LB-2001-3813
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-21 |
| Publisert: | LB-2001-03813 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-04578 A/68 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03813 K/04 og LB-2002-00347 K/04. |
| Parter: | Sak nr. 01-03813 K/04: Kjærende part: Odd Samstad (Prosessfullmektig: Advokat Magne Revheim Mæland). Kjæremotpart: Fesil ASA (Prosessfullmektig: Advokat Ørjan Nilsen). Sak nr 02-00347 K/04: Den kjærende part: Jonathan O Lee (Prosessfullmektig: Advokat Dag Steinfeld). Kjæremotpart: Fesil ASA (Prosessfullmektig: Advokat Ørjan Nilsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Vincent Galtung |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §29, §54, §180, §25, §32, §33, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Allmennaksjeloven (1997) §17-1 |
Ved stevning av 9. mai 2001 til Oslo byrett gikk Fesil ASA til sak mot Odd Samstad og Jonathan O Lee med påstand om fastsettelsesdom for at de er solidarisk erstatningsansvarlige for tap som Fesil måtte lide som følge av at Globe/Globe Norge ikke oppfyller sine forpliktelser til rettidig å foreta oppgjør overfor Statkraft SF hva angår kraftkontrakt 7032. Påstanden ble senere endret til at de saksøkte var ansvarlige for de tap Fesil «har lidt og måtte lide ....».
Begge saksøkte påsto saken avvist, både fordi Oslo byrett ikke var rett verneting og fordi saksøkeren ikke hadde aktuell rettslig interesse i å få dom i henhold til påstanden.
Oslo byrett avsa kjennelse i saken 5. oktober 2001 med slik slutning:
Saken fremmes for Oslo byrett både for Odd Samstad og Jonathan O. Lee.
Odd Samstad og Jonathan O Lee har hver for seg påkjært byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. De to kjæremålene er forent til felles avgjørelse.
Odd Samstad har i hovedtrekk anført:
Byretten har tatt feil med hensyn til verneting når den har lagt til grunn at Fesil ASA kan anlegge saken for Oslo byrett i henhold til bestemmelsen om særskilt verneting i tvistemålsloven §29. §29 hjemler verneting ved erstatningsansvar utenfor kontrakt. I denne saken dreier det seg imidlertid om krav om erstatning overfor Samstad basert på påstått mislighold av en arbeidskontrakt. I stevningen er anført at Samstads handlinger som administrerende direktør innebærer grovt pliktbrudd og vesentlig mislighold av arbeidsavtalen i henhold til arbeidsmiljøloven §66.
Byretten har med urette lagt til grunn at Fesil ASA har pretendert å ha et forfalt erstatningskrav, som selskapet kunne ha krevd fullbyrdelsesdom for. Det foreligger ingen slik pretensjon fra Fesils side. Dette er bakgrunn for at Fesil har nøyd seg med krav om fastsettelsesdom.
Fesils søksmål er utelukkende basert på hypoteser og antakelse, som ikke er sannsynliggjort. Under enhver omstendighet foreligger det ingen aktuell rettslig interesse i å få dom nå for et mulig erstatningsansvar som med all sannsynlighet ikke vil bli aktuelt.
Odd Samstad har lagt ned slik påstand:
1. Søksmålet fra Fesil ASA mot Odd Samstad avvises.
2. Fesil ASA dømmes til å betale sakens omkostninger til Odd Samstad med tillegg av lovens renter fra forfall og frem til betaling skjer.
Jonathan O Lee har i hovedtrekk anført:
Tvistemålsloven §29 er ikke anvendelig som vernetingsbestemmelse i den sak Fesil ASA har anlagt mot Lee.
Lees påståtte rettsbruddsansvar tilsvarer fullt ut Globe/Globe Norges påståtte kontraktsbrudd, og de faktiske forhold som begrunner et eventuelt ansvar for Globe er sammenfallende med de faktiske forhold som kan anføres som grunnlag for Lees påståtte rettsbruddsansvar overfor Fesil. Lee kan således ikke tenkes å bli ansvarlig uten at det prejudisielt fastslås at Globe har brutt sin kontraktsforpliktelse. Denne nødvendige forutsetning om et forutgående kontraktsbrudd fra Globes side innebærer at Lees eventuelle ansvar ikke kan anses å ha oppstått ved en skadegjørende handling i den forstand §29 omtaler.
Når det gjelder den rettslige klassifiseringen av styreansvar vises til Kristin Normann Aarum: Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper, der det oppsummeringsvis på side 92 uttales:
Til tross for ulikhetene mellom styre- og profesjonsansvaret, er likhetstrekkene mange nok til at styreansvarets slektskap med profesjonsansvaret understreker at ansvaret verken er typisk delikts- eller typisk kontraktsansvar.
Av fremstillingen følger at det går en grense mellom det interne og det eksterne ansvaret, hvor førstnevnte er et kontraktsansvar og sistnevnte er et deliktansvar. Karakteristisk for styreansvaret er at dette reelt sett står i en mellomstilling mellom de to hovedkategoriene. Når det gjelder ansvaret overfor selskapets medkontrahenter og kontraktskreditorer, er dette så spesielt at det er naturlig å plassere dette i en egen gruppe som kalles stillingsansvar.
I denne saken dreier det seg for Lees vedkommende om påstått internt styreansvar, og tvistemålsloven §29 er ikke anvendelig. Heller ikke de øvrige vernetingsbestemmelsene som er anført av den annen part - §25, §32 og §33 - kan komme til anvendelse. Det er verken unaturlig eller urimelig i en internasjonal rettstvist som dette dersom ingen av de alternative vernetingsreglene i tvistemålsloven kommer til anvendelse overfor Lee.
Fesil har ingen aktuell rettslig interesse i en dom nå. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en pretensjon fra saksøkeren om et forfalt erstatningskrav når det åpenbart ikke foreligger noe forfalt erstatningskrav, ettersom Fesil ikke er påført noe økonomisk tap. Det er heller ikke noe i Fesils pretensjoner som kan sannsynliggjøre at et økonomisk tap noen gang vil oppstå.
Subsidiært anføres at det kun foreligger rettslig interesse for det pretenderte forfalte erstatningskrav.
Jonathan O Lee har lagt ned slik påstand:
1. Saken avvises fra Oslo byrett.
2. Fesil ASA dømmes til å betale Jonathan O Lee sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.
Fesil ASA har i hovedtrekk anført:
Byretten har med rette kommet til at tvistemålsloven §29 gir verneting i Oslo for søksmålet både mot Samstad og mot Lee. Det er ikke riktig, som anført av Lee, at hans rettsbruddsansvar fullt ut tilsvarer Globes kontraktsbruddsansvar. Det kan tenkes tilfeller hvor kravene til lojalitet for styremedlemmer skiller seg fra de lojalitetskrav som stilles mellom kontraktsparter. Et styremedlem plikter å ivareta selskapets interesser. Dersom det oppstår tap som følge av manglende overholdelse av denne plikten, kan dette medføre ansvar, uavhengig av en eventuell kontraktsforpliktelse til tredjemann. Et søksmål mot egne styremedlemmer skiller seg vesentlig fra den underliggende konflikten vedrørende kraftkontrakten.
Alternative vernetingsbestemmelser som medfører at søksmålet kan anlegges i Oslo er tvistemålsloven §25 og - for Lees vedkommende - §32.
I spørsmålet om det foreligger rettslig interesse vises det til at den erstatningsmessige skaden som de saksøkte påstås ansvarlige for er at de som henholdsvis tidligere styreformann og administrerende direktør i Fesil har hindret overføringen av kraftkontrakt 7032 fra Fesil til Globe Norge. Fesil er således allerede påført en skade i erstatningsmessig forstand og står i fare for ytterligere skade. Gjennom manglende overføring av kraftkontrakt 7032 har Fesil i realiteten fungert som garantist for Globes oppfyllelse av sine forpliktelser i tilknytning til kraftkontrakten. Dette har medført at Fesil har befunnet seg i og fortsatt befinner seg i en konstant risiko for å måtte oppfylle forpliktelsene etter kraftavtalen overfor Statkraft.
Fesils lidte tap blir den økonomiske verdien av en garanti som dekker en risiko som nevnt. Samstad og Lee har påført Fesil den skade det innebærer at selskapet befinner seg i en risikoutsatt posisjon. Det fremtidige tapet kan bli på mellom NOK 100 og 200 millioner. En avklaring av ansvarsforholdene i forbindelse med kraftkontrakten er av reell betydning for Fesil. Fesil er avhengig av en avklaring for å kunne avgjøre hva selskapet skal foreta seg i forhold til kraftkontrakten. Det har også finansiell betydning for Fesil å få brakt klarhet i ansvarsforholdene.
Fesil ASA har i begge kjæremålene lagt ned påstand om at byrettens kjennelse stadfestes og at de kjærende parter blir pålagt å erstatte Fesils saksomkostninger med tillegg av lovlig rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det fremgår av Fesils endrede påstand og den begrunnelse som er gitt for påstandsendringen, samt av tilsvarene i kjæremålssaken, at selskapet pretenderer å ha et forfalt erstatningskrav overfor de saksøkte. Samtidig gjøres gjeldende at selskapet har rettslig interesse i å få fastsettelsesdom også for at de saksøkte er erstatningsansvarlig for fremtidig tap.
Byretten har i sin kjennelse begrenset seg til å avgjøre at saken ikke kan avvises for så vidt gjelder den del av påstanden som refererer seg til lidt tap. Hvorvidt saken skal avvises når det gjelder erstatningsansvar for eventuelle fremtidig tap har byretten utsatt til hovedforhandlingen. Den prosessuelle stillingen for kravet om dom for erstatningsansvaret for eventuelle fremtidige tap er således ikke avgjort og er heller ikke gjenstand for behandling i kjæremålssakene.
Det er sikker rett at søksmål kan anlegges til fastsettelse av erstatningsplikt uten at det samtidig kreves dom for erstatningens størrelse, jf Schei: Tvistemålsloven 2. utg. side 271 og de rettsavgjørelser det der er vist til. Lagmannsretten er således enig med byretten i at den del av saken som gjelder lidt tap ikke kan avvises som følge av manglende rettslig interesse.
Lagmannsretten er videre enig med byretten i at vernetingsbestemmelsen i tvistemålsloven §29 kommer til anvendelse for begge saksøkte. Fesil har forankret det rettslige grunnlaget for sitt krav mot begge saksøkte i allmennaksjeloven §17-1, som sier at selskapet kan kreve at bl.a styremedlemmer og daglig leder erstatter tap som de forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sin oppgave. Erstatningskrav av denne art må falle inn under tvistemålsloven §29. Lagmannsretten er enig med byretten i at kjennelsen i Rt-1991-339 ikke er avgjørende for den foreliggende sak, først og fremst fordi det i den foreliggende sak er reist sak mot daglig leder og styreformann i eget selskap, ikke i det selskap som er Fesils kontraktsmotpart.
Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om andre av de påberopte vernetingsbestemmelsene eventuelt ville kunne komme til anvendelse.
Kjæremålene har vært forgjeves. I samsvar med hovedregel i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges de kjærende parter å erstatte kjæremotpartens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningsoppgave er ikke inngitt. Lagmannsretten fastsetter beløpet skjønnsmessig til kr 3.000 for hver av de kjærende parter.
De to kjæremålssakene er forent til felles avgjørelse, og det avsies en felles slutning som omfatter begge sakene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Odd Samstad og Jonathan O Lee hver for seg innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Fesil ASA 3.000 -tretusen- kroner med tillegg av renter fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.