. Det anføres imidlertid for lagmannsretten at det like fullt ikke er for sent å begjære oppreisning. Namsrettens kjennelse må i så fall bli å oppheve og det underliggende skattekrav å ta opp til behandling av namsretten. Det er urimelig at det skal avsettes noe beløp til kemneren når det er klart at det vil bli foretatt ny ligning der må legges til grunn at Klemke i de aktuelle årene var bosatt i Tyskland og ikke var skattepliktig til Norge.
Den ankende part har lagt ned slik endelig påstand:
Prinsipalt:
Namsrettens kjennelse av 6. april 2001 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
Subsidiært:
1. Oslo kemnerkontor utbetaler kr 354.349,- med renter fra mottakelsesdagen og frem til betaling skjer, til Hans Gerhard Klemke.
2. Avsatt krav i, restskatt for 1999 i.h.t. utleggsforretning av 21.11.00, kr 77.019,- med renter fra avsettelsesdag og frem til betaling skjer, utbetales Hans Gerhard Klemke.
I begge tilfelle:
Oslo kemnerkontor betaler sakens omkostninger.
Ankemotparten, Staten ved Oslo kemnerkontor, har i hovedsak gjort gjeldende:
Fristen for å reise innsigelser mot ligningen er ute. Etter skattebetalingsloven §48 nr. 5 løper en seks måneders søksmålsfrist og en frist på tre måneder etter den forføyning det klages på for innsigelser overfor namsretten. Det fremgår av avgjørelse i Rt-1984-184 at fristen løper fra utleggsforretningen.
Her var det til sammen fem utleggsforretninger som lå til grunn for tvangssalget, hvorav den siste var 29. juni 2000. Fristen for å få ligningsavgjørelsen prøvet for namsretten var da ute 29. september 2000. Først i november 2000 kom det innsigelser fra advokat Fongen.
Det er således ikke prosessuell adgang til å forfekte det fordelte beløp. Om det senere vil bli foretatt endringer i ligningen må det foretas korreksjoner. Det pågår behandling av skattesaken nå, og det foreligger ingen konklusjoner hva angår skatteplikten.
Det er ikke begjært oppreisning fra den ankende part før under ankeforhandlingen. Dette er for sent og anførselen må prekluderes, jf tvistemålsloven §375 om ankegrunner og §367 om påstander. Ankemotparten har ikke hatt anledning til å forberede seg, og det er heller ikke av andre grunner rimelig at den ankende part på dette stadium skulle kunne få behandlet oppreisningsspørsmålet. Den ankende part hadde foranledning til å fremsette krav om oppreisning på et langt tidligere tidspunkt.
Fristen etter domstolloven §154 er uansett ute. Advokat Fongen hadde foranledning til å fremsette begjæring om oppreisning da hun kom inn i saken i november 2000. Som et siste utgangspunkt forelå slik foranledning med namsrettens kjennelse.
Videre er det ikke sannsynlig at ikke fristoversittelsen kan legges Klemke til last, jf domstolloven §153. Det har formodningen mot seg at han ikke var kjent med utleggsforretningene og tvangssalget på et tidligere stadium. Han har fått flere brev, også til Berlin-adressen, og det er usannsynlig at ingen av dem skal ha nådd ham. Han hadde foranledning til å reagere når han mottok varsel om tvangsdekning.
Hva angår utleggsforretningen av 21. november 2000, er beløpet avsatt i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §11-36 tredje ledd. Kravet er omstridt, og man må avvente ligningsbehandlingen først. Det foreligger ingen risiko for at ikke kemneren vil betale.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse 06.04.2001 i sak nr 99-894 C stadfestes.
2. Staten ved Oslo kemnerkontor tilkjennes saksomkostninger med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Den ankende part har anført at namsrettens fordelingskjennelse bygger på feil grunnlag. Tvangsgrunnlaget er utleggsforretninger for skattekrav basert på at Klemke var skattepliktig til Norge. Det er ikke reist innvendinger mot selve tvangssalget og stadfestelsen.
Det underliggende skattekrav kan bli gjenstand for behandling av namsretten, forutsatt at fristene etter skattebetalingsloven §48 nr 5 er overholdt, eventuelt supplert med domstollovens vilkår for oppreisning, jf §153 og §154. Namsretten vil i så fall i forbindelse med dekningssaken kunne oppheve utleggspantet etter tvangsfullbyrdelsesloven §6-4, «i samme utstrekning som ved klage». Inntil tvangsdekning er begjært kan det fremsettes klage for namsretten, jf §7-26.
Ligningen kan prøves av namsretten i forbindelse med klage over en tvangsforføyning, inntil tre måneder etter «den forføyning som det klages over». Det følger av Rt-1984-184 at tre månedersfristen i et tilfelle som dette løper fra utleggsforretningen. Den siste utleggsforretningen som ble tatt med i fordelingskjennelsen er av 29. juni 2000. Klemke hadde ikke reist innsigelser mot tvangssalget eller grunnlaget for det før advokat Fongen tok kontakt med ligningsmyndighetene i november 2000. Det er klart at fristen var utløpt da advokat Fongen i brev av 21. november 2000 til namsretten reiste innsigelser mot at kemneren skulle utbetales noe av beløpet etter det stadfestede bud.
I skattebetalingsloven §48 nr 5 er det vist til muligheten for oppreisning etter domstollovens regler. Det er ikke fremsatt krav om oppreisning fra den ankende parts side, før under ankeforhandlingen. Dette er for sent. Ankemotparten har motsatt seg at kravet og det nye punkt i påstanden først bringes inn på det nåværende stadium. Lagmannsretten finner at den ankende part hadde foranledning til eventuelt å fremsette et krav om oppreisning langt tidligere i prosessen, og at ankemotparten har rimelig grunn til å motsette seg at det bringes inn nå. Kravet og det tilsvarende punkt i påstanden blir å avskjære etter tvistemålsloven §375 og §367.
Lagmannsretten er enig med namsretten i at vilkårene for oppreisning uansett ikke ville ha foreligget. Lagmannsretten legger for sin del særlig vekt på at advokat Fongen da hun kom inn i saken i november 2000 hadde foranledning til så vel å sette seg inn i hvilke frister som løp, som videre å vurdere om det burde kreves oppreisning mot en eventuell fristoversittelse. Fristen etter domstolloven §154 er dermed for lengst ute.
Det bemerkes for øvrig at lagmannsretten som namsretten anser det lite sannsynlig at Klemke var totalt ukjent med det pågående tvangssalg før i oktober 2000. Han har oppgitt å ha hatt regelmessige besøk i Norge der han har bodd i leiligheten. Det er videre sendt så vidt mange brev til ham vedrørende tvangssalget og grunnlaget for det, at det har formodningen mot seg at ingen av dem skal ha nådd ham. Han hadde da foranledning til å reagere overfor skattemyndighetene.
Utleggspantet av 21. november 2000 ble tatt etter at utkast til fordelingskjennelse forelå. Det er reist innsigelser basert på det underliggende skattekrav, som gjelder restskatt for 1999, innen fristen etter skattebetalingsloven §48 nr 5. Lagmannsretten er enig med namsretten i at kravet er å anse som omstridt og blir gjenstand for avsetning etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-36.
Både dette og de øvrige underliggende skattekrav gjelder spørsmålet om i hvilken grad Klemke er skattepliktig til Norge fra 1996 og utover. Dette er til behandling av ligningsmyndighetene, og det vil bli foretatt et etteroppgjør så sant det tilsies av resultatet her. Det forventes at kemneren vil besørge rask utbetaling til Klemke av et eventuelt tilgodehavende.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Den ankende part har tapt saken fullstendig og pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger i samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for fritak fra erstatningsplikten. Advokat Stang Lund har på vegne av sin part krevet erstattet saksomkostninger med kr 20.000, som alt er salær. Det er krevet forsinkelsesrente. Det har ikke kommet innvendinger mot kravets størrelse, og lagmannsretten fastsetter saksomkostninger i samsvar med kravet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Gerhard Hans Klemke betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Staten ved Oslo kemnerkontor 20.000 - tjuetusen - kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.