LB-2001-3062

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-31
Publisert:	LB-2001-03062
Stikkord:	Erstatning, Produktansvar
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-0118 A/46 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03062 A/02.
Parter:	Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Gustav Johan Selmer). Motpart: 1. Vesta Forsikring AS. 2. Pentex AS. (Prosessfullmektig: Advokat Per Magne Strandborg).
Forfatter:	Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Lagdommer Ellen Mo. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsby
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §4-2, §4-3, Produktansvarsloven (1988), Tvistemålsloven (1915) §169, §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Produktansvarsloven (1988) §1-1, §1-3, §2-1, §2-2, §2-3, Forsikringsavtaleloven (1989) §8-4

Saken gjelder krav om regress fra Storebrand Skadeforsikring AS mot Pentex AS og Vesta Forsikring AS. Regresskravet gjelder et antall forsikringsoppgjør i forbindelse med erstatning for vannskader.

I perioden januar 1997 - april 2001 oppsto det vannskader hos 15 av Storebrand Skadeforsikrings AS' (Storebrand) forsikringstakere. Skadene oppstod som følge av lekkasjer i vannrenseanlegg forsikringstakerne hadde installert. Storebrand har utbetalt til sammen kr 929.395 og krever regress hos leverandøren av vannrenseanlegget, Pentex AS (Pentex) og dennes forsikringsselskap, Vesta Forsikring AS (Vesta).

Pentex ble etablert i 1990 og startet import av et vannrensesystem av type B-Dual fra en produsent i USA, Aqua Man Inc. Anlegget selges i Norge i en pakke som består av filterhus, filterpatroner, tappekran og tilkoplingsutstyr. Hvert anlegg består av to filterhus; ett for og tilkoplingsutstyr. Hvert anlegg består av to filterhus; ett for bomullsfilter og ett for kullfilter. Filterhusene er laget av et plastmateriale, polypropylen. Nærmere opplysninger om plastmaterialets sammensetning er ikke fremlagt. Frem til 1997 var anlegget slik konstruert at vannet i filterhusene sto under trykk.

I alle de aktuelle forsikringstilfellene har filterhusene sprukket i gjengepartiet, like nedenfor lokket. Sprekkene er dannet i ringretningen. Toppen av filterhusene har løsnet og vannet har deretter rent ut. Som følge av vannskadene har Storebrand utbetalt erstatninger som varierer i størrelse fra kr 5.022 til kr 196.377.

Storebrand anla søksmål mot Pentex og Vesta ved stevning datert 30. desember 1999.

Oslo byrett avsa 20. juli 2001 dom med slik domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS frifinnes.

2. Pentex AS frifinnes

3. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å erstatte sakens omkostninger til Vesta Forsikring AS og Pentex AS med kr 170.113,50 - etthundreogsyttitusenetthundreogtretten50/100,- med tillegg av den forsinkelsesrente som til enhver tid følger av lov om forsinkelsesrente §3, fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Storebrand har anket dommen til lagmannsretten. Pentex og Vesta har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 17. - 19. april 2002. For Pentex møtte

Bengt Holmskog. Han avga forklaring. I tillegg avga fire vitner og den rettsoppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Gunnar Mosevoll, forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Lagmannsretten ble i tillegg forevist et antall produktenheter fra vannrenseanlegg fra en del av de skadelidte forsikringstakere.

Storebrand nedla slik påstand:

1. Vesta Forsikring AS og Pentex AS dømmes in solidum til å betale Storebrand Skadeforsikring AS kr 923.395.

Det skal beregnes forsinkelsesrenter av kr 652.268,- fra 30. januar 2000.

Det skal beregnes forsinkelsesrenter av kr 57.330,- fra 1. juli 2000.

Det skal beregnes forsinkelsesrenter av kr 213.797,- fra 15. juli 2001.

Det skal i tillegg betales 12 % rente av erstatningen fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Pentex AS dømmes til å betale kr 6.000,- med tillegg av forsinkelsesrenter fra 30. januar 2000,- til Storebrand Skadeforsikring AS.

Det skal i tillegg betales 12 % rente av erstatningen fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

3. Storebrand tilkjennes saksomkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett, med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Vesta og Pentex nedla slik påstand:

1. Oslo byretts dom, datert 20. juli 2001 i sak 00-00118 A/46 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann, dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens morarente 14 dager fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

Ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er uriktig i resultat. Den er basert på feil bevisbedømmelse og uriktig rettsanvendelse.

Alle skadetilfellene i denne saken er forårsaket av lekkasjer i vannrensesystemet B-Dual som selges på det norske markedet av Pentex. Hovedårsaken til lekkasjene er mangler ved produktet, først og fremst svakheter ved konstruksjonen og utformingen av filterhusene. Denne svakheten ved produktet kunne ha vært eliminert, eller i alle fall betydelig redusert, ved enkle midler. Eksempler på slike enkle tiltak er at gjengene i lukkemekanismen kunne ha vært avrundet i stedet for skarpe, eller at anlegget kunne ha vært installert slik at filterhusene ikke stod under trykk, slik det gjøres i dag.

Antall skadetilfeller - som alle skyldes sprekkdannelser i filterhusene - viser at det ikke er tale om tilfeldige enkeltskader. Skadeårsaken er mangler ved produktet. Dette underbygges av sakkyndige vurderinger. Undersøkelser og analyser som er foretatt av Det norske Veritas viser at det er den uheldige utformingen av filterhusene som er den mest sannsynlige årsak til sprekkdannelsene og derved også til de vannskader som har oppstått. Det er ingen tvil om at gjengene er det svakeste punktet på filterhusene, og det er påvist at disse har en uheldig konstruksjon blant annet med skarpe i stedet for avrundede gjenger.

Det må videre legges til grunn at det er svakheter ved det plastmaterialet filterhusene er laget av. Pentex har ikke fremskaffet etterspurte opplysninger om plastmaterialets sammensetning og kvaliteter. Denne opplysningssvikten har ført til at den rettsoppnevnte sakkyndige ikke har kunnet trekke noen sikre konklusjoner om årsaken til sprekkdannelsene. Pentex, som er den nærmeste til å fremskaffe disse opplysningene, må bære risikoen for den usikkerhet som er knyttet til mulige svakheter ved plastmaterialets evne til å tåle de påkjenninger filterhusene har vært utsatt for, blant annet ved at anlegget har stått under trykk. Som importør må Pentex i denne sammenheng identifiseres med leverandør og produsent.

Pentex og Vesta er erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Filterhusene i det vannrensesystem som har forårsaket de aktuelle skadene, innebærer en stadig og typisk risiko for vannskader, ikke minst fordi anlegget var slik montert at filterne hele tiden sto under trykk. De representerte, sett fra skadelidtes ståsted, også en ekstraordinær risiko for skade, jf Rt-1972-965. Lekkasjer fra anlegg som dette, som i all hovedsak monteres i kjøkkenbenker og lignende, kan forårsake betydelig skade.

I den samlede vurdering må det også tillegges vekt at skaderisikoen kunne ha vært eliminert ved enkle virkemidler, jf foran. En heldigere utforming av gjengepartiet eller trykkfri montering av anleggene ville under enhver omstendighet ha forlenget produktets levetid og derved redusert risikoen for skader betydelig. Det forhold at Pentex er dekket av ansvarsforsikring taler også for at selskapet holdes erstatningsansvarlig. At kundene også er forsikret, må da tillegges begrenset vekt. De enkelte huseierne har dessuten måttet betale egenandel. Hensynet til at forsikringspremiene ikke skal øke som følge av skader forårsaket av mangelfulle produkter, tilsier også at risikoen plasseres hos Pentex. I samme retning trekker at det her dreier seg om et produkt som har en begrenset nytteverdi.

I tillegg til ansvar på ulovfestet objektivt grunnlag, er Pentex er også erstatningsansvarlig etter læren om uforsvarlig ordning. Det må i denne sammenheng legges til grunn at filterhusene har hatt en uheldig utforming, at Pentex ikke har fremlagt tilstrekkelig informasjon om produktet og at merkingen av produktet har vært mangelfull.

Pentex er også erstatningsansvarlig etter produktansvarsloven for de skader som lekkasjene i vannrenseanleggene har ført til. Som importør fra et ikke-EØS land omfattes Pentex av produktansvarsloven, jf §1-3 nr 1 bokstav e. Det er ingen tvil om at det er lekkasje fra filterne som har ført til de aktuelle skader. Manglene ved produktet må anses som en sikkerhetsmangel etter produktansvarsloven §2-1 første ledd. Vannrenseanlegget frembyr ikke den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente. Da er produsenten, og i dette tilfellet også importøren, erstatningsansvarlig.

Det må legges til grunn at det er den uheldige konstruktive utformingen av filterhusene som er hovedårsak til de vannskader som er oppstått. Denne konstruksjonssvakheten har ført til spenningskonsentrasjoner i gjengepartiet og dette har forårsaket sprekkdannelser med påfølgende lekkasjer. Det er ikke sannsynliggjort andre praktiske årsaker til sprekkdannelsene enn mangler ved selve produktet. Frost er ingen aktuell årsak. Bruddflatene viser at det ikke kan være tale om frostskader.

Under enhver omstendighet må det legges til grunn at det dreier seg om samvirkende årsaker hvor mangler ved produktet har vært en nødvendig årsak til de skader som er oppstått. Konstruksjonssvikten og usikkerheten om plastmaterialets kvaliteter er en så nødvendig faktor i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til produktet. Pentex må derfor uansett holdes erstatningsansvarlig.

Det må etter dette legges til grunn at det vannrenseanlegget som har forårsaket lekkasjeskadene hadde en sikkerhetsmangel og at Pentex og Vesta solidarisk er ansvarlig for de skader produktet har voldt.

Unntaksregelen i produktansvarsloven §2-2 kommer ikke til anvendelse. Det følger av bestemmelsens bokstav b. Sikkerhetsmangelen forelå da produktet ble lansert på det norske markedet på begynnelsen av 1990-tallet. Pentex kan heller ikke høres med at selskapet ikke kunne forutse de belastninger filterhusene ville bli utsatt for ved bruk. Risiko som følge av vanntrykkbelastninger og spenningskonsentrasjoner var også den gang kjente fenomener.

Ved erstatningsutmålingen må det legges til grunn at det dreier seg om en serieskade. Det skal derfor bare gjøres fradrag for én egenandel på kr 4.000, jf produktansvarsloven §2-3, tredje ledd. Samme synspunkt må legges til grunn i forhold til egenandeler på Pentex' forsikring hos Vesta.

Ankemotpartene, Vesta Forsikring AS og Pentex AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom er riktig i resultat, og må stadfestes.

Erstatningsansvar forutsetter at det foreligger så vel faktisk som rettslig årsakssammenheng, uavhengig av det rettslige ansvarsgrunnlag. Kravet om faktisk årsakssammenheng innebærer at skadene må være voldt av vannrenseanlegg som er levert av Pentex. Kravet om rettslig årsakssammenheng er først og fremst aktuelt ved ansvar etter produktansvarsloven og innebærer at det må ha foreligget en sikkerhetsmangel ved produktet, jf loven §2-1 første ledd. Det ansvar som følger av produktansvarsloven konsumerer i denne saken langt på vei det ulovfestede objektive ansvar som ansvarsgrunnlag.

Bevisføringsplikten for skadeårsak og årsakssammenheng påhviler ankemotpartene. Her svikter det på vesentlige punkter.

Pentex kan under enhver omstendighet bare holdes erstatningsansvarlig for skader som er forårsaket av produkter som selskapet selv har levert. For et stort antall av de aktuelle skadetilfellene er det ikke sannsynliggjort at filterpatronene i de filterhusene som har sprukket var Pentex-produkter. Den mest sannsynlige årsaken til sprekkdannelsene og de påfølgende vannlekkasjer er da at det er brukt uoriginale deler som ikke passet. Dette underbygges av de fremviste produktene. På markedet er det en rekke tilsynelatende like, men likevel forskjellige, filtre fra andre produsenter og leverandører. Pentex, som merker sine produkter på en god måte, kan ikke holdes ansvarlig dersom det er benyttet uoriginale deler fra andre leverandører. Når det ikke er sannsynliggjort at skadene er forårsaket av produkter Pentex har levert, må det føre til frifinnelse. Hvert skadetilfelle må i denne sammenheng vurderes for seg.

Dersom retten kommer til at det var Pentex-produkter, må det legges til grunn at merkingen av produktene har vært tilstrekkelig god, og at det ikke foreligger noen mangel i den sammenheng. Pentex markedsfører og selger sine produkter til rørleggerbransjen. Vannrenseanlegget skal kobles til offentlige vannledninger, og det er derfor naturlig at produktet selges av rørleggere som kan forestå installasjonen. Det må legges til grunn at produktmerkingen ved salg til slike profesjonelle avtakere fullt ut har vært forsvarlig og tilstrekkelig. Pentex kan på denne bakgrunn ikke holdes ansvarlig for eventuelle feil som måtte være begått av rørleggerforhandlere.

Ved vurdering av den faktiske årsakssammenheng og spørsmålet om det foreligger en serieskade, må utgangspunktet tas i generelle erfaringssetninger. Ethvert produkt kan under gitte omstendigheter volde skade. Antall skadetilfeller er her begrenset. Det kan ikke trekkes slutninger av et så vidt begrenset antall skader som har oppstått over en årrekke. Her er ikke et entydig skadebilde som tilsier at vi står overfor en serieskade. Det foreligger flere mulige årsaker. Mange av skadene er skjedd i perioder hvor det er fare for frost og hvor det ikke er noen nærmere opplysninger om skadesituasjonen. I flere av skadetilfellene er det mest sannsynlig brukt uoriginale filterpatroner som har vært for lange. Dette har utvilsomt ført til økte spenninger i filterhusene ved gjenlukking. Hertil kommer at det er svært mangelfulle opplysninger om hvem som har installert renseanleggene hos de enkelte skadelidte.

Kravet om faktisk årsakssammenheng er ikke oppfylt. Her er mange mulige årsaksfaktorer som, i ulike kombinasjoner, kan ha ført til de skader som har oppstått. Pentex har hos sin amerikanske leverandør etterspurt tekniske opplysninger om plastmaterialet, men har ikke fått svar. Utgangspunktet må da tas i kjente beregningsmodeller. Det forhold at tekniske spesifikasjoner om plastmaterialet i filterhusene ikke har latt seg fremskaffe, kan ikke begrunne ansvar. Det kan for øvrig under ingen omstendighet stilles noe krav om absolutt sikkerhet.

På bakgrunn av at leverandøren ikke har ønsket å gi nærmere opplysninger om det materialet filterhusene er laget av, har Pentex og Vesta engasjert Aage Kollen, som blant annet er spesialist på styrkeberegning av plastmaterialer, til å foreta nærmere undersøkelser. Kollen redegjorde under ankeforhandlingen for sin undersøkelse og sine konklusjoner. På grunnlag av Kollens undersøkelser må retten legge til grunn at vannrenseanlegget fra Pentex tilfredsstiller de krav som med rimelighet kan stilles. Det gjelder så vel plastmaterialets tåleevne som utformingen av gjengepartiet. At Kollens utredning ikke er fremlagt, må under enhver omstendighet gå ut over motparten som har nektet dette.

Pentex bestrider at det foreligger en sikkerhetsmangel ved vannrenseanlegget. Det avgjørende er om produktet har den sikkerhet som forbrukeren kan forvente. Om dette vises til Ot.prp.nr.48 (1987-1988). Ved vurdering av sikkerhetsstandarden er det forholdene på det tidspunkt produktet ble satt i omsetning som skal legges til grunn. Det følger av produktansvarsloven §2-1 annet ledd. Før det aktuelle vannrenseanlegget ble introdusert på det norske markedet ble det testet. Testene tilfredsstilte standardene med god margin. Det må legges til grunn at de tester som blir gjennomført, på det daværende tidspunkt var fullt forsvarlige.

Påstanden om at filterhusene har en konstruksjonsmangel som øker risikoen for sprekkdannelse og derved lekkasje, er ikke sannsynliggjort. I 1990, da vannrenseanlegget ble introdusert på det norske markedet, hadde Pentex ingen foranledning til å selge det slik at filterne ikke ville stå under trykk. Anlegget var dimensjonert for å kunne stå under trykk, og det er da selvsagt ingen mangel at det ikke var trykkløst. At man senere har endret konseptet på dette punkt, kan ikke være avgjørende. Ved vurderingen av tålegrensen for trykk, må det legges til grunn at det ordinære vanntrykket i Norge ikke overstiger 6 bar. Det er ingen mangel ved produktet om det ikke tåler ekstraordinære trykkstøt - langt over 6 bar - som fra tid til annen kan oppstå.

Godkjenningen av vannrenseanlegget er blitt fornyet. Det innebærer at eksperter har godtatt at sikkerheten er god nok. Forventninger utover dette kan allmennheten ikke ha.

Det må for øvrig legges til grunn at det dreier seg om et samfunnsnyttig produkt. Mange steder er vannkvaliteten dårlig og det er behov for rensing. Dette er et element som må tillegges vekt i den samlede avveining.

Det må etter dette legges til grunn at det ikke foreligger noen mangler ved vannrenseanlegget som kan gi grunnlag for ansvar etter produktansvarsloven. Anlegget har heller ikke andre mangler. Anførselen om at det dreier seg om en uforsvarlig ordning fordi det ikke var trykkløst de første årene det var på markedet, kan ikke føre fram.

I en situasjon hvor begge sider er forsikret, er det i en sak som den foreliggende ingen grunn til at forsikringshensynet skal tillegges vekt i produsentens disfavør.

Prinsipalt gjøres det gjeldende at byrettens frifinnende dom må stadfestes. Subsidiært anføres at det er nødvendig å vurdere hvert enkelt skadetilfelle for seg. Det må legges til grunn at de skader som har oppstått hos Gulli, Paulsen, Aasli, Young, Andersen, Topstad, Gabrielsen, Nedreskår og Berentsen ikke er erstatningsmessige. Under enhver omstendighet må egenandel for hvert enkelt skadetilfelle, med unntak for skaden i barnehagen, komme til fradrag. Samlet egenandel utgjør kr 86.000.

Lagmannsretten bemerker:

Produktansvarsloven begrenser ikke retten til å kreve erstatning på annet grunnlag. Det fremgår av lovens §1-1 annet ledd. Det er således ikke noe rettslig hinder for at ansvar kan gjøres gjeldende både på grunnlag av produktansvarsloven og på grunnlag av det ulovfestede objektive ansvar, slik Storebrand har gjort. Regresskravet er hjemlet i skadeserstatningsloven §4-3 jf §4-2.

Det er ikke omstridt, og lagmannsretten legger til grunn, at Pentex som importør faller inn under produktansvarsloven §2-1, jf §1-3 første ledd bokstav e.

For at erstatningsansvar skal kunne ilegges, må det etter begge ansvarsgrunnlag foreligge årsakssammenheng. Vilkårene for det ulovfestede objektive ansvaret kan stikkordmessig uttrykkes slik at skaden må være en påregnelig følge av en stadig, typisk og ekstraordinær risiko ved produktet. Produktansvarsloven krever at skaden er voldt av produktet og at den skyldes at produktet ikke frembyr den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne forvente. Disse to årsakskrav benevnes i teorien som henholdsvis faktisk og rettslig årsakssammenheng. Det doble årsakskrav fremgår av produktansvarsloven §2-1 første ledd. Det er på det rene at de aktuelle skadetilfellene er forårsaket av lekkasjer fra vannrenseanlegg. Forutsatt at det dreier seg om produkter som Pentex er ansvarlig for, blir den sentrale problemstilling for begge ansvarsgrunnlag om det er svakheter ved konstruksjonen av filterhusene.

Lagmannsretten har i vurderingen av dette spørsmål delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Mo og ekstraordinær lagdommer Gundelsby, er kommet til at Storebrands anke må tas til følge, og skal bemerke:

Den ankende part har prinsipalt påstått Vesta og Pentex regressansvarlige på grunnlag av det ulovfestede objektive ansvar som er utviklet gjennom rettspraksis. Etter flertallets oppfatning kan det reises spørsmål om det er adgang til å ilegge en importør et rent objektivt ansvar for skadevoldende egenskaper ved et produkt som er fremstilt i utlandet, utover det ansvar som er særskilt regulert i lov om produktansvar. Spørsmålet ble berørt av Høyesterett i P-pilledom II, Rt-1992-64. P-pillen ble i det tilfellet markedsført i Norge av et datterselskap av produksjonsbedriften i Nederland, og det var i det tilfellet ikke bestridt fra selskapets side at det norske datterselskapet i denne henseende hadde det samme ansvaret som produsenten ville hatt. I vår sak står man overfor en ren handelsimportør, og det er ikke selvsagt at denne importøren kan ilegges et ulovfestet objektivt ansvar for produktets skadevoldende egenskaper. Det behov skadelidte har for å kunne holde seg til et innenlands ansvarssubjekt, er nettopp løst ved at importøren i visse tilfelle er likestilt med produsenten i lov om produktansvar.

Flertallet finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmål, idet flertallet er kommet til at det ikke kan pålegges et ulovfestet objektivt ansvar for den påberopte mangelen ved disse vannfiltrene.

Det ulovfestede objektive ansvaret bygger på en noe annen betraktningsmåte enn ansvaret etter produktansvarsloven. Mens produktansvaret langt på vei er et mangelsansvar i mer tradisjonell kjøpsrettslig forstand, innebærer det ulovfestede objektive ansvaret en risikoplassering basert på kriterier som er utviklet gjennom rettspraksis. Det grunnleggende synspunkt er at man står overfor en virksomhet eller et produkt som erfaringsmessig har en viss skadevoldende evne, og hvor risikoen skiller seg fra dagliglivets risiko i markert grad. Selv om en mangel ved produktet både kan karakteriseres som en «sikkerhetsmangel» i produktansvarslovens forstand og som en «teknisk ufullkommenhet» i tradisjonell erstatningsrettslig terminologi, er spørsmålet om det foreligger en slik teknisk ufullkommenhet bare ett av flere momenter i vurderingen av om et objektivt ansvar kan og bør statueres.

Etter flertallets syn er de aktuelle vannfiltrene ikke i seg selv et produkt med noen utpreget skadevoldende evne, og risikoen for at et vannfilter sprekker og forårsaker skade, er ikke en slik risiko som fortoner seg som ekstraordinær i forhold til den iboende risiko som hefter ved alle deler av et vannledningsnett som står under trykk. Flertallet finner på dette grunnlag at det ikke kan oppstilles et regressansvar for ankemotpartene bygget på det ulovfestede objektive ansvaret.

For at Pentex skal komme i ansvar etter produktansvarsloven §1-3 første ledd bokstav (e) må det sannsynliggjøres at de skadede filterhusene er importert av Pentex. Pentex har gjort gjeldende at det ikke er ført bevis for at de filterhusene som ikke er merket «Pentex», faktisk er Pentex-filterhus, og har vist til at det finnes en rekke filterhus på markedet som til forveksling likner Pentex B-Dual. Den ankende part har ikke ført noe motbevis på dette punkt.

Flertallet viser til at flere av de filterhusene som er fremlagt i saken, er merket «Pentex», og av ankemotparten er erkjent å være Pentex-produkter. En rekke av filterhusene er imidlertid ikke merket. Selve merkingen skal fra importørens side være påført filterhuset i form av en plastikkstripe med navn som er klistret på siden av huset, og som derfor kan fjernes av brukeren. Flertallet kan derfor ikke legge avgjørende vekt på at merking mangler i disse tilfellene.

Samtlige skadelidte har hatt skadevurdering av lokal takstmann umiddelbart etter at skadene ble oppdaget. I ti av tilfellene har takstmannen i sin rapport oppgitt at det dreide seg om Pentex-filtre. I de øvrige sakene er dette ikke uttalt direkte av takstmannen, men disse sakene er sendt Storebrand med beskjed om at det gjelder saker som hører med i den regressrunde som Storebrand etter noen skadetilfelle innledet mot Pentex og Vesta. Dette er blitt notert i Storebrands dataregister over skadetilfellene. For alle disse tilfeller gjelder derfor at den lokale takstmann eller skadebehandler, umiddelbart etter at skaden fant sted, har fått oppgitt av forsikringstakeren at det faktisk dreide seg om Pentex-filtre. Selv om det hadde vært ønskelig at Storebrand hadde sikret bevisene på en bedre måte, er dette etter flertallets oppfatning tilstrekkelig til at flertallet finner å kunne legge til grunn at det i alle tilfellene dreide seg om Pentex-filtre, selv om flere av filterhusene ikke fortsatt er merket slik de etter Pentex' forklaring har vært før utsendelsen på markedet.

Pentex er eneimportør av disse filtrene. Det er ikke opplyst at det er drevet parallellimport av disse filterhusene, selv om det er anført at as Stavanger Rørhandel selger uoriginale filterpatroner under foregivende av at disse er PX filterpatroner. Det må derfor legges til grunn at samtlige filterhus er importert av Pentex. Pentex er dermed ansvarlig for disse etter produktansvarsloven §1-3.

Spørsmålet blir så om filterhusene led av en sikkerhetsmangel i produktansvarslovens forstand, jf lovens §2-1.

Innledningsvis konstaterer flertallet at man i dag kjenner til at i alt om lag 20 filterhus av totalt ca 5 000 solgte filtre er sprukket på tilnærmet identisk måte. Dette utgjør mellom 0,3 og 0,4 prosent av solgte filtere. Flertallet viser videre til at det av takstrapporten vedrørende den første skaden denne saken gjelder, fremgår at leverandøren av filteret har opplyst til takstmannen at de i løpet av de ti årene filteret har vært i salg, på det daværende tidspunkt har hatt ca fem brudd på disse. Det er derfor mulig at skadefrekvensen er enda hyppigere, selv om flertallets vurdering ikke bygger på dette. Bruddene er skjedd i løpet av 2 - 8 års driftstid, med andre ord en urimelig kort tid. Forekomsten av brudd er så vidt stor at den er signifikant. Dette skaper i utgangspunktet en formodning for at filtrene er for svakt dimensjonert for den bruk de er beregnet på.

Samtlige brudd er skjedd i gjengepartiet. Det er ingen uenighet mellom partene om at nettopp gjengepartiet er den svakeste delen av filterhuset, slik at det er her et brudd vil materialisere seg dersom filterhuset først påføres belastninger som fører til brudd. For flertallet er spørsmålet derfor om filterhusene er utformet og dimensjonert på en slik måte at de ikke tåler den belastning som de må forutsettes å bli utsatt for ved påregnelig bruk.

Ved vurderingen av dette spørsmål konstaterer flertallet at omstendighetene rundt skadene varierer. Sju filtere er sprukket i løpet av månedene november - februar, tre i mars måned og de øvrige i sommerhalvåret. Denne fordelingen over året, sammenholdt med at samtlige filtere var montert under kjøkkenbenk hvor frost er lite sannsynlig, gjør at frost fremstår som en lite sannsynlig årsak. Frost kan i høyden ha vært en utløsende årsak i ett eller flere tilfelle hvor skaden er skjedd på en tid av året hvor frost kan forventes. Betydningen av dette kommer flertallet tilbake til senere.

Enkelte av forsikringstakerne har montert filtrene selv, mens andre er montert av rørlegger. Det er ingen ulikheter i skadeforløpet mellom disse tilfellene. Det er dessuten intet i produktinformasjonen fra importøren som kan tolkes slik at filtrene skal monteres av fagfolk. Snarere viser monteringsanvisningen at brukerne forutsettes å kunne montere disse selv. På grunnlag av denne markedsføringen fra importørens side må det anses som påregnelig at enkelte kjøpere selv vil montere filtrene.

Ankemotparten har videre pekt på at det i flere tilfelle er klart, eller i alle fall sannsynlig, at brukerne av filtrene ikke har benyttet originale filterpatroner, eller at det er funnet ekstra pakninger, uoriginal O-ring eller andre omstendigheter som viser eller sannsynliggjør at filtrene ikke er benyttet slik forutsatt. Det hevdes på denne bakgrunn at det i flertallet av skadetilfelle ikke er godtgjort at årsaken til skadene ligger i en sikkerhetsmangel ved produktet. Flertallet kommer tilbake til dette i det følgende, men peker i denne sammenheng på at også filterhus som er blitt benyttet med originale deler, er sprukket på samme måte som andre filterhus.

Flertallet finner på denne bakgrunn at selv om det kan være flere og ulike utløsende årsaker til at filterhusene har sprukket, er det overveiende sannsynlig at filtrenes konstruksjon utgjør en medvirkende årsak til at filtrene sprekker.

Når det så gjelder filterhusenes konstruksjon, viser flertallet til at filtrene på den tid disse skadene skjedde, hadde tappekranen nedstrøms filteret. Dette innebærer at filtrene var forutsatt å stå under konstant vanntrykk. Vanntrykket varierer fra sted til sted, og i flertallet av skadetilfelle har trykket ligget mellom 3,5 - 6 bar, dvs en vannsøyle som har variert fra 35 til 60 meter. Etter forskriftene skal det i hus hvor trykket overstiger 6 bar, monteres trykkreduksjonsventil. Den sakkyndige har i sin rapport påvist to tilfelle hvor vanntrykket har ligget over 6 bar, uten at det er opplyst om forskriftsmessig ventil var montert. Flertallet konstaterer imidlertid at filterhusene har sprukket under vanntrykk mellom 3,5 - 6 bar. Det tilføyes at filtrenes konstruksjon senere er endret, slik at de nå monteres nedstrøms tappekranen, og filtrene står da bare under trykk når det tappes vann.

Flertallet har foran pekt på at gjengepartiet uomtvistelig er det svakeste punkt i konstruksjonen. Gjengene er utformet med skarpe tverrsnittoverganger, hvilket medfører ekstra spenninger i disse overgangene. Slike spenningskonsentrasjoner kan unngås eller reduseres ved å gi gjengene en avrundet utforming. Når gjengene er gitt den utforming de er i dette tilfellet, må filterhusveggen i dette området dimensjoneres med tilstrekkelig tykkelse. For å kunne ta stilling til om filterhuset er tilstrekkelig dimensjonert i dette tilfellet, er det avgjørende å kjenne til den virkelige styrken av det plastmaterialet som her er benyttet. Dette kommer flertallet tilbake til.

Årsakene til brudd i en plastkonstruksjon som er utsatt for innvendig trykk, kan inndeles i tre hovedgrupper: konstruksjonen har lavere styrke enn dimensjonerende styrke; lasten er større enn dimensjonerende last; og endelig at brukstiden har overskredet dimensjonerende brukstid. Den siste årsaken kan det ses bort fra i dette tilfellet.

Uforutsett høy last kan skyldes frost, for høyt generelt trykk i boligen, trykkstøt, eller bruk av filterpatron i feil størrelse. Den sakkyndige har på bakgrunn av at skadene fordeler seg over hele året, konkludert med at frosset vann ikke har vært noen vanlig årsak til bruddene. Flertallet er enig i dette, og finner det lite sannsynlig at frost kan ha forårsaket noen av bruddene, hensett til at filtrene var montert under kjøkkenbenk, hvor frost under enhver omstendighet ikke er særlig sannsynlig. På samme måte konkluderer den sakkyndige med at for høyt generelt trykk i boligen ikke kan ha vært noen hovedårsak, ettersom flertallet av filtre var utsatt for vanntrykk mellom 3,5 - 6 bar. Også denne konklusjonen deler lagmannsrettens flertall.

Trykkstøt er av ankemotpartene angitt å være en mulig årsak. Det er på det rene at høye trykkstøt i det innvendige ledningsnettet, f eks som følge av rask stengning av tappekraner eller automatiske ventiler i vaske- og oppvaskmaskiner, er egnet til å føre til brudd i filterhuset. Den sakkyndiges vurdering på dette punkt er at grenledningen inn til filteret og den fleksible slangen ved tilkoblingen sannsynligvis vil dempe slike trykkstøt. Etter hans oppfatning er trykkstøt så vidt vanlig i norske boliger at antall filterbrudd ville vært vesentlig høyere dersom trykkstøt var hovedårsak til bruddene i dette tilfellet. Den sakkyndige ser imidlertid ikke bort fra at trykkstøt kan ha vært den utløsende bruddårsaken, men at filtrene da på forhånd har vært svekket av andre årsaker. Flertallet er enig med den sakkyndige på dette punkt.

Det er på det rene at det i alle fall i ett, muligens i flere, tilfelle har vært benyttet filterpatron i uriktig størrelse i filterhuset. Dette gir en tilleggsbelastning på filterhuset, forutsatt at filterhuset trekkes maksimalt til når det skrus på filterhuslokket. Den sakkyndige har undersøkt virkningen av filterpatron som er 3 mm lengre enn de riktige patronene, og konkluderer med at det er lite sannsynlig at denne patronen, som er en bomullspatron, gir noen vesentlig tilleggsbelastning i forhold til vanntrykket. I retten er det imidlertid fremlagt filterpatroner som er 6 mm lengre enn den originale filterpatronen, og også vesentlig stivere enn den som ble undersøkt av den sakkyndige. Slike patroner vil gi en vesentlig tilleggsbelastning når filterhuset tiltrekkes maksimalt. Det er imidlertid et spørsmål om filterhuset i disse tilfellene vil tøyes i lengderetningen, noe som vil redusere virkningen på strekkspenningene i filterhus og -lokk. Betydningen av for lange filterpatroner vil også variere med patronens stivhet. Mindre stive patroner vil i større grad deformeres når filterhuset trekkes til.

Den sakkyndige konkluderer på dette punkt med at det ikke er mulig å konstatere at for lange og stive filterpatroner har vært hovedårsaken til brudd i filtrene, uten å kjenne til styrken av filterhuset.

Flertallet viser til at det for lagmannsretten bare er dokumentert ett tilfelle hvor det er benyttet en filterpatron som har vært for lang. Denne patronen var stiv, og var blitt deformert. I andre tilfelle er det dokumentert at det er benyttet to forfiltre (bomullsfiltre) i stedet for ett forfilter og ett kullfilter, men det er ikke påvist at disse var for lange. I et annet tilfelle er det benyttet to kullfiltre, men heller ikke disse har hatt uriktig lengde. I andre tilfelle er det funnet ekstra pakninger eller en uoriginal O-ring, hvilket kan indikere at filterpatronen har passet dårlig, og at filterhuset er søkt tettet på denne måten. Imidlertid er også filterhus hvor det vitterlig har vært benyttet korrekte patroner, sprukket på tilsvarende måte. Dette skaper en formodning for at det finnes en annen og mer generell svakhet ved filterhuset. Denne formodningen kunne vært imøtegått ved nærmere opplysninger om plastmaterialets egenskaper, men disse opplysningene mangler. Flertallet må derfor i denne sammenheng nøye seg med å konstatere at i enkelte skadetilfelle kan bruk av for lange og stive filterpatroner ha vært en medvirkende årsak til skaden, men det foreligger ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å fastslå at dette har vært en hovedårsak i disse tilfellene. Flertallet kommer tilbake til betydningen av at disse opplysningene mangler.

Samlet sett foreligger det ikke tilstrekkelige opplysninger til å kunne fastslå at filtrene har vært utsatt for høyere last enn den dimensjonerende lasten.

Det er så et spørsmål om filterhuskonstruksjonen har lavere styrke enn den dimensjonerende styrke. Dette kan i så fall enten være en tilfeldig svakhet, eller en systematisk svakhet ved selve konstruksjonen. Bruddfrekvensen gjør det lite sannsynlig at det er tale om en tilfeldig svakhet, men at filterhusene i så fall er for svakt dimensjonert.

Filterhusene har vært testet ved en rekke anledninger, både før de kom på det norske markedet, og etter at de første skadene oppstod. De mest omfattende testene er utført i USA etter foranledning av produsenten. Disse testene er imidlertid utført under den forutsetning at filtrene skal monteres nedstrøms tappekranen, og dermed ikke stå under konstant vanntrykk. De amerikanske prøvene sier derfor intet om konstruksjonens bruddstyrke under fast vanntrykk. Heller ikke de prøvene som er foretatt ved Norsk Byggforskningsinstitutt eller Det norske Veritas er omfattende nok til å vurdere om filterhusene har allmenne svakheter. Spesielt peker den sakkyndige på mangelen av bruddforsøk under fast vanntrykk. I tillegg kommer at ankemotpartene ikke har oppgitt, eller kunnet oppgi, hvilken type polypropylen som er benyttet. Den sakkyndige har rettet flere henvendelser til ankemotpartene for å få opplysninger om materialets egenskaper, og hans konklusjon er at uten disse opplysningene, er det umulig å gi noe sikkert svar på om filteret er tilfredsstillende dimensjonert for innvendig vanntrykk.

Ankemotpartene førte sivilingeniør Aage Kollen som sakkyndig vitne. Hans konklusjon var at filterhusene var tilfredsstillende dimensjonert, og at årsaken til bruddene måtte være at disse var påført økte laster. Den rettsoppnevnte sakkyndige har, etter å ha hørt Kollens vitneprov, uttalt at Kollen etter hans oppfatning har undervurdert spenningskonsentrasjonen i gjengepartiet. Flertallet bemerker at man etter bevisførselen står tilbake med bruk av for lange og stive filterpatroner som den eneste sannsynlige tilleggslast, og dette bare i enkelte tilfelle. Flertallet finner på dette grunnlag at Kollens beregninger ikke i tilstrekkelig grad svekker formodningen om at filterhusene er for svakt dimensjonert i gjengepartiet.

I utgangspunktet er det Storebrand som må føre bevis for at filtrene i dette tilfellet lider av en sikkerhetsmangel i form av for svak dimensjonering i forhold til påregnelig bruk. Slik saken står, lar dette seg ikke bevise, som følge av at den amerikanske produsenten ikke har gitt de nødvendige opplysningene om egenskapene til det plastmaterialet som er benyttet. Aage Kollens undersøkelser har avdekket at det er tale om en polypropylen copolymer termoplast, og det er for lagmannsretten gitt opplysning om bruddspenning, bruddforlengelse, innhold av fyllstoffer og smelteindeks. Dette har ikke vært tilstrekkelig til at den rettsoppnevnte sakkyndige har kunnet gi noen sikre konklusjoner, men han har påpekt at den høye smelteindeksen forteller at molekylvekten er lavere enn for polypropylen som brukes i trykkrør, og at dette gjør ham ytterligere skeptisk til de korttidsforsøk som har vært foretatt når filterhusene har vært testet.

Produsenten er i dette tilfellet den eneste som kan fremskaffe de opplysninger om materialet som er nødvendige for å ta stilling til om filterhusene er tilstrekkelig dimensjonert. Pentex har opplyst at produsenten ikke har ønsket å gi disse opplysningene. Ifølge den sakkyndige er dette en uvanlig holdning fra produsentens side. Flertallet er av den oppfatning at når produsenten av filterhusene ikke bidrar med tilstrekkelige opplysninger til at disse kan undergis en tilfredsstillende vurdering, må tvilsrisikoen på dette punkt ligge hos Pentex, som i denne sammenheng må identifiseres med produsenten. Retten er da henvist til å bygge på de opplysninger som foreligger i saken, og vurdere disse mot det bildet som har tegnet seg med skader som skjer til ulike tider av året, med korrekte så vel som ureglementerte filterpatroner, i hus med lavt og med høyt vanntrykk, og etter å ha vært montert av fagfolk så vel som av kjøperne selv. Flertallet har tidligere gitt uttrykk for at nettopp den store variasjonen av omstendigheter rundt skadetilfellene skaper en formodning for at selve filterhusets konstruksjon gjør dette utsatt for brudd under ellers normale omstendigheter. Flertallet finner at denne formodningen ikke kan anses svekket gjennom bevisførselen. Flertallet er etter dette kommet til at det er overveiende sannsynlig at filterhusene lider av en allmenn svakhet ved konstruksjonen av gjengepartiet, og ikke er tilfredsstillende dimensjonert for å tåle de påkjenninger det utsettes for ved vanlig, påregnelig bruk, herunder de trykkstøt som normalt forekommer i boliger. Dette må anses som en sikkerhetsmangel i produktansvarslovens forstand.

For så vidt gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom denne sikkerhetsmangelen og de skadene som er skjedd, finner flertallet at det er sannsynlig at det er tale om flere årsaker som i samvirke har ført til bruddene. Felles for dem alle er imidlertid den svakhet ved konstruksjonen som flertallet finner sannsynliggjort. Slik flertallet vurderer det, ville bruddene ikke skjedd dersom filterhusene hadde vært tilstrekkelig dimensjonert i gjengepartiet. Selv om andre hendelser, som trykkstøt eller i noen tilfeller bruk av uriktige filterpatroner, kan ha vært den utløsende årsaken til bruddet, har svakheten i filterhusenes gjengeparti vært en nødvendig årsak til at det er kommet til brudd. Denne svakheten fremstår som det sentrale element i årsaksbildet, og det er naturlig å knytte ansvar til dette. Flertallet finner derfor at det er sannsynliggjort at det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom mangelen ved filterhusenes konstruksjon og de skader som er oppstått. Dette gjelder samtlige skadetilfelle.

Flertallet finner grunn til å understreke at ansvaret etter produktansvarsloven er et objektivt ansvar, og at det ikke er grunn til å rette bebreidelser mot Pentex for måten filtrene har vært testet eller markedsført på. Pentex har endog på eget initiativ sørget for testing av filtrene ved Norsk Byggforskningsinstitutt før de ble sluppet på det norske markedet. Dette får imidlertid ingen betydning for ansvaret etter produktansvarsloven.

Etter produktansvarsloven §2-3 tredje ledd har skadelidte en egenrisiko på kr 4 000 for hver tingskade. Det skal gjøres fradrag i erstatningen for denne egenrisikoen. Når det som her er tale om en svakhet ved selve konstruksjonen av filterhuset, har den ankende part anført at det bare kan gjøres fradrag for én egenandel. Flertallet er ikke enig i dette. Regelen om egenrisiko kom inn i loven i forbindelse med tilpasningen til EUs produktansvarsdirektiv ved ikrafttredelsen av EØS-avtalen, og det fremgår av forarbeidene til endringen at formålet med egenrisikoen er å unngå søksmål ved mindre skader. Selv om dette ikke er aktuelt ved regressøksmål som i dette tilfellet, må §2-3 tredje ledd forstås slik at det skal gjøres fradrag med kr 4.000 for hvert enkelt skadetilfelle. Da det i dette tilfellet er tale om 14 skadetilfeller (selv om det er 15 skadelidte), må det i Storebrands påstandsbeløp gjøres fradrag med kr 56 000. Fradragene er fordelt i samsvar med den fordeling den ankende part har foretatt for renteberegningens vedkommende.

Etter det opplyste inneholder Vestas ansvarsforsikring en egenandel på kr 6 000 pr skade, og Storebrand har på dette grunnlag bare krevet Vesta for erstatningsbeløpet med fradrag for egenandelen, mens Pentex er krevet for det hele erstatningsbeløp. Også i forhold til Vesta oppstår da spørsmålet om dette skal regnes som ett eller fjorten skadetilfelle. Dette spørsmål ble bare i liten grad berørt av partene, og de forsikringsvilkår som er avtalt mellom Pentex og Vesta er ikke dokumentert for lagmannsretten. Ettersom det i dette tilfellet er tale om ansvar for en utilstrekkelig dimensjonering av et produkt, er det etter flertallets syn mest nærliggende å betrakte det som ett skadetilfelle i forhold til produktansvarsforsikringen. Det skal da bare gjøres fradrag for én egenandel i Vestas oppgjør med Pentex.

Det er ikke bestridt at det foreligger grunnlag for regress mot importør og hans forsikrer dersom vilkårene for ansvar er til stede. Erstatningskravets størrelse og renteberegningen er heller ikke bestridt under forutsetning av at retten finner at samtlige skadetilfelle er erstatningsmessige, slik flertallet er kommet til.

For så vidt gjelder den påstand som er nedlagt av Pentex, finner flertallet at denne er uklart formulert. Storebrands utbetalinger til forsikringstakerne er skjedd til forskjellig tidspunkt, og for å forenkle renteberegningen av regresskravet, er dette fordelt på tre utbetalingstidspunkter som forsinkelsesrenter er krevet fra. I tillegg er det krevet 12% rente av «erstatningen» fra to uker etter forkynnelse av dommen og til betaling skjer, men det er ikke tatt med i påstanden at den forsinkelsesrente som allerede er krevet, skal opphøre fra det samme tidspunkt. Ankemotpartene har ikke hatt bemerkninger til påstanden. Etter sin ordlyd kan påstanden forstås på tre måter: at det skal betales en flat forsinkelsesrente fra de oppgitte tidspunktene til betaling skjer; at det skal regnes rentesrente fra to uker etter forkynnelsen til betaling skjer; eller endelig at det skal betales dobbelt forsinkelsesrente fra to uker etter forkynnelsen og til betaling skjer. Den siste mulighet ser flertallet bort fra. Når det gjelder spørsmålet om rentesrente, bemerker flertallet at utgangspunktet etter forsinkelsesrenteloven - som også forsikringsavtaleloven §8-4 viser til - er en flat rente, hvilket også er det naturlige når så vel erstatningskravets omfang som tiden frem til fastsettelse er uviss på forhånd. Skal rentesrente betales, må dette være sagt uttrykkelig. I den påstand som er nedlagt av Storebrand, vises det kun til at det skal betales 12% rente av «erstatningen» fra to uker etter forkynnelse og til betaling skjer. Flertallet finner at det med uttrykket «erstatningen» er mest naturlig å forstå den hovedstol som det er nedlagt påstand om. Dette samsvarer også best med at det ikke er nedlagt påstand om at renten fra de ulike tidspunkt som er krevet, skal opphøre fra det tidspunkt det er krevet renter av det samlede beløpet. Flertallet fastsetter etter dette renten som en flat rente fra de ulike tidspunkt som er krevet og frem til betaling skjer.

Mindretallet - lagdommer Hedlund - bemerker:

Vannrenseanlegget B-Dual ble introdusert på det norske marked i 1990. Det ble da testet av Norges Byggforskningsinstitutt. I 1992 ble renseanlegget godkjent av Godkjenningsnemnda for sanitærmateriell for en periode på 6 år. Godkjenningen er senere fornyet.

Foranlediget av de innrapporterte skadetilfellene til Storebrand, og det senere søksmål, er produktet blitt testet av ulike faginstanser, blant annet ved Agder Distriktshøyskole i februar 1999 og av Det norske Veritas i desember 1999. Renseanlegget har i tillegg - på oppdrag fra Pentex og Vesta - blitt undersøkt og utredet av sivilingeniør Aage Kollen. Hertil kommer en omfattende rapport fra den rettsoppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Gunnar Mosevoll.

Ingen av de sakkyndige utredningene har gitt et helt klart svar på hva som har forårsaket sprekkdannelsene i filterhusene. Den strekkprøve som ble utført ved Agder Distriktshøyskole viste ingen klare spor etter trykkstøt som årsak til sprekkdannelsen. I rapporten fra Det norske Veritas er det fremhevet at filterhusene har en uheldig konstruktiv utforming med skarpe tverrsnittoverganger og at dette er forhold som med sannsynlighet har ført til spenningskonsentrasjoner. Sivilingeniør Aage Kollen, som har særlig kyndighet innen styrkeberegning, herunder av plastmaterialer og kompositer, har på oppdrag fra Vesta og Pentex gjort en styrkeberegning av materialet i filterhusene. Kollens konklusjon er at dimensjoneringen av filterhusene er tilfredsstillende basert på en levetidskurve på 20 år, forutsatt at de ikke utsettes for trykkbelastninger utover 8 bar.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, sivilingeniør Mosevoll, har i sin rapport og sin redegjørelse for lagmannsretten gitt uttrykk for at det ikke er mulig å si noe helt sikkert om årsaken til sprekkdannelsen fordi det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om det plaststoff - polypropylen - som filterhusene er laget av. Hans vurdering er at ingen av de utførte trykkprøver er omfattende nok til å gi grunnlag for sikre slutninger om tåleevnen til filterhusene og filterlokkene. Han har videre fremholdt at gjengepartiet er den svakeste delen av konstruksjonen. Ifølge sakkyndige Mosevoll er dette innlysende ut fra grunnleggende konstruksjonssprinsipper. Han trekker imidlertid ikke den konklusjonen at filterhuset derved er for svakt for vanlig vanntrykk i boliger. Hans vurdering er videre at kraftoverføringen i gjengepartiet er vanskelig å beskrive nøyaktig, og at det derfor ikke er mulig å beregne nøyaktig om filterhusene har tilstrekkelig veggtykkelse. Oppsummeringsvis har han uttalt i sin siste rapport at importøren av filterhuset har sørget for at det er prøvet i samsvar med norske regler, og at det kan tenkes at forhold som for eksempel for lange/for stive filterpatroner og/eller trykkstøt kan ha forårsaket bruddene. Hans vurdering er at det ikke kan kreves at importøren skulle ha forbedret utformingen av gjengepartiet da utstyret besto de norske prøvene.

Når det gjelder andre mulige skadeårsaker er det den sakkyndiges vurdering at det ikke er forhold som tyder på at høyt vanntrykk har vært noen sentral årsak, og at heller ikke frostskade fremstår som særlig sannsynlig i og med at renseanlegget vanligvis monteres i kjøkkenbenk.

Slik mindretallet ser det er det ikke bevismessig grunnlag for den slutning at de aktuelle vannskadene er forårsaket av en mangel ved filterhusene. De tester og undersøkelser som er gjort av vannrenseanlegget og dets enkeltkomponenter gir ikke noe entydig årsaksbilde. Det forhold at renseanlegget frem til 1997 ble montert under trykk, kan etter mindretallets syn ikke tilsi en annen vurdering, idet det legges til grunn at filterhusene tåler det vanntrykk som er normalt i norske vannledninger.

Etter mindretallets syn kan det i denne saken heller ikke trekkes vidtrekkende slutninger av antall skadetilfeller. Det er riktignok slik at det dreier seg om et ikke helt ubetydelig antall skadetilfeller. Opplysningene om en del av skadetilfellene er imidlertid mangelfulle. Det gjelder dels opplysninger om hvilke filterpatroner som har vært benyttet og om disse har hatt en annen dimensjonering enn Pentex filterpatroner, dels spørsmål om frost i enkelte tilfelle kan ha vært en medvirkende årsak, og dels spørsmål om det er fagfolk eller andre som har installert anlegget. Mindretallet ser at det kan være vanskelig å fremskaffe detaljert informasjon om alle skadetilfeller som oppstår over tid, men har likevel vanskelig for å forstå at det ikke skulle være mulig å fremskaffe noe bedre dokumentasjon om skadetilfellene enn det som er gjort i denne saken. Det som foreligger av dokumentasjon er i hovedsak skaderapporter til forsikringsselskapet, til dels nokså knappe. Denne mangelen på opplysninger om de konkrete skadetilfellene må etter mindretallets syn tillegges en viss vekt, særlig når de undersøkelser som er gjennomført ikke gir noe entydig og klart svar på årsaken til sprekkdannelsene.

Nærmere opplysninger om det plastmaterialet filterhusene er produsert av, er ikke fremlagt. For den sakkyndige har dette vært en hovedårsak til at han ikke har funnet å kunne trekke sikre konklusjoner. Storebrand har fremholdt at den usikkerhet som følger av at disse opplysningene ikke er blitt fremlagt, må gå ut over Pentex som er den nærmeste til å fremskaffe disse opplysningene. Mindretallet kan langt på vei slutte seg til det syn at denne opplysningssvikten i utgangspunktet må gå ut over Pentex som er importør av produktet. Det er imidlertid ikke slik at det ikke foreligger noen opplysninger om plastmaterialet og dets kvaliteter. I den sammenheng viser mindretallet til sivilingeniør Kollens redegjørelse om de undersøkelser og beregninger han har foretatt. Selv om det fortsatt er ubesvarte spørsmål knyttet til materialet og dets styrke, kan mindretallet ikke se at den usikkerhet dette representerer i denne sammenheng kan gi grunnlag for den konklusjon at sprekkdannelsene er forårsaket av en mangel ved filterhusene.

Mindretallet er etter dette, riktignok under noe tvil, kommet til samme konklusjon som byretten.

Dom avsies i samsvar med flertallets konklusjon.

Anken har etter dette ført frem. Om saksomkostningsspørsmålet bemerker den samlede lagmannsrett at saken har budt på betydelig tvil, og at ankemotpartene har hatt fyllestgjørende grunn til å se domstolens avgjørelse i saken. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for byretten eller lagmannsretten. Utgiftene til den rettsoppnevnte sakkyndige blir å fordele med en halvpart på henholdsvis ankende part og ankemotpartene, jf tvistemålsloven §169 første ledd.

Dommen er avsagt under dissens slik det fremgår av premissene.

Domsslutning:

1. Vesta Forsikring AS og Pentex AS betaler - en for begge og begge for en - til Storebrand Skadeforsikring AS 867.395 - åttehundreogsekstisjutusentrehundreognittifem - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente

- av 616.268 - sekshundreogsekstentusentohundreogsekstiåtte - kroner fra 30. januar 2000,

- av 45.330 - førtifemtusentrehundreogtretti - kroner fra 1. juli 2000, og

- av 205.797 - tohundreogfemtusensjuhundreognittisju - kroner fra 15. juli 2000 og til betaling skjer.

2. Pentex AS betaler til Storebrand Skadeforsikring AS 6.000 - sekstusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 30. januar 2000 til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.