LB-2001-2364
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-11 |
| Publisert: | LB-2001-02364 |
| Stikkord: | Merverdiavgiftsloven, Bedrageri, Ligningsloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett Nr 01-01701 F/34 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02364 M/01. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Bente Lind) mot A (Forsvarer: Advokat Ole Petter Drevland). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Lagdommer Regine Ramm Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Ligningsloven (1980) §12-1, §52, §53, §54, §59, §62, §64, Skattebetalingsloven (1952), Straffeprosessloven (1981) §436, EMK (1999), EMK (1999) |
Oslo forhørsrett avsa den 9. mai 2001 dom med slik domsslutning:
A, født *.*..39, dømmes for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72, nr 1 og 3, jf strl §270, §271 likningsloven §12-1 nr 1 a, jf nr 2 til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder, hvorav 8 - åtte - måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år, jf strl §52 flg.
Lagmannsretten bemerker at det er uriktig når det i domsslutningen er henvist til merverdiavgiftsloven §72 nr. 3. Det er her ikke spørsmål om noe medvirkningsansvar for A.
A har anket over straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 20. juli 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 8. februar 2002. Siktede møtte og avga forklaring. Det ble avhørt et vitne og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Saksforholdet og domfeltes forhold fremgår av forhørsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
A har gjort gjeldende at straffen er for streng, og at det foreligger særegne omstendigheter som gir grunnlag for å gjøre hele fengselsstraffen betinget.
Det må legges vesentlig vekt på at det har gått mer enn seks år siden de straffbare forholdene opphørte og at han ikke kan lastes for forsinkelsen. Hensynene bak EMK artikkel 6 nr 1 må tillegges avgjørende vekt. Det må videre legges vekt på hans tilståelse i første politiavhør og at han samtykket i dom i forhørsretten, jf. straffeloven §59 annet ledd. Hans tilbakebetaling av kr 6.000 per måned over en periode på ca seks år og hans helsemessige plager må også tillegges vekt.
Forsvareren har nedlagt påstand om at siktede anses på mildeste måte.
Aktor har gjort gjeldende at de straffbare handlinger gjelder betydelige beløp og at allmennpreventive hensyn ifølge rettspraksis tilsier en ubetinget reaksjon ved skatte- og avgiftsunndragelser. Hertil kommer at han tidligere er domfelt for overtredelser av skattebetalingsloven.
Forhørsretten har ved å gi deldom tatt tilstrekkelig hensyn til at saken har blitt meget gammel uten at siktede kan lastes for dette, at han tilsto forholdet og samtykket i dom forhørsrett, samt at han har tilbakebetalt en betydelig del av beløpet og har visse helsemessige plager.
Aktor har nedlagt påstand om at anken forkastes og at siktede idømmes saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
A er 62 år gammel og arbeider som faglig leder i et malerfirma. Han er enslig og har ingen å forsørge. Han har ingen formue og oppgir sin brutto årsinntekt til kr 300.000.
A er tidligere domfelt tre ganger for overtredelse av skattebetalingsloven. Han er siste gang ved Oslo byretts dom av 6. desember 1994 idømt betinget fengsel i 120 dager og bot kr 10.000.
Han er nå dømt for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr. 1, jf. straffeloven §270 og §271. Det legges til grunn at han som innehaver og daglig leder av et malerselskap unnlot i omsetningsoppgaver for 1993, 1994 og 1995 å oppgi avgiftspliktig omsetning med kr 8.163.031, slik at avgiftsbeløp med til sammen kr 879.169 ble unndratt. Han er videre dømt for to overtredelser av ligningsloven §12-1 nr. 1 a jf. nr. 2 ved at han i sine selvangivelser for inntektsårene 1993 og 1994 unnlot å oppgi en skattepliktig næringsinntekt fra virksomheten på til sammen kr 828.526. Han er dømt for forsettlig overtredelse av merverdiavgiftsloven mens overtredelsene av ligningsloven er bedømt som uaktsomme. Straffeloven §62 annet ledd er anvendt.
De straffbare handlinger er begått i tidsrommet fra 7. april 1993 til 20. desember 1995. Det dreier seg om unndragelser av betydelige beløp. De allmennpreventive hensyn er fremtredende og tilsier i utgangspunktet ubetinget fengselsstraff. Hertil kommer de nevnte forstraffer. Det forhold at han har begått straffbare handlinger både før og etter byrettsdommen i 1994 - og i prøvetiden for den betingede fengselsstraff - veier tungt ved straffutmålingen. Imidlertid kommer straffeloven §64 til anvendelse for post II a i siktelsen - overtredelse av ligningsloven for inntektsåret 1993 som er begått i 1994. Spørsmålet er om det foreligger særegne omstendigheter som tilsier at hele fengselsstraffen bør gjøres betinget.
Det er på det rene at A ikke kan lastes for den meget lange tid, mer enn seks år, som er gått før saken er kommet til avgjørelse i lagmannsretten. Forholdet må ha betydning ved straffens fastsettelse.
Det må legges til grunn at de straffbare forhold var avklart i vesentlige grad ved bokettersynsrapporten 14. februar 1996. Anmeldelse bli inngitt 25. april 1997 og As tilståelse forelå i første politiavhør 26. juni 1997. Han samtykket i dom i forhørsrett, og etter lagmannsrettens mening tilsa ikke omstendighetene omkring de forhold som domfellelsen gjelder, at påtalemyndigheten ventet til 25. januar 2001 med å ta ut siktelsen som ble tiltrådt av statsadvokaten 7. februar 2001. Etter lagmannsrettens mening har det tatt alt for lang tid før saken er kommet til domstolene, og påtalemyndighetens sendrektighet er meget beklagelig.
Om betydningen av tidsforløpet ved straffutmålingen for skatte- og avgiftsunndragelser vises til den rettspraksis som er gjengitt i Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, anden del, side 936 og 937. I retning av deldom går avgjørelsen i Rt-1990-685. Det vises imidlertid til Rt-1997-1312 hvor hele fengselsstraffen på 3 år og 6 måneder for såkalt emisjonsbedrageri ble gjort betinget. Høyesterett uttalte at det ikke forelå kriminalpolitiske grunner som tilsa at de domfelte, 10 år etter at etterforskningen startet, burde sone fengselsstraff. Riktignok er tidsforløpet i vår sak kortere, men høyesterettssaken gjaldt langt mer alvorlige og kompliserte forhold som tilsa at etterforskningen nødvendigvis måtte bli mer tidkrevende.
Det legges videre vekt på As tilståelse selv om den ikke i nevneverdig grad kan anses å ha hatt betydning for sakens oppklaring. Også det forhold at han etter det opplyste har tilbakebetalt til sammen ca kr 420.000 ved månedlige innbetalinger bør tillegges vekt.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering under noen tvil kommet til at det i dag, mer enn seks år etter at de straffbare forholdene ble begått, ikke er allmennpreventive grunner som tilsier at siktede bør sone fengselsstraff.
Lagmannsretten er for øvrig enig i forhørsrettens straffutmåling. Etter dette gjøres den endring i forhørsrettens dom at fullbyrdelsen av hele fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på to år.
Da anken har ført til en mildere straffereaksjon, blir saksomkostninger for lagmannsretten ikke idømt, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I forhørsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av hele fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Saksomkostninger idømmes ikke.