LB-2001-2313 RG-2001-1623
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-30 |
| Publisert: | LB-2001-02313 RG-2001-1623 (216-2001) |
| Stikkord: | Statsforfatningsrett, Stortingsvalg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-0913 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02313 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Styret i Det Liberale Folkepartiet i Oslo v/leder Ingar Malvang (Prosessfullmektig: Kluge Advokatfirma ANS v/advokat Marco Lilli). Kjæremotpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Andreas Stang Lund). |
| Forfatter: | Førstelagmann Nils Erik Lie, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §26, §64, Valgloven (1985) §26, §71, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §25, §73, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning.
Ved forberedelsen av stortingsvalget 2001 innkom det til fylkesvalgstyret i Oslo listeforslag fra to grupperinger som begge hevdet å representere Det Liberale Folkepartiet. Grupperingene omtales i det følgende som Johansen-grupperingen og Danielsen-grupperingen.
Fylkesvalgstyret, som for Oslos vedkommende er identisk med valgstyret, traffødt xx.xx.2001 slikt vedtak:
1. Listeforslaget for Det Liberale Folkepartiet med Arne Lidwin som førstekandidat godkjennes ved stortingsvalget i Oslo 2001, under forutsetning av at de formelle kravene i valglovens §25 og §26 til listeforslag er oppfylt.
2. Listeforslaget for Det Liberale Folkepartiet med Dag Danielsen som førstekandidat forkastes.
3. Danielsen-grupperingen gis anledning til å innlevere listeforslaget med en annen overskrift og de nødvendige 500 underskrifter innen 12. juni 2001.
På vegne av Danielsen-grupperingen begjærte stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen 1. juni 2001 midlertidig forføyning overfor Oslo fylkeskommune v/valgstyret. Han nedla slik påstand:
1. Oslo fylkeskommunes fylkesvalgstyre pålegges å godkjenne saksøkerens listeforslag til stortingsvalget 2001.
2. Saksøkte pålegges å betale saksomkostninger.
Oslo namsrett, som avgjorde saken uten muntlig forhandling, avsa 6. juni 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring 1. juni 2001 fra Styret i Det Liberale Folkepartiet i Oslo v/leder Ingar Malvang forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Namsretten la til grunn at den hadde en diskresjonær kompetanse til ikke å treffe beslutning om midlertidig forføyning, selv om vilkårene ellers skulle være til stede, og fant at det i den foreliggende sak ikke i noe tilfelle var grunn til å ta begjæringen til følge.
Styret i Det Liberale Folkepartiet i Oslo v/leder Ingar Malvang (Danielsen-grupperingen) har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Deres anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Valgstyret har lagt til grunn at det sentralstyre partiet valgte i 1997 skal anses som partiets hovedstyre ved anvendelsen av valgloven §26 første ledd, og følgelig har kompetanse til å avgjøre hvem som skal representere partiet. Valgstyret har her bygget på en uttalelse fra Kommunal- og regionaldepartementet som ble avgitt i en parallell klagesak fra et annet fylke. Det ble imidlertid ikke valgt noe lovlig sentralstyre i 1997, siden partiet ikke holdt noe lovlig landsmøte dette året. Styret fra 1997 kan heller ikke anses godkjent ved passivitet i de etterfølgende år. Dette innebærer at valgstyret må falle tilbake på det listeforslag som støttes av det sentralstyre som ble valgt i 1996, som er det siste som er lovlig valgt. Det er da uten betydning om man ser det styret som ble valgt i 2001 som lovlig valgt eller ikke, idet begge disse styrene støtter Danielsen-grupperingens listeforslag.
Kommunal- og regionaldepartementets uttalelse av 29. mai 2001, som støttet seg på en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 22. mai 2001, la uten videre til grunn at sentralstyret fra 1997 var lovlig valgt. Til tross for at valgstyret da det traff sitt vedtak var klar over innvendingene mot lovligheten av valget i 1997, baserte det allikevel sitt vedtak fullt ut på uttalelsene fra departementene. Det er en klar saksbehandlingsfeil at valgstyret har truffet sitt vedtak uten hensyn til innvendingene.
Siden sentralstyret av 1997 ikke er lovlig valgt, er det Danielsen-grupperingen som kan kreve å representere partiet ved valget. Kravet er sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.
Det innebærer en vesentlig ulempe for Danielsen-grupperingen å ikke få sitt listeforslag godkjent som partiets liste. Disse ulempene er til stede selv om man i stedet stiller en uavhengig liste. Utsiktene til å oppnå stemmer er langt bedre om man stiller med en partiliste. Det er risiko for at partiet vil bli representert av personer som ikke deler partiflertallets synspunkter på viktige politiske spørsmål, og samfunnsinteressene vil lide hvis forføyning ikke blir gitt, idet risikoen for omvalg da vil være stor.
Etter dette er det også sannsynliggjort at det foreligger forføyningsgrunn.
Namsrettens flerleddete begrunnelse for å benytte sin diskresjonære adgang til ikke å ta begjæringen til følge, er ikke holdbar. Risikoen for et resultat som er motsatt av det flertallet av landets fylkesvalgstyrer har kommet til, kan ikke tillegges vekt. Det må tas hensyn til at overgrepet vil være irreparabelt etter valget. Departementenes utredninger kan ikke begrunne unnlatelsen av å ta stilling, idet de ikke har vært klar over at valget i 1997 ikke var lovlig. Hvis en midlertidig forføyning reduserer risikoen for omvalg, bør domstolene intervenere, selv om den forvaltningsmessige klagebehandling ikke er avsluttet. At Johansen-grupperingen ikke er trukket inn i saken, forhindrer ikke at begjæringen tas til følge.
Domstolene må ha kompetanse til å prøve valgstyrets vedtak. Valgloven kan ikke tolkes i motsatt retning. At domstolenes ikke kan overprøve Stortingets vedtak om gyldigheten av valget, innebærer ingen begrensning i adgangen til å overprøve vedtak av valgstyrene. Avgjørelser etter valgloven kan ikke overlates fullt og helt til det politiske flertall. Det er viktig at domstolene øver kontroll med valgstyrenes vedtak i saker som den foreliggende, og det gir også en rimelig maktfordeling.
At valgstyret ikke kan endre listene etter 1. juni, og at forhåndsstemmegivningen allerede har begynt, kan ikke være til hinder for å ta begjæringen til følge.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:
Prinsipalt:
1. Oslo fylkeskommunes fylkesvalgstyre pålegges å godkjenne den kjærende parts listeforslag til stortingsvalget 2001.
Subsidiært:
2. Oslo fylkeskommunes fylkesvalgstyre pålegges å foreta en ny vurdering av den kjærende parts listeforslag til stortingsvalget 2001.
I begge tilfeller:
3. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger, med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.
Kjæremålsmotparten Oslo kommune har tatt til gjenmæle. Kommunens anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Verken hovedkrav eller sikringsgrunn er sannsynliggjort.
Når det gjelder hovedkravet må det legges til grunn at domstolene ikke kan overprøve valgstyrets vedtak. Det er Stortinget som skal prøve gyldigheten av valget og i tilfelle beslutte omvalg. Domstolene kan ikke overprøve Stortingets vedtak om gyldigheten av valget, og kan da heller ikke prøve valgstyrets forutgående vedtak. Dette vil innebære et inngrep i Stortingets eksklusive kompetanse.
Valgstyret kan ikke endre listene etter 1. juni. Ikke i noe fall kan dette skje etter at forhåndsstemmegivningen har begynt.
Ikke i noe fall er det sannsynliggjort at det er Danielsen-grupperingen som må anses som hovedstyre i valgloven §26s forstand.
Danielsen-grupperingen har stilt liste i Oslo under navnet Oslo-listen. Johansen-grupperingens liste er godkjent i minst ett annet fylke. Om kravet skulle bli tatt til følge, vil det være uklart for velgerne hvilken av de to grupperingene som representerer partiet. Forføyningsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven. §15-2 (b) er ikke til stede.
Den prinsipale påstand kan ikke i noe fall tas til følge siden Johansen-grupperingen ikke er gjort til part i saken
Kommunen gir i ethvert fall sin tilslutning til namsrettens begrunnelse for å benytte sin diskresjonære kompetanse til ikke å gi midlertidig forføyning.
Kommunen har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:
1. Oslo namsretts kjennelse 06-06.2001 stadfestes,
2. Oslo kommune tilkjennes saksosmkostninger med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Midlertidig forføyning kan gis for å sikre krav som går ut på betaling av annet enn penger, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Vilkåret er imidlertid at det må være mulig å avsi dom for kravet. Instituttet kan derfor ikke benyttes overfor myndighetsutøvelse som domstolene ikke har kompetanse til å vurdere i et ordinært søksmål, jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991) s. 290 og Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, s. 882. I det foreliggende tilfelle kan begjæringen derfor ikke i noe fall føre frem medmindre Danielsen-grupperingen også hadde hatt adgang til å gå til ordinært søksmål om lovligheten av valgstyrets avgjørelse.
Valglovens system er at forberedelse og gjennomføring av valg kan påklages til Stortinget, jf. lovens §71 første ledd. Selv om det følger av grunnloven §64 at Stortinget skal prøve valget og valgoppgjøret for å bringe på det rene om representantene er lovlig valgt, er ikke klageadgangen uten betydning. En klage vil gjøre Stortinget spesielt oppmerksom på de forhold det klages over, og den enkelte klage må vurderes særskilt, jf. Overå m.fl.: Valglovgivningen s. 337. Ved feil i valgoppgjøret skal Stortinget kjenne oppgjøret ugyldig - med omvalg til følge - dersom det finnes antagelig at feilen har hatt innflytelse på valget, jf. valgloven §73. Det tilligger følgelig Stortinget å treffe avgjørelse i klager over fylkesvalgstyrenes vedtak om hvilken liste som skal benyttes der hvor to fraksjoner har levert forskjellige lister og begge hevder å representere det samme parti. Som eksempel kan vises til Stortingets behandling av klager fra fraksjoner innen Pensjonistpartiet etter stortingsvalget i 1993 (Innst.S.nr.1 (1993-1994) s. 26 flg.). I denne saken hadde fraksjonene oppstått på fylkesnivå. Behandlingen må bli den samme når det, som i den foreliggende sak, er spørsmål om hvem som lovlig representerer partiets hovedstyre og har kompetanse til å beslutte hvem som skal representere det på fylkesnivå.
Stortingets avgjørelser i forbindelse med representantenes fullmakter kan ikke prøves av domstolene, jf. Castberg: Norges Statsforfatning I (1964) s. 270 og Overå m.fl. s. 338. Dette må forstås slik at heller ikke Stortingets prejudisielle avgjørelser i forbindelse med fullmaktene - så som prøvingen av valgstyrenes avgjørelser etter valgloven §26 - kan overprøves.
Spørsmålet blir da om domstolene har kompetanse til å foreta direkte prøving av gyldigheten av valgstyrenes vedtak etter valgloven §26. Lagmannsretten har kommet til at dette ikke kan være tilfelle. Det som i siste omgang er avgjørende, er om de aktuelle stortingsrepresentanter er lovlig valgt eller ikke. Ved de nevnte bestemmelser i grunnloven og valgloven er det etablert en egen prosedyre for å fastslå lovligheten av valget. Det er viktig at det blir klarlagt så raskt som mulig etter et stortingsvalg om de enkelte representanter er lovlig valgt eller ikke. En endelig avgjørelse i domstolene av spørsmålet om lovligheten av de avgjørelser valget avhenger av - og dermed også om lovligheten av valget - ville imidlertid ha tatt tid. Hvis det først hadde vært adgang til domstolsprøvelse av vedtak som det foreliggende, hadde riktig nok kravet kunnet sikres ved en midlertidig forføyning, såfremt vilkårene ellers hadde vært til stede. Å la et stortingsvalg være avhengig av domstolenes vurdering av en begjæring om midlertidig forføyning, fremstår imidlertid som lite tilfredsstillende. Dette skyldes både den summariske behandlingen av slike begjæringer, og muligheten for at avgjørelsen senere blir omgjort ved den ordinære domstolsbehandlingen. En domstolsavgjørelse ville også ha vært uten virkning i forhold til Stortingets avgjørelse av fullmaktene, uansett om den hadde kommet før eller etter behandlingen i Stortinget. Stortingets behandling av saker i tilknytning til representantenes fullmakter er heller ikke avhengig av at det er klaget.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at det stemmer best overens med kompetanseforholdet mellom Stortinget og domstolene at valgstyrets avgjørelser etter valgloven §26 bare kan overprøves av Stortinget i forbindelse med prøvingen av representantenes fullmakter, og således ikke er gjenstand for prøvelse av domstolene. Unntak må antagelig gjøres for tilfeller der det kan konstateres maktmisbruk eller annet graverende forhold fra valgstyrets side. Noe slikt er imidlertid ikke påberopt i den foreliggende sak.
Lagmannsretten finner en viss støtte for resultatet i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1962-571. Her ble det lagt til grunn at Kommunal- og arbeidsdepartementets avgjørelser av kommunevalgklager ikke kunne bringes inn for domstolene. Begrunnelsen var blant annet annet viktigheten av at det raskt ble brakt på det rene om kommunestyret var lovlig valgt.
Siden lagmannsretten etter dette har komme til at det vedtak av valgstyret som er angrepet, ikke kan prøves av domstolene, blir resultatet at namsrettens kjennelse oppheves og begjæringen avvises fra domstolene.
De øvrige spørsmål som foreligger i saken er det ikke nødvendig å ta standpunkt til.
Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes kommunen saksomkostninger for lagmannsretten. Kommunens prosessfullmektig har inngitt et relativt omfattende tilsvar, hvor flere tildels kompliserte problemstillinger er tatt opp. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 10.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse oppheves. Begjæringen om midlertidig forføyning avvises fra domstolene.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler styret i Det Liberale Folkepartiet i Oslo v/leder Ingar Malvang 10.000 -titusen- kroner til Oslo kommune v/ordføreren. I tillegg kommer forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum - for tiden 12 -tolv- prosent årlig - fra forfall til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.