Hopp til innhold

LB-2001-589 RG-2001-1063

Fra Rettspraksis


Instans: Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 2001-03-07
Publisert: LB-2001-00589 RG-2001-1063 (148-2001)
Stikkord: Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang: Hallingdal Heradsrett Nr 226/00 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00589 K/04.
Parter: Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Petter Mortvedt). Kjæremotpart: Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nøkleby).
Forfatter: Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Brit Seim Jahre
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §27, Domstolloven (1915) §180, §192, §27, §36, §38, §22, §23, §33, Foretaksregisterloven (1985) §3-1, Eiendomsmeglingsloven (1989)


Saken gjelder spørsmål om verneting.

Ved stevning av 20. september 2000 til Hallingdal herredsrett anla A søksmål mot 1) B Fauske og 2) NOR (nå Gjensidige NOR) Eiendomsmegling Buskerud AS som henholdsvis selger og eiendomsmegler ved As kjøp av hyttetomt på Geilo.

Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS påsto saken avvist på det grunnlag at selskapet ikke har verneting ved Hallingdal herredsrett.

Herredsretten avsa 20. desember 2000 kjennelse i saken med slik slutning:

1. Sak nr 226/00 ved Hallingdal heradsrett vert avvist i høve til Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS.

2. A betalar sakskostnadene til NOR Eiendomsmegling Buskerud AS med kr 7.800 innan 14 dagar frå forkynning med tillegg av 12 % årleg rente frå forfall og fram til betaling skjer.

Herredsrettens kjennelse bygger på at ingen av tvistemålslovens vernetingsregler i dette tilfelle ga grunnlag for å fremme søksmålet mot Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS ved Hallingdal herredsrett, hverken §22, §23, §27 eller §33. Videre fant herredsretten at saksøkerens subsidiære påstand om overføring av saken til en stedlig kompetent domstol ikke kunne tas til følge.

A har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, og har i det vesentlige anført:

Herredsrettens kjennelse bygger på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Den virker også lite begrunnet.

Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS avdeling Gol driver alminnelig eiendomsmeglingsvirksomhet fra sitt kontor på Gol. Utad fremtrer forretningen som et selvstendig eiendomsmeglerkontor på lik linje med ethvert annet meglerkontor i landet. Lov om eiendomsmegling §2-2 stiller også strenge krav for at et foretak skal kunne opprette avdelingskontor. Dette skal i så fall drives fra et fast kontorsted. Kontoret skal ha en faglig leder som enten er statsautorisert eiendomsmegler eller advokat, og det skal stilles sikkerhet som omfatter kontorets virksomhet. Det er ikke bestridt at kontoret på Gol oppfyller disse vilkår. Man driver selvstendig forretningsvirksomhet i den forstand at kontoret mottar eiendomsmegleroppdrag, signerer oppdragsskjemaer, slutter handler som megler mellom selger og kjøper, utferdiger kjøpekontrakter og gjør alt som en hvilken som helst eiendomsmeglerforretning ellers gjør. Det vises særlig til salgsoppgaven, hvor det på baksiden er oppført fire tilsynelatende likestilte avdelinger for «NOR Eiendomsmegling Buskerud AS», nemlig Drammen, Hokksund, Kongsberg og Gol. For publikum fremtrer dette som fire selvstendige forretninger. Så vidt vites er også denne meglingsvirksomheten organisert med selvstendige enheter, der hver forretning opptrer som en egen enhet under et stort konsern. Lederen av avdelingen bestemmer selv hvilke oppdrag kontoret skal påta seg, han har prokura osv, jf domstolsloven §192.

Dersom rettstilstanden skal være slik at disse meglerkontorene ikke kan saksøkes på sitt forretningssted, eller eventuelt på den formidlede eiendoms verneting, vil dette få dramatiske konsekvenser. Som eksempel nevnes DnB Eiendomsmegling som har sitt sete i Oslo. Dersom DnB Eiendomsmegling avd. Alta formidler salg av en eiendom i Alta, og saksforholdet for øvrig er som i nærværende sak, må kjøperen som bor i Alta ta ut stevning ved Oslo byrett. Hovedforhandlingen skal da holdes i Oslo, mens befaringen må foretas i Alta, osv. Dersom kjennelsen i denne saken blir stående, vil dette enten ha svært uheldige konsekvenser for publikum eller måtte føre til nye regler for bankmegling etc.

En utvidende tolkning av tvistemålsloven §22 tredje ledd kan gi grunnlag for å anse Hallingdal herredsrett som tvungent verneting for saken. Retten bør tolke bestemmelsen utvidende slik at den omfatter denne saks tema.

Også tvistemålsloven §23 påberopes. Det vises særlig til bestemmelsens første ledd nr. 1 (a). Søksmålet gjelder eiendommens rettighet til å kople sine vann- og avløpsrør til et ledningssystem utenfor selve eiendommens grenser. Megleren har gitt gale opplysninger om dette forholdet, og vernetingsreglene bør tolkes slik at også søksmålet mot megleren i dette tilfellet kan anlegges ved den faste eiendoms verneting.

Tvistemålsloven §27 om forretningsverneting påberopes. Både første og annet ledd kan anvendes. Det vises til Rt-1964-1023 og Rt-1990-243. Når Tore Schei skriver på side 170 i kommentarutgaven til tvistemålsloven at et selskap «trolig» bare har ett forretningssted i relasjon til §27, bygger hans vurdering på en antakelse om at et stort forsikringsselskap har en rekke mindre avdelingskontorer spredt omkring, og at det er forskjell på virksomheten og dennes omfang. Forholdet er imidlertid annerledes for bankmeglernes virksomhet, hvor man tvert i mot har en rekke like virksomheter som drives på forskjellige steder på nøyaktig samme måte og som selvstendige, uavhengige driftsenheter i forhold til publikum. Kjøperen er uvitende om at han, dersom han kjøper en eiendom gjennom Gol-kontoret, må anlegge søksmål i Drammen, fordi styret i Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS tilfeldigvis har sitt sete der. Den eneste fornuftige løsningen må være at hver enkelt virksomhet kan saksøkes på forretningsstedet.

Tvistemålsloven §27 annet ledd hjemler søksmål mot en avdeling der denne har sitt kontor, dersom den har særskilt styre. Ved tolkning av begrepet særskilt styre kan det ut fra almene hensyn ikke stilles strenge krav. Det må være nok at virksomheten drives som en enhet med egen bevillingsinnehaver etc. i henhold til lov om eiendomsmegling.

Ordlyden i tvistemålsloven §33 tilsier også ovenstående tolkning av lovens §22 og §23.

Når det gjelder domstolsloven §38 har saksøkte nr. 1 vedtatt Hallingdal herredsrett som verneting. Dette hevdes også å være den faste eiendoms verneting i denne saken. Hallingdal herredsrett bør kunne ta stilling til begjæringen om overføring av saken.

Endelig vises til domstolsloven §36, hvoretter domstolen eventuelt av eget tiltak skulle ha avvist søksmålet mot saksøkte nr. 2. Når dette ikke skjedde, har det medført ekstra og unødige kostnader som det neppe i sin helhet kan være korrekt å pålegge saksøkeren å erstatte.

A har nedlagt slik påstand:

1. Hallingdal herredsretts avvisningskjennelse av 20.12.00 i sak nr. 226/00 oppheves og søksmålet mot saksøkt nr. 2 tillates fremmet ved Hallingdal herredsrett.

2. Saksøkeren/den kjærende part tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålet og avvisningsspørsmålet for herredsretten med til sammen kr 15.000,-.

Kjæremotparten, Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS, har i det vesentlige anført at herredsrettens kjennelse er riktig, og viser til rettens begrunnelse. Det bemerkes at A ikke har noe reelt behov for å saksøke Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS i samme sak som mot selgeren av eiendommen. Den økonomiske realitet i saken er et forhold mellom selger og kjøper. Bare hvis selgeren ikke hadde vært søkegod, hadde eventuelt erstatningsbetingende forhold fra meglerens side vært av betydning.

Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS har nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. A betaler saksomkostninger vedrørende kjæremålet til Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS med kr 2.000,- med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommerne Hermansen og Jahre, er kommet til samme resultat som herredsretten, og slutter seg til herredsrettens begrunnelse. Flertallet skal for øvrig bemerke:

Etter tvistemålsloven §27 første ledd kan den som «driver handel, fabrik, haandverk, rederi eller anden forretning fra et fast forretningssted og avslutter retshandler umiddelbart fra dette», saksøkes på «forretningsstedet, naar søksmaalet reiser sig av forretningen». Bestemmelsen gir altså adgang til å saksøke den forretningsdrivende på det faste forretningsstedet.

Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS driver virksomhet av den art som omfattes av §27. I henhold til firmaattesten er selskapet forretningskommune og -adresse Drammen, jf foretaksregisterloven §3-1. Etter flertallets syn må også det faste forretningsstedet i forhold til tvistemålsloven §27 være Drammen.

Selskapet har et avdelingskontor på Gol. For at en avdelings forretningssted skal kunne brukes som verneting, er det et vilkår at avdelingen står under «særskilt styre», jf tvistemålsloven §27 annet ledd og Skoghøy: Tvistemål, side 238 - 239. Avdelingskontoret på Gol har ikke et slikt særskilt styre, og bestemmelsen hjemler da ikke adgang til å saksøke meglerforetaket ved Hallingdal herredsrett i h t bestemmelsens annet ledd.

Flertallet er også enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for å anse avdelingskontoret på Gol som saksøktes faste forretningssted etter §27 første ledd. Flertallet slutter seg således til bemerkningene på side 170 i Schei: Tvistemålsloven I, der det er antatt at løsningen trolig må være at selskapet har ett fast forretningskontor i relasjon til denne vernetingsbestemmelse. Dersom avdelingskontoret på Gol skulle anses som et eget fast forretningskontor i denne sammenheng, ville det hatt som konsekvens at regelen i §27 annet ledd i realiteten ble bortfortolket.

Flertallet kan ikke se at avgjørelsen i Rt-1990-243 kan lede til et annet resultat. Problemstillingen der var om det i en sak om oppsigelse eller avskjed fra arbeidsforhold var statsbedriften NSB som måtte saksøkes, eller om arbeidstakeren kunne saksøke NSB Reisebyrå, hvor saksøkeren hadde hatt sin stilling. Høyesteretts kjæremålsutvalg sluttet seg til lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §27, om at reisebyrået måtte anses å drive «handel» i h t tvistemålsloven §27. De spørsmål som er omtvistet i nærværende sak, ble ikke drøftet av kjæremålsutvalget.

Flertallet kan som herredsretten heller ikke se at de øvrige påberopte lovbestemmelser kan gi grunnlag for å saksøke meglerforetaket for Hallingdal herredsrett. Når det gjelder tvistemålsloven §22, nøyer flertallet seg med å vise til herredsrettens begrunnelse. Det er ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen utvidende, slik det framholdes i kjæremålserklæringen. Saken mot meglerforetaket kan heller ikke anlegges ved den faste eiendoms verneting etter §23. Saken gjelder i følge stevningen erstatningskrav mot megleren som følge av at kjøperen skal ha fått gale opplysninger i salsgsprospektet og muntlig, hvoretter kjøperen ble påført merkostnader i form av avgifter og utgifter til vann- og avløpsledninger. Dette faller utenfor området av denne vernetings- bestemmelse. Flertallet viser endelig til herredsrettens bemerkninger om at heller ikke tvistemålsloven §33 kan begrunne at saken anlegges for Hallingdal herredsrett.

Flertallet tilføyer at det er gode grunner for at saken mot meglerforetaket bør behandles for Hallingdal herredsrett, der tomten ligger og der søksmålet mot selgeren av tomten er anlagt. Dette må imidlertid i tilfelle løses ved å søke saken overført til Hallingdal herredsrett etter domstolloven §38 etter at den er anlagt ved riktig verneting.

Mindretallet, lagdommer Langseth, er, riktig nok under tvil, kommet til et annet resultat enn herredsretten, og bemerker:

Ut fra de opplysninger som er gitt om Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS' kontor på Gol, må kontoret anses for å oppfylle de vilkår som loven etter sin ordlyd stiller. Foretaket har et fast driftssted på Gol, hvorfra det driver «handel ... eller anden forretning» og «avslutter retshandler umiddelbart fra dette» ved å inngå avtaler om meglingsoppdrag.

Mindretallet anser ikke vilkåret om at rettshandler må sluttes umiddelbart fra forretningsstedet som knyttet til den avtale om kjøp av eiendom som i den konkrete saken ble inngått på meglerkontoret. Dette kan ikke ses å utelukke bruk av forretningsvernetinget etter §27 første ledd, idet vilkåret om at søksmålet må «reise sig av forretningen», likevel er oppfylt. Det bemerkes i denne forbindelse at også søksmål om krav om erstatning utenfor kontraktsforhold i følge lovforarbeidene kan anlegges ved vernetinget, jf Schei: l. c. side 170 og Skoghøy: Tvistemål, side 239 note 114.

Når mindretallet er i tvil om resultatet, skyldes det dels at den tolkning av §27 første ledd som mindretallet legger til grunn, fører til at §27 annet ledd nærmest blir uten selvstendig betydning, dels at tolkningen er i strid med uttalelsen hos Schei: l. c. side 170 om at et selskap «trolig» bare har ett forretningssted. Mindretallet finner imidlertid støtte for sitt resultat i Rt-1990-243. Saken gjaldt videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å stadfeste Stavanger byretts beslutning om å fremme søksmål mot NSB reisebyrå om en tvist som reiste seg av den lokale avdeling i Stavanger. NSB Reisebyrå anførte forgjeves at Oslo byrett var riktig verneting, bl.a. fordi NSBs styre holder til i Oslo.

Etter dette finner mindretallet at søksmålet kan fremmes for Hallingdal herredsrett, også for så vidt gjelder Gjensidige NOR Eiendomsmegling Buskerud AS. Mindretallet er oppmerksom på at dette resultat også kan oppnås ved anvendelse av domstolsloven §38 etter at sak er anlagt ved Drammen byrett, men peker på at denne løsning innebærer at saksøkeren må betale rettsgebyr for et nytt søksmål.

Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten er enstemmig kommet til at partene bør bære hver sine omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten, etter unntaksregelen i tvistemålsloven §175 første ledd, jf §180 annet ledd for herredsretten, og etter unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd in fine for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens syn er avvisningsspørsmålet vedrørende spørsmålet om forretningsvernetinget, jf tvistemålsloven §27, tvilsomt. Den foreliggende rettspraksis kan også gi grunnlag for ulike tolkninger, noe dissensen illustrerer.

Kjennelsen er avsagt under slik dissens som fremgår av det ovenstående.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse, slutningen punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.