LB-2001-2602
| Instans: | Borgarting lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-30 |
| Publisert: | LB-2001-02602 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr 00-00951 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02602 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Launy v/advokat Petter N. Simonsen). Kjæremotpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Oddgeir Lydersen). |
| Forfatter: | Lagmann Hans Petter Lundgaard. Kst. Lagmann Dag Stousland. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §172, §180, §181, Barneloven (1981) §25 |
Saken gjelder kjæremål over byrettens omkostningsavgjørelse i sak om fastsettelse av farskap.
Den 18. desember 1999 fødte A en pike. Hun oppga C som far til barnet, noe han benektet.
Fylkestrygdekontoret i Østfold påla partene å ta blodprøve for DNA-analyse. Analysen av de to blodprøvene C avla, viste at han ikke kunne være faren. A fastholdt at han var far til barnet og mente at blodprøvene måtte være falske.
Med stevning til Sarpsborg byrett av 17. november 2000 reiste A og datteren, B, sak mot C med påstand om at han skulle kjennes å være far til barnet.
Under saksforberedelsen ble partene enige om å avgi ny blodprøve for DNA-analyse. De skulle være tilstede samtidig og sammen med Cs prosessfullmektig. Analysen av blodprøven denne gangen tilsa at C er far til barnet.
Partene nedla deretter likelydene påstand om farskap og samtykket i dom uten hovedforhandling, jf barneloven §25.
Den 26. juni 2001 avsa Sarpsborg byrett dom med slik domslutning:
1. C, f. *.*.68 er far til B, f. *.*.99.
2. C dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A og B med kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre, og til det offentlige med kr 6.600,- - kronersekstusensekhundre med tillegg av 12-tolv % rente fra forfall til betaling skjer.
Byretten satte ned salæret fra 14.805 kroner i omkostningsoppgaven til 9.100 kroner, som var i overensstemmelse med salærkravet fra saksøktes advokat.
A og B har i rett tid påkjært byrettens omkostningsavgjørelse til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:
1. Sarpborgs byretts avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet oppheves, og saksomkostningsspørsmålet henvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger, så langt med kr 4.000,- inkl. mva og kr 3.600,- i rettsgebyr for kjæremålet.
C har tatt til motmæle i tilsvar av 15. august 2001, og nedlagt slik påstand:
1. Sarpsborg byretts avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 2.000,- inkl. mva.
Den kjærende part har i det vesentlige anført:
Byrettens omkostningsavgjørelse er avgjort i strid med loven og lider av saksbehandlingsfeil.
Først da dommen ble forkynt fikk de kjærende parter kjennskap til at retten ikke ville godta salærkravet. Motpartens omkostningsoppgave og innsigelsene inngitt pr. telefaks 27. juni 2001 var også ukjent for de kjærende parter.
Det følger av salærforskriften §7 at før salæret settes ned skal vedkommende som har innlevert arbeidsoppgaven gis mulighet til å uttale seg. Den feil som byretten har begått ved ikke å ha gitt de kjærende parter anledning til å uttale seg før avgjørelsen ble tatt, må medføre at byrettens avgjørelse oppheves og saksomkostningsspørsmålet behandles på nytt av byretten.
Byretten har i sin avgjørelse åpenbart støttet seg til advokat Lydersens innsigelser. Disse lider av en rekke graverende feil. Det er for det første feil at advokat Lydersen har bistått sin klient siden søksmålet ble reist. Han meldte seg først som prosessfullmektig 8. januar 2001 etter at C selv hadde inngitt tilsvar.
Videre er det feil når advokat Lydersen påstår at fylkestrygdekontoret i Østfold har forestått det alt vesentlige av arbeidet i saken. Fylkestrygdekontoret utarbeidet og innleverte stevningen til retten, hvoretter advokat Simonsen meldte seg som prosessfullmektig og overtok den videre saksforberedelse.
Etter avtale med advokat Lydersen var det advokat Simonsen som foresto all kontakt med rettsmedisinsk institutt, og som utarbeidet nødvendige dokumenter og erklæringer sendt advokat Lydersen til bruk for bekreftelse av partenes identitet i forbindelse med blodprøven. Det er derfor uetterrettelig når advokat Lydersen anfører at arbeidet kun bør ha bestått i nødvendig kontakt med egen klient.
Det er feil av byretten å legge avgjørende vekt på advokat Lydersens timetall. Han var vitterlig tilstede under blodprøvetakingen, uten at det fremgår av timeoppgaven hans.
Alt arbeid som har vært nedlagt har vært relevant og det har på ingen måte oversteget det som er rimelig og nødvendig for å kunne ivareta klientens interesse i saken.
Kjæremotparten har i det vesentlige anført:
Det bestrides at bemerkningene til de kjærende parters salæroppgave lider av graverende feil som kan ha hatt betydning for rettens vurdering og fastsettelse av salæret.
Advokat Lydersen ble kontaktet og bedt om assistanse etter at C selv hadde inngitt tilsvar. All den stund tilsvaret var meget kortfattet, var det nødvendig for advokat Lydersen å foreta en omfattende gjennomgang av saksforholdet for å bringe klarhet i de faktiske og rettslige forhold.
Det var advokat Lydersen som foresto den praktiske gjennomføringen av blodprøvetakingen. I den forbindelse hadde han kontakt med diverse leger for å få fastsatt tidspunkt. Han var også tilstede under selve blodprøvetakingen.
For advokat Lydersen har det gått med relativt mye tid til å komme i kontakt med sin klient. Det har i denne forbindelse vært nødvendig å kontakte familien hans på grunn av klientens spesielle psykiske problemer. Det har vært flere telefonsamtaler med klienten og hans familie, samt to konferanser. Likeledes har det vært korrespondanse og kontakt med ligningskontor, fylkesmannen i Østfold mv.
Arbeidet har vært mer omfattende enn det ellers ville ha vært. Tretten timer som angitt i arbeidsoppgaven er derfor høyere enn hva det ville ha vært i en typisk sak av denne art.
Advokat Simonsen kan ikke ha hatt behov for tilsvarende tidsforbruk. Det var fylkestrygdekontoret i Østfold som utarbeidet og innleverte stevningen. I tillegg til kontakt med egen klient må advokat Simonsens arbeid i det vesentligste ha bestått i å utarbeide erklæringen som ble benyttet i forbindelse med blodprøvetakingen samt noe kontakt med rettsmedisinsk institutt og fylkestrygdekontoret. Dette kan umulig ha krevet omfattende bruk av tid.
For de kjærende parter har saken ikke implisert vanskelige bevismessige eller juridiske problemstillinger, all den tid undersøkelsen ved rettsmedisinske institutt alene var avgjørende for sakens utfall.
Årsaken til at medgått tid ved legebesøket ikke fremgår av tidsregistreringssystemet, er at medgått tid utenfor kontoret føres manuelt. Registrert tid utgjør under enhver omstendighet bare bakgrunnsmaterialet for det antall timer som fremgår av arbeidsoppgaven.
Ingen av prosessfullmektigene sendte sin omkostningsoppgave til den andre, noe som må skyldes en inkurie. Det forhold at retten ikke oversendte advokat Lydersens arbeidsoppgave til uttalelse anses ikke av betydning for saksomkostningsavgjørelsen, idet det opprettholdes at den oppgitte tid for advokat Simonsen ikke kan anses å være nødvendig for å gjøre en tilfredsstillende jobb for hans klienter.
Det er registrert at de kjærende parter har krevet feil tilkjent saksomkostninger med 4.000 kroner inklusiv mva, men eksl. gebyr, noe som indikerer at det skal ha medgått 4-5 timer for å utarbeide kjæremålserklæringen, noe som under ingen omstendigheter kan ha vært nødvendig.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve om byretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i strid med loven. Etter rettspraksis kan lagmannsretten også prøve om avgjørelsen bygger på feil saksbehandling og dessuten om avgjørelsen fremstår som vilkårlig eller åpenbart urimelig.
C tapte saken fullstendig og byretten har riktig lagt til grunn at de kjærende parter skal tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd.
Det er bare omkostninger som har vært nødvendige som kan kreves dekket, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Loven stiller ikke opp særlige begrensninger med hensyn til hvilke momenter det kan legges vekt på ved nødvendighetsvurderingen. Det avgjørende må være om det som kreves dekket er utgifter som har tjent til å få saken forsvarlig behandlet eller opplyst, og det i saken må anses nødvendig med disse omkostningene.
Byretten har begrunnet nedsettelsen av salærkravet som følger:
Retten finner at salærkravet overstiger det som må antas å ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §172 første ledd. Det er da også lagt vekt på at advokat Oddgeir Lydersen sitt salærkrav er på kr 9.100,- og således betraktelig lavere. Det er ikke grunn til å tro at den ene prosessfullmektigen har hatt mer arbeid med denne saken enn den andre. Omkostningene fastsettes derfor til kr 9.100,-.
Henvisningen til tvistemålsloven §172 første ledd må være en feilskrift for §176 første ledd.
Retten har vanligvis ikke plikt til å varsle om at den overveier å redusere omkostningskravet før dette skjer, jf Rt-1992-1211. Unntak må gjøres dersom retten vil nedsette omkostningene på grunn av forhold parten eller prosessfullmektigen har behov for å kommentere, jf Rt-1984-956. Når det som her foreligger en uttalelse fra den ene prosessfullmektigen, hadde den annen klart behov for å kommentere uttalelsen. Således skulle uttalelsen vært forelagt advokat Simonsen før retten traff sin avgjørelse. Advokat Simonsen er oppnevnt som prosessfullmektig for de kjærende parter og det følger da også av salærinnstruksen §7 at han skulle vært varslet. Det foreligger således en feil ved saksbehandlingen.
Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på byrettens avgjørelse. Arbeidet under saksforberedelsen har vært meget begrenset. Advokat Simonsen har hatt åtte korte innlegg, dels i form av prosesskrift og dels i form av brev. Herav brev i forbindelse med begjæringen om oppnevnelse som prosessfullmektig. I tillegg til konferanse med egen part, har han også på vegne av begge parter hatt kontakten med rettsmedisinsk institutt i forbindelse med analysen av blodprøvene og utarbeidet erklæringer. Lagmannsretten er enig med byretten i at saken ikke bærer et salær på 14.800 kroner.
Ved fastsettelsen av salæret er motpartens salærkrav et relevant moment å ta i betraktning. For øvrig kan lagmannsretten ikke se at byretten har anvendt nødvendighetskriteriet i §176 på en uriktig måte, eller at skjønnet fremstår som vilkårlig eller sterkt urimelig.
Kjæremålet har vært forgjeves og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de kjærende parter dekke kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostninger er krevet med 2000 kroner inkl. mva som anses nødvendig og legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B til C 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.