LB-2001-38
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-14 |
| Publisert: | LB-2001-00038 |
| Stikkord: | Straffutmåling, Gjentakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-08963 M/66 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00038 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiadjutant Olav Hovstad) mot A (Forsvarer: Advokat Espen Wangberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Trygve Schiøll, formann. Lagdommer Karin Stang. Lagdommer Svein Dahl |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §64, §162, §258, §260, §352a, §62, Straffeprosessloven (1981) §344, §436 |
Oslo byrett avsa 30 oktober 2000 dom med slik domsslutning:
A, født *.*..60, frifinnes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd og straffeloven §260 første og tredje ledd.
A, født *.*..60, dømmes for overtredelse av straffeloven §257, jf. §258 (7 tilfeller), straffeloven §257 (4 tilfeller), straffeloven §260 første og tredje ledd og straffeloven §352a (2 tilfeller) - sammenholdt med straffeloven §62 og 63 annet ledd - til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Varetekt kommer til fradrag med 67 - sekstisyv - dager.
Han dømmes til å tåle inndragning av 1 stk. batangakniv og 1 stk. Buck foldekniv.
Tiltalte har påanket dommen for så vidt gjelder straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 3 januar 2001 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt 1 juni 2001 i Oslo tinghus. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Forsvareren anførte at straffen har blitt for streng i forhold til antall forgåelser og rettspraksis. Saken er ikke sammenlignbar med Rt-1997-1976, blant annet fordi en mangler den profesjonalitet som det der ble lagt vekt på. Det har også vært opphold i kriminaliteten.
Det må videre legges vesentlig vekt på at tiltalte har sittet i varetektsfengsel siden 29 august 2000. Varetektsfengsling er belastende. I dette tilfelle ble belastningen ekstra stor på grunn av omlegginger i fengslet, hvor tiltalte har sittet på avdeling A. Han har heller ikke fått den lege- og tannlegehjelp han skulle hatt. Straffen var for streng til at foregrepet soning var noe alternativ.
Byretten har ikke anvendt straffeloven §64. Den skal anvendes i forhold til dom av 31 januar 2000, hvor tiltalte fikk 120 dager fengsel, hvilket var en streng straff for de forhold han ble dømt for.
Det vil være rimelig å anse straffen avsonet ved utholdt varetektsfengsling.
Forsvareren nedla slik påstand:
Tiltalte anses på mildeste måte.
Aktor anførte at grove tyverier fra villaer og utryggheten dette medfører må tillegges vekt. Verdien av det borttatte må vektlegges. Gjentakelse, serieforbrytelser, må også føre til at straffen blir streng, jf Rt-1997-1976. Tilbakefallskriminalitet er tema også i nærværende sak og tilsier hevet straff, jf også Rt-1999-1509.
Straffeloven §64 anvendes når det foreligger usonet dom, men betydningen må vurderes konkret, og anvendelsen vil ikke få betydning for straffen i denne saken.
At tiltalte har valgt ikke å gå over på foregrepet soning, kan ikke komme ham til gode.
Aktor la ned slik påstand:
Oslo byretts dom av 30. oktober 2000 opprettholdes med de endringer at strl §64 kommer til anvendelse og at straffen settes til fengsel i 1 år og åtte måneder. Til fradrag i straffen kommer 281 dager for utholdt varetekt.
Lagmannsretten bemerker:
Tiltalte er blant annet dømt for sju overtredelser av straffeloven §257 jf §258 og fire overtredelser av straffeloven §257. Han er tidligere domfelt 23 ganger, i det vesentlige for vinningskriminalitet. Han ble i august 1997 dømt for bl a grovt tyveri til fengsel i 1 år og 2 måneder. I oktober 1998 ble han dømt til fengsel i 6 måneder for bl a vinningskriminalitet. I januar 2000 ble han dømt til 120 dager fengsel for tyveri. Han har i forbindelse med den siste dommen, som ikke er sonet, sittet varetektsfengslet i 31 dager.
Lagmannsretten er enig med aktor i at Høyesteretts dom i Rt-1997-1976 må tillegges vekt for utmålingen av straff i saken. Tiltalte har en uvanlig lang rekke domfellelser bak seg og domfelles nå for et relativt betydelig antall tyverier. Tiltalte har misbrukt narkotika siden ungdommen. Det foreligger ingen form for rehabiliteringssituasjon.
Ved utmåling av straffen skal imidlertid prinsippene i straffeloven §64 anvendes. Straffen i nærværende sak skal derfor fastsettes med hensyntaken til den straff som ble utmålt for de forhold tiltalte ble dømt for i januar 2000.
Tiltale har sittet lenge i varetekt, siden 29 august 2000, medregnet i dag i 294 dager. Han ble imidlertid dømt i første instans meget raskt, allerede 30 oktober 2000, og har ikke anket over skyldspørsmålet. Han måtte uansett forvente en lengre ubetinget fengselsstraff. Tiltalte anførte i retten at han ikke hadde søkt om overføring til forgrepet soning fordi han primært ønsket å bli løslatt, og mente å ha fått tilsagn om dette. Lagmannsretten finner at det i denne saken ikke kan legges vesentlig vekt på den langvarige varetektsfengslingen ved fastsettelsen av straffen. Dette selv om varetektsoppholdet kan ha blitt mer byrdefullt enn ellers, på grunn av omlegginger i fengslet.
Lagmannsretten har ved en samlet vurdering kommet til at det ikke er noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlingene og den straff som ble fastsatt av byretten, jf straffeprosessloven §344, heller ikke når straffeloven §64 iakttas. Lagmannsretten er for øvrig enig med byretten i at forholdene i tiltalens post VI anses som straffskjerpende omstendigheter.
Etter dette forkastes anken.
Anken har vært forgjeves. Etter opplysninger gitt i retten har A mottatt trygd med 10.000 kroner pr måned i fem måneder under varetektsoppholdet og har en formue på 40.000 kroner. A pålegges å erstatte saksomkostninger, jf straffeprosessloven §436 annet ledd jf første ledd. Saksomkostningene for lagmannsretten settes til 5.000 kroner.
Avsigelsen av dommen har blitt forsinket, idet rettens medlemmer har vært opptatt i andre rettssaker, dels utenbys.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes A til å betale 5.000 -femtusen- kroner.