LB-2001-2896
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-04 |
| Publisert: | LB-2001-02896 |
| Stikkord: | Tinglysing av stevning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-03890 A/26 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02896 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt. 1, opphevet, og saken hjemvist til ny behandling for lagmannsretten, se HR-2002-00173. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ola J. Strømsmoen). Kjæremotpart: B, hans konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Per Omreng). |
| Forfatter: | Lagmann Wilhelm Omsted. Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Dag Minsaas |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §19, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §18, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13 |
Saken gjelder krav om tinglysning av stevning, jf tinglysingsloven §19.
A er hjemmelsinnehaver til eiendommen gnr. - - bnr. - - i Oslo. Hun var gift med B, men deres ekteskap ble oppløst ved skilsmisse 8. mars 1995. Bs bo ble tatt under behandling som konkursbo ved Oslo skifteretts kjennelse av 12. februar 2001.
Ved stevning av 18. april til Oslo byrett har konkursboet reist søksmål mot A med krav om fastsettelsesdom for at eiendommen tilhører konkursboet for en ideell halvpart. I stevningen ba boet retten bestemme at stevningen kan tinglyses, jf tinglysingsloven §19. Ved byrettens kjennelse av 4. juli 2001 ble boets krav tatt til følge. Kjennelsen har slik slutning:
1. Stevningens overskrift angitt som «Stevning til Oslo byrett», stevningens dato angitt som «18. april 2001» samt påstandens punkt 1 betegnet som «Påstand: En ideell halvpart av gnr. - -, bnr. - - tilhører B, hans konkursbo» tinglyses på eiendommen gnr. - -, bnr. - - i Oslo.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Lagmannsretten har underhånden fått opplyst fra Oslo byskriverembete at stevningen er tinglyst i overenstemmelse med byrettens kjennelse.
A har påkjært byrettens kjennelse i rett tid. Det er deretter utvekslet en rekke omfattende prosesskrifter til lagmannsretten mellom partene, senest konkursboets prosesskrift av 21. november 2001. Lagmannsretten har også fått oversendt de prosesskrifter partene har inngitt til byretten etter at saken ble oversendt lagmannsretten for avgjørelse av kjæremålet.
Den kjærende part, A, har angrepet byrettens bevisvurdering og gjør gjeldende at boet ikke har sannsynliggjort sitt krav på å være eier av en ideell halvpart av eiendommen.
B har verken hatt formue eller inntekt som kunne plasseres i felles husholdning og kjøp av eiendommen. Det er således ikke grunnlag for byrettens oppfatning om at han har plassert inntekt og formue i den felles husholdning og kjøpet av eiendommen. Han har heller ikke deltatt i finansieringen av kjøpet.
Eiendommen ble kjøpt høsten 1997 for 3,5 millioner kroner med mellomfinansiering i Westbroker Finans AS. Det er ikke grunnlag for at Bs disposisjoner over lån tatt opp med sikkerhet i eiendommen sannsynliggjør at han har deltatt i finansieringen av kjøpet og oppussingen av eiendommen.
Byretten har feilaktig lagt til grunn at samlivet mellom A og B i det vesentlige har bestått helt siden skilsmissen i 1995 og at deres økonomi ikke har vært adskilt. Det faktiske forhold er at A i perioder har hatt B boende hos seg både på grunn av ønske om å se om et fortsatt samliv fortsatt kunne fungere, og på grunn av hans helsetilstand.
Det er også uriktig at A i det vesentlige er helt uten inntekt og at boligen derfor må være anskaffet og opprustet av henne og B i fellesskap. Som følge av salg av sine særeiendommer fra 1972 og frem til 1998 har A hatt en fortjeneste på over syv millioner kroner. I perioden 1997 - 2000 har hun hatt en likviditetstilgang på over fem millioner kroner i form av fortjeneste ved salg av eiendommer, lån og trygd. Kjøpet av - - veien 221 ble endelig finansiert ved salget av hennes tidligere eiendom i 1998. Hun har eid alle sine boliger fra 1972 og frem til skilsmissen i 1995 i særeie som ble etablert i 1972 og ved hvert senere kjøp av eiendommer.
Årsaken til at A ikke ønsker at utdrag av stevningen skal tinglyses, er at hun har planer om å selge eiendommen for å kjøpe en mindre bolig som ligger nærmere sentrum. En tinglysingsanmerkning vil gjøre det tilnærmet umulig å selge eiendommen, i alle fall vil den virke betydelig reduserende på den pris hun kan regne med å få for eiendommen. Tinglysningen vil således medføre en klar og konkret ulempe for henne.
A har nedlagt slik påstand:
1. B, hans konkursbo gis ikke medhold i kravet om tinglysning av stevningen av den 18. april 2001 på grunnboksbladet til - - veien 221, Oslo.
2. A tilkjennes sakens omkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 12.000,-.
Kjæremotparten, B, hans konkursbo, har i det vesentlige anført:
Det fastholdes at B har vært medeier i boliger som er ervervet under ekteskapet og det etterfølgende samboerskap.
B har drevet omfattende forretningsvirksomhet i selskaper som senere er slått konkurs. Regnskapsførselen i selskapene har vært spesielt mangelfull. Han tok ut betydelige beløp fra X AS som aldri ble tilbakebetalt.
Det er riktig når byretten har kommet til at B har plassert større deler av sin inntekt og formue i husholdningen, og at formålet med plasseringen har vært å unndra midlene fra kreditorforfølgning som for hans del har pågått i lang tid.
B har tatt opp ett lån på en million kroner med sikkerhet i - - veien 221. Av dette beløpet er til sammen nærmere 700.000 kroner brukt til nedbetaling av As boliglån og til innbetaling på hennes bankkonto. Eiendommen ble pusset opp for to millioner kroner etter at den ble ervervet i 1997. Oppussingen fant sted i 1998, og pengeoverføringene fra B fant sted mens oppussingen pågikk. A har ikke fremlagt noen dokumentasjon for at hun har betalt noe av oppussingskostnadene. Hun har også nektet å oppgi navn på entreprenører og håndverkere. Den eneste dokumentasjon som har latt seg oppspore er en kvittering for asfaltering av gårdsplassen i 1998 som B har bestilt.
Av bokettersynsrapport av 25. april 1995 fra Oslo fylkesskattekontor fremgår det at B i 1993 og 1994 unnlot å føre regnskap. Bokettersynet har avdekket at B har hatt betydelige uoppgitte inntekter. Han drev avgiftspliktig virksomhet uten å være registret i avgiftsmantallet og påplusset merverdiavgift på fakturaene til oppdragsgiverne uten å betale avgift til skattefogden. Sum avgiftspliktig omsetning beløp seg til over en million kroner. Inntektene ble heller ikke oppgitt i Bs selvangivelser, og han ble etterlignet for de respektive år og ilagt 60 prosent tilleggsskatt.
Eiendommen har en verdi på cirka ti millioner kroner. Det er ikke sannsynlig at ervervet og oppussingen utelukkende er finansiert av A som i en årrekke har levd på uføretrygd. Opplegget bærer tydelig preg av å være motivert ut fra ønsket om å unndra verdier fra Bs kreditorer. Han har beviselig drevet som konkursrytter og har erkjent svart arbeid så vel ovenfor bobestyrer som i skifteretten.
B og A har bodd sammen både før og etter skilsmissen. B har sendt uriktige meldinger til folkeregisteret om sine adresser. At B i enkelte perioder har vært fraværende på grunn av et angivelig alkoholproblem, tilsier ikke at samboerforholdet er brutt. Det er flere vitner som kan bekrefte at B og A har bodd sammen på de adresser hvor hun har vært registrert i folkeregisteret siden 1989. A gir feilaktige opplysninger om Bs bostedsforhold når hun benekter at de bodde sammen i Arendal i årene 1989 til 1994.
Det er en faktisk og rettslig presumsjon for at ektefeller og samboere er sameiere av bolig som benyttes av dem, selv om den står i den enes navn. B har her både direkte og indirekte bidratt til erverv av boligen i - - veien 221. Ut fra prinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd må han anses å ha eid en ideell halvdel av både tidligere boliger og - - veien 221. For så vidt angår - - veien 221 anføres det også at han har vært sterkt involvert ved gjennomføringen av den praktiske siden av oppussingen av boligen.
Det normale er at ektefeller og samboere anses for å eie fellesbolig med en ideell halvpart hver, uten hensyn til hvem som har grunnbokshjemmel, jf Rt-2000-585. Det er ikke grunnlag for å fravike denne presumsjonen i nærværende sak. Bs låneopptak med sikkerhet i boligen og hans utbetaling av 700.000 kroner til A mens byggearbeidet pågikk viser med all tydelighet at han er medeier. A kan ikke høres med at hun fikk 350.000 kroner i vederlag for å stille boligen som sikkerhet for Bs låneopptak på 1.000.000 kroner. Anførselen er ikke dokumentert. En utenforstående hadde selvsagt ikke fått noe slikt vederlag.
Boet har en klar og legitim interesse i at stevningen blir tinglyst. Tinglysning av stevningen er et lite byrdefullt inngrep overfor A. B har åpenbart søkt å unndra aktiva fra kreditorene i en årrekke. Det er all grunn til å anta at verdien som ligger i boligen blir unndratt fra kreditorene dersom tinglysingen av stevningen blir nektet.
Konkursboet har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 04.07.01 stadfestes.
2. B, hans konkursbo tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Etter tinglysingsloven §19 kan den rett som et søksmål er bragt inn for, ved kjennelse beslutte at stevningen eller et utdrag av den kan tinglyses på den eiendom søksmålet gjelder. Forutsetningen for at retten kan treffe en slik beslutning er at saksøkeren har sannsynliggjort sin rett, eller at han stiller sikkerhet jf §18 annet ledd. Det kan være et tvilsomt spørsmål om hva som ligger i kravet til sannsynliggjøring, om det kreves sannsynlighetsovervekt, eller om det er tilstrekkelig at det er en rimelig utsikt til at søksmålet vil vinne frem. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1991-652 er det ikke tatt noe uttrykkelig standpunkt til hva som ligger i dette. Borgarting lagmannsrett har i en kjennelse i RG-2001-318 lagt til grunn at dersom «det fremstår som en rimelig mulighet at søksmålet kan vinne frem og det ellers foreligger forhold som saklig taler for at saksøkeren bør få stevningen tinglyst, må retten etter en samlet og konkret vurdering kunne tillate tinglysing». Lagmannsretten legger denne lovforståelse til grunn, men slik at den mulighet som må kreves, i alle fall må ligge nær opp til en overvekt av sannsynlighet.
A og B inngikk ekteskap 13. januar 1968. Ved ektepakt av 13. februar samme år bestemte de at de skulle ha fullstendig særeie. De hadde på det tidspunktet ikke fast eiendom. I 1968 anskaffet de selveierleilighet i Årvollia 9 i Oslo. Gjennom tilleggsektepakt datert 9. februar 1972 ble det avtalt at denne leiligheten skulle være hustruens særeie. Leiligheten ble solgt med en fortjeneste på 100.000 kroner, og salgssummen ble reinvestert i - - veien 5 i Oslo som ble anskaffet i 1976 for 310.000 kroner. Også denne eiendommen ble det, ved ektepakt av 5. juni 1981, bestemt at skulle være særeie for hustruen. - - veien 5 ble solgt for 1.150.000 kroner, og deretter ble - - veien 10 i Bærum kjøpt som ny eiendom for 1.600.000 kroner. Den ble solgt for 3.150.000 kroner. Deretter flyttet partene til bolig på Tromøy som ble kjøpt for 1.450.000 kroner og senere solgt for 2.800.000 kroner. I 1991 kjøpte A selveierleilighet i Camilla Colletsvei 5 i Oslo for 1.000.000 kroner. Gjennom ektepakt av 24. september 1991 ble også denne gjort til hennes særeie. Leiligheten ble solgt for 2.500.000 kroner i 1997. Partene var da skilt.
Etter salget av Camilla Colletsvei 5 kjøpte A - - veien 7 for 2.300.000 kroner. I mellomtiden hadde hun også kjøpt en hytte i Vestre Slidre. Leiligheten i - - veien 7 ble solgt for 3.550.000 kroner, og B kjøpte så - - veien 221 for det samme beløp. Hytten i Vestre Slidre ble solgt i 1998 for 1.750.000 kroner.
Det kan således se ut til at kjøpet av - - veien 221 fullt ut er finansiert av salget av - - veien 7. Det er imidlertid på det rene og ubestridt at - - veien 221 er påkostet for betydelige beløp etter kjøpet, i alt ca 2,2 millioner kroner.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er gitt noen rimelig forklaring på finansieringen av det samlede beløp som er gått med til ervervet og oppussingen av - - veien 221. Det er ikke opplyst noe om at A har hatt ervervsinntekter av betydning. Tvert i mot har hun vært arbeidsufør, og hun oppebærer nå trygd. De selvangivelser som er fremlagt i saken, viser at hennes inntekter har vært forholdsvis beskjedne varierende fra cirka kroner 284.000 i 1995 til 166.000 i 2000. I den samme periode har hun hatt gjeldsrenter varierende fra 20.000 kroner i 1996 til 181.000 kroner i 1998. I 1999 og 2000 var gjeldsrentene henholdsvis 121.000 kroner og 140.000 kroner. As likviditet har vært skiftende i de aktuelle år, men hun har i alle år hatt bankinnskudd på mer enn en halv million kroner. I 1997 var bankinnskuddet 1.151.000 kroner og i 2000 cirka 1,4 millioner kroner. Også gjelden har variert.
Ektefellene har imidlertid i dette tilfellet siden ekteskapets inngåelse ved gyldige ektepakter konsekvent avtalt at boligene har tilhørt henne og har vært hennes særeie, og at erstatning for disse blir hennes særeie. Lagmannsretten kan ikke se at det er sannsynliggjort at disse ektepaktene ikke har vært reelle, noe som heller ikke har vært berørt fra boets side. At ektepaktene er inngått av hensyn til kreditorene, og at hustruen som eneeier ikke har vært i stand til å betjene mulige lån ved sin inntekt, er ikke tilstrekkelig til å anse avtalene som proforma, jf. Rt-1999-901 og Tone Sverdrup i Jussens Venner 2000 side 259. Formelt gjelder riktignok ikke ektepaktene etter skilsmissen, men det er ingen holdepunkter for å anta at A har villet overdra deler av sine verdier til B, selv om han delvis har finansiert boligen og bidratt til ervervet på annen måte. Lagmannsretten tar imidlertid ikke stilling til i hvilken grad B har bidratt til ervervet av eiendommen. Partenes ervervsbidrag er et deklaratorisk stiftelsesgrunnlag som viker for avtale, jf. Sverdrup side 258.
Etter dette finner lagmannsretten, slik saken foreligger for retten, at det ikke er sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at B er eier eller medeier av eiendommen, og at det således ikke er grunnlag for å tinglyse stevningen i saken boet har anlagt mot A. Tinglysingsanmerkningen blir etter dette å slette på eiendommen.
Med dette har lagmannsretten ikke tatt standpunkt til om B kan ha foretatt en omstøtelig disposisjon i forbindelse med A s erverv av eiendommen.
Kjæremålet har ført frem, men saken har budt på en slik tvil at lagmannsretten ikke finner at boet bør ilegges saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kravet fra B, hans konkursbo, om tinglysing av stevning av 18. april 2001 på gnr. - - bnr. - - i Oslo tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.