LB-2001-2468

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-09-21
Publisert:	LB-2001-02468
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo forhørsrett Nr 01-02383 F/51 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02468 M/04. Anket til Høyseterett; saken avgjøres i sin helhet av Høyesterett. Kjæremål til Høysterett forkastet, HR-2001-01306.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Theo Jordahl). Kjæremotpart: SEFO, organ II, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Knut Fure).
Forfatter:	Lagdommerne Sundt-Ohlsen, Bull, Rønning
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §125, Straffeloven (1902) §121, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §123, §124, §387, §61a, EMK (1999), EMK (1999), LOV-1999-06-04-37

Saken gjelder spørsmål om en journalist har vitneplikt etter straffeprosessloven §125 tredje ledd om kildene for sin kunnskap om at en bestemt person var anmeldt til politiet for forsikringsbedrageri.

A var i august 2000 ansatt som kriminalreporter i TV2 og planla å lage en programserie om forsikringsbedragerier vedrørende luksusbiler. Han innhentet i den forbindelse informasjon fra en rekke kilder i bilbransjen, finansieringsvirksomhetsbransjen og forsikringsbransjen samt hos politiet. Informasjonsinnhentingen foregikk både i Sverige og Norge. A fikk i denne sammenheng kunnskap om at en kjent person i Oslos underholdningsverden, B, var anmeldt av forsikringsselskapet Vesta for forsikringsbedrageri. A anså dette av verdi for hans planlagte program og kontaktet B for å få hennes bemerkninger til anmeldelsen før programmet ble sendt.

Fjernsynsprogrammet ble sendt i TV2 24. august 2000, og B ble der omtalt som «kvinnelig kjendis fra underholdningsbransjen». Hun anmeldte deretter gjennom sin advokat John Christian Elden til Det særskilte etterforskningsorgan (SEFO) at det var et åpenbart brudd på bestemmelsene om taushetsplikt at hennes navn var opplyst av politiansatte til A.

SEFO har igangsatt etterforskning i saken. Under etterforskningen har SEFO i Oslo, Organ II, ved påtegning av 28. februar 2001 anmodet Oslo forhørsrett om å pålegge A å avgi rettslig forklaring som vitne, jf straffeprosessloven §125, og i den forbindelse gi forklaring om hvordan han fikk kjennskap til saken mot B, herunder hvem som er hans kilde.

Rettsmøte til avhør av A ble holdt 22. mai 2001. A møtte og avga forklaring. Som representant for SEFO var advokat Knut Fure tilstede. Det fremgår av forhørsrettens rettsbok at A uttalte at han under henvisning til kildevernet ikke var villig til å oppgi kilde eller kilder for hans kunnskap om saken mot B. Han uttalte at kildevernet er helt avgjørende for pressens mulighet til å ta opp viktige samfunnsspørsmål, idet ingen ville ønske å gi opplysninger til journalister hvis opplysningskilden senere blir gjort kjent.

SEFOs representant fremsatte begjæring om at forhørsretten skulle pålegge A også å forklare seg om de sider av saken som A hadde nektet å forklare seg om.

Oslo forhørsrett avsa 23. mai 2001 kjennelse med slik slutning:

1. A pålegges å opplyse om informasjon vedrørende anmeldelse og etterforskning mot B for mulig forsikringsbedrageri er overgitt ham av person eller personer som er ansatt eller var ansatt i politiet i tidsrommet fra anmeldelsen innkom til de eventuelle opplysninger ble overgitt ham.

2. Dersom svaret under punkt (1) ovenfor er bekreftende, pålegges A å opplyse denne eller disse personers identitet.

A har i rett tid påkjært kjennelsen og utdypet kjæremålet ved prosesskrift av 7. juni 2001. SEFO ved advokat Fure har inngitt tilsvar datert 26. juni 2001 mottatt av Oslo byrett 29. juni 2001.

Saken innkom til lagmannsretten 7. august 2001. A har senere inngitt avsluttende bemerkninger 21. august 2001. Sakens bakgrunn for øvrig fremgår av forhørsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Kjærende part har fremsatt begjæring om muntlige forhandlinger. Begjæringen er ikke tatt til følge. Saken er tilstrekkelig opplyst etter partenes prosesskriv, og det foreligger således ikke særlige grunner som tilsier muntlige forhandlinger, jf. straffeprosessloven §387 første ledd.

Den kjærende part har for lagmannsretten sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Forhørsrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og lovtolking er feil og kjennelsesgrunnene er uklare.

A kan påberope seg kildevernet som ligger i straffeprosessloven §125 slik den lyder etter endringslov av 4. juni 1999 nr. 37. I utgangspunktet kan han nekte å svare på spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for opplysninger i reportasjen eller andre opplysninger som er betrodd ham i hans virksomhet - slik som i denne sak, hvor anmeldtes navn ikke er offentliggjort.

Forhørsrettens pålegg om forklaringsplikt bygger på en uriktig fortolkning av straffeprosessloven §125 tredje ledd.

A kan ikke bekrefte eller avkrefte om kilden eller kildene befinner seg i eller utenfor politiet uten at kilden med en viss grad av sannsynlighet kan ringes inn. En mulig innsirkling av kilden kan ha alvorlige konsekvenser såvel for kilden som for journalisten og TV2 samt for mediene generelt.

Forhørsretten tar feil når den tar det som bevist at det foreligger et brudd på taushetsplikt i saken. Det bestrides at faktabeskrivelsen i advokat Eldens anmeldelse til SEFO er korrekt. A har aldri uttalt seg til noen om sine kilder eller grunnlaget for den informasjon han satt på.

Hvorvidt det foreligger brudd på taushetsplikt skal etter lovendringen av 1999 inngå som et av elementene i vurderingen, slik at det er uriktig når forhørsretten viderefører - og også innskrenker - den tidligere rettstilstand. Når det må anses usikkert om opplysningene er tilflytt A gjennom brudd på taushetsplikt fra politiets side, må dette få som konsekvens at vekten av taushetspliktargumentet svekkes i den samlede generelle avveining av de relevante prøvingsmomenter.

Forhørsrettens generelle bemerkning om at begrunnelsen for politiets taushetsplikt har slik vekt at det normalt skal pålegges oppgivelse av kilde, er i strid med lovens og forarbeidenes anvisning om differensiert prøvning. Temaet må være om et eventuelt taushetspliktbrudd i den konkrete sak veiet opp mot de øvrige faktorer, herunder de generelle begrunnelser for et sterkt kildevern, tilsier at kildevernet skal vike. Det er nettopp denne sammensatte avveining og klargjøringen av dette som er den nye lovbestemmelses hovedbegrunnelse.

I den foreliggende sak er det eventuelle taushetspliktbrudd og konsekvensene av dette ikke så alvorlig at vektige samfunnsinteresser foreligger. Sakens fakta var kjent, og forsikringsselskapet informerte om og kommenterte den aktuelle saken i samtaler med mediene, noe som naturlig nok foranlediget nærmere undersøkelser. Saken har ikke sitt utspring i politiet, og det publiserte materialet inneholder ingen opplysninger som eventuelt skulle være gitt ved brudd på taushetsplikt. Innslagets innhold og form utgjør heller ikke noen rettslig krenkelse av B.

De forhold forhørsretten fant særlig infamerende - at B var anmeldt av Vesta for forsikringsbedrageri for et betydelig beløp og at saken sannsynligvis omfattet falsk anmeldelse - taler for publisering av forholdet. Forhørsrettens kjennelse er i strid med både Høyesteretts praksis og flere dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD).

Hensynet til Bs interesser er tilstrekkelig ivaretatt gjennom redaktøransvaret og det «objektiviserte» erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-6 (2).

Vektige samfunnsinteresser foreligger således ikke i denne saken.

Et eventuelt pålegg om vitneplikt skal ha vesentlig betydning for sakens oppklaring, et krav som ikke er tilfredsstilt i saken her.

Det er ikke tvilsomt at pressens kildevern faller inn under ytringsfrihetsbestemmelsen i EMK art. 10. EMD har i en rekke avgjørelser understreket medias rolle som «public watchdog».

Forhørsrettens rettsanvendelse er feil såvel i forhold til straffeprosessloven §125 som i forhold til EMK art. 10. Både avveiningen og balansen mellom de hensyn som skal avveies, er feil, i tillegg til at forhørsretten har lagt vekt på utenforliggende hensyn og synsing i forhold til journalistiske vurderinger som det ikke tilligger domstolene å gå inn på.

I den sentrale avgjørelse om kildevern fra EMD - dom av 27. mars 1996 Goodwin mot Storbritannia - ble det fastslått at kildevernet etter art. 10 er et helt vesentlig element i ytringsfriheten og medias rett og plikt til å utøve samfunnskritisk reportasje i forhold til problemstillinger av allmenn interesse. Ønsket om å beskytte pressens evne til å fremskaffe nøyaktig og pålitelig informasjon er understreket av EMD.

Norsk rettspraksis er fra tiden før straffeprosessloven §125 ble endret ved lov av 4. juni 1999 nr. 37. Forhørsrettens henvisning til Rt-1995-1777 er dermed ikke dekkende for dagens rettstilstand. Dommen ligger også forut for EMDs avgjørelse i Goodwin-saken.

Ved vurderingen må også hensynet til As arbeidsgiver, TV2 AS, tillegges vekt. Et pålegg til A om å oppgi kilde vil også medvirke sterkt til å svekke TV2s journalistiske posisjon. Forhørsretten har ikke i tilstrekkelig grad gått inn på disse generelle hensyn og konsekvenser i de vurderinger som er gjort i kjennelsen.

Det forhold saken gjelder, må henføres under de strammere regler knyttet til «forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent», jf straffeprosessloven §125 tredje ledd annet punktum. Saken gjaldt store verdier. B må anses som en offentlig person som jevnlig fremtrer i mediene og driver utadrettet forretningsdrift. Anmeldelsen er levert av et seriøst forsikringsselskap, og representanter for selskapet gikk offentlig ut i saken. Tyverier av luksusbiler er generelt forhold av vesentlig allmenn interesse. Store verdier går tapt hvert år med direkte konsekvens for forsikringstagernes forsikringspremier. Det var gitt falsk eller uriktig forklaring i saken. At denne type forsikringsbedrageri foregår i alle lag av befolkningen, er forhold som det generelt var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent. Å konkretisere med et eksempel av denne art må være akseptabelt.

Dersom retten mot formodning skulle være i alvorlig tvil om utfallet av interesseavveiningen, skal den ledende synsmåte være at det ikke gjøres inngrep i kildevernet.

Et inngrep i As rett til kildebeskyttelse vil kunne føre til tap av hans borgerlige aktelse og vesentlig velferdstap, jf straffeprosessloven §123. Det kan ikke utelukkes at avdekking av kilder i saker av denne karakter kan ha direkte negative fysiske følger for den som har lovet å bevare taushet om kilden.

Endelig vil en avdekking av kilden kunne innebære en åpenbarelse av en forretnings- eller driftshemmelighet og derfor kunne begrunne fritagelse for vitneplikt etter straffeprosessloven §124. Hvis kildene blir kjent for TV2s konkurrenter, vil det være en direkte belastning for As og hans arbeidsgivers forretningsvirksomhet.

A begjærer at lagmannsretten avholder muntlige forhandlinger i saken, jf straffeprosessloven §387.

A har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

A kan ikke pålegges å forklare seg om hvem som er hjemmelsmann for opplysningene vedrørende anmeldelse og etterforskning mot B for mulig forsikringsbedrageri og heller ikke om informasjon vedrørende anmeldelse og etterforskning mot B for mulig forsikringsbedrageri er overgitt av person eller personer som var ansatt i politiet fra anmeldelsen innkom til de eventuelle opplysninger ble overgitt ham.

Subsidiært:

Oslo forhørsretts kjennelse 23. mai 2001 oppheves.

Kjæremotparten har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Når det gjelder spørsmålet om det kan legges til grunn at det foreligger straffbart brudd på taushetsplikt fra ansatt i politi eller påtalemyndighet, bemerker SEFO at slik bestemmelsen lød før lovendringen av 4. juni 1999, var dette knyttet til formuleringen «må antas» (lovendringen medfører ingen betydning for dette spørsmål). Dette innebærer i utgangspunktet et beskjedent beviskrav, slik at det ikke kreves mer enn sannsynlighetsovervekt. I denne sak er dette vilkår åpenbart oppfylt. Det fremgår klart av vitneavhørene i saken at ansatte i politiet angis som mulig kilde. En slik opplysning gitt på denne bakgrunn rammes av straffeloven §121, jf straffeprosessloven §61a.

Rettspraksis fra før lovendringen i 1999 er fortsatt av betydning, og de sentrale dommer er Rt-1986-1245, Rt-1995-1777 og Rt-1996-180.

Trass i lovendringen i 1999 må spørsmålet om det foreligger et straffbart brudd på taushetsplikt stadig inngå som et viktig moment ved vurderingen av om vitneplikt skal pålegges selv om det ikke gis den samme særstilling som tidligere.

I denne sak er situasjonen at det dreier seg om et grovt og alvorlig brudd på lovbestemt taushetsplikt. Politiansattes brudd på lovbestemt taushetsplikt er et alvorlig samfunnsproblem som er egnet til å svekke den alminnelige tillit som er en forutsetning for politiets arbeide. Av allmennpreventive grunner og av hensyn til en effektiv rettshåndhevelse er det av avgjørende betydning å avdekke og forebygge slike straffbare brudd på taushetsplikt. Straffesaken mot anmeldte B ble forøvrig henlagt av påtalemyndigheten 18. desember 2000. Personvernet gjør seg således også sterkt gjeldende i saken.

For det andre må et moment i denne vurderingen også være nødvendigheten av å få opplyst anmeldtes navn for å belyse et eventuelt viktig samfunnsproblem. Når den opplysning kilden har gitt i denne sak - navnet på anmeldte - klart er uten samfunnsmessig relevans, skal det forholdsvis mindre til før vitneplikt pålegges.

As henvisninger til og sammenligninger med rettsavgjørelser hvor kildevernet var nødvendig for å avdekke kritikkverdige forhold av stor samfunnsmessig betydning, blir på denne bakgrunn noe meningsløs.

Bestemmelsen i straffeprosessloven §125 tredje ledd annet punktum kan etter dette heller ikke være anvendelig.

Det er SEFOs klare oppfatning at oppgivelse av kildens navn er helt avgjørende for å komme videre i etterforskningen med tanke på en oppklaring.

Det bestrides at A i medhold av straffeprosessloven §123 eventuelt kan fritas for en vitneplikt pålagt med hjemmel i straffeprosessloven §125 tredje ledd. En pålagt vitneplikt kan ikke medføre vesentlig velferdstap for A.

Det bestrides også at pålagt vitneplikt etter straffeprosessloven §125 tredje ledd vil kunne medføre at journalisten avslører forretnings- eller driftshemmeligheter.

Det ble lagt ned slik påstand:

Kjæremålet forkastes.

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet om A kan pålegges vitneplikt om hvem som er kilde for hans kunnskap om saken reguleres av straffeprosessloven §125 første, annet og tredje ledd. Tredje ledd fikk någjeldende ordlyd ved lovendring av 4. juni 1999 nr. 37. Bestemmelsene lyder slik:

Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.

Lagmannsretten tar ved sin vurdering først stilling til om A gjennom kontakter i Oslo politidistrikt har fått kunnskap om at B var anmeldt av Vesta forsikring for forsøk på forsikringsbedrageri. Kilden for hans kunnskap vil i såfall ha gjort seg skyldig i brudd på ansattes taushetsplikt etter straffeprosessloven §61a nr. 1, som fastsetter plikt til å hindre at uvedkommende får kjennskap til noens personlige forhold. Forholdet rammes av straffeloven §121.

Utskrift fra innslaget i TV2 viser at det i reportasjen ble opplyst at en kjent kvinne fra underholdningsbransjen i Oslo nå blir etterforsket av politiet. Det fremgår videre at kvinnen i 1997 meldte en luksusbil stjålet, at forsikringsselskapet Vesta mener anmeldelsen var falsk og krever at hun betaler tilbake kr 600.000. TV-innslaget inneholder forøvrig relativt detaljerte opplysninger om saken.

Bs advokat John Christian Elden ble før innslaget ble sendt, oppringt av A, og Elden ble da klar over at A visste at den aktuelle kvinnen var hans klient B. Han mente dette skyldtes at noen i politiet hadde brutt taushetsplikten i straffeloven §121. Han skriver bl.a følgende i sin anmeldelse av 27. august 2000 til SEFO:

TV2 hadde 24. ds. oppslag i nyhetene om en «kvinnelig kjendis fra underholdningsbransjen» som var anmeldt av Vesta forsikring for forsøk på forsikringssvindel. TV2 ledsaget dette med et intervju med utredningsleder i Vesta i Bergen. Utredningslederen benyttet ikke navnet B i intervjuet.

Journalist A i TV2 hadde likevel gjort seg kjent med navnet, og da han ringte undertegnede som hennes advokat fikk jeg det klare inntrykk av at han hadde fått navnet utlevert fra Vesta «under hånden». Det ble imidlertid ikke sagt direkte.

Fredag 25. ds. ble jeg imidlertid ringt opp av advokat Johnny Lygren i Vesta i Bergen, som beklaget oppslaget, men også presiserte at han hadde tatt opp saken med sin utredningsleder. Fra denne var det sagt til Lygren at de ikke hadde oppgitt noe navn, men at journalisten overfor dem hadde sagt at han via sine kontakter på Oslo politidistrikt lett hadde funnet ut hvem det var som var anmeldt av Vesta.

Utredningsjef Bjørn Smørås og seniorutreder i Vesta Lars Sverre Skaar var i møte med A før innslaget ble sendt i TV2. Ingen av disse har i politiavhør direkte bekreftet Lygrens opplysninger - noe heller ikke Lygren i senere avhør selv har gjort. Smørås opplyste imidlertid at A dagen etter møtet hadde ringt og opplyst at han nå visste at saken gjaldt B. A sa også at han hadde sett dokumenter i saken.

A har imøtegått Smørås opplysninger om at han skal ha sett dokumenter i saken. I følge ham må A ha blandet B-saken sammen med en sak fra Sverige der sigøynere var involvert. A opplyste for øvrig at han har fått informasjon fra ulike kilder. Han ville imidlertid i avhør ikke opplyse om kilden til opplysninger var fra politiets rekker eller fra annet hold under henvisning til reglene om kildevern.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering av sakens opplysninger, som forhørsretten, det mest sannsynlig at A har fått opplysninger om at B var anmeldt for forsikringsbedrageri, fra en ansatt i Oslo polidistrikt. A har selv erkjent at opplysningen ikke stammer fra Smørås, og det er ikke holdepunkter for at andre i Vesta kan ha gitt informasjon. A hadde behov for rimelig rask og sikker bekreftelse for hvem som var anmeldt, og det var derfor naturlig for ham å kontakte kilder i politiet. At han kunne oppnå dette ved å kontakte andre kilder er etter det som er opplyst fullt mulig, men ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Smørås forklaring understøtter dette, jf. at A overfor ham opplyste at han hadde sett dokumenter i saken. Det er ikke sannsynlig at Smørås har blandet dette sammen med sigøynersaken i Sverige.

Spørsmålet om A skal pålegges vitneplikt etter straffeprosessloven §125 tredje ledd må derfor avgjøres med utgangspunkt i at noen ansatte i Oslo politidistrikt har gjort seg skyldig i overtredelse av straffeloven §121. Tredje ledd krever, som tidligere nevnt, at (1) vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis, og (2) at opplysningen er av vesentlig betydning for sakens opplysning. Foreligger disse vilkår, kan retten etter en samlet vurdering pålegge vitnet å oppgi navnet. Regelen er formet som en kan-regel; selv om de grunnleggende vilkår foreligger, må retten foreta en totalvurdering av hvilke interesser som veier tyngst, jf. Andenæs, Norsk Straffeprosess 3. utg. side 231.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det ikke er særlig tvilsomt at opplysningen om kilden må gis dersom saken skal kunne bli oppklart. Alternativ etterforskning vil med all sannsynlighet være forfeilet.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at opplysningen om As kilde vil være av vesentlig betydning for sakens opplysning.

Spørsmålet blir etter dette om vektige samfunnsinteresser tilsier at kilden oppgis, og om en samlet vurdering i så fall tilsier at A tilpliktes å oppgi navnet. Ved denne vurderingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommerne Sundt-Ohlsen og Bull - bemerker:

I Ot.prp.nr.55 (1997-1998) side 25-26 er de tilfeller hvor kilden har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt, viet særskilt oppmerksomhet. Innledningsvis er det gjort rede for at departementet ikke vil foreslå noen særregel for disse tilfellene, slik det var i den tidligere utformingen av straffeprosessloven §125, i dens tredje ledd fjerde punktum, om at forklaring da kan kreves gitt. Om kilden kan pålegges oppgitt av vitnet i disse tilfellene, vil også her bero på en anvendelse av hovedregelen i den nye regelen i §125 tredje ledd første punktum, der «vektige samfunnsinteresser» som ovenfor nevnt er angitt som ett av to hovedvilkår. Om anvendelsen av denne hovedregelen i de situasjoner hvor kilden har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt, heter det innledningsvis i departementets drøftelse:

Her må det foretas en samlet vurdering der sentrale momenter blir hvor alvorlig pliktbruddet er i seg selv, hvilke hensyn som taler for en effektiv forfølgning av bruddet på taushetsplikten, sakens art, den samfunnsmessige relevans det har å offentliggjøre de røpede opplysninger, samt de hensyn som i alminnelighet taler for kildevern.

Motivene til de danske lovregler er etterpå referert. Av disse framgår det at «almindelige» taushetspliktbrudd - i motsetning til brudd på reglene om statsforbrytelser eller «tilsvarende meget alvorlige forbrytelser» - bare bør kunne føre til unntak fra kildevernet hvor det «ved groft misbrug af stilling eller hverv er udleveret oplysninger om menneskers privatliv eller virksomheders driftshemmeligheder m.m». Etter dette referatet er det uttalt en forutsetning om at den samme tilbakeholdenhet med å pålegge vitneplikt som utgangspunkt også skal gjelde her. I Odelstingsproposisjonen heter det så videre:

Bare der det er tale om tilsvarende grove brudd på taushetsplikt som nevnt i de danske motiver, bør pliktbruddets alvorlighet i seg selv kunne gi grunnlag for unntak.

Dette utgangspunktet oppfattes å være fulgt opp i Innst.O.nr.28 (1998-1999) side 7, der det etter å ha blitt gjengitt de viktigste av de tunge hensyn som ligger til grunn for taushetspliktregler, uttales av komiteflertallet:

...at det likevel skal en del til for at kildevernet ikke skal få gjennomslag, jf kriteriet om at det må foreligge «vektige samfunnsinteresser» for å gjøre unntak fra kildevernet. Ved grove taushetspliktbrudd som griper inn i retten til respekt for privatlivet, kan det imidlertid være aktuelt å gjøre unntak.

I komiteflertallets merknader er det ingen henvisning til departementets understreking av at det kan foreligge vektige grunner for å forfølge mindre alvorlige taushetspliktbrudd fra etater hvor de hyppig overtres, og dette får til følge at opplysningene stadig gjengis i pressen.

I denne saken dreier det seg etter flertallets skjønn om et brudd på taushetsplikt som ikke kan anses som de grove, slik dette uttrykket er brukt i forarbeidene til loven. Ordlyden i straffeprosessloven §125 tredje ledd og forannevnte lovforarbeider tilsier da at vitneplikt bare kan pålegges dersom den opplysning som er gitt av kilden, er uten eller av klart liten samfunnsmessig betydning å få gjort kjent.

Spørsmålet om sosiale kjennetegn ved dem som begår forsikringsbedrageri, kan ikke sies å være uten samfunnsmessig interesse. Det oppfattes heller ikke å være bestridt av SEFO. For en som skal lage en reportasje som her er gjort, kan det imidlertid lett tenkes å være utilstrekkelig å få en opplysning om at det blant de anmeldte er «kjendiser», «samfunnstopper» eller lignende. Dette er uklare begreper, og journalisten må tilkjennes et aktverdig behov for å finne fram til navn på slike anmeldte for å kunne gi den karakteristikk av disse personer som han selv finner mest dekkende og relevant for den problemstilling han vil skissere. At tilfredsstillelsen av dette behovet anerkjennes å være av en viss samfunnsmessig betydning, er ikke ensbetydende med at det er av slik betydning å offentliggjøre den anmeldtes navn. Det bemerkes i denne sammenheng at det ikke kan ses å være anført noe som tyder på at det i dette tilfellet var av samfunnsmessig betydning å få offentliggjort navnet på den anmeldte, ved direkte å referere navnet eller omtale personen på en slik måte at en betydelig del av seerne ville skjønne hvem det var. På den annen side bemerkes at det ikke er holdepunkter for å anta at As hovedsaklige motiv for å få kunnskap om den anmeldtes navn, var å få offentliggjort navnet på den «kvinnelige kjendis i Oslo» han hadde fått høre var anmeldt. Det vises til det som er sagt nedenfor om bakgrunnen for de studier om anmeldelsen som han foretok.

Det andre momentet som flertallet tillegger vekt, er at kunnskap om den anmeldte kvinnelige kjendisen ville gi A muligheten til å gå i dybden i en enkeltsak i et sakskompleks som var av samfunnsmessig betydning, og som han forsøkte å skaffe seg oversikt over. Dette oppfattes å ha vært foranledningen til at han ville finne fram til det navnet som er blitt røpet. Det påpekes i denne sammenheng at hans innfallsvinkel i dette tilfellet i starten ikke var hvilke sosiale grupper som begår forsikringsbedragerier, men «eksport» av kjøretøyer til land i det gamle Øst-Europa. I denne forbindelse henvendte han seg til utredningssjefen i Vesta, som har forklart at han i samtalen om dette blant annet lot A få vite at alle lag av befolkningen stod bak denne type aktivitet, blant annet en kvinnelig kjendis i Oslo. Etter å ha blitt spurt om han siktet til en av A navngitt person, har utredningssjefen forklart at han nektet å svare på flere spørsmål om denne anmeldtes identitet.

Selv om det generelt sett må sies å være en vektig samfunnsinteresse å få oppklart lovbrudd som består i polititjenestemenns tilsidesettelse av anmeldtes personvern, er flertallet på ovennevnte bakgrunn kommet til at en slik samlet vurdering som loven gir anvisning på, ikke bør lede til at A pålegges å oppgi navnet på sin kilde. Det er i den forbindelse ikke nødvendig å ta stilling til om EMDs praksis nødvendiggjør samme resultat, eller i hvilken utstrekning den nye loven innebærer en styrking av kildevernet. Det påpekes likevel at den avveiningen flertallet her har foretatt, ikke kan ses å stå i disharmoni med den avveining som ble gjort i Rt-1995-1777. Der var det snakk om at journalisten og hans avis skulle ivareta en interesse som var av mindre samfunnsmessig betydning enn den vi står overfor i denne saken. Det var i den saken lagt til grunn at informasjonsverdien ikke ville øke som følge av bruddet på taushetsplikten, men at det i hovedsak bare var reportasjens blikkfang som ville øke.

Mindretallet - lagdommer Rønning - finner etter en totalvurdering av de interesser som gjør seg gjeldende at A må pålegges vitneplikt om hvem som er hans kilde blant ansatte i Oslo politidistrikt.

Mindretallet finner ut fra personvernhensyn det meget uheldig at en journalist i det foreliggende tilfelle gikk ut og skaffet seg kunnskap hos politiet om hvem som var anmeldt for forsikringsbedrageri. B må åpenbart ha følt det meget ubehagelig at utenforstående nå var blitt kjent med at det forelå en slik anmeldelse, og at hun måtte ta stilling til om og i hvilken utstrekning saken burde kommenteres. Mindretallet anser det lite tvilsomt at viktige samfunnsinteresser tilsier at anmeldte personer bør vernes mot å komme i denne situasjon. Dette underbygges ved at straffesaken mot B ble henlagt av påtalemyndigheten 18. desember 2000.

Sterke grunner tilsier derfor at det pålegges vitneplikt for å få gjennomført en effektiv etterforskning med sikte på strafferettslig reaksjon mot den ansvarlige. Politiansattes brudd på lovbestemt taushetsplikt er et alvorlig samfunnsproblem, som er egnet til å svekke den alminnelige tillit til politiet. Hensynet til å ivareta disse interesser kan ikke ivaretas på annen måte enn at kilden røpes.

Kildevernet må i en slik situasjon vike. Det var ikke nødvendig for den saklige informasjonsverdi i fjernsynsprogrammet at A eller TV2 var kjent med at B var den «kjendis» som var anmeldt av Vesta. As kilder var etter det han har opplyst innenfor bransjene bil, leasing/finans og forsikring samt hos politiet. A hadde gjennom disse kilder, som kunne brukes på fullt lovlig måte, adgang til saklig informasjon om det aktuelle tema. Detaljer om fremgangsmåter, samt generelle trekk ved hvem som etter tidligere saker hadde gjort seg skyldig i slike forbrytelser, var tilgjengelig for ham.

At fjernsynsprogrammet for mange kunne bli enda mer interessant med detaljer fra en konkret sak som gjaldt en kvinnelig «kjendis», og at det av den grunn - for å sikre en faglig forsvarlig journalistisk behandling i samsvar med Medienes Vær Varsom plakat - ble ansett nødvendig å kontakte henne, kan - slik denne sak ligger an - ikke tilsi et annet resultat. Det vises til Høyesteretts avgjørelse referert i Rt-1995-1777. Høyesterett fremhevet at de interesser som knyttet seg til presentasjonsverdien av det tema som skulle behandles, måtte vike ut fra de hensyn som beskyttes av taushetsplikten. Avgjørelsen er fra før lovendringen i 1999, men utfallet ville neppe blitt annerledes etter någjeldende lov, jf. Andenæs, Straffeprosessen side 232 annet avsnitt.

Mindretallet vil i tillegg fremheve at hensynene bak kildevernet har redusert vekt i en sak av den foreliggende karakter. A søkte sin kilde for opplysninger av mindre eller ingen samfunnsmessig relevans. Det vises til Ot.prp.nr.55 side 24 annen spalte hvor det pekes på at det i denne situasjon kreves mindre før en samfunnsinteresse sees som tilstrekkelig vektig for å oppheve journalistens kildevern. At vitneplikt kan bidra til å svekke As arbeidsgiver TV2 sin journalistiske posisjon, kan i den foreliggende situasjon ikke tilsi en annen løsning.

Bestemmelsene i EMK artikkel 10 om ytringsfrihet kan etter den foreliggende praksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstol heller ikke tilsi et annet resultat. Mindretallet har videre vurdert om A uavhengig av straffeprosessloven §125 kan fritas for forklaringsplikt etter straffeprosessloven §123 og §124. Det kan ikke sees at de momenter som er fremhevet i As anførsler eller andre hensyn tilsier at han kan fritas for vitneplikt etter disse bestemmelser.

I overensstemmelse med flertallets konklusjon blir SEFOs begjæring etter dette ikke å ta til følge.

Slutning:

Begjæringen om at A oppgir hvem som er kilden for hans kunnskap om saken mot B, tas ikke til følge.