LB-2001-4106
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-18 |
| Publisert: | LB-2001-04106 |
| Stikkord: | Fristoversittelser, Avvisning, Oppfriskning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 01-00617 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-04106 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A. Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kai Hallgren). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Sidsel B. Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §147, §148, §149, §154, Tvistemålsloven (1915) §180, §398, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder kjæremål over forliksrådets kjennelse om å nekte oppreisning for fristoversittelse for å begjære oppfriskning.
Asker forliksråd avsa 15. februar 2000 uteblivelsesdom hvor A ble dømt til å betale B kr 67.354. Dommen anses forkynt den 28. februar 2000. Grunnlaget for dommen var et gjeldsbrev A hadde undertegnet for et lån på kr 50.000 fra B. 25. oktober 2000 ble det begjært oppreisning for oversittelse av fristen for anke eller oppfriskning. Ved forliksrådets kjennelse av 10. januar 2001 ble As begjæring om oppfriskning avvist. Kjæremål over kjennelsen innkom til Asker og Bærum herredsrett 19. februar 2001. Herredsretten avsa 5. oktober 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Forliksrådets kjennelse i sak 99001055 av 10 februar 2001 om ikke å gi oppreisning for fristen for å begjære oppfriskning og om saksomkostninger stadfestes.
2. A betaler i saksomkostninger til B kr 6.000 - kronersekstusen 00/100 - med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer og med tillegg av merverdiavgift på merverdiavgiftspliktig del av advokat Hallgrens salær. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Advokat Siri Barfot v/advokatfullmektig Anne Kjersti Hauge har på vegne av A påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Det er i kjæremålet opplyst at A i sakens fortsettelse vil representere seg selv og komme tilbake med en utfyllende redegjørelse. B v/advokat Kai Hallgren har tatt til motmæle. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har retten mottatt brev av 21. desember 2001 med vedlegg fra A. Hun ble gitt frist til 17. januar 2002, som senere er forlenget, for eventuelle ytterligere kommentarer. Det er innkommet to skriv av 6. februar 2002.
A har i hovedsak anført:
Hun var for syk til å kunne sette seg inn i og forstå hva hun måtte gjøre for å hindre rettstap i den perioden hun kunne ha begjært oppreisning og oppfriskning. Økonomien var svært dårlig, også som følge av trafikkskade i desember 1997. Hun åpnet ikke post og forsøkte forgjeves å få hjelp. Hun ba om fri rettshjelp, kontaktet sosialkontoret samt flere andre hjelpeinstanser.
Det er riktig at kjærende part lånte kr 50.000 av B i november 1998 på oppfordring fra ham. Lånet skulle være rentefritt og ikke betales tilbake innen en fastsatt frist. Den eneste betingelsen var at hun ikke skulle si til noen at B hadde lånt henne penger. B var den nærmeste til å vite hvor syk hun var, og det anføres at han har utnyttet situasjonen på det groveste. Da B kom med et gjeldsbrev noen måneder etter at lånet var gitt, var omstendighetene spesielle. Hun hadde ingen ide om når eller hvordan hun kunne betale pengene tilbake, men kunne ikke nekte å undertegne da B faktisk hadde reddet hennes liv. Han var en nær og kjær venn, og den eneste som hun snakket med og stolte på i den sårbare tiden.
Forliksrådet så ikke at As sykdom var til hinder for å begjære anke eller oppfriskning etter at hun søkte hjelp hos en advokat. Det anføres at forliksrådets oppfatning ikke er begrunnet med reelle fakta. Det er uriktig av retten å hevde at kjærende part hadde anledning til å svare innen utløpet av svarfristen. Det er feil å at det ikke ble gjort forsøk på å skaffe hjelp til å håndtere rettssystemet. Det er uriktig at det ble brukt to arbeidsdager i NHO i oktober 2000 som argument og bevis for at kjærende part skulle vært frist nok i februar/mars 2000. Det anføres at retten har vurdert saken ut fra egne interesser om å få saken igjennom systemet og avslutte den. Det er helt urimelig at dette brukes som et argument for at kjærende part skulle kunne lese post og forholde seg til ukjente problemstillinger i rettsapparatet.
I saken som skulle behandles av forliksrådet 15. februar 2000, ble det levert sykemelding som forliksrådet ikke tok hensyn til. Kjærende part ønsket å møte i forliksrådet, men var for syk.
Det anføres videre at kjærende part i januar 2000 fikk beskjed om at hun måtte gå over til 100 % uførepensjon, og at hun da ble helt utestengt fra arbeidslivet og livredd for å miste den lille kontakten hun hadde i sitt tidligere yrkesliv. Ved hjelp av gamle kunder og venner ble det etablert en arbeidsplass hvor hun kunne holde kurs fire dager pr måned. Arbeidstiden var fra kl 10.00 til 17.30, med en times pause midt på dagen. Totalt snakket eller svarte kjærende part på spørsmål maksimum to til tre timer pr dag. Dette anses for å være helt annerledes enn å lese uforståelige dokumenter med et syn som var ute av fokus, eller sette seg inn i nytt og ukjent stoff.
Det vanskeligste etter bilulykken er at kjærende part opplever seg som rettsløs. Hun er syk, men oppfattes som en fungerende frisk og uskadet person fordi hun ikke er i koma.
Kjærende parts prosessfullmektig kan ikke etter gjennomgang av sakspapirene se å ha mottatt forkynnelsesbrev for herredsrettens kjennelse før ved rettens brev av 7. november 2001 hvor forkynnelsesslippen i undertegnet stand etterlyses. Prosessfullmektigen opplyser at det er mulig at saken har blitt forlagt på hennes kontor. Prosessfullmektigen tok telefonisk kontakt med herredsrettens forværelse 2. november 2001 for å få rede på om kjennelsen var forkynt, og fikk da opplyst at den ikke var forkynt. Da hun tok kontakt med A for å orientere henne om saken, var A på rekreasjon i utlandet, og A tok selv kontakt med herredsretten for å få rede på fristen. Hun fikk opplyst at kjennelsen ikke var forkynt. Det anføres at kjennelsen uansett ikke kan anses forkynt den 11. oktober 2001 da advokaten først mottok forkynnelsesbrevet ved herredsrettens brev av 7. november.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 05 10 01 oppheves og det gis oppreisning for fristen for å begjære oppfriskning og saken henvises til forliksrådet for ny behandling.
2. Saksomkostninger ilegges ikke for forliksrådet eller herredsretten.
3. A tilkjennes saksomkostninger for tidligere instanser samt anke med minimum kr 25.000,-.
B har sammenfatningsvis anført:
Det anføres for det første at kjæremålet er kommet for sent. Kjennelsen ble mottatt på kjæremotpartens prosessfullmektigs kontor 11. oktober 2001, og det antas at den også er kommet frem til motparten senest på dette tidspunkt. Kjæremålet ble avsendt tidligst 12. november 2001, og det er ikke innstemplet hos retten før 15. november. Det kan synes som om originalpapirene ikke omgående ble sendt til rettens kontor etter at de ble sendt pr telefaks, jf Rt-2000-1962. Prosessfullmektigens formulering om når forkynnelsen ble mottatt, er høyst uklar. Det har formodningen mot seg at advokatfullmektig Hauge først ble klar over at forkynnelsespåtegning ikke var sendt da hun fikk purring fra retten 7. november 2001 så lenge klienten i telefaks av 30. oktober 2001 åpenbart er klar over at forkynnelse skulle vært gjort. A kommer her med en oppfordring der klienten ber om at forkynnelsen treneres ytterligere en uke.
Subsidiært anføres at kjæremålet også må avvises ut fra at det er mangler ved kjæremålets innhold. Det vises til Rt-2001-64 . Det anføres at motparten har vært klar over at kjæremålet er mangelfullt, og at noen supplerende eller utfyllende skrift ikke er kommet.
Det påpekes også at det prosessøkonomisk vil være uheldig å fortsette behandlingen av saken for rettsapparatet da låneforholdet er erkjent, selv om det ifølge motparten «utspringer flere uklare forhold fra dette låneforholdet». Det anføres at det er et mønster fra den kjærende parts side at flere av hennes «ubehagelige saker» har blitt trenert for forliksrådet og rettssystemet over relativt lang tid.
Skulle lagmannsretten komme til at saken skal realitetsbehandles, vises til herredsrettens grundige kjennelse hvor alle relevante fakta er gjennomgått.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet avvises.
2. Subsidiært: Herredsrettens kjennelse i sak 01-617 A stadfestes.
3. I begge tilfeller:
A dømmes til å dekke B sakens omkostninger, med 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten tar først stilling til spørsmålet om hvorvidt kjæremålet er rettidig fremsatt.
Etter tvistemålsloven §398 første ledd er kjæremålsfristen en måned når ikke annet er bestemt. Etter domstolloven §147 er utgangspunktet for fristen tidspunktet for meddelelsen eller forkynnelsen av den avgjørelse som påkjæres. Den kjærende parts prosessfullmektig var bemyndiget til å vedta forkynnelse. Etter sikker rettspraksis anses dokumentet i utgangspunktet forkynt den dag forkynnelsesbrevet kommer frem til advokatens kontor. Det får ingen betydning for fristen at advokaten først vedtar forkynnelsen senere. Det vises til Jens Edvin A. Skoghøy: Tvistemål (1. utgave) side 505. Det fremgår videre på side 507 at dersom dokumentet som sendes til forkynnelse gjelder en sak som ble utført av en fullmektig, må dokumentet anses forkynt dersom enten prinsipalen eller fullmektigen er til stede.
Advokatfullmektig Hauge har opplyst i brev til Asker og Bærum herredsrett 26. november 2001 at hun etter gjennomgang av sakspapirene ikke kan se å ha mottatt forkynnelsespåtegning før ved rettens brev av 7. november 2001. Hun ser imidlertid ikke bort fra at saken kan ha blitt forlagt ved hennes kontor. Av dokumentlisten fra herredsretten fremgår det at forkynnelser er sendt partene 9. oktober 2001. Forkynnelseserklæringen er opplyst å være mottatt av advokat Kai Hallgren 11. oktober 2001. Advokat Hallgren har kontor i Oslo og kjæremotpartens advokat har kontor i Asker. Det fremgår ikke av sakens dokumenter at det skulle være særlige problem med postgangen mellom Sandvika og Asker i det aktuelle tidsrom. Det fremgår ikke av dokumentene på hvilket tidspunkt prosessfullmektigen mottok kjennelsen, men av kontakten mellom A og prosessfullmektigen, fremgår at kjennelsen var kjent for A da hun kontaktet sin advokat 30. oktober.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at kjennelsen og forkynnelsesslippen kom til prosessfullmektigens kontor 11. oktober 2001, og at den således anses forkynt for kjærende part denne dato.
Det legges til grunn at kjæremålet innkom pr telefaks til Asker og Bærum herredsrett mandag 12. november 2001 kl 15 25. Kjæremålsfristen utløp den 11. november, men da dette var en søndag, anses telefaksen for å ha innkommet innen fristens utløp, jf domstolsloven §148 jf §149. Prosesskriftet ble mottatt i herredsretten pr post torsdag 15. november. Konvolutten var påsatt frimerker, men hadde ikke poststempel. Prosessfullmektigen har ikke besvart herredsrettens henvendelse om når kjæremålet ble postlagt.
Det er ikke gitt regler i lov eller forskrift om i hvilken utstrekning oversendelser til retten pr telefaks virker fristavbrytende. Retten viser dog til uttalelse i kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-2000-1962 hvor det fremgår:
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må det legges til grunn at dersom en ankeerklæring blir oversendt ved telefaks før kontortidens slutt på ankefristens siste dag, må anken anses rettidig såfremt den omgående blir etterfulgt av en original ankeerklæring som enten blir levert direkte til rettens kontor eller sendt pr post.
For å virke fristavbrytende burde kjæremålet i original etter lagmannsrettens syn vært postlagt samme dag det var sendt via telefaks, dvs 12. november, eller senest neste dag. Kjærende parts prosessfullmektig har ikke besvart herredsrettens forespørsel om når kjæremålet ble inngitt til posten. Konvolutten er ikke poststemplet, og det er ikke opplyst om problem ved postgangen. Dersom kjæremålet var blitt postlagt mandag 12. november eller neste dag, burde brevet normalt ha innkommet til herredsretten onsdag 14. november. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne se bort fra at det har vært forsinkelser i postgangen. Under enhver omstendighet må det etter lagmannsrettens oppfatning legges til grunn at kjæremålet er avgitt rettidig, når kjæremålet er innkommet ved telefaks i rett tid og det blir etterfulgt av en original kjæremålserklæring som sendes i posten og som er stemplet innkommet i retten tre dager deretter.
Kjæremotparten har anført at kjæremålet må avvises da det er mangler ved kjæremålets innhold. Lagmannsretten finner at kjæremålet i sitt innhold tilfredsstiller de krav det stilles til et kjæremål. At det sies at kjæremålet er foreløpig forstår lagmannsretten slik at A selv vil komme med utfyllende opplysninger, hvilket hun har gjort.
Kjæremålet blir etter dette ikke å avvise.
Lagmannsretten behandler dernest spørsmålet om oppreisning for fristoversittelse ved begjæring om oppfriskning av dom i forliksrådet. Retten er her kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Kjæremålet foranlediger imidlertid følgende oppsummering og kommentar:
Forliksrådet avsa uteblivelsesdommen 15. februar 2000. Det legges til grunn at denne ble mottatt av A etter at den ble avsendt fra forliksrådet, og at hun ved oversendelsen fikk informasjon om fristen for å begjære oppfriskning/anke. Av begjæringen om oppreisning fremgår at uteblivelsesdommen er forkynt 28. februar 2000. Retten legger til grunn at hun i alle fall ble kjent med uteblivelsesdommen i tilknytning til to begjæringer om utlegg, datert 31. mars 2000. Begjæring om oppreisning ble først fremsatt av advokatfullmektig Hauge 25. oktober 2000. Spørsmålet blir således hvorvidt A har fremsatt begjæringen senest en måned «efterat det blev anledning til det», jf domstolloven §154 første ledd 1. punktum.
Det er fremlagt to legeerklæringer i saken om As helsemessige problemer, og A har redegjort for hvorledes hennes helsemessige tilstand har hindret henne i å åpne post samt å forfekte sitt syn på låneforholdet. Det avgjørende i nærværende sak er hvorvidt A helt frem til ultimo september måned år 2000 var i en slik tilstand at hun hadde en rimelig grunn for ikke å begjære oppreisning. Advokatfullmektig Hauge har opplyst at A først tok kontakt med henne dagen før begjæringen ble sendt. Slik saken er fremstilt finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at A helt frem til 25. september hadde en rimelig grunn for ikke å begjære oppreisning.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Da kjæremålet ikke har ført frem, skal tvistemålsloven §180 første ledd komme til anvendelse ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Retten finner at A må erstatte motpartens omkostninger da retten ikke finner grunn til å frita henne for erstatningsplikten. Advokat Kai Hallgren har krevet dekket omkostninger med kr 5.400 pluss merverdiavgift for arbeidet med undersøkelser og kjæremålstilsvar. Retten anser et salær på kr 2.500 som inkluderer merverdiavgift, som tilstrekkelig for en betryggende utførelse av tilsvaret.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse til B 2.500 - totusenfemhundre - kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, fra forfall til betaling skjer.