LB-2001-3195
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-14 |
| Publisert: | LB-2001-03195 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-02700 A/43 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03195 A/01. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Magne Birkeland). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Anita Holm Larsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Lagdommer Regine Ramm Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, §44a, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder samværsrett etter barneloven §44 og §44a.
A, født *.*..58, og B, født *.*..63, ble gift i 1991. Sønnen C ble født *.*..97. Ektefellene ble separert ved fylkesmannens bevilling i 1998. Etter at samlivet opphørte har sønnen hele tiden bodd fast hos A.
Oslo byrett avsa 20. august 2001 dom med slik domsslutning:
I hovedsøksmålet:
A skal ha foreldreansvaret alene for C, født *.*..97.
I motsøksmålet:
B gis ikke rett til samvær med C.
For begge søksmålene:
B dømmes til å betale saksomkostninger til A med 35.080 - trettifemtusenogåtti - kroner innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
B har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt gjelder samværsavgjørelsen. Ankeforhandling ble avholdt 23. mai 2002. Partene var til stede og forklarte seg. To vitner, hvorav det ene var nytt for lagmannsretten, ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
B har i hovedtrekk anført:
Det er ikke grunnlag for å fravike barneloven §44 som forutsetter samvær med begge foreldrene. Byretten har med urette lagt til grunn at B har negative personlighetstrekk som går langt utover normal variasjonsbredde og at samvær med sønnen vil virke skadelig og derfor ikke bør finne sted.
B bodde sammen med C i hans to første leveår. Både i 1999 og i 2000 ble det inngått avtale mellom foreldrene om samvær. Selv om avtalene ikke ble overholdt, har det vært mange samvær mellom far og sønn av kortere varighet, senest i julen 2001 og nå i påsken 2002. Bevisførselen har vist at så vel C som B ønsker samvær. B er født egypter, og Cs to-kulturelle bakgrunn gjør at det er spesielt viktig for ham å beholde kontakten med faren. De påberopte tilfellene av uheldig opptreden fra Bs side må ses dels som utslag av frustrasjon og oppgitthet over at han ikke har nådd frem med sine ønsker vedrørende kontakt med sønnen og dels som utslag av en kulturkollisjon.
B er villig til å akseptere at det blir satt vilkår i tilknytning til samværene, som for eksempel at de skal foregå under tilsyn av en person som utpekes av A.
B har lagt ned slik påstand:
1. B skal ha samvær med sin sønn, C, f. *.*..97 en gang i uken eller fastsatt i henhold til rettens skjønn.
2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.
A har i det vesentlig anført:
Avgjørelsen av om det skal være samvær mellom C og faren må tas etter konkret vurdering av forholdene i denne sak. Byretten har med rette kommet til at samvær for tiden ikke bør finne sted.
B har i sin forklaring for lagmannsretten vist at hans interesse ikke først og fremst retter seg mot sønnen C; det er forholdet til A som først og fremst opptar ham. Han har ikke forståelse for barnets behov. Dette er kommet til uttrykk bl.a. ved at han har sagt svært skremmende ting til C. Det gjelder utsagnet om at de ansatte i barnehagen ville skjære tissen av ham og det at han i påsken 2002 sa at C måtte drepe mamma hvis det kom en mann inn i hennes liv. Etter begge disse episodene reagerte C sterkt. I det førstnevnte tilfellet fikk barnehagepersonalet problemer med å skifte bleier på ham, og i påsken fikk han mareritt om natten og måtte beroliges av moren.
A har strukket seg svært langt overfor B etter at han flyttet ut. I stor utstrekning har det vært hun som har måttet bringe og hente C når det har vært sporadiske samvær med faren. De påberopte samværene i julen 2001 og i påsken i år har ikke vært regulære samvær, men B har fått anledning til å besøke C hjemme hos henne. I påsken skjedde dette etter at Bs bror, som A har et godt forhold til, hadde bedt om at B måtte få anledning til å besøke sin sønn.
B er nå straffedømt bl.a for to tilfeller av trusler mot A og for å ha tatt kvelertak på en av de ansatte i barnehagen. Dommen er ikke rettskraftig. Han har ikke kontroll over eget temperament og kan opptre aggressivt og truende overfor andre når han ikke får det som han vil.
Ut fra dårlige erfaringer med gjennomføringen av tidligere forsøk på avtalte samvær er A overbevist om at samvær ikke er til Cs beste så lenge han er så liten. Han er ennå ikke fylt fem år. Det er ingen løsning med samvær under tilsyn. B er ikke villig til å akseptere As mor som tilsynsperson, og det er ikke enkelt å finne en egnet person som er villig til en slik oppgave og som har de nødvendige egenskaper.
A har ønske om å ivareta sønnens egyptiske bakgrunn, bl.a ved sammen med C å besøke sine tidligere svigerforeldre i Egypt.
A har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Etter barneloven §44 første ledd har barn rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse ikke bor sammen. Tilsvarende har den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet rett til samvær med barnet, hvis ikke annet er avtalt eller fastsatt, jf §44a første ledd.
Loven bygger på formodningen om at det er til barnets beste å ha samvær med begge foreldrene. Det skal mye til for å nekte samvær. Byretten har i sin dom vist til Rt-1989-148, der det er uttalt:
Dersom samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf. Rt-1976-1497.
B og A ble formelt separert sommeren 1998, men fortsatte å bo sammen et års tid, likevel slik at B var mye borte, også i helgene. I august 1999 flyttet han ut. I oktober 1999 ble det inngått en skriftlig avtale som ga B rett til samvær hver onsdag ettermiddag samt annenhver helg fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. Etter forklaringene legger lagmannsretten til grunn at denne avtalen ikke ble etterlevd, uten at dette skyldes forhold som kan tilskrives A. Hun ønsket likevel å medvirke til samvær mellom C og B og strakte seg langt for å imøtekomme hans mer tilfeldige og sporadiske ønsker om dagsamvær, uten at B alltid fulgte opp de enkeltavtaler som ble inngått om varigheten og gjennomføringen av samværene. I juni 2000 ble det inngått en midlertidig avtale, som ikke ble gjennomført idet B da ble innlagt på sykehus. C har aldri hatt overnattingssamvær hos faren. Som omtalt i byrettens dom, kom det i november 2000 til en episode mellom partene som medførte at A deretter motsatte seg ethvert samvær, bortsett fra at hun i julen 2001 og i påsken i år lot ham få treffe sønnen hjemme hos seg.
B har to ganger, i august 2000 og i februar 2001, fremsatt alvorlige trusler mot A. I mars 2001 opptrådte han aggressivt mot en av de ansatte i barnehagen og tok kvelertak på henne, og han fikk deretter forbud mot å oppsøke barnehagen. Slike handlinger er i seg selv egnet til å så tvil om hans personlige egenskaper - også i relasjon til spørsmålet om samværsrett med sønnen. Avgjørende for lagmannsretten er likevel at han ved to anledninger har kommet med ytterst uheldige utsagn til sønnen, først om at de ansatte ved barnehagen vil skjære tissen av ham og dernest ved at han i påsken i år sa til C at C måtte drepe mamma hvis det kom en mann inn i hennes liv. Slike utsagn til små barn må for det første virke svært skremmende, og de er dessuten ytterst skadelige ved at de er egnet til å bryte ned barnets tillit til nærstående personer som barnet er avhengig av til daglig. Det er noe nær uforståelig at han så sent som i påsken i år, i den situasjon han da befant seg i med en byrettsdom som hadde gått ham imot med den begrunnelse at han manglet de nødvendige egenskaper til å ha samvær med sin sønn, kan si noe slikt til sønnen. De nevnte enkelthandlinger, i kombinasjon med opplysningene for øvrig om hans sviktende evne til å forstå betydningen av å etterleve inngåtte enkeltavtaler med barnets mor, viser at han ikke har den forståelse for andre som er nødvendig for at han skal gis samværsrett så lenge sønnen er så liten. Etter bevisførselen legger retten til grunn at C har et ambivalent forhold til sin far. Selv om han kan glede seg til å møte ham, reagerer han etter samvær med aggresjon, tilbakegang i utvikling og tillitssvikt i forhold til voksne. Det er etter lagmannsrettens skjønn til sønnens beste at det for tiden ikke gis anvisning på samværsrett mellom far og sønn. De uheldige episodene har skjedd med andre til stede, og samvær under tilsyn anses derfor ikke formålstjenlig.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket, idet lagmannsretten er enig også i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges den ankende part å erstatte ankemotpartens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. A er for lagmannsretten gitt fri sakførsel med vanlig egenandel, dvs. grunnandel på kr 300 pluss 25% av de totale rettshjelpkostnader fratrukket merverdiavgift. Advokat Anita Holm Larsen har inngitt arbeidsoppgave som viser kr 23.240,70 inkl. merverdiavgift. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Saksomkostningsbeløpene fordeler seg etter dette med kr 18.255,70 til det offentlige og kr 4.985,- til A.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B innen to uker fra dommens forkynnelse 18.255,70 - attentusentohundreogfemtifem 70/100 - kroner til det offentlige og 4.985 - firetusennihundreogåttifem - kroner til A.