LB-2001-3298
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-28 |
| Publisert: | LB-2001-03298 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-10919 A/86 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03298 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Veronika Finanger (Prosessfullmektig: Advokat Christian Lundin). Hjelpeintervenient: Landsforeningen for Trafikkskadde (Prosessfullmektig: Advokat Jan Gunnar Ness). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Thomas Nordby). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Anne Ellen Fossum |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §253, §189, §250, §403, Bilansvarslova (1961) §7, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1 |
Veronika Finanger tok ut stevning mot staten v/Justisdepartementet 15. desember 2000 med krav om erstatning. Kravet om erstatning er begrunnet med statens uriktige gjennomføring av EUs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i henhold til forpliktelsene i EØS-avtalen. Det er anført at det foreligger ansvar på objektivt grunnlag, ansvar utledet av EØS-avtalen og ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Under saksforberedelsen for byretten har Veronika Finanger krevet departementets interne dokumenter i forbindelse med gjennomføringen av motorvogndirektivene fremlagt. Staten har motsatt seg fremleggelse. Oslo byrett avsa kjennelse vedrørende fremleggelse 26. september 2001 med slik slutning:
Staten pålegges ikke å fremlegge Justisdepartementets interne dokumenter i forbindelse med gjennomføringen av motorvogndirektivene i bilansvarsloven i 1992.
Veronika Finanger har rettidig påkjært kjennelsen og i det vesentligste anført følgende:
Dokumentene kreves fremlagt i henhold til tvistemålsloven §253 annet ledd. Det anføres at det ikke er innholdet i en rettsregel saksøker vil belyse gjennom fremleggelse av de vurderinger Justisdepartementet foretok forut for Ot.prp.nr.72 (1991-1992). Departementets vurderinger inngår i det faktiske grunnlaget som er nødvendig for å kunne vurdere om staten har opptrådt erstatningsbetingende. Det vises til at også byretten mener at dokumentene inngår i sakens faktum jf byrettens kjennelse side 7 tredje avsnitt.
Saksøker er uenig i at det ikke er årsakssammenheng mellom den mangelfulle gjennomføringen og Justisdepartementets interne saksbehandling slik byretten har lagt til grunn i kjennelsen side 7 siste avsnitt. De interne dokumentene er relevante ved vurderingen av alle tre påberopte ansvarsgrunnlag. Finanger forstår byrettens kjennelse slik at byretten bare har vurdert relevansen i forhold til erstatning utledet av EØS-retten.
Justisdepartementets notater bidrar til å kaste lys over hvorvidt lovkonsipistene, herunder Justisdepartementet og Stortinget, har opptrådt forsvarlig. Det er vanskelig å vurdere om «staten lojalt og samvittighetsfullt har tatt EØS-forpliktelsene i betraktning» hvis faktagrunnlaget bare er en proposisjon og stortingsdokumentene, slik byretten har lagt til grunn i kjennelsen side 7 fjerde avsnitt siste setning. Det er også vanskelig å vurdere kvaliteten på lovarbeidet uten å ha tilgang til de notater som kan belyse hvor grundig saksbehandlingen har vært i departementet.
Når det gjelder spørsmålet om ikke-autoritative forarbeider har betydning vises det til at regjeringsadvokaten selv la frem interne notater fra lovavdelingen i saken mellom Veronika Finanger og Storebrand jf Rt-2000-1332.
Det anmodes om at kjæremålet behandles muntlig under henvisning til at slike «særlige grunner» som nevnt i tvistemålsloven §403 tredje ledd foreligger.
Veronika Finanger har nedlagt slik påstand:
Staten v/Justisdepartementet pålegges å fremlegge interne dokumenter i forbindelse med gjennomføringen av motorvogndirektivene.
Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og har i det vesentligste anført:
De interne dokumentene inneholder rettslige vurderinger knyttet til motorvognforsikringsdirektivene og den daværende bestemmelsen i bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav b. Statens prinsipale syn er at rettslige vurderinger generelt ikke er «bevis» i tvistemålsloven §250s forstand. Det følger av rettspraksis at tvistemålsloven §250 må tolkes slik at rettslige vurderinger ikke omfattes av bestemmelsens bevisbegrep. Det vises bl.a til Rt-1996-1560 hvor det ble lagt til grunn at den oppfatning av forholdet mellom rettsregler som departementet gir uttrykk for i interne notater, ikke anses som bevis for faktum etter tvistemålsloven §250. Av samme avgjørelse følger at det ikke er riktig at ikke-autoritative forarbeider har betydning som rettskilde i norsk rett.
Under enhver omstendighet gjøres gjeldende at departementets interne rettslige vurderinger ikke vil ha betydning som bevis, jf tvistemålsloven §189 nr. 1, fordi innholdet i disse vurderingene ikke var kjent for Stortinget og følgelig ikke kan ha påvirket Stortingets syn. Det vises til at ved bedømmelsen av om det foreligger et forsettlig eller unnskyldelig brudd på EØS-forpliktelsene, vil det være Stortingets vurdering som er gjenstand for prøvelse. Stortinget er ikke bundet av den rettsoppfatning som regjeringen legger til grunn som forslagsstiller for lover, idet Stortinget både har rett og plikt til å foreta en selvstendig vurdering. I den grad Stortinget lar seg overbevise av uriktige vurderinger gjort av regjeringen som har kommet til uttrykk i odelstingsproposisjoner, vil dette komme Stortinget til last dersom oppfatningen legges til grunn for lovvedtakene. De interne vurderingene i forkant av at det fremmes en proposisjon for Stortinget blir imidlertid ikke presentert for Stortinget og vil derfor heller ikke kunne bli lagt til grunn for Stortingets vurderinger. Det vises her til byrettens vurdering som kjæremotparten slutter seg til. Uansett kan ikke vurderinger foretatt i slike interne notater oppfattes som departementets standpunkt, men som foreløpige vurderinger.
Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:
Byrettens kjennelse stadfestes.
Lagmannsretten bemerker:
Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger ikke slike særlige grunner som nevnt i tvistemålsloven §403 tredje ledd. Det dreier seg om en rent rettslig vurdering hvor det ikke er behov for muntlig bevisføring. Muntlig forhandling besluttes således ikke.
Kjærende parts anførsel er at det er faktum i saken som ønskes belyst ved de interne dokumentene, ikke innholdet eller tolkning av rettsregler. Lagmannsretten forstår den kjærende part slik at saksforberedelsen i departementet skal være egnet til å belyse hvorvidt departementets tolkning av de aktuelle reglene har vært forsvarlig i forhold til de påberopte ansvarsgrunnlag i saken. Lagmannsretten er ikke enig med den kjærende part i en slik forståelse.
Det vises her til Rt-1996-1560 hvor et tilsvarende resonnement lå til grunn for kravet om fremleggelse. Det ble der anført at det var «tale om å få nødvendig innblikk i en faktisk oppfatning av sentral betydning for den historiske forståelsen av utformingen av et relevant rettsgrunnlag; hvorfor de aktuelle lovbestemmelser fikk det innhold de fikk. Det dokumentmaterialet som er krevet fremlagt, går, i motsetning til situasjonen i tidligere rettsavgjørelser, ikke på uenighet om hvordan de enkelte bestemmelser i seg selv skal forstås.» Høyesterett la til grunn at fremleggelseskravet som var fremsatt tok sikte på belysning av rettsregler, nemlig oppfatningene i departementene om tidligere rettstilstand og dokumentene kunne derfor ikke kreves fremlagt. Lagmannsretten anser denne avgjørelsen som parallell til den foreliggende saken. På generelt grunnlag vil lagmannsretten vise til skillet mellom faktum og de rene vurderinger, jf Rt-1970-1543. Lagmannsretten legger til grunn at interne vurderinger ikke kan anses for å være bevis.
For øvrig er lagmannsretten også enig med kjæremotparten i at ved spørsmål om det foreligger brudd på EØS-forpliktelsene vil det være Stortingets vedtak og premissene for dette som vil være gjenstand for prøving. Eventuelle uriktigheter i en odelstingsproposisjon kan således etter omstendighetene få betydning. De dokumentene som her er krevet fremlagt er ikke en del av Stortingets avgjørelsesgrunnlag slik Stortinget har fått presentert underlagsmaterialet for vedtaket. De interne notater kan da ikke ha betydning som bevis allerede på grunn av manglende årsakssammenheng mellom notatene og Stortingets vedtak.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Slutning:
Byrettens kjennelse stadfestes.