Rt-1991-339
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-08 |
| Publisert: | Rt-1991-339 (91-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting, Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 124 K/1991, jnr 42/1991 |
| Parter: | Ivar Rivenæs (advokat Lars Dørheim Nilsen) mot ScanOil A/S (advokat Rasmus S Broch). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §27, §29, §32, §33, Aksjeloven (1976) §15-1, §404, Gjeldsbrevloven (1939) §14 |
ScanOil A/S reiste ved stevning 8. august 1990 sak for Bergen byrett mot Ivar Rivenæs A/S, Ivar Rivenæs og Thorolf Braaten med krav om erstatning for kontraktsbrudd. Ivar Rivenæs har ikke hjemting i Norge. ScanOil A/S anførte imidlertid under henvisning til tvistemålsloven §27, §29 og §33 at sak kunne reises for Bergen byrett også mot Ivar Rivenæs personlig.
I forhold til Ivar Rivenæs ble ansvar gjort gjeldende under henvisning til aksjeloven §15-1 og til alminnelige erstatningsregler. Ivar Rivenæs var på tidspunktet for det angivelige kontraktsbruddet styreformann i Ivar Rivenæs A/S. Ivar Rivenæs er også eneaksjonær og styreformann i Ivar Rivenæs Holding A/S som eier over 90 % av aksjene i Ivar Rivenæs A/S.
Bergen byrett avsa kjennelse 13. september 1990 med slik slutning:
"1. For saksøkte nr. 2, Ivar Rivenæs, avvises saken fra Bergen Byrett.
2. Innen 2 -to- uker fra forkynningen av kjennelsen betaler saksøker til saksøkte nr. 2, Ivar Rivenæs, kr 2.000,- -totusenkroner- til dekning av saksomkostninger."
ScanOil A/S påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 21. november 1990 med slik slutning:
"Saken fremmes mot Ivar Rivenæs ved Bergen byrett."
Lagmannsretten la til grunn at både tvistemålsloven §27, §29 og §32 ga hjemmel for å saksøke Ivar Rivenæs i Norge. Retten tok ikke direkte standpunkt til om også §33 ga slik hjemmel.
Saksforholdet ellers fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Ivar Rivenæs har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolking.
Til tvistemålsloven §33 er det under henvisning til RG-1988-197 anført at bestemmelsen ikke gjelder i internasjonale forhold, og således ikke gir adgang til å saksøke skyldnere med hjemting i utlandet.
Til tvistemålsloven §27 er det anført at bestemmelsen ikke omfatter aksjonærer. Et aksjeselskap er et eget rettssubjekt, og aksjonærens eierforhold er av indirekte karakter. Uten særskilt hjemmel er det ikke adgang til identifikasjon av aksjonær og aksjeselskap. Det vises her til Rt-1980-1436. Rivenæs viser også til Rt-1927-506 og Rt-1978-1184. Det anføres at konsekvensen av lagmannsrettens lovtolking blir at enhver utlending som i vesentlig grad deltar gjennom aksjonærinteresse i et norsk aksjeselskap - også konsernforhold - vil kunne saksøkes under det norske selskapets forretningsverneting når det pretenderes erstatningkrav mot vedkommende i henhold til aksjeloven §15-1. Det anføres at dette ikke kan være riktig.
Til tvistemålsloven §29 er det anført at den ikke får anvendelse på søksmål om ansvar i kontraktsforhold. Lagmannsretten tolker bestemmelsen uriktig når den finner at §29 får anvendelse ved et påstått erstatningskrav som er avledet av - eller i alle fall klart knyttet til - et påstått kontraktsbrudd. Det pretenderte kravet mot Rivenæs personlig springer ut av samme handling som det påståtte kontraktsbrudd fra aksjeselskapets side. Kravet mot Rivenæs må da anses som et slikt avledet tap som det er henvist til i Rt-1984-393. §29 dekker ikke slike erstatningskrav, jf også Rt-1989-1284.
Til tvistemålsloven §32 er det anført at en aksjonær har et indirekte eierforhold til aksjeselskapet. Aksjonærens rettigheter i forhold til aksjeselskapet er vesentlig knyttet til aksjebrevet som er et andelsbevis og som tjener som legitimasjonsdokument for aksjonærforholdet. Det vises til Marthinussen/Aarbakke Aksjeloven med kommentar 1986 103 og til Mads Henry Andenæs Aksjeselskapsrett 1981 78. Når en rettighet knytter seg til et omsetningspapir, anses den for å være der dokumentet er, jf for aksjer E Alten Tvistemålsloven med kommentar 1954 43. Aksjebrev har klare paralleller til negotiable dokumenter, f eks gjelder invindikabilitetsreglene i gjeldsbrevloven §14 med mindre det er tatt forbehold i aksjebrevet, noe som ikke er gjort her. Tvistemålsloven §32 kommer da bare til anvendelse så fremt aksjebrevene befinner seg i Norge. Aksjebrevene er ikke i Norge og var heller ikke i Norge da stevningen ble forkynt. Det vises til Per Augdahl Norsk Civilprosess 1961 162.
Ivar Rivenæs har nedlagt slik påstand:
"1. Saken mot Ivar Rivenæs avvises fra Bergen byrett.
2. Ivar Rivenæs tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
I tilsvaret anfører ScanOil A/S at de dommer Ivar Rivenæs påberoper i tilknytning til tvistemålsloven §27, gjelder skattespørsmål og er irrelevante for tolkingen av tvistemålsloven §27. For øvrig henholder ScanOil A/S seg til lagmannsrettens kjennelse og fastholder at tvistemålsloven §27, §29, §32 og §33 alle gir hjemmel for å saksøke Ivar Rivenæs ved Bergen byrett.
ScanOil A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating Lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. ScanOil A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det dreier seg om et videre kjæremål, men kjæremålsutvalget har full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 nr 1.
Byretten drøftet i sin kjennelse forholdet til vernetingsreglene i tvistemålsloven §27, §29 og §33. Den kom til at ingen av disse bestemmelser kunne brukes i det foreliggende tilfelle. §32 later ikke til å ha vært påberopt for byretten. Lagmannsretten behandler i sin kjennelse forholdet til bestemmelsene i §27, §29, §32 og §33. Den kommer til at de tre første bestemmelsene kan brukes, mens den ikke tar standpunkt til anvendelsen av §33.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er, på samme måte som byretten, kommet til at søksmålet mot Ivar Rivenæs må avvises fordi det ikke er verneting for saken i Bergen. Til de forskjellige påberopte vernetingsbestemmelser bemerkes:
§27, forretningsverneting.
Etter denne bestemmelse kan den som driver forretning fra et fast forretningssted og avslutter rettshandler umiddelbart fra dette, saksøkes på forretningsstedet når søksmålet reiser seg av forretningen. En forutsetning for å bruke denne bestemmelse, er at personen Ivar Rivenæs identifiseres med aksjeselskapet Ivar Rivenæs A/S. Grunnlaget for dette måtte i tilfelle være at han var styreformann i selskapet på tiden for det angivelige kontraktsbruddet, og at han via holdingselskapet Ivar Rivenæs Holding A/S, der han er eneaksjonær, kontrollerer 90 % av aksjene i Ivar Rivenæs A/S. Uansett den reelle innflytelse i eller kontroll over selskapet finner kjæremålsutvalget at Ivar Rivenæs ikke kan identifiseres med Ivar Rivenæs A/S. Lovgivningen gir adgang for en person til å organisere sin virksomhet gjennom aksjeselskap, og man er da bundet av de rettslige former som er brukt.
§29, erstatningsansvar.
Etter denne bestemmelse kan søksmål om erstatning i anledning av skade som er oppstått ved en skadegjørende handling, anlegges mot enhver som påstås ansvarlig, i den rettskrets hvor handlingen har funnet sted eller den umiddelbare virkning er inntrådt. Det er antatt at bestemmelsen ikke gjelder krav om erstatning for mislighold av kontraktsforpliktelser, jf f eks Rt-1989-1284. Grunnlaget for eventuelt å bruke bestemmelsen i det foreliggende tilfelle må være at det påstås å foreligge et rettsbruddsansvar for Ivar Rivenæs etter aksjeloven §15-1. Dette eventuelle rettsbruddsansvar tilsvarer imidlertid helt ut det ansvar for kontraktsbrudd som aksjeselskapet måtte ha, og det kan ikke tenkes uten et slikt ansvar for selskapet. I det tilfelle som er omhandlet i Rt-1990-382, kom kjæremålsutvalget til at erstatningsansvaret var et rettsbruddsansvar som ikke bygget på kontrakt og fant derfor §29 anvendelig. Saksforholdet i den foreliggende sak er et helt annet, og den nevnte kjennelse gir derfor ingen veiledning.
Kjæremålsutvalget forstår det slik at Ivar Rivenæs hevdes å være ansvarlig etter aksjeloven §15-1 fordi han som styremedlem og aksjonær har vært delaktig i selskapets kontraktsbrudd overfor saksøkeren. Etter kjæremålsutvalgets syn kan et slikt mulig medansvar for et kontraktsbrudd ikke anses som et ansvar oppstått ved en skadegjørende handling i den forstand tvistemålsloven §29 omtaler slikt ansvar. Det er kontraktsbruddet som er det sentrale. Kjæremålsutvalget finner derfor ikke §29 anvendelig i det foreliggende tilfelle.
§32, formuesverneting.
Etter denne bestemmelse kan søksmål om formueskrav reises i enhver rettskrets hvor vedkommende har en formuesgjenstand. Bestemmelsen hevdes å være anvendelig fordi Ivar Rivenæs eier aksjer i Ivar Rivenæs Holding A/S, som igjen eier aksjer i Ivar Rivenæs A/S. Det er opplyst at det er utstedt aksjebrev som befinner seg i utlandet. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å konstatere at Rivenæs på grunn av sine interesser i de to aksjeselskapene har en formuesgjenstand i Bergen.
§33, samskyldnerverneting.
Etter denne bestemmelse kan flere skyldnere saksøkes under ett i enhver rettskrets hvor en av dem har sitt alminnelige verneting når de er forpliktet i fellesskap og forpliktelsene hviler på de samme eller vesentlig likeartede faktiske og rettslige grunner. Bestemmelsen hevdes å komme til anvendelse fordi Ivar Rivenæs og Ivar Rivenæs A/S påstås solidarisk forpliktet.
§33 kommer som nevnt bare til anvendelse dersom kravene hviler på de samme eller vesentlig likeartede faktiske og rettslige grunner. I det foreliggende tilfelle er grunnlaget både for kravet mot selskapet og mot Rivenæs personlig at det foreligger et kontraktsbrudd fra selskapets side. For at kravet mot Rivenæs skal føre frem, må imidlertid også vilkårene for å anvende aksjeloven §15-1 være tilstede. Det må i denne forbindelse tas standpunkt til spørsmål både av rettslig og faktisk art som ligger utenfor tvisten mellom saksøkeren og selskapet. Kjæremålsutvalget finner derfor at tvistemålsloven §33 ikke kan komme til anvendelse. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til om §33 overhodet kan anvendes overfor en saksøkt som ikke på annet grunnlag har verneting i Norge.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Det bør også gjelde byrettens omkostningsavgjørelse.
For lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg pålegges ScanOil A/S å betale saksomkostninger med kr 7.800.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler ScanOil A/S til Ivar Rivenæs 7.800 - syvtusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.