LB-2001-611
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-20 |
| Publisert: | LB-2001-00611 |
| Stikkord: | Fritak for militærtjeneste |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr 00-00576 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00611 A/02. Anken blir nekta fremja til Høgsterett; HR-2001-00814. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Haugen). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann). |
| Forfatter: | Førstelagmann Nils Erik Lie, formann. Lagdommer Jørgen Fr Moen. Byrettsdommer Sissel Rostad |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf militærnekterloven §1.
A, født *.*. 1978, er ansatt som hjelpearbeider ved X AS i Y. Han er oppvokst i Y sammen med sin mor og sin tyrkiske far. Faren døde i 1997. A er troende muslim.
A møtte til sesjon 15. mars 1996. På klassifiseringsskjemaet krysset han av marinen som ønsket våpenart. Han krysset av alternativet nei på spørsmålet om han ville søke om fritak for militærtjeneste.
A møtte til førstegangstjeneste 6. januar 1999 på Eggemoen. Han ble da erklært midlertidig tjenesteudyktig og fikk 6 måneders utsettelse med avtjening av verneplikten. Det legges til grunn at dette dels skyldes at moren hadde psykiske problemer og trengte ham hjemme og dels at han ved ankomst til tjenestestedet fikk alvorlige fysiske og psykiske problemer ved møtet med uniformerte og bevæpnede soldater. Det legges videre til grunn at han blant annet fikk pusteproblemer og var ute av stand til å sove sammen med de andre rekruttene. Han overnattet i vaktbua og reiste hjem dagen etter ankomsten.
Den 22. juni 1999 søkte A om siviltjeneste på grunnlag av pasifistisk grunnsyn.
A ble 14. juli 1999 avhørt ved Rygge lensmannskontor. Avhørsrapporten inneholder blant annet følgende avsnitt:
Han er imot bruk av våpen og vold mot andre mennesker og tar også avstand fra at andre tyr til disse midler som konfliktløsning.
Søkeren er ikke motstander av at Norge har et væpnet forsvar, men vil ikke selv være en del av det. Søkeren er ikke motstander av at Norge er medlem av NATO, men vil ikke selv deltatt i fredsbevarende styrker.
Søkeren er sterkt imot masseødeleggelsesvåpen. Søkeren er motstander av at NATO kan bruke masseødeleggelsesvåpen.
Dette er en absolutt overbevisning søkeren har.
Han mener han ikke kan gjøre noen form for militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin alvorlige og endelige overbevisning.
Ved påtegning av 22. juli 1999 fra Justisdepartementet ble As søknad om fritak for militærtjeneste avslått. Departementet la særlig vekt på det avsnitt i politirapporten hvor A gir uttrykk for at han ikke er motstander av at Norge har et væpnet forsvar eller at Norge er medlem av NATO selv om han ikke selv vil være en del av forsvaret eller delta i fredsbevarende styrker.
Staten v/Justisdepartementet tok 28. juni 2000 ut stevning mot A for Moss byrett som 28. desember 2000 avsa dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede.
A har i rett tid påanket byrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita A, f. *.*..78, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3 §1 er tilstede.
Staten v/Justisdpartementet har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Moss byretts dom stadfestes.
Ankeforhandlingen ble holdt i Moss 17. april 2001. Ankende part møtte og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
Vilkårene for fritak er oppfylt. Han kan ikke gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, jf militærnekterloven §1.
Staten har bevisbyrden for at lovens vilkår ikke er oppfylt. Bevisbyrden er like streng som ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaker.
Det er As overbevisning slik den kommer frem i lagmannsretten, som skal legges til grunn, selv om også hans tidligere uttalelser og adferd har en viss betydning.
Fra han var 8-10 år til han var 17 år gikk han på Koran-kurs i moskeen i Y og fikk opplæring av immanen. Kursene varte 3 timer hver lørdag og søndag og hver dag med skolefri. Han er troende muslim og ber regelmessig.
Han har en sterk overbevisning om at han må følge Koranens bud om at det er synd å ta liv. Dette utelukker at han kan utføre noen form for militærtjeneste. Konflikter, også av militær art, må løses ved bønn og andre fredelige midler, aldri ved bruk av våpenmakt.
Han er også, uavhengig av sin religiøse holdning, av fredsommelig natur og aksepterer ikke noen form for bruk av vold. Han anser det som bortimot sikkert at han ikke vil ty til vold selv i så ekstreme situasjoner som ved angrep på moren, samboeren eller moskeen, og det selv om menneskeliv kan gå tapt på grunn av angrepet.
Han er motstander av at Norge har et militært forsvar og at landet er medlem av NATO. Han tar avstand fra at andre deltar i forsvaret og vil, ved argumentasjon, søke å hindre dette. Siden Norge er et demokrati, må likevel hver enkelt person selv avgjøre om vedkommende vil avtjene verneplikten.
Før han ble innkalt til førstegangstjeneste, hadde han ikke tenkt over disse spørsmål. Han hadde ingen kjennskap til muligheten for å søke fritak med avtjening av siviltjeneste. Han ble orientert om disse forhold i samtale med en kamerat etter at han var blitt dimittert i januar 1999. Den pasifistiske holdningen utviklet seg sterkt etter disse samtalene og dette førte til søknaden om siviltjeneste i juni 1999.
Innholdet i hans overbevisning tilfredsstiller vilkårene i militærnekterloven §1.
Det er også tilfelle hva angår fasthet og alvor i overbevisningen. Den har vært fast og sterk helt siden han var inne til førstegangstjeneste i januar 1999 og har vært uttrykt slik så vel overfor politiet som i byrett og lagmannsrett. Forekommer det mindre uoverensstemmelser, skyldes dette knapp formulering av et langt politiavhør, misforståelser eller hans mangelfulle evne til å uttrykke seg muntlig om så vanskelige spørsmål.
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i hovedtrekk anført:
Byrettens dom er riktig både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse. A har ikke en slik alvorlig overbevisning som loven krever og den mangler den nødvendige fasthet og styrke.
As overbevisning kan synes situasjonsbetinget. Det fremgår av byrettens dom at han kan tenke seg å forsvare den muslimske tro med militære midler. Det må videre legges til grunn at andre forhold enn pasifisme er grunnlaget for As overbevisning, særlig hensynet til moren og generell motvilje mot militærlivet. Da ligger overbevisningen innenfor det som i rettspraksis er betegnet som den subjektive norm, jf Rt-1996-509 på s 511 og Rt-1997-407 på s 409-410. Overbevisningens innhold tilfredsstiller da ikke lovens vilkår.
Heller ikke overbevisningens styrke og fasthet tilfredsstiller lovens krav. A møtte til sesjon og førstegangstjeneste uten tanke på å søke fritak. Først senere har han, etter eget utsagn, utviklet et pasifistisk grunnsyn. Det foreligger glidninger i As forklaringer både når politiforklaringen sammenholdes med det han uttalte i byretten og når disse forklaringene sammenholdes med uttalelsene i lagmannsretten.
A har ikke foretatt noen grundig gjennomtenkning eller intellektuell bearbeidelse av spørsmålet om søknad om fritak. Han har ikke satt seg inn i problemstillingen ved lesning og heller ikke drøftet den med andre. Han har normale intellektuelle forutsetninger og burde kunnet gå vesentlig grundigere inn i problemstillingen.
Dette innebærer at lovens krav til overbevisningens fasthet og styrke ikke er oppfylt.
Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som byretten og som i det vesentlige kan slutte seg til dens begrunnelse, bemerker:
Militærvesenet er basert på tvungen verneplikt. Unntak er hjemlet i militærnekterloven §1. Her er vilkåret for fritak at en vernepliktig «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning».
Anvendelse av unntaksbestemmelsen forutsetter at mannskapet har en grunnleggende pasifistisk holdning. Etter rettspraksis stilles det strenge krav til så vel overbevisningens innhold som til dens fasthet og styrke, jf eksempelvis Rt-1979-1544 på s 1547.
Staten har bevisbyrden for at vilkårene i militærnekterloven §1 ikke er tilstede. Det skal legges til grunn den samme strenge bevisbyrderegel som ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaker.
Det er innholdet i mannskapets overbevisning slik det fremtrer under ankeforhandlingen som skal legges til grunn. Ved vurderingen av om lovens krav til overbevisningens fasthet og styrke er oppfylt, må også legges vekt på mannskapets tidligere adferd og forklaringer.
A har for lagmannsretten forklart at han på religiøst og pasifistisk grunnlag er absolutt motstander av våpenbruk, også i ekstreme situasjoner hvor nærstående personer blir angrepet. Han ga videre uttrykk for at han var så godt som helt sikker på at bruk av våpen fra hans side var utelukket også for å forsvare den muslimske tro, også om dette ble krevet av immanen. Han er motstander av at Norge har et militært forsvar og at landet er medlem av NATO. Han er også sterkt kritisk til at andre avtjener militærtjeneste. Et hvert angrep, også av militær art, må møtes ved bønn eller andre fredelige midler.
På grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen, særlig As forklaring, finner lagmannsretten at innholdet i hans overbevisning tilfredsstiller kravene i militærnekterloven §1.
Retten finner derimot at lovens krav til overbevisningens fasthet og styrke ikke er oppfylt. Ved denne vurdering legges særlig vekt på følgende forhold:
A møtte til sesjon i mars 1996 uten tanke på å søke fritak for militærtjeneste. Han besvarte klassifiseringsskjemaets spørsmål om han ville søke fritak benektende og oppga Marinen som ønsket våpengren.
Han ble i 1998 innkalt til førstegangstjeneste og møtte frem i januar 1999 med sikte på å avtjene militærtjenesten på vanlig måte. Han ga da ikke uttrykk for noe ønske om å oppnå fritak. Av hensynet til moren og på grunn av psykiske problemer ved møtet med militærlivet fikk han 6 måneders utsettelse med førstegangstjenesten, men var innforstått med at han deretter måtte gjennomføre tjenesten. Først senere, etter samtaler med en kamerat, ble ønsket om å søke fritak utviklet.
As uttalelser overfor politiet og domstolene synes å tyde på en glidning i hans standpunkter.
Under politiavhøret ga han, ifølge avhørsrapporten, uttrykk for at han ikke var motstander av at Norge hadde et væpnet forsvar eller at landet var medlem av NATO. Lagmannsretten legger likevel begrenset vekt på disse utsagn. Rapporten er kortfattet og det er mulig at nyansene i As forklaring ikke har kommet klart frem.
Ifølge byrettens dom ga A i sin partsforklaring uttrykk for at han ikke ville utelukke våpenbruk for å forsvare sin islamske tro hvis fredelige midler hadde vist seg nytteløse.
Disse uttalelser avviker fra den klart pasifistiske overbevisning A har gitt uttrykk for i sin forklaring for lagmannsretten. Dette kan reise tvil om fastheten i hans overbevisning.
For lagmannsretten forklarte A at han verken ved lesning eller på annen måte hadde orientert seg om de problemstillinger som pasifisme og fritaksspørsmålet reiser. Etter rettens syn har han de nødvendige intellektuelle forutsetninger for dette.
A ga i sin partsforklaring også uttrykk for at han ville søke kontakt med eksisterende organisasjoner som var motstander av militærvesenet. Han hadde imidlertid ikke hittil rettet noen henvendelser til eller kjennskap til navnet på noen slik organisasjon.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.