LB-2001-2317

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-15
Publisert:	LB-2001-02317
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett: Nr 01-00163 M/85 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02317 M/01.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Knut Horn) mot A (Forsvarer: Advokat Abdelilah Saeme).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard, formann. Lagdommer Iver Huitfeldt. Lagdommer Thore Rønning
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §227, §228, §232, Våpenloven (1961) §27b, §33, Veitrafikkloven (1965) §22, §229, §230, §231, §56, §60, §62, §63, Våpenloven (1961), §31, Straffeprosessloven (1981) §185, §187, LOV-1998-06-05-35-§33

Siktede A, født *.*. 1977, er norsk statsborger. Han bor i - - veien 17, X. Han er ugift og er uten forsørgelsesbyrde. A er arbeidsledig og har sittet i varetekt i Oslo fengsel siden 7. april 2001.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo politidistrikt den 24. november 2000 ble han satt under tiltale for overtredelse av:

I. Straffeloven §228 første ledd,

for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 24. september 2000 ca kl. 0500 på - - plass i Oslo, slo han B, f. *.*..75 i ansiktet med knyttet hånd.

Fornærmede har begjært påtale.

Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo statsadvokatembeter den 9. mars 2001 ble A satt under tiltale for overtredelse av:

I. Straffeloven §227, 2. straffalternativ, jf. §232, 3. punktum,

for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter idet handlingen er begått ved særlig farlig redskap.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

Natt til mandag 1. januar 2001 ca kl. 02.30 utenfor *** i - - gaten i Oslo, retten han en pistol mot B og C, samt skjøt ett skudd som ikke traff dem, hvilket var egnet til å skape alvorlig frykt.

II. Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf §232,

for å ha skadet en annen på legeme og særlig skjerpende omstendigheter foreligger idet handlingen er begått ved særlig farlig redskap, eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

Fredag 14. juli 2000 ca kl 01.45 om bord på DFDS Crown of Scandinavia, underveis fra København til Oslo, sparket han D i magen, samt slo ham i hodet med et glass, slik at D ble påført kutt ved øret/hodet som måtte sys.

III. Våpenloven §33, første og annet ledd, jf. §27b annet ledd,

for uten aktverdig grunn å ha båret skytevåpen på offentlig sted, og overtredelsen anses som grov idet handlingen er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og sted som nevnt under post I, rettet han en pistol mot B og C, samt skjøt et skudd som ikke traff dem.

IV. Straffeloven §228 første ledd,

for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:

Lørdag 30. september 2000 ca kl. 00.30 utenfor restaurant ***, - - gaten i Oslo, slo han E i ansiktet med knyttet hånd.

V. Vegtrafikkloven §31, første, andre og tredje ledd, jf. §22 første ledd,

hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel.

Grunnlag er følgende forhold:

Lørdag 30. september 2000 ca kl 0155 i - - veien i Oslo, førte han Volkswagen Golf 2000 med registreringsnummer ** *****, til tross for at han var påvirket av et berusende eller bedøvende middel.

Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.

Straffeloven §230 kommer til anvendelse.

Fornærmede har begjært påtale for post I og IV.

Det tas forbehold om å nedlegge påstand om erstatning til fornærmede.

Oslo byrett avsa den 28. mai 2001 dom med slik domsslutning:

1. A, født *.*..77, dømmes for overtredelse av

- straffeloven §227 2. straffalternativ, jf. §232 3. punktum - ett tilfelle -,

- våpenloven §33 første og annet ledd, jf. §27b annet ledd - ett tilfelle -,

- straffeloven §228 første ledd - to tilfeller -,

- vegtrafikkloven §31 første og tredje ledd, jf. §22 første ledd - ett tilfelle

alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i et år og fire måneder. I fradrag tilkommer 62 - sekstito - dager for utholdt varetekt.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger med 5.000,- - femtusen - kroner.

A har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og saksbehandlingen vedrørende post I og III i tiltalen av 9. mars 2001, samt straffutmålingen. Ved beslutning av 12. juli 2001 ble anken over straffutmålingen henvist til ankeforhandling. For øvrig ble anken nektet fremmet.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 14. januar 2002. Siktede møtte med sin forsvarer og avga forklaring. De oppgitte vitner ble alle frafalt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Forsvareren nedla påstand om at A ble ansett på mildeste måte, mens aktor påsto anken forkastet.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten legger ved straffutmålingen i det alt vesentlige til grunn det saksforhold som er beskrevet i byrettens dom. Siktedes forklaring for lagmannsretten kan ikke finnes å gi grunnlag for noe annet. Når det gjelder det ytre hendelsesforløp er det heller ikke store forskjeller. På enkelte punkter finnes hans forklaring dog å gi grunnlag for en viss supplering.

Lagmannsretten legger til grunn at det er en sammenheng mellom hendelsen 24. september 2000 da siktede slo til B, jf tiltalen av 24. november 2000, og det som hendte nyttårsnatten 1. januar 2001 da han truet blant andre B, jf post I og III i tiltalen av 9. mars 2001. Lagmannsretten legger i samsvar med siktedes forklaring til grunn at han fra barnsben har venner som nå er med i den såkalte B-gjengen som står i motsetningsforhold til den såkalte A-gjengen. Det finnes ikke å være nødvendig å beskrive disse to ungdomsgruppene nærmere, men det legges til grunn at motsetningsforholdet har vært opphav til voldelige oppgjør av meget alvorlig karakter. Siktede har benektet selv å være «medlem», men har forklart at han nå har innsett at han ikke bør pleie omgang med disse vennene fordi han da lett blir oppfattet for å være i B-gjengen.

Lagmannsretten legger som byretten til grunn at forholdet 24. september 2000 har en viss sammenheng med motsetningsforholdet mellom to ungdomsgjenger, idet siktede etter at han hadde vært tilstede ved et arrangement i Oslo Spektrum sluttet seg til en krangel hvor B, som har venner i A-gjengen, deltok. Siktede har forklart at han oppfattet det slik at B sa han ville komme hjem på døra til siktede, noe som han anså som en trussel og som et mer alvorlig utsagn i en pakistansk kontekst enn det kan høres ut på norsk. Lagmannsretten legger etter siktedes forklaring til grunn at han slo til B uten annen foranledning og for å sette seg i respekt, noe som gjør forholdet mer alvorlig enn legemsfornærmelser flest. Slaget må anses som strafferettslig uprovosert. Byretten har lagt til grunn at slaget «medførte skadefølge, ved at han fikk et kutt det tok ca 14 dager å lege». Da byretten ikke henførte forholdet under straffeloven §228 annet ledd, finner lagmannsretten ikke ved straffutmålingen å kunne legge til grunn at det ved anledningen ble påført en skade i straffelovens forstand. Omstendighetene tilsier at saken alene ikke ville vært avgjort ved en bot, og straffeloven §63 annet ledd kommer derfor ikke til anvendelse.

I samsvar med siktedes forklaring legger lagmannsretten til grunn at han dagen før nyttårsaften 2000 traff på to av Bs venner, og at han etter dette møtet var forberedt på at det kunne bli bråk hvis han og B traff hverandre nyttårsaften. Han ringte derfor til en politimann han kjente og lagmannsretten legger til grunn at han ble anbefalt å unngå B. Siktede mente likevel at det ikke var riktig at motsetningsforholdet mellom ham og B skulle få betydning for den nyttårsfeiringen han og kjæresten, F, hadde planlagt på utestedet *** i - - gaten i Oslo, og å ta inn på hotel ***, hvor han hadde leiet rom for nyttårsnatten.

På *** møtte han, ikke uventet, B. Det kom til en episode mellom dem hvor de holdt i hverandres håndledd og det ble sølt litt øl fra glass de bar i hendene. B forlot stedet, og siktede regnet med at han ville mobilisere noen venner. Selv ble siktede bedt om å forlate stedet med den begrunnelse at serveringsstedet ikke ønsket bråk i forbindelse med at det var møtt opp personer utenfor «for å ta» siktede.

Siktede har fastholdt sin forklaring for byretten om at han da fikk en startpistol fra en jugoslav han kjente for å true med hvis det skulle vise seg nødvendig når han kom ut. Etter byrettens dom er det ved domfellelsen etter våpenloven rettskraftig slått fast at det dreiet seg om et skarpladd våpen, og lagmannsretten legger i likhet med byretten til grunn at siktede hadde tatt med seg våpenet for å bruke det i «selvforsvar» hvis situasjonen skulle utvikle seg i den retning.

En av de som hjalp til med å holde orden på *** påtok seg å følge siktede ut for å prøve å lose ham forbi de som ventet utenfor. Da de kom opp trappen, var B der sammen med anslagsvis fire fem venner. Siktede har forklart at det ble slått og sparket mot ham, men uten at han ble truffet. Da han var kommet noen meter bortover fortauet langs veggen, ble det kastet en flaske som ble knust mot veggen like ved hodet hans. Han hørte at noen ropte «Dra frem», eller lignende, og han fryktet at dette var en oppfordring til noen av Bs venner om å bruke våpen. Han trakk da selv frem våpenet han bar på og holdt det fremfor seg rettet mot B og hans venner. Han førte det så i en glidende bevegelse som endte med at han løsnet et skudd i tilnærmet 45 graders vinkel over hodene deres. Byretten har beskrevet at det var kø for å komme inn på *** og at det oppsto panikk i mengden.

Lagmannsretten må ved straffutmålingen legge til grunn at siktede har gjort seg skyldig i en straffbar trussel og kan etter byrettens dom ikke legge til grunn at han ved anledningen utøvet nødverge. Lagmannsretten finner heller ikke at siktede var i en overhengende fare og straffeloven §56 nr 1 b kan derfor ikke anvendes. Spørsmålet for lagmannsretten er om det ved straffutmålingen foreligger særdeles skjerpende omstendigheter etter straffeloven §232 3. punktum.

Lagmannsretten vil ved denne drøftelse først bemerke at lovreferatet i post I i tiltalen av 9. mars 2001 kan bidra til misforståelser om straffeloven §232 som skyldregel og som straffutmålingsregel ved formuleringen om at «det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter idet handlingen er begått ved særlig farlig redskap». Bruk av «kniv eller andet særlig farlig redskap» hører til skyldspørsmålet i §232 for legemskrenkelser etter §228 til §231. I forhold til trusselbestemmelsen i §227 er §232 ved henvisningen til 3. punktum en ren straffutmålingsregel. Byretten har på side 11 nederst konkludert med at siktede «må (understreket av lagmannsretten) dømmes for trussel med særlig farlig redskap». Lagmannsretten finner grunn til å presisere at bruk av særlig farlig redskap verken er nødvendig eller tilstrekkelig for å anse en trussel som avgitt under særdeles skjerpende omstendigheter, derimot er bruk av slikt redskap et moment i den helhetvurdering som må foretas etter straffeloven §232 som utmålingsregel. Ved denne helhetvurdering mener lagmannsretten at det må legges stor vekt på at siktede utstyrte seg med en skarpladd pistol for å delta i nyttårsfeiring på et sted han var forberedt på at det kunne komme til en konfrontasjon, at han hadde sin del av skylden i det oppståtte motsetningsforhold, og at han faktisk løsnet skudd med våpenet i en trengt situasjon på gaten i Oslo sentrum med utenforstående tilstede. Lagmannsretten legger som byretten til grunn at siktede var beruset, noe som ikke er anfektet under ankeforhandlingen. Å trekke et våpen under de foreliggende omstendigheter og bruke det slik siktede har forklart medfører generelt en fare for at våpenet går av ved et uhell eller at bruken får utilsiktede alvorlige følger. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Siktede er også dømt for brudd på våpenloven §27b annet ledd, som ble tilføyet ved lov av 5. juni 1998 nr 35, og som retter seg mot bæring av skytevåpen på offentlig sted uten aktverdig grunn. Domfellelsen gjelder en grov overtredelse etter §33 annet ledd, alternativet om særlig farlig og samfunnsskadelig art med en strafferamme på 4 års fengsel. Strafferammen for overtredelser av våpenloven var tidligere tre måneders fengsel lik det som nå er §33 første ledd 1. punktum. Det fremgår av forarbeidene at Stortinget ved lovendringen tok sikte på en vesentlig heving av straffenivået.

Borgarting lagmannsrett avsa 8. januar 2002 dom i ankesak LB-2001-03225 M/02 som gjaldt ulovlig erverv og besittelse av skytevåpen og patroner, samt - som i denne sak - brudd på våpenloven §27b annet ledd ved å ha båret en pistol ladet med åtte patroner på offentlig sted uten aktverdig grunn. Alt ble henført under våpenloven §33 første ledd 2. punktum med en strafferamme på to års fengsel. Straffen ble for en tidligere ustraffet mann født i 1973 fastsatt til fengsel i seks måneder. Lagmannsretten slutter seg til det som der sies om bakgrunnen for lovendringen og det som generelt sies om vurderingen etter §27b annet ledd:

Lagmannsretten vil for sin del særlig peke på at hensikten var å skjerpe straffebestemmelsene for å understreke alvoret og straffverdigheten av ulovlig befatning med skytevåpen. I Ot.prp.nr.74 (1996-1997) er fremhevet nødvendigheten av straffereaksjoner som står i forhold til overtredelsen. Som eksempel på mer alvorlige overtredelser av våpenloven som krever skjerpet straff, vises det i denne sammenheng til «oppbevaring og bruk av skytevåpenet i tilknytning til kriminelle miljøer..... der uregistrerte, ladde skytevåpen medbringes i situasjoner hvor det tas sikte på å kunne benytte disse i «selvforsvar». ... Lagmannsretten ser videre alvorlig på det faktum at han bar såvel pistol som magasin med patroner med seg på offentlig sted i Oslo, på vei til restaurant i følge med flere. ... Det å bære og være i besittelse av farlige våpen uten aktverdig grunn, ofte på offentlig sted i menneskemengder, er blitt et tiltagende samfunnsproblem også i Norge. Dette innebærer potensielle faresituasjoner med uoverskuelige konsekvenser. Av almenpreventive grunner er det derfor nødvendig å reagere strengt, noe endringene av våpenloven med motiver også gir klart uttrykk for.

Lagmannsretten finner at det som her er sitert fra forarbeidene om «selvforsvar» treffer midt i saksforholdet i nærværende sak. Siktede har utstyrt seg med et skarpladd våpen for å bruke det i en mulig konfliktsituasjon nyttårsaften. Han har ved å bruke det og ved å avfyre skudd ikke veket tilbake for å tilspisse et motsetningsforhold i et miljø hvor en slik handling kan gi grobunn for ytterligere vold og trusler, selv om byrettens beskrivelse av skytingen som «privat rettshåndhevelse» kanskje ikke er helt treffende.

I riksadvokatens rundskriv av 18. desember 1998 har riksadvokaten formulert retningslinjer for straffepåstander ved overtredelser av våpenloven. På side 2, punkt 2, uttaler riksadvokaten følgende:

Som påpekt av Våpenlovutvalget bør reaksjonen for overtredelse av våpenloven §33 første ledd 2. punktum som hovedregel være ubetinget fengselsstraff. Påstanden bør etter riksadvokatens oppfatning i alminnelighet være fengsel mellom 18 og 30 dager ved første gangs overtredelse. Dersom våpenet er ladd eller lett kan lades, eller ved gjentatt overtredelse, må påstanden ligge vesentlig høyere.

Riksadvokaten har gjentatt ovenstående i rundskriv av 23. januar 2001 (nr1/2000) om «Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i politiet - 2001».

Det må ved straffutmålingen legges betydelig vekt på at det her dreier seg om en grov overtredelse etter §33 annet ledd. Straffutmålingsmomenter som har betydning etter straffeloven §227, jf §232 3. punktum får derfor økt vekt gjennom våpenloven.

Når det gjelder straffutmålingen i trusselsaker viser lagmannsretten først til dommen inntatt i Rt-1994-974 hvor straffen ble seks måneders fengsel for en rasistisk motivert trussel begått av to attenåringer under særdeles skjerpende omstendigheter. De to gjerningsmennene ikledd finlandshetter skjøt med haglgevær mot nedre kant av vinduet i en leilighet etter å ha observert at det var innvandrere der. I dommen inntatt i Rt-1993-789 ble straffen 90 dager fengsel pluss en bot for trusler under særdeles skjerpende omstendigheter for en tidligere straffedømt. I fortvilelse over at forholdet var brutt og for å ta hevn oppsøkte han i beruset tilstand sin tidligere samboer på bopel medbringende en kanne bensin og et dobbeltløpet haglgevær med skarpe skudd. Etter å ha avfyrt et skudd i gangen slo han opp døren hvor fornærmede lå sovende og truet med å drepe både henne og hennes nye venn. Han gjorde deretter et utfall mot fornærmedes hode med geværkolben som traff dørkarmen slik at et nytt skudd gikk av, og hun hoppet ut av vinduet mens gjerningsmannen ladet geværet med to nye skudd. I Rt-1993-1156 ble straffen 60 dagers ubetinget fengsel for trusler ved to anledninger mot forloveden, én gang ved å ha stukket et haglgevær inn i munnen hennes og én gang ved å ha holdt en pistol mot tinningen hennes, samt for et tilfelle av legemsbeskadigelse med slag og spark i ansiktet hvorunder han samtidig med at han ropte at han ville drepe henne, alt under særdeles skjerpende omstendigheter. Denne gjennomgang av rettspraksis i alvorlige trusselsaker med bruk av våpen, før endringen i våpenloven, viser at det skulle mye til før straffen kommer opp mot seks måneders fengsel.

Ved fastsettelsen av straffen bør det etter lagmannsrettens mening også sees hen til nivået fastlagt i rettspraksis i alvorlige voldssaker. I dommen inntatt i Rt-2000-1458 ble straffen for en tidligere voldsdømt to års fengsel for omfattende voldsbruk og trusler over lang tid, særlig overfor to tidligere samboere. I dommen inntatt i Rt-1998-1080 ble straffen for en tidligere voldsdømt fengsel i ett år og seks måneder for legemsbeskadigelse, skudd i armen i forbindelse med pengeinnkreving - «torpedovirksomhet». Rettspraksis for øvrig for legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter viser etter lagmannsretten mening at det skal mye til før straffen kommer opp i ett års fengsel. Det må også tas hensyn til at straffen ikke kommer for høyt i forhold til nivået i mer alvorlige saker som ran og voldtekt.

Det skal også utmåles straff for forholdene beskrevet i tiltalen av 9. mars 2001, begge begått 30. september 2001. Det er legemsfornærmelse mot en drosjesjåfør, post IV, og kjøring i påvirket tilstand, post V. Byretten har gitt en detaljert fremstilling av saksforholdet, som lagmannsretten legger til grunn.

Før kjøringen, som fant sted like etter midnatt sammen med hans kjæreste F og i hennes bil, hadde siktede inntatt noen Rohypnol-tabletter. De stoppet ved et utested hvor siktede tok en vodkadrink før de kjørte videre med han som fører. Utenfor en restaurant hadde en drosje stoppet for å slippe av en passasjer, og siktede støtte borti bakpartiet på bilen. Ingen av førerne kunne umiddelbart se noen skade, men drosjesjåføren ønsket at det ble utfyllt en skademelding, noe siktede motsatte seg. Under den diskusjonen som oppsto brukte siktede grove ord og trusler, herunder uttrykk som «stikk herfra før jeg skyter deg», eller lignende, før han slo til drosjejåføren E med et hardt slag. Også deretter kom siktede med ukvemsord og trusler før han slengte noen sedler bort til E. Denne legemsfornærmelsen kvalifiserer etter lagmannsrettens mening til fengselsstraff slik at straffeloven §63 annet ledd heller ikke her kommer til anvendelse.

Siktede og kjæresten kjørte videre, men begge sovnet kort tid etterpå i bilen. E mistenkte siktede for å være beruset og siktede ble i løpet av natten pågrepet. Han ble fremstilt for prøvetaking klokken 0445. I rapporten fra Statens rettstoksikologiske institutt er det konkludert med den strengeste konklusjonen om at siktede var påvirket, at virkestoffene var flunitrazepam og amfetamin og at påvirkningen «kan skjønnsmessig sammenlignes med en påvirkningsgrad som gjerne ledsager blodalkoholkonsentrasjoner på ca 1,5 promille.» Kjøringen kvalifiserer etter lagmannsrettens mening i seg selv til ubetinget fengsel.

A er tidligere straffet ved Borgarting lagmannsretts dom av 12. februar 1997 til fengsel i ni måneder for forhold begått i mai 1994. Han sonet straffen fra 10. september 1997 til 24. februar 1998 da han ble løslatt på prøve på 2/3 tid. På grunn av hans alder dengang kommer straffeloven §230 om gjentakelse ikke til anvendelse, og lagmannsretten finner at denne saken har en viss, men begrenset vekt ved straffutmålingen nå.

Lagmannsretten er som nevnt i det alt vesenlige enig i byrettens fremstilling av de faktiske forhold som har betydning for straffutmålingen og også i det byretten for øvrig sier, men lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at byretten har lagt seg på et noe for høyt nivå. Ett år og fire måneders fengsel ligger etter lagmannsrettens mening for nær straffen i rans- og voldtektssaker. Tatt i betraktning straffutmålingspraksis for øvrig i trussel og voldssaker finnes under hensyn til lovendringen i våpenloven en straff av fengsel i ett år å være passende.

Forholdet i post II i tiltalen av 9. mars 2001 ble under byrettens behandling i følge rettsboken utsatt på aktors begjæring da fornærmede ikke møtte. Dette skulle vært nevnt i dommen og ha kommet til uttrykk i domsslutningen.

Siktede har sittet fengslet etter byrettens dom 28. mai 2001, dels på grunnlag av andre enda ikke rettskraftig avgjorte forhold. Den siste fengslingskjennelsen ble avsagt 31. oktober 2001 og gjaldt frem til og med 3. desember 2001. Da påbegynte hovedforhandlingen i byretten i en sak hvor dom ble avsagt 20. desember 2001. Under byrettens behandling av den saken frem til avsigelsen av dommen har siktede sittet fengslet etter straffeprosessloven §185 første ledd 5. punktum, og etter dommen har fengslingshjemmelen vært §187 første ledd. Lagmannsretten legger til grunn at fengslingen etter at denne andre saken ble påbegynt skyldes den alene og finner ikke at siktede i nærværende sak kan gis varetektsfradrag for tiden etter 3. desember 2001, jf straffeloven §60 første ledd. Derimot må han etter byrettens dom 29. mai 2001 gis fradrag «i anledning av saken» for tiden frem til og med 3. desember 2001. Han tilkommer da et samlet varetektsfradrag på 251 dager som inkluderer de 62 dagene det ble gitt fradrag for i byrettens dom.

Etter utfallet av anken blir saksomkostninger for lagmannsretten ikke å idømme. Byrettens omkostningsavgjørelse blir stående.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I byrettens dom punkt 1 gjøres den endring at straffen fastsettes til fengsel i 1 - ett - år. Samlet varetektsfradrag er 251 - tohundreogfemtién - dager.