LB-2001-2790
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-27 |
| Publisert: | LB-2001-02790 |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-05583 A/75 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-2790 A/02. |
| Parter: | Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Aubert). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jane M. Ytreøy). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Mitsem, formann. Lagmann Wilhelm Omsted. Ekstraordinær lagdommer Georg Lund |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-7, Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, §10, §13 |
A kom til skade ved bilulykker i oktober 1988 og oktober 1992 og ble påført en samlet ervervsmessig uførhet på 50 %. Storebrand Skadeforsikring AS har, som trafikkforsikrer, utbetalt til sammen kr 520.000 til A.
Til dekning av Oslo kommunes forpliktelser etter lov om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989 nr. 65 og tariffavtale med arbeidstakerorganisasjonene, inngikk kommunen i 1991 en avtale om personalforsikring med Storebrand Skadeforsikring AS (den gang UNI Storebrand Skadeforsikring AS). Det er enighet om at A, som ansatt i AS Oslo Sporveier, hadde krav på en ytelse i forbindelse med ulykken i 1992. Det er også enighet om at denne ytelsen ville være lavere enn det beløpet som ble utbetalt fra Storebrand som trafikkforsikrer. Ankesaken gjelder spørsmålet om A har krav på en utbetaling etter personalforsikringen i tillegg til det beløpet hun har mottatt fra trafikkforsikringen.
Tvisten ble innbragt for Oslo byrett 24. juni 1997, ved en stevning rettet mot både Oslo Sporveier og Storebrand. Etter avtale mellom partene ble saken stanset i mai 1998, i påvente av endelig dom i Bryggesåsaken ( Rt-1999-711). Den ble krevet igangsatt i juni 2000.
Byretten avsa 29. juni 2001 dom med slik domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS plikter under personalforsikringen og AS Oslo Sporveier plikter etter tariffavtalen - en for begge og begge for en - til å foreta utbetaling til A uten å kunne kreve regress for foretatt oppgjør under bilansvaret.
2. AS Oslo Sporveier og Storebrand Skadeforsikring AS dømmes - en for begge og begge for en - til å betale sakens omkostninger med 89935 - åttinitusennihundreogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Dommen ble i rett tid påanket av Storebrand Skadeforsikring AS. Byrettens dom er rettskraftig for så vidt angår AS Oslo Sporveier.
Ankeforhandlingen fant sted i Oslo tinghus 16. og 17. april 2002. Storebrand Skadeforsikring AS var representert ved prosessfullmektigen. A møtte med sin prosessfullmektig. Det ble foretatt to vitneavhør og slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Sakens sammenheng fremgår av byrettens dom og bemerkningene i det følgende. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten.
Ankende part - Storebrand Skadeforsikring AS - anfører i det vesentlige:
Etter skadeserstatningsloven §3-7 nr. 3 kan et forsikringsselskap forbeholde seg rett til regress overfor skadevolder når forsikringen er tegnet av arbeidsgiver, og slikt forbehold er tatt så vel i selskapets almindelige vilkår som i forsikringsavtalen med kommunen.
Personalforsikringen er ingen tapsuavhengig sumforsikring, men selv for sumforsikringer er det ikke noe regressforbud. Det kunne for øvrig også ha vært avtalt at en slik personalforsikring skal være subsidiær i forhold til en trafikkforsikring, noe som ville ha gitt samme resultat som en regressadgang, nemlig at A ikke ville få dekket sitt tap to ganger.
Som forsikringsgiver etter personalforsikringen, har Storebrand dermed et regresskrav mot trafikkforsikreren. En avskjæring av et slikt krav krever særskilt hjemmel.
Kommunens tariffavtale avskjærer ikke regresskravet.
Partene er enige om at tariff- og forsikringsavtalen må forstås slik at hvis det hadde dreid seg om en yrkesskade, ville A ikke ha hatt noe krav i tillegg til den fulle erstatning som er utbetalt etter trafikkforsikringen. Skaden i 1992 var imidlertid ingen yrkesskade, siden den skjedde på veien mellom hjem og arbeidsted. Det ville være paradoksalt om tilfellene skulle behandles forskjellig, slik at en skade som ikke er en yrkesskade gir erstatning «dobbelt opp». En slik forskjellsbehandling er det ikke holdepunkter for, hverken i tariffavtalen eller forsikringsavtalen.
Det kan ikke legges avgjørende vekt på at kommunen har støttet As syn. Det kan heller ikke legges vekt på at en tidligere oppgjørsmedarbeider i Storebrand i sin vitneforklaring uttalte at det aldri var blitt krevet regress i tilfeller som dette.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Ankemotparten - A - anfører i det vesentlige:
Etter tariffavtalen har hun en ubetinget rett til utbetaling etter personalforsikringen, idet forsikringsselskapet ikke kan kreve regress av trafikkforsikreren. Den tariffavtalen som gjaldt på skadetidspunktet i 1992, åpner riktignok for regress ved yrkesskader, jf. også §8 i yrkesskadeforsikringsloven. Men skader som oppstår på veien mellom hjem og arbeidssted skal i så henseende behandles annerledes enn yrkesskader.
Siden en tredjeperson er erstatningsansvarlig for skaden, får A dermed rett til ytelser både fra skadevolderen og fra personalforsikringen. Det må også legges vekt på at kommunen er enig i denne forståelsen av tariffavtalen. Siden tariffavtalen avskjærer regress, er regresskrav avskåret også etter forsikringsavtalen, som dekker de tariffmessige forpliktelser. Ved avtaletolkingen må det legges vekt på at det tidligere ikke skal ha vært krevet regress i sammenlignbare tilfeller, hverken av Storebrand eller andre selskaper.
Subsidiært anføres det at regressadgangen er avskåret av skadeserstatningsloven §3-7, slik tilfellet også var etter den tidligere §25 i forsikringsavtaleloven av 1930. §3-7 nr. 3 gir således ingen adgang til å avtale regress når ytelsen, som i dette tilfellet, er uavhengig av den individuelle skade (sumforsikringer). I Bryggesåsaken ble dette for øvrig også erkjent av selskapet.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 29.06.01 stadfestes.
2. A tilkjennes saknes omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 prosent rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og bemerker:
I oktober 1992 kom A til skade ved en bilulykke på veien mellom arbeidsstedet og hjemmet. Ved skader som oppstår på reise til og fra arbeidsstedet, gir den personalforsikringen som Oslo kommune hadde tegnet for sine ansatte i Storebrand Skadeforsikring AS en utbetaling på 15 G ved full arbeidsuførhet, og ved lavere uførhetsgrader en forholdsmessig andel.
Det er enighet om at den ytelsen A har krav på etter personalforsikringen ikke kan overstige 7 1/2 G (50 % arbeidsuførhet), og at den vil være lavere enn det som er utbetalt etter trafikkforsikringen. Tvisten gjelder spørsmålet om forsikringsavtalen med Storebrand gir henne krav på en utbetaling fra personalforsikringen i tillegg til ytelsen etter trafikkforsikringen. Som lagmannsretten kommer tilbake til, er dette også avhengig av hvordan kommunens tariffavtale er å forstå.
Partene er enige om at problemstillingen kan formuleres som et spørsmål om det foreligger en regressadgang for Storebrand som forsikringsgiver etter personalforsikringen. Når skadelidte allerede har fått full erstatning av skadevolderen, kan man i så fall ikke fremme ytterligere krav, idet skadevolderen (eller hans forsikringsselskap) ikke kan pålegges å erstatte tapet mer enn én gang. En slik regressadgang vil måtte føre til en samordning av ytelsene, slik at skadelidte ikke (helt eller delvis) oppnår «dobbel dekning». Når A allerede har fått utbetalt full erstatning fra trafikkforsikringen, og denne ytelsen overskrider det hun ville ha krav på etter personalforsikringen, har hun dermed ikke noe krav etter personalforsikringen. Partene er for lagmannsretten også enige om at det er uten betydning at Storebrand i dette tilfellet opptrer både som trafikkforsikrer og personalforsikrer.
Skadeserstatningsloven §3-7 begrenser adgangen til å kreve regress, men etter §3-7 nr. 3 kan et forsikringssselskap «[v]ed forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt ... forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder». Begrepet «den ansvarlige skadevolder» må antas også å omfatte en forsikringsordning, som - i dette tilfellet - en trafikkforsikring.
Det er ingen tvil om - og er heller ikke bestridt - at Storebrand som personalforsikrer har forbeholdt seg regress. I selskapets almindelige forsikringsvilkår for personalforsikringer, heter det således i pkt. 6.1.6 at «[k]an arbeidstakeren forlange at tredjemann erstatter skaden, inntrer [selskapet] i arbeidstakerens rett mot tredjemann ved utbetaling av erstatning». I avtalen mellom selskapet og Oslo kommune er det vist til de almindelige vilkår, og i pkt. 4.7 i avtalen heter det også at «[d]et gjøres fradrag i erstatningen for .... skadeserstatning som arbeidstakeren kan kreve av annen erstatningsansvarlig».
Det fremgår uttrykkelig av pkt. 7 i avtalen mellom Storebrand og kommunen at tariffavtalen har forrang ved motstrid mellom tariffavtalen og forsikringsavtalen, og A har gjort gjeldende at selskapets regressadgang avskjæres av fellesbestemmelsene i tariffavtalen.
Fra fellesbestemmelsene - slik de lød med virkning fra 1. mai 1992 - hitsettes pkt. 4.46 og 4.47:
4.46:
«Ved ulykke i tjenesten som medfører hel arbeidsuførhet ... får arbeidstakeren ... utbetalt ytelser i henhold til lov om [yrkesskadeforsikring] - dog slik at det under enhver omstendighet utbetales et beløp tilsvarende 15 G (15 ganger grunnbeløpet i forlketrygden) på ulykkesdagen ...
Protokolltilførsel:
Oslo kommune har tegnet forsikring for yrkesskade i henhold til tariffavtale og lov om [yrkesskadeforsikring].»
4.47:
«Ved ulykke i tjenesten som medfører delvis arbeidsuførhet, utbetales et beløp tilpasset skadeprosenten.»
Lagmannsretten bemerker at en erstatningsberegning med utgangspunkt i 15 G ved full arbeidsuførhet kan gi en høyere utbetaling enn etter forskrift om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring (fastsatt med hjemmel i lovens §13 annet ledd ved kronprinsregentens resolusjon av 21. desember 2000). Dette vil særlig kunne være tilfellet for eldre arbeidstakere, idet erstatningen iht. forskriften reduseres med stigende alder. I så fall er skadelidte gjennom tariffavtalen sikret en ytelse på 15 G, eventuelt et forholdsmessig beløp ved ervervsuførhet under 100 %.
I tariffavtalen som gjaldt frem til 1. mai 1992, var det inntatt tilsvarende bestemmelser - uten henvisningen til yrkesskadeforsikringsloven, men med en tilføyelse om at ytelsen skulle utbetales «uten avkorting i de beløp som utbetales av andre institusjoner på grunn av ulykken».
I tariffavtalen fra 1. mai 1992 var sistnevnte passus - som kunne oppfattes som et regressforbud - sløyfet. Endringen må antas å ha hatt sammenheng med selskapenes regressadgang etter §8 tredje ledd i yrkesskadeforsikringsloven, hvoretter de (med mindre annet er avtalt) trer inn i forsikredes rett overfor en erstatningsansvarlig tredjeperson. I merknadene til bestemmelsen i Ot.prp.nr.44 (1988-1989), side 88, er det for øvrig særlig fremhevet at en slik regressadgang kan være praktisk overfor en trafikkforsikring og fremhevet at «[k]ttrykket tredjeperson [ikke er] tenkt å avskjære regress mot et annet forsikringsselskap».
A har vist til at det i rundskriv nr. 3/92 fra Byrådet heter at det kun var foretatt «mindre endringer i fellesbestemmelsene i hovedsak av redaksjonell karakter». Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne tillegge rundskrivet synderlig vekt for forståelsen av tariffavtalen på dette punktet. Allerede tilpasningen av tariffavtalen til yrkesskadeforsikringslovens regler må for øvrig karakteriseres som en ikke ubetydelig endring.
Storebrand ville etter dette, i samsvar også med §8 tredje ledd i yrkesskadeforsikringsloven, utvilsomt ha hatt et regresskrav mot trafikkforsikringen, hvis den skaden A ble utsatt for var en yrkesskade i lovens forstand. Så vidt lagmannsretten forstår, er dette heller ikke bestridt.
A kom imidlertid til skade på reise mellom hjem og arbeidssted, og slike skadetilfeller faller utenfor lovens dekningsområde, jf. lovens §10, hvoretter loven gjelder for «skader ... som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden».
I denne forbindelse bemerkes at skader som inntreffer under slike arbeidsreiser heller ikke er nevnt i Oslo kommunes tariffavtale. Det fremgikk imidlertid bl.a av personalhåndboken for Oslo kommune at «[b]estemmelsen [om yrkesskade] omfatter også ulykke som finner sted ved direkte reise mellom hjem og arbeidssted», og partene er enige om at denne utvidelsen må betraktes som tariffestet. At slike arbeidsreiser er inkludert i forsikringsavtalen mellom kommunen og Storebrand, er også utvilsomt. I kommunens anbudsinnbydelse het det uttrykkelig at forsikringen skulle omfatte «forsikrede ... på reise direkte mellom hjem og arbeidssted». Så vidt lagmannsretten forstår, oppsto det etter avtaleinngåelsen allikevel uklarheter om dette, men disse ble ryddet av veien.
Spørsmålet er imidlertid om det etter tariffavtalen er et regressforbud for dekning av skader som oppstår på reise mellom hjem og arbeidssted, og som faller utenfor yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde.
Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å forstå tariffavtalen slik. Ved at passusen om at ytelsen skulle utbetales «uten avkorting» ble strøket, ble det åpnet for en regressadgang for forsikringsgiveren, i overensstemmelse også med hovedregelen i §8 tredje ledd i yrkesskadeforsikringsloven. Som tidligere bemerket, er det også enighet mellom partene om at det kan kreves regress for ytelser som er utbetalt innenfor rammen av yrkesskadeforsikringslovens regler. Det er således utvilsomt at skadelidte i slike tilfeller vil måtte tåle en samordning av ytelsene og nøye seg med full erstatning etter trafikkforsikringen, der denne ytelsen er høyere enn yrkesskadeforsikringens.
Det kan da heller ikke sees å være holdepunkter for at et tidligere tariffestet regressforbud skulle kunne gjøres gjeldende for ytelser som går utover yrkesskadeforsikringsloven - hva enten det dreier seg om en yrkesskade der tariffavtalen gir det høyeste kravet, eller det (som i dette tilfellet) dreier seg om en skade som inntreffer på reise mellom hjem og arbeidssted og dermed faller helt utenfor lovens dekningsområde. Det grunnleggende synspunktet - at skadelidte ikke skal ha sitt tap erstattet (helt eller delvis) «dobbelt opp» - må antas å gjelde i begge situasjoner. Under ingen omstendighet hadde Storebrand noen foranledning til å forstå tariffavtalen annerledes.
A har endelig gjort gjeldende at skadeserstatningsloven §3-7 nr. 3 må fortolkes innskrenkende, slik at den ikke åpner for å avtale regress i et forsikringsforhold som dette.
Til denne anførselen bemerkes at lovreguleringen av forsikringsselskapenes regressadgang ble flyttet fra forsikringsavtaleloven til skadeserstatningsloven i 1985, og samtidig ble forsikringsselskapenes regressrett utvidet. Vedrørende utviklingen i regressreglene viser lagmannsretten til redegjørelsen i Rt-1999-711 (Bryggesådommen).
Som bemerket i Bryggesådommen, gir ikke lovforarbeidene støtte for en innskrenkende fortolkning av §3-7 nr. 3. Lagmannsretten minner også om at det følger av §8 tredje ledd i yrkesskadeforsikringsloven at det kan kreves regress når forsikringsytelser er utbetalt etter denne loven. Utmålingen for ervervsmessig uførhet er standardisert og avhenger av uførhetsgrad, alder og inntektsnivå. Som tidligere bemerket, har tariffavtalen bestemmelser som i en del tilfeller av yrkesskade vil gi en høyere utbetaling, ved en utmåling der den eneste variabel er ervervsmessig uførhetsgrad, og det følger av tariffavtalen at denne ytelsen også skal gis for skader som oppstår på veien mellom hjemmet og arbeidsstedet. Det kan ikke sees å være noen grunn til å forstå loven slik at regress skulle være avskåret for slike ytelser, som står i nær sammenheng med, og er tilleggsrettigheter til, dekningen etter yrkesskadeforsikringsloven.
Etter dette blir Storebrand Skadeforsikring AS å frifinne.
Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172.
Lagmannsretten finner at hver part bør være sine saksomkostninger for begge retter etter siste alternativ i §172 annet ledd. Det legges vekt på at Storebrands regresspraksis, slik den er belyst gjennom vitneforklaringen av en tidligere oppgjørsmedarbeider i selskapet, må sies å ha gitt A en rimelig grunn til å bringe saken inn for retten. Lagmannsretten har ikke funnet å kunne tillegge denne praksisen avgjørende vekt ved tolkingen av avtalene, men finner det rimelig å hensynta den ved saksomkostningsavgjørelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Hver part bærer sine saksomkostninger for begge retter.