LB-2001-47
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-05 |
| Publisert: | LB-2001-00047 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-02491 M/59 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00047 M/03. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politiadjutant Per Zimmer) mot A (Forsvarer: Advokat Vegard Aaløkken). |
| Forfatter: | Lagdommer Trygve Schiøll, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Svein Dahl. 4 Meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Tiltalte A, bopel - - 76, Oslo, er født den *.*. 1967. Han er for tiden arbeidssøkende og får utbetalt netto ca 11.000 kroner pr måned. Han er gift og forsørger to barn. Han har en gjeld på ca 30.000 kroner
Siktede er ved Oslo politidistrikt den 4 november 1999 ilagt forelegg for overtredelse av
Vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3
hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlaget er følgende forhold:
Lørdag 17. april 1999 ca kl. 2345 i Pilestredet i Oslo, førte han personbil med reg. nr. - - -. Han var ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom da han holdt en hastighet som var for høy, sett hen til at gaten han kjørte i har svært mange utesteder og kjøringen skjedde på et tidspunkt hvor det typisk er mange personer, både edruelige og berusede som ferdes langs gatene. Kjøringen medførte personskade i form av ankelbrudd på en fotgjenger på vei over gaten.
A erklærte den 9 november 1999 at han ikke vedtok forelegget. Forelegget trer da i stedet for tiltalebeslutning.
Oslo byrett avsa 31 oktober 2000 dom med slik domsslutning:
A, f. *.*..67 dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd jf. §3 til en bot stor kr 8.000 - åttetusen - til fordel for statskassen. Hvis boten ikke kan betales eller tvangsinndrives er den subsidiære fengselsstraff 15 - femten - dager.
A har i rett tid påanket byrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 4 januar 2001 ble anken henvist til hovedforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt 4 oktober 2001. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Om det nærmere saksforhold vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Aktor har nedlagt slik påstand:
1. Tiltalte dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd, jf §3 til en bot stor kr 8.000.
2. Saksomkostninger ilegges med kr 10.000.
Forsvareren nedla slik påstand:
Tiltalte frifinnes.
Lagmannsretten legger følgende saksforhold til grunn:
Lørdag 17 april 1999 ca kl 2345 kjørte tiltalte som drosjesjåfør personbil - - - opp Rosenkrantzgt. I krysset Kristian IVs gate svingte han til høyre opp denne gate i retning Stortorvet, hvoretter han svingte til venstre inn i Pilestredet. Han har opplyst at hans hensikt var å svinge til høyre ved Oslo tinghus og kjøre opp Apotekergaten mot Akersgaten.
I Pilestredet, omtrent vis a vis utestedet Millers, som lå på venstre side av Pilestredet i nummer 5, støtte bilen sammen med fornærmede B. Ved sammenstøtet befant B seg litt ute i veibanen, antakelig et par skritt, og han ble etter sammenstøtet liggende på eller ved fortauskanten. Bilen, som stoppet umiddelbart, ble i følge politiets oppmåling stående på skrå med fronten 1,30 m fra fortauskanten.
B ble ved sammenstøtet påført et alvorlig, åpent brudd i ankelen. Han ble kjørt til Ullevål sykehus hvor han ble operert samme natt. Skaden har påført ham varig mén. Ut over ankelbruddet ble han ikke påført alvorlige skader.
Bilen fikk høyre speil revet av og ble påført en mindre bulk på høyre forskjerm.
Det er erkjent av fornærmede B at han var påvirket av alkohol. Han har opplyst at han over et tidsrom på 3-4 t etter kl 1800 hadde drukket seks flasker (0,33 l) pils. Til vakthavende lege hadde han oppgitt et noe større kvantum, men legen opplyste i sin forklaring for lagmannsretten at B hadde samarbeidet bra, hadde gjort rimelig greit rede for seg og virket ikke overstadig beruset.
Tiltalte har forklart at han hadde lav hastighet, både fordi han nettopp hadde svingt 90 til høyre opp Kristian IVs gate og umiddelbart deretter til venstre bort Pilestredet, og fordi han som drosjesjåfør hadde erfaring for at det var mange mennesker ute på denne tiden en lørdagskveld, spesielt i dette strøket. Han observerte da også mennesker på fortauet på begge sider og særlig utenfor Millers. Han forklarte at han så fornærmede, med en flaske i hånden, sammen med en annen person på fortauet på høyre side. Det var intet som tydet på at de to ville krysse gaten, men plutselig snublet fornærmede og falt mot bilen.
Fornærmede og en kamerat, C, har begge forklart at de var i ferd med å krysse Pilestredet, utenom fotgjengerovergangen, for å gå over til Millers, da de plutselig ble oppmerksom på bilen som kom i stor fart. C var nærmest bilen, men rakk å komme tilbake på fortauet. Fornærmede tok et skritt tilbake, men det ene benet ble sittende fast og deretter ble det «svart» for ham og han husker derfor lite av det som skjedde senere. Begge har benektet at fornærmede hadde en flaske eller annet i hånden. Heller ikke andre vitner har observert dette, og verken de to tilkalte polititjenestemenn eller de to dørvaktene på Millers så glasskår e.l etter ulykken.
Lagmannsrettens flertall, alle bortsett fra meddommer én, har kommet til samme resultat som byretten og har funnet at tiltaltes kjøring var uaktsom i vegtrafikklovens forstand. Ved aktsomhetsvurderingen tar flertallet utgangspunkt i at kjøringen foregikk i en sentrumsgate i Oslo en sen lørdagskveld med stor persontrafikk i en gate med utesteder. I et slikt trafikkbilde må enhver sjåfør være forberedt på at det kan komme folk ut i gaten, også folk som kan være beruset, og kjøringen må innrettes etter dette. Det var derfor etter flertallets mening ikke upåregnelig at noen ville forsøke å krysse gaten også utenom fotgjengerfeltet.
Tiltalte hadde fire års erfaring som drosjesjåfør i Oslo og måtte også derfor være klar over hvordan situasjonen kan være omkring utesteder på denne tid av døgnet. Han har selv som nevnt forklart at han så at det var mennesker på fortauet på begge sider av gaten og mange utenfor utestedet Millers. Selv om bilens fart neppe har vært så stor som antydet av et av vitnene, finner lagmannsrettens flertall at farten må ha vært for høy etter forholdene slik de var der og da. Det forhold at sammenstøtet resulterte i avrevet sidespeil og en bulk i skjermen, tilsier at bilen må ha hatt en fart definitivt over det som var forsvarlig. Ut fra disse skadene på bilen, ut fra skaden på fornærmede og basert på vitneforklaringene finner flertallet ikke at det er rimelig tvil om at fornærmede ble påkjørt mens han var i ferd med å krysse gaten eller i ferd med å trekke seg tilbake etter å ha forsøkt å krysse gaten, og at han ikke snublet eller falt på bilen.
At det er en streng aktsomhetsnorm som skal legges til grunn ved fortolkningen av vegtrafikklovens bestemmelser, er flere ganger fastslått av Høyesterett. Det vises blant annet til dom i Rt-1996-884 og Rt-1977-501. I sistnevnte dom legges det til grunn at aktsomhetsnormen i relasjon til straffeskyld ikke påvirkes av at mange andre bilister erfaringsmessig ville ha kjørt like uforsiktig.
Når det gjelder betydningen av at fornærmede forsøkte å krysse gaten utenfor fotgjengerovergangen, og at han var påvirket av alkohol, kan dette etter flertallets oppfatning ikke frita sjåføren fra et uaktsomhetsansvar. Dette prinsipp er også lagt til grunn av Høyesterett i Rt-2001-115.
Flertallets konklusjon er etter dette at tiltalte har utvist uaktsomhet ved sin kjøring slik at de subjektive vilkår for skyld er til stede. At de objektive vilkår er oppfylt, er ubestridt.
Lagmannsrettens mindretall, én meddommer, har funnet at det foreligger så vidt mye tvil i saken at dette bør komme tiltalte til gode. Hun legger til grunn at fornærmede og hans kamerat plutselig har gått ut i gaten. De har neppe sett seg til begge sider først slik de opplyste. Om fornærmede da falt mot bilen eller ble truffet av bilen mens han befant seg ute i veibanen, er etter mindretallets oppfatning ikke avgjørende. Det avgjørende er at fornærmede antakelig meget brått, og for sjåføren helt uforutsigelig, har befunnet seg i veibanen. Slik sett fortoner hendelsen seg mer som et hendelig uhell som sjåføren ikke kan lastes for. Mindretallet deler følgelig ikke flertallets oppfatning om at dette ikke var upåregnelig og at det var noe sjåføren måtte være forberedt på at kunne skje. Under enhver omstendighet er det på dette punkt så mye tvil at tiltalte av den grunn bør frifinnes.
Straffutmålingen.
Tiltalte er tidligere ustraffet.
Domfellelse for et forhold som tiltalte er funnet skyldig i, ville normalt ha medført strengere reaksjon enn bot. Det bemerkes i denne sammenheng at fornærmede er påført en varig skade, som han er plaget med ettervirkningene av. Når aktoratet i dette tilfellet ikke har nedlagt påstand om fengselsstraff, har dette sammenheng med at påtalemyndighetens opprinnelige reaksjon var et forelegg på 3.000 kroner. Lagmannsretten har på denne bakgrunn enstemmig kommet til at straffen overensstemmende med aktors påstand passende kan settes til en bot på 8.000 kroner.
Saksomkostninger.
Tiltalte er dømt etter samme bestemmelse som han ble dømt for i byretten. Bestemmelsen i strpl §436 annet ledd kommer derfor til anvendelse og saksomkostningene finnes passende å kunne settes til 3.000 kroner.
Dommen er avsagt med slik dissens når det gjelder skyldspørsmålet som det fremgår ovenfor.
Domsslutning:
1. A, f. *.*..67, dømmes for overtredelse av vtrl §31 første ledd, jf §3 til en bot av 8.000 -åttetusen- kroner til fordel for statskassen, subsidiært 15 -femten- dager fengsel.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 3.000 -tretusen- kroner.