LB-2001-2830

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-10-08
Publisert:	LB-2001-02830
Stikkord:	Familierett, Tvangsmulkt, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 01-00635 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02830 K/04.
Parter:	Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Marie-Louise Holmstedt). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kai Ness).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Eystein Husebye. Lagdommer Regine Ramm Bjerke
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §180, §403, §31, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-8

Saken gjelder krav om tvangsbot etter barneloven §48 jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

A har den daglige omsorgen for hennes og Bs felles barn C, født *.*.1992. Partene har felles foreldreansvar.

I sak om Bs rett til samvær med sønnen inngikk partene 3. mai 2000 følgende rettsforlik for Oslo byrett:

1. B har samvær med C hver onsdag ettermiddag. Han henter C mellom klokken 1200-1600 og leverer sønnen påfølgende torsdag til skolens begynnelse. Videre har han samvær med C annenhver helg fra fredag, hvor han hentes mellom klokken 1200-1600, og leveres på As bopel søndag klokken 1800.

2. B skal ha samvær med C 2 - to - uker hver sommer. Han gir beskjed til A senest innen 1. mai hvilke uker han ønsker å gjennomføre feriesamværet.

3. B skal ha samvær med C annenhver jul - første gang 2001. Han henter C 23. desember klokken 1700 og leverer ham tilbake 27. desember klokken 1800.

4. B skal ha samvær med C annenhver nyttårshelg - første gang 2000. Han henter C 27. desember klokken 1400 og leverer ham tilbake første januar klokken 1800.

5. B skal ha samvær med C annenhver påske - første gang 2001. Han henter C onsdag før skjærtorsdag klokken 1700 og leverer ham tilbake annen påskedag klokken 1800.

6. ...

7. ...

Den 5. april 2001 har B ved advokat Kai Ness fremsatt begjæring om tvangsgjennomføring av samværsretten til Oslo namsrett. I begjæringen er det anført at samvær ble gjennomført slik det er bestemt i rettsforliket frem til 14. mars 2001, og at A etter dette har nektet B å ha samvær med sønnen.

Etter muntlig forhandling med avhør av partene og ett vitne, avsa Oslo namsrett 12. juli 2001 kjennelse med slik slutning:

1. A betaler tvangsmulkt til staten med kr 1.000,- -kronerettusen00/100- pr. dag for hver gang hun unnlater å respektere Bs samværsrett med sønnen C i henhold til partenes rettsforlik 3. mai 2000 og premissene i denne kjennelse.

Tvangsmulkten begynner å løpe fra første fastsatte samvær etter forkynnelse av namsrettens kjennelse, og skal gjelder for ett år fremover, regnet fra samme dato.

2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse å betale kr 11.138,- -kronerellevetusenetthundreogtrettiåtte/100-, i saksomkostninger til det offentlige.

3. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse å betale kr 4.012,- -kronerfiretusenogtolv/100-, i saksomkostninger til B.

A har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett.

A har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

1. Oslo namsretts kjennelse 12.07.01 i sak 01-0635 D om tvangsmulkt oppheves, og begjæringen om tvangsgjennomføring tas ikke til følge.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.

B har nedlagt slik påstand for lagmannsretten:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes

2. A idømmes saksomkostninger. Omkostninger i forbindelse med møte og utarbeidelse av tilsvar utgjør kr 8.000,-.

Den kjærende part A har i hovedsak anført:

Namsretten har gjort feil ved så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen.

Lagmannsretten bør oppnevne en sakkyndig for å vurdere blant annet om barnet motsetter seg samvær med faren, i tilfelle hva som begrunner det, samt konsekvensen av samvær mot barnets vilje. Den sakkyndige bør vurdere konsekvensene av tvangsmessig gjennomføring av samvær for barn med så alvorlig diagnose og atferdsvansker som C har.

Lagmannsretten bør ha en samtale med C, jf. barneloven §31.

C er en gutt med spesielle behov, og han har over lang tid vist alvorlige atferdsvansker. Han fikk i 1998/1999 behandling ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) ved Ullevål sykehus. På skolen fungerte han overhodet ikke sosialt på grunn av sterk utagering. Diagnosen ADHD (hyperkinetisk forstyrrelse) ble stilt, og medisinering med Ritalin ble påbegynt. C ble i juni 2000 utskrevet fra BUPA og senere henvist til Senter for barne- og ungdomspsykiatri (SBU) for videre utredning grunnet fortsatt kraftig utagering og sosial isolering. Gutten var innlagt på SBU fra 12. - 14. mars 2001. I journalnotat 13. mars 2001 uttaler overlege Pål Zeiner ved SBU blant annet at C frembyr et bilde med flere psykiatriske problemstillinger samtidig, og at det kan se ut som hans hyperaktive og impulsive atferd faller godt i tråd med diagnosen ADHD.

I første kvartal 2001 hadde C en utpreget og sterk atypisk atferd i forkant av samvær med faren; han var livredd, gråt, gjemte seg og viste tydelige tegn på reell angst. Etter samvær har gutten vært svært urolig og oppjaget. I perioden før og etter samvær har situasjonen for gutten vært helt uholdbar. Han har tidligere gitt uttrykk for at han gruer seg til samværene.

Bakgrunnen for at A siden midten av mars 2001 har nektet faren samvær med sønnen er således at tvangsmessig gjennomføring av samvær vil påføre gutten alvorlige psykiske skadevirkninger. Det vises til overlege Pål Zeiners uttalelse av 13. mars 2001, der det blant annet heter:

C frembyr et bilde med flere psykiatriske problemstillinger samtidig. ... Ved siden av dette har C tydelige atferdsproblemer. Noen av disse kan nok ses i relasjon til den hyperkinetiske forstyrrelsen, særlig når C har problemer med å forstå sosial interaksjon med andre. Andre deler av atferdsproblemene ser helt klart ut til å være relatert til Cs store behov for å kontrollere og styre andre. Det er vanskelig entydig å ha en klar formening omkring dynamikken i dette, men undertegnede vurderer at den konflikt og de uklarheter som er knyttet til Cs samværsordning med far, mors manglende tillit til at far kan legge forholdene til rette, og en del ting som mor beskriver om fars atferd, sannsynligvis har sammenheng med Cs utagering. ... Når det gjelder de betydelige utageringsproblemene, vurderes det i første rekke å ha sammenheng med forholdene rundt C. For å komme dette nærmere, vil det være rimelig å tenke seg og se kritisk på den besøksordningen C nå har, arbeide aktivt med foreldre - barn - interaksjon gjennom foreldretreningsopplegg, og på den måten se om man kan bedre Cs atferd. Dersom man nå ikke får snudd dette, vil en anta C etter hvert vil få et mer voldelig preg over sin utagerende atferd, og på den måten kunne representere en fare for seg selv og andre på sikt.

Med sin alvorlige diagnose er gutten helt avhengig av trygghet og forutberegnelighet i hverdagen. Slik A ser det, klarer ikke far i tilstrekkelig grad å tilrettelegge forholdene for gutten - noe som skaper angst og utrygghet hos ham.

Etter at hun stanset samværene, har A opplevd at gutten fungerer vesentlig bedre både sosialt og ellers. Han er ikke lenger like utagerende og mister ikke besinnelsen. Fra uke 13 var han for første gang ute og lekte i skolegården med de andre barna, og han har blitt invitert med hjem til medelever, samt tatt med seg barn hjem.

Det medfører ikke riktighet - og namsretten har feilaktig lagt til grunn - at C fortsatt opptrer svært aggressivt i skolens nærmiljø. Av rapporten av 21. juni 2001 fra Pedagogisk- psykologisk tjeneste fremgår at man faktisk har lykkes i bestrebelsene på å minske utageringen. Gutten er ikke voldelig lenger, og hans utagering av raserianfall har avtatt. Namsretten har feilaktig unnlatt å legge vekt på As egne observasjoner av gutten. Det vises også til rapport av 10. august 2001 fra Cs assistent på - - skole hvor guttens store sosiale utvikling og fremgang beskrives.

Det er i dag umulig å gjennomføre samvær mellom far og sønn. Fortsatt samvær med faren vil være skadelig for guttens psykiske utvikling. Cs problemer forsterkes ved samvær med faren i en slik grad at han påføres alvorlige psykiske skadevirkninger.

I rettspraksis er det lagt til grunn at samvær kan være umulig i lovens forstand dersom tvangsmessig gjennomføring vil utsette barnet for alvorlige psykiske belastninger, jf bl.a. Rt-1997-2012, Rt-1997-1557 og Rt-1979-703. Namsretten har stilt for strenge krav til bevisenes styrke når det gjelder forhold som gjør det umulig å oppfylle samværsavtalen.

Namsretten har feilaktig unnlatt å legge vekt på guttens uttalte vegring mot å ha samvær med sin far. C sier at han er redd og at han gråter om kvelden når han skal legge seg hos faren. Han er redd for å bli låst inne på rommet når han har gjort noe som faren eller besteforeldrene ikke liker. C skal flere ganger ha forsøkt å rømme fra faren, som deretter skal ha gjemt guttens sko og nektet ham å gå ut. C forteller at han nesten ikke er ute når han er hos sin far, og at faren sover store deler av dagen. Med mindre besteforeldrene er behjelpelige med mat og medisinering, er gutten da overlatt til seg selv.

C har nektet å gå på skolen de dager han i henhold til rettsforliket skulle til far. Gutten var redd og engstelig etter at faren helt uventet møtte opp på skolen 4. mai 2001. Faren møtte opp i klasserommet til sønnen og skrek at han hadde rett til samvær med C. Faren skal ha vært svært opprørt, hylt og skreket mens gutten var til stede.

A har aldri hatt noe ønske om å holde gutten tilbake fra skolen. For å unngå konfrontasjoner mellom gutten og faren og for å unngå at gutten skulle oppleve at det var konflikt mellom foreldrene, har hun imidlertid ved en anledning valgt å etterkomme guttens ønske om å være hjemme fra skolen for å slippe samvær med faren. Dette var fredag 6. april 2001. To dager tidligere valgte hun av samme grunn å hente gutten en time før skolens slutt.

B har i lengre tid plaget A. Han har ringt til alle døgnets tider, og hun innga derfor den 6. august 2001 anmeldelse mot B for trusler og telefonsjikane. C var med henne til politiet. Det fremgår av den protokollerte politiforklaring at C under avhøret ga uttrykk for motvilje mot å besøke faren. Det vises til anmeldelsen der det blant annet heter:

Etter samvær med mistenkte har C vist tydelige tegn på uro og misnøye. C har selv gitt uttrykk for at han ikke vil til mistenkte. Under fornærmedes forklaring sa C selv, at det har vært et «helvete».

A har til hensikt om nødvendig å reise søksmål for å få rettsforliket endret.

Kjæremotparten B har i hovedsak anført:

Namsrettens kjennelse er riktig.

As krav om oppnevning av sakkyndig er en ren trenering av saken.

A har fremsatt en rekke feilaktige påstander om B, slik som påstander om psykiske problemer, alkoholisme, incest, pillemisbruk og selvmordsforsøk m.m. B har nå gått til politianmeldelse.

Hvis C i første kvartal i år har hatt en sterk atypisk atferd i forkant av samvær med far, bemerkes at B hadde samvær med sønnen frem til medio januar i år. Han ble da syk, og hadde ikke anledning til samvær før helgen 9.-11. mars. Etter det har han ikke hatt noe samvær med sønnen. Det kan derfor ikke stemme at C i første kvartal i år har hatt atypiske reaksjoner før og etter samvær med faren. B bestrider at han har møtt opp på skolen og hylt og skreket, slik A har anført. Det vises til logg fra skolen 4. mai 2001, der det blant annet heter om far at han «opptrådte høflig og prøvde å overtale C til å bli med ham hjem».

B reagerer sterkt på anførselen i kjæremålet om at han eller hans foreldre skal ha låst C inne på rommet, ikke sørget for mat og medisinering og at C flere ganger skal ha forsøkt å rømme. Disse anførslene er helt feilaktige og stemmer ikke med virkeligheten.

Under samvær hos far er C mye sammen med andre barn, og episoder med voldsom utagering hos C oppstår ikke når han er hos faren. C leker sammen med andre og oppfører seg bra sammen med andre. Det virker som om C trives godt sammen med faren.

Det har ikke vært noen endringer i forholdet omkring faren, verken bomessig eller på annen måte. Mor har ikke dokumentert at det på noen måte er skadelig for C å ha samvær med faren.

A uttalte i begynnelsen av 2001 at samvær mellom C og faren virket tilfredsstillende.

B bestrider at han skal ha truet A eller utsatt henne for telefonsjikane. Etter namsrettens kjennelse ringte han henne imidlertid fire ganger den 12. juli og to ganger dagen etter.

A sendte C på ferieopphold uten å informere om at det forelå avgjørelse om at C skulle være sammen med faren.

Begge parter ble innkalt til møte med Barne- og familieetaten ved brev av 15. august 2001. B møtte til møtet, mens A nektet å komme.

Ifølge både spesiallærer og rektor på - - skole, er C etter skolestart høsten 2001 verre enn han har vært tidligere. Han har således i høst kastet ting på sin spesiallærer slik at hun har fått kutt over øyet, bitt rektor og sparket henne i skrittet og spyttet og kastet sten på andre. C har fremdeles et svært stort fravær fra skolen, uten at det er gitt noen grunn for dette. C har visstnok nå sluttet med medisiner, dette i strid med råd fra overlegen på BUP.

Opplysningene om Cs fungering i høst tyder på at C nå påføres ekstra store påkjenninger på grunn av den holdning som A har til samværsordningen. BUP ser svært alvorlig på saken, og har sendt melding til barnevernet.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som namsretten, og kan i det alt vesentlige tiltre namsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten - ved saksforberedende dommer - har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å oppnevne sakkyndig, idet saken, herunder de forhold som den kjærende part særlig har ønsket utredet, er å anse tilstrekkelig opplyst, blant annet ved den dokumentasjon partene har fremlagt fra Cs skole, barnevernet, Senter for barne- og ungdomspsykiatri og BUPA.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å høre C. Han er bare ni år gammel. Lagmannsretten antar at han også overfor lagmannsretten vil gi uttrykk for motstand mot samvær med faren, jf. lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Med Cs alvorlige problemer antas en samtale med ham ikke egnet til å opplyse de forhold som er avgjørende for lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet.

Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å fravike lovens hovedregel, jf. tvistemålsloven §403, om at kjæremål avgjøres uten muntlig forhandling.

Bs samværsrett er regulert ved rettsforlik av 3. mai 2000. B har ikke hatt samvær med sønnen siden midten av mars 2001.

Etter barneloven §48 er vilkåret for å ilegge tvangsbot at «samværsretten ikkje vert respektert». Det fremgår blant annet av Rt-1988-708 at tvangsmulkt skal ilegges dersom manglende oppfølging av samværsretten skyldes at den som har omsorgen for barnet ikke lojalt har medvirket til gjennomføringen av samværet. Det kreves en aktiv medvirkning fra den som har omsorgen, det er ikke tilstrekkelig at vedkommende ikke motsetter seg samvær. En begjæring om tvangsfullbyrdelse skal tas til følge med mindre det er umulig å oppfylle plikten til å gjennomføre samværet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §13-8 fjerde ledd. Det er den som påberoper umulighet som må sannsynliggjøre at umulighet foreligger. Umulighet vil foreligge i tilfeller hvor tvangsfullbyrdelse av samværsretten vil medføre risiko for fysisk skade på barnet eller alvorlige psykiske belastninger, jf. blant annet Rt-1997-712.

Ut over prøvingen av om tvangsfullbyrdelse er umulig, kan namsmyndighetene ikke foreta noen selvstendig vurdering av om tvangsfullbyrdelse bør finne sted, jf. Rt-2001-34 med videre henvisninger.

Lagmannsretten bemerker at B hadde samvær med C slik det er bestemt i rettsforliket frem til januar 2001, og deretter etter et avbrudd som skyldes fars sykdom, en gang i mars 2001. Av Barneverntjenestens vedtak av 8. februar 2001 fremgår at forholdet mellom mor og far på dette tidspunkt var mindre konfliktfylt enn det hadde vært tidligere og at mor hadde opplyst at samværene mellom C og far «nå fungerer greit». Lagmannsretten finner etter dette ikke sannsynliggjort at utøvelse av samværsretten fra mai 2000 til januar 2001 møtte spesiell motstand fra Cs side eller medførte psykiske skadevirkninger for ham.

Endringen i mors holdning til samværsretten synes å ha oppstått etter at C var innlagt ved SBU 12.-14. mars 2001. At så er tilfelle bekreftes også av mors anmeldelse av 6. august 2001 til Oslo politidistrikt, der det heter:

Fornærmede fikk råd av SBU (Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri) om å ikke sende C til mistenkte. I mars 2001, etter å ha lyttet til C, bestemte fornærmede seg for at C ikke skulle besøke mistenkte.

Lagmannsretten bemerker at SBUs vurdering, som er gjengitt ovenfor under den kjærende parts anførsler, medførte at BUPA ved overlege Terje Lund i brev av 21. mai 2001 til SBU ved overlege Pål Zeiner blant annet skrev:

... Jeg personlig har i et møte på SBU gitt uttrykk for at også vi har vært bekymret for hvordan C har det hos faren, men konkluderte med at vi ikke fant noe grunnlag for å fraråde samvær. ...

...

Cs mor gir uttrykk for at du støtter henne i å blokkere Cs samvær med faren. Hennes metode er så vidt jeg forstår å holde ham borte fra skolen når det fra tidligere er avtalt samvær. Jeg er overrasket hvis det stemmer at du ensidig har gått inn og støttet hennes side i denne foreldrekonflikten, særlig ettersom du ikke har snakket med faren, som har delt foreldrerett. Du har jo en meget kort observasjon av gutten, uten noen referanser til uttalelser eller atferdsytringer hos gutten som gir spesifikke holdepunkter for å si at kontakt med faren er skadelig.

..

Vårt hovedpoeng er at vi ikke kan finne noe i verken morens eller farens atferd som isolert sett forklarer Cs problemer. Det betyr ikke at vi kan garantere at det ikke finnes skjulte problemer og overgrep, men etter halvannet års tett arbeid med gutten og hans foreldre er det altså konklusjonen.

I brev av 4. juni 2001 svarte SBU ved overlege Terje Lund BUPA blant annet slik:

... Cs mønster, preget av kontroll og styring av omgivelsene, er ikke det vi ser hos andre med hyperkinetiske forstyrrelser. Det er et mønster som jeg er mest vant til å se hos barn som lever i svært vanskelige familieforhold, i første rekke der hvor det er samværsproblemer mellom foreldre. I og med at Cs mor opplyste at det over lang tid har vært samarbeidsproblemer mellom henne og Cs far, som også hadde resultert i mange rettssaker, og Cs far kunne bekrefte det samme pr. telefon, syntes det for meg rimelig å anta at en betydelig del av Cs følelsesmessige atferdsmessige problemer må ha sammenheng mellom den pågående konflikten mellom foreldrene. ...

De vurderinger jeg gjorde i forhold til Cs atferd knyttet til foreldrenes samarbeidsproblemer, har jeg gitt tilbakemelding om direkte til Cs mor. Jeg har ikke gitt råd om hvorledes denne konflikten kan løses videre fremover. Det er Cs mor som har valgt å tolke mine utsagn i retning av at hun da skal stoppe opp samværsordningen. Dette grep må stå for hennes regning. ...

De opplysninger som står nedfelt i mitt journalnotat er i hovedsak basert på de opplysninger jeg fikk fra A under oppholdet hos oss. Det er mulig at jeg har misforstått henne i det hun har sagt knyttet til psykiske problemer hos B. B selv har i telefonsamtale presisert at det som står i notatet, er feil. Jeg har iallfall bedt ham om å sende meg et skriftlig notat eller klage i forbindelse med dette slik at de eksakte opplysninger kan komme inn i journalen. Jeg beklager sterkt hvis jeg har misforstått dette, eller hvis de opplysninger jeg har fått, ikke er riktige.

Lagmannsretten finner etter dette at det er sannsynlig at mor har stanset samværene med far etter en misforståelse av utsagn fra SBU. Etter at misforståelsen ble oppklart, har hun likevel valgt å holde C borte fra faren.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at det er noen sammenheng mellom svingninger i Cs atferd og fungering og utøvelsen av samværsretten. Mor har fremlagt noen rapporter som tyder på en noe bedret fungering første halvår og sommeren 2001. Om dette skyldes at samværsretten med far var stanset eller andre forhold er det vanskelig å ha noen formening om. Lagmannsretten viser til at den fremlagte dokumentasjonen fra skolen om Cs fungering høsten 2001 viser en klar forverring av Cs fungering. Han er etter utagerende episoder 27. og 28. august 2001 tatt ut av skolen og har fått tilbud om hjemmeundervisning. Hvorvidt denne forverringen høsten 2001 skyldes manglende kontakt med faren eller andre forhold, synes også uklart. Lagmannsretten viser til at C ikke har brukt medisin siden i sommer. Lagmannsretten antar at også dette kan være en årsak til at han nå fungerer dårligere. Det fremgår således av BUPs bekymringsmelding av 17. september 2001 til barnevernet at mor har stanset medisineringen av sønnen i strid med legens råd. Også fra Cs skole er det den 18. september 2001 sendt bekymringsmelding til barnevernet.

Lagmannsretten finner at det ikke er sannsynliggjort at det foreligger forhold ved fars utøvelse av samværsretten eller andre forhold som tilsier at utøvelse av samværsretten vil medføre alvorlige psykiske belastninger for C.

A har med styrke anført at C selv sterkt har motsatt seg samvær med faren. Lagmannsretten bemerker at C bare er ni år gammel, og at hans holdning til samvær med far ikke kan antas upåvirket av mors holdning til samvær. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at det forhold at mor har tatt med sin ni år gamle sønn til politiet for å anmelde far for trusler og telefonsjikane tyder på at hun ikke ønsker eller makter å holde C utenfor konflikten. I politiavhøret fremsetter mor alvorlige anklager mot far, og gir uttrykk for - så vidt lagmannsretten skjønner fortsatt i nærvær av C - at hun ikke tør å slippe ham ut for å leke, da hun er redd for at faren skal kidnappe ham.

Tatt i betraktning av at samværsretten tidligere også av mor er opplyst å ha fungert greit, jf. Barneverntjenestens vedtak av 8. februar 2001, og det ikke er sannsynliggjort at det senere er inntrådt forhold som skulle gi sønnen grunn til å motsette seg samvær med faren, finner lagmannsretten det mest sannsynlig at sønnens motstand mot samvær med faren - slik den skal ha kommet til uttrykk overfor mor, under episoden på skolen 4. mai 2001 og senere under mors politiforklaring 6. august 2001 - er preget av mors motvilje mot samvær. Lagmannsretten legger derfor til grunn at denne motstanden må kunne overvinnes ved en lojal og aktiv oppfølging av samværsretten fra mors side.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det ikke er sannsynliggjort at det er umulig å oppfylle samværsretten. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges A saksomkostninger for lagmannsretten, i det lagmannsretten ikke kan se at det foreligger omstendigheter som gir grunnlag for fritak for erstatningsplikten. Den kjærende part har i tilsvaret oppgitt saksomkostningene til kr 8.000. Senere er det innsendt tre prosesskrift. Lagmannsretten fastsetter det samlede omkostningsbeløp til kr 10.000. Hertil kommer mva. med kr 2.400.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 12.400 - tolvtusenfirehundre - kroner til B. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.