LB-2001-619

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-01
Publisert:	LB-2001-00619
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr 00-00628 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00619 A/01 og LB-2001-00620 A/01.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Duesund). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Nina Wang Bredoch).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Byrettsdommer Janne Tennøe
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §168, §246, §247, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-3, §3-5b, §3-6, §145, §249, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, §3-2, §3-5, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Ved stevning av 17. august 2000 til Eiker, Modum og Sigdal herredsrett har B reist søksmål mot A med påstand om å bli tilkjent 85.180 kroner i erstatning og oppreisning fastsatt etter retts skjønn. Grunnlaget for kravene er at A har inngitt en etter hennes mening falsk anmeldelse mot henne for brevbrudd og dokumentfalsk.

Partene er fysioterapeuter. B har siden 1982 - avbrutt av svangerskap og en sykemeldingsperiode - drevet sin virksomhet under navnet X. I 1996 søkte hun i konkurranse med blant andre A om et 50% driftstilskudd fra Sigdal kommune. Tilskuddet ble tilbudt A, som etablerte seg og startet sin virksomhet under navnet Y. B mente seg forbigått ved tildelingen av driftstilskuddet og klaget over avgjørelsen. Hun fikk medhold i klagen og ble ansatt i en halvdagsstilling som fysioterapeut i kommunen.

B har forklart at hun i januar 1998 mottok og åpnet en konvolutt som viste seg å inneholde en behandlingsrekvisisjon hos A. Hun omadresserte konvolutten til ham og la den i en postkasse. Hun har videre forklart at hun noe senere på ny mottok en konvolutt, som inneholdt to behandlingsrekvisisjoner hos A, og hun la merke til at timetallet var endret på i hvert fall én av rekvisisjonene. Hun viste den til en kollega, C. De foretok seg imidlertid ikke noe mer med dette, og B omadresserte konvolutten til A, slik som hun hadde gjort det forrige gang. Mot slutten av februar 1998 mottok B igjen en konvolutt som inneholdt en av As rekvisisjoner. Pasientens navn var D, og rekvirerende lege var dr. E. Hun la merke til at rekvisisjonen opprinnelig hadde omfattet 12 behandlinger à 45 minutter, og at tallene var blitt endret til å gjelde 20 behandlinger à 60 minutter. B oppsøkte igjen C, og deretter henvendte hun seg til dr. E. Dr. E reagerte på at rekvisisjonen hans var blitt endret, og han tok umiddelbart forholdet opp med A. A nektet for å ha foretatt endringene.

Deretter ringte A til B og C, og, etter å ha rådført seg med lensmannskontoret, bestemte han seg for å anmelde B. Anmeldelsen ble inngitt den 6. mars 1998 til Øvre Eiker lensmannskontor, der den ble tatt imot av lensmannsbetjent Trond Berntsen. Ifølge anmeldelsen begjærte A B tiltalt og straffet for å ha åpnet og lest hans post, samt å diskutere innholdet med en tredjeperson.

Anmeldelsen fra A ble etterfulgt av en rekke andre anmeldelser. B anmeldte A for å ha inngitt falsk anmeldelse mot henne, og i tillegg klaget hun ham inn for Norske Fysioterapeuters Forbund (NFF). Dr. E anmeldte A for dokumentfalsk, Rikstrygdeverket anmeldte A for grovt bedrageri og falsk forklaring. A anmeldte Bs ektefelle for å ha kjørt motorsykkel uten førerkort, og han anmeldte dessuten etterforskeren på lensmannskontoret, lensmannsbetjent F, noe som førte til at saken ble overført til et annet politidistrikt. Her trakk etterforskningen ut, og B engasjerte derfor et privat etterforskingsbyrå, Thune Security, for å få den vurdert, og for å få saken avsluttet på rask og riktig måte.

Anmeldelsen mot B ble henlagt den 3. august 1999 da allmenne hensyn ikke krevde påtale. Etter klage fra B ble henleggelsesgrunnlaget omgjort til «intet straffbart forhold er bevist». De øvrige anmeldelsene var ikke påtalemessig avgjort da herredsretten avsa sin dom.

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa den 13. desember 2000 dom med denne domsslutning:

1. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse å betale i erstatning og oppreisning til B kr 65.000,- -sekstifemtusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 21. august 2000 og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Det nærmere saksforholdet - herunder As anmeldelse av 6. mars 1998 - fremgår av herredsrettens dom.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde bevisbedømmelsen. B har erklært motanke for så vidt gjelder erstatningsbeløpets størrelse.

Ankeforhandlingen ble avholdt den 15. og 16. mai 2001 i Drammen tinghus. Partene møtte og avga forklaring. Fem vitner ble avhørt. Dokumentasjon ble foretatt som rettsboken viser. Samtlige anmeldelser er nå henlagt. For øvrig står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, A, har sammenfatningsvis anført:

A bestrider at han har inngitt noen falsk anmeldelse mot B. Denne beskyldningen er fremsatt som en del hennes vedvarende personforfølgelse av ham. Forfølgelsen har som bakgrunn at hun føler seg forbigått fordi han ble tildelt det kommunale driftstilskuddet. I klagen over denne avgjørelsen trakk hun inn både konsesjons- og førerkortsaken hans. Senere har hun anmeldt ham til politiet for å ha inngitt falsk anmeldelse, og hun har innklaget ham for NFF. Hun var rask med å antyde at A snøt trygdekontoret for penger. Da etterforskningen stanset opp, engasjerte hun en privat etterforsker. Fortsatt gir hun seg ikke, til tross for at politiet har henlagt hennes anmeldelse etter bevisets stilling. Hun fortsetter ufortrødent å forfølge ham med et sivilt søksmål.

A hadde grunn til å anmelde B for overtredelse av straffeloven §145. Hun hadde ved flere anledninger åpnet post til ham. At dette kunne skje ved en feil, aksepterer A, og han foretok seg da heller ikke noe i forbindelse med de første brevåpningene. Imidlertid var det grunn til å reagere da hun i tillegg til å åpne brevet, leste det og foreviste og diskuterte innholdet med andre personer. På dette grunnlaget mente A at hun har hadde gjort noe straffbart, og han hadde derfor foranledning til å anmelde forholdet til politiet for å få dette etterforsket og avklart. At saken ble henlagt etter bevisets stilling, er ikke avgjørende. Det er ikke uvanlig at en anmeldelse henlegges, uten at anmelderen dermed har gjort seg skyldig i falsk anmeldelse.

A har for øvrig aldri ment å anmelde B for dokumentfalsk, og slik kan anmeldelsen heller ikke tolkes. Den avsluttes uttrykkelig med at han begjærte henne tiltalt og straffet for å ha åpnet og lest posten hans, samt bragt den ut til og diskutert innholdet med andre. På lensmannsbetjentens forespørsel uttalte A at han manglet konkrete bevis for at B hadde foretatt endringen på rekvisisjonen, og at han derfor ikke ville anmelde henne for dette forholdet. Dette bekreftet lensmannsbetjenten i sin vitneforklaring for lagmannsretten. I tillegg gjentok A dette i et senere avhør. At noen enkeltformuleringer i anmeldelsen isolert sett kan forståes annerledes, kan ikke gi tilstrekkelig grunnlag for å forstå den på noen annen måte. Gjerningsbeskrivelsen er gjort av lensmannsbetjenten på grunnlag av samtalen før det formelle avhøret ble nedtegnet og er således ikke As ord.

A har aldri sagt til C at B hadde endret rekvisisjonen, og at han ville anmelde henne for dette. Riktignok sa C dette til politiet, men hun husket ikke denne uttalelsen lenger i herredsretten. At hun nå - i lagmannsretten - skal huske den samme uttalelsen, og at hun i virkeligheten også skal ha husket den da hun avga forklaring for herredsretten, men ble forvirret av prosessfullmektigens spørsmål, er lite trolig. Da hun fikk politiforklaringen lest opp, hadde hun ikke noe annet valg enn å si at hun husket saken bedre under avhøret på lensmannskontoret. Dessuten er avhøret protokollert av lensmannsbetjent F, som hadde en forutinntatt holdning mot A, og som av den grunn ble tatt av saken Det finnes en rekke tilfeller hvor kommunikasjonen slår feil, og unøyaktigheter oppstår. Når B har fått forståelsen av å være anmeldt også for dokumentfalsk, må dette bero på en misforståelse av den informasjonen som hun fikk.

Det vil være en forhastet slutning å legge til grunn at A har foretatt endringene selv, noe som herredsretten nærmest forutsetter. Det foreligger ingen bevis for dette, og B kan ikke med sikkerhet påstå det. Andre kan ha gjort endringen, og rekvisisjoner endres ofte i samråd med lege eller sykehus. Dette er ingen stor sak. Endringen har iallfall passert trygden, som har anvist behandlingen på grunnlag av de endrede tallene. At B benekter å ha endret rekvisisjonen, er ikke noe avgjørende bevis for at A har gjort det.

Det må etter dette legges til grunn at A verken har inngitt falsk ameldelse mot B eller har fremsatt ærkrenkende beskyldninger mot henne.

Subsidiært anfører A at erstatningskravet er for høyt. B har lagt saken alt for bredt an, noe som har medført unødvendige ekstraomkostninger. Særlig var det unødvendig å engasjere Thune Security. Det er uinteressant hva en privatetterforsker måtte mene om saken, men forholdet sier litt om Bs skjønn og vurderingsevne. Det vesentlige for henne er å få kunngjort i lokalpressen at hun har vunnet saken. Saken bunner i en bygdekrangel om en ansettelse, og den har etter hvert fått helt uforholdsmessige dimensjoner. Anmeldelser skjer stadig, og saker blir ofte henlagt. Som regel reiser ikke den anmeldte sak av den grunn. Poenget med å føre saken er at A skal tas.

Til saksomkostningene anføres at ankemotparten har brukt unødig mange timer til å forberede saken.

A har nedlagt denne påstand:

I hovedanken:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

I motanken:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, B har sammenfatningsvis anført:

Det foreligger to ansvarsgrunnlag. A har for det første overtrådt straffeloven §168, et forhold som gir B krav på erstatning etter bestemmelsene i skadeserstatningsloven §3-3 jf. §3-2. Hans opptreden rammes dessuten av straffeloven §246 og §247. A har ikke engang forsøkt å føre sannhetsbevis, og han har bevisbyrden for at beskyldningene er sanne. B har derfor krav på erstatning og oppreisning også etter reglene skadeserstatningsloven §3-6.

A har mot bedre vitende søkt å pådra B siktelse eller fellelse for en straffbar handling, og han har dermed overtrådt straffeloven §168. Bestemmelsen rammer den som ved falsk anmeldelse eller på annen måte søker å pådra en annen en siktelse. Overtredelsen innskrenker seg ikke bare til det å inngi falsk anmeldelse. At A ikke krevet straff for dokumentfalsk, er uten betydning for erstatningsansvaret.

Et mulig motiv for A til å anmelde B var at han var redd for selv å bli siktet for bedrageri mot trygdekontoret ved bruk av forfalskede rekvisisjoner. Derfor anmeldte han B ut fra den tankegangen at angrep er det beste forsvar. I den utstrekning det ikke foreligger en anmeldelse, må iallfall anmeldelsen være å betrakte som en forklaring. Han trakk den konklusjon at det forelå en straffbar brevåpning. B nevnes riktignok ikke med navn, men hun kan identifiseres, og det er tilstrekkelig til å konstatere ansvar, jf. Anders Bratholm og Magnus Matningsdal: Straffeloven Kommentarutgave, bind II side 338, 339 og 370. Skyldkravet er forsett, jf. Bratholm og Matningsdal side 374.

Det er ingen tvil om at B ble anmeldt for dokumentfalsk. Slik må anmeldelsen tolkes, både ut fra sin egen tekst og ut fra den sammenhengen som anmeldelsen inngår i. Av overskriften fremgår at B skal ha gjort forandringer i rekvisisjonen. Lensmannsbetjent Berntsen må ha fått denne forståelsen på grunnlag av As fremstilling. At Berntsen i lagmannsretten endret forklaring på dette punktet, må tillegges mindre vekt. Avgjørende er hvorledes han oppfattet anmeldelsen da den ble inngitt.

At A mente B stod bak endringene, bekreftes dessuten av hendelsesforløpet forut for anmeldelsen. Han hadde ringt både B og C. I begge telefonsamtalene beskyldte han B for å stå bak endringene, og at han hadde til hensikt å anmelde henne for dette. I juni 1998 forklarte C seg uoppfordret om dette. Dette var kort tid etter begivenhetene, og det er derfor naturlig at hun husket dette bedre den gang.

Også etter anmeldelsen har A kastet mistanken mot B. I et senere politiavhør benektet han selv å ha gjort noen endringer i rekvisisjonen. Dr. E hadde heller ikke endret rekvisisjonen og heller ikke pasienten. Da gjenstod kun B som mulig gjerningsperson, og A sa da også at han mistenkte henne for å ha noe med dette å gjøre. Da foreligger falsk anmeldelse eller falsk forklaring.

At forklaringen eller anmeldelsen om dokumentfalsk var bevisst usann, er en oppfatning som også støttes av Rikstrygdeverket, lensmannsbetjent F og G i Thune Security. Samtlige anser det som mest sannsynlig at A har foretatt endringene selv. Dertil kommer at han kunne ha et økonomisk motiv for en slik handlemåte.

At A senere sier at han ikke hadde tenkt å anmelde B for dokumentfalsk, må tillegges liten vekt. Denne presiseringen kom da han allerede var anmeldt for overtredelse av straffeloven §168. Da hadde han all grunn til å gå tilbake på hva han hadde ment tidligere. Dessuten er A generelt lite troverdig, noe som bekreftes av hans opptreden under konsesjonssaken, førerkortsaken, anmeldelsen av F og av Bs ektefelle. Anmeldelsen av B er en del av hans handlingsmønster.

Også As anmeldelse av B for ulovlig brevåpning var bevisst usann og derfor en overtredelse av straffeloven §168. Konvolutten var adressert til X, ikke til Y. Han hadde derfor ingen grunn til å tro at hun hadde begått noen straffbar handling ved å åpne den. Han visste at posten fra tid til annen ble feiladressert, noe som han aldri hadde reagert på tidligere. Reagere gjorde han først da spørsmålet om endringen av rekvisisjonen kom opp. Også her ser angrep ut til å ha vært vurdert som det beste forsvar. Beskyldingen om at hun skulle ha åpnet hans post på en straffbar måte i den hensikt å sverte ham, er det ingen holdepunkter for. Han konstruerer et motiv hos henne som ikke er der.

As beskyldninger mot B er - i tillegg til å være en falsk anmeldelse - ærekrenkende, og ærekrenkelsene danner et eget ansvarsgrunnlag. En påstand om at en annen har begått en straffbar handling hører til de typiske ærekrenkelser som rammes både av straffeloven §247 og §247, jf. Johs. Andenæs: Spesiell Strafferett (1996) side 157.

Anmeldelsen rammes av straffeloven §247. A har dessuten fremsatt de samme beskyldningene overfor C i en telefonsamtale med henne, og han har gjentatt dem i en senere politiforklaring. Denne omtalen er egnet til å svekke Bs omdømme og hennes tillit som fysioterapeut, særlig fordi også hun utfører behandlinger i henhold til tilsvarende rekvisisjoner som A. Om Bs omdømme faktisk ble svekket, er uten betydning for ansvaret. Det fritar heller ikke for ansvar at uttalelsen er formulert som en mistanke, jf. Andenæs 146. Avgjørende er hvilke forstillinger utsagnet skaper hos adressaten, jf. Andenæs side 145.

A har også fremsatt beskyldningene direkte overfor B i en telefonsamtale med henne, et forhold som rammes av straffeloven §246. Riktignok bestrider A å ha gjort dette, men hun har større troverdighet enn ham. At han har fremsatt beskyldingen direkte overfor henne, bekreftes for øvrig av hva han har sagt til andre i ettertid.

Til erstatningsutmålingen anføres at anmeldelsen nødvendiggjorde advokatbistand. B fikk to alvorlige straffesaker mot seg. For henne, som aldri før hadde vært i konflikt med politiet eller påtalemyndigheten, var sakene en stor belastning. Da de ble henlagt, skjedde henleggelsen på uriktig grunnlag, noe som gjorde det nødvendig å klage til statsadvokaten. Det var også nødvendig å kontakte NFF. En sak som denne kan medføre enorme konsekvenser for en anmeldt. Det var derfor nødvendig å nedlegge en god del arbeid i saken. Advokatutgiftene beløper seg til 61.180 kroner før saksanlegget.

Det viste seg etter hvert også å bli nødvendig for henne å søke bistand hos et privat etterforskningbyrå. Etterforskningen trakk ut og stanset til slutt helt opp. Saken var et enorm belastning, og det var derfor nødvendig å få etterforskningen vurdert og saken raskt avsluttet på en riktig måte. Dessuten er det viktig å sikre bevisene i startfasen av etterforskningen. Når ikke politiet fulgte opp, måtte hun selv sikre bevisene hvis det skulle bli en sivil sak, og hun måtte derfor ta kontakt med vitnene. Det var ikke bare å ringe politiet for å få fortgang i saken, som herredsretten har uttalt. Utgiftene til det private etterforskningsbyrået utgjør 24.000 kroner.

I en sak som denne kan det ikke trekkes for snevre rammer for skadevolderens ansvar. Begge erstatningspostene er til dekning for nødvendige utgifter. Til sammen kreves 85.180 kroner. Da B er tilkjent 25.000 kroner i herredsretten, blir beløpet som påstås tilkjent i motanken 60.180 kroner.

B har også krav på oppreisning for ikke-økonomisk skade. Hun aksepterer det beløpet som herredsretten har kommet frem til. A la uberettiget skylden på henne. Hun har derfor et behov for å bli renvasket for beskyldningene. Det er tungt nok at anmeldelsen mot A ble henlagt, men det vil være enda verre hvis han skal slippe unna ansvaret igjen. B skal ha en kompensasjon for hva hun er blitt utsatt for.

Mot herredsrettens omkostningsavgjørelse anføres at herredsretten burde ha benyttet unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd og tilkjent B saksomkostninger. Hun vant frem på vesentlige punkter. Selv om hun fikk oppreisning, er det økonomiske resultatet av herredsrettens dom likevel blitt at hun sitter igjen med et nettotap. Hun skal ikke måtte betale for å få den oppreisning som hun har krav på. I motsatt fall vil det bare være mennesker med en solid økonomi som kan renvaske seg for falske anklager ved domstolene.

Selv ville hun ikke ha anket hvis ikke A hadde anket først. Når advokat Duesund anfører 10.000 kroner i salærutgifter på motanken, må dette være taktisk begrunnet. Han dytter mest mulig av omkostningene over på den anken hvor ankemotparten står svakest.

Det er en skrivefeil ved omkostningsoppgaven til herredsretten. Salærkravet var egentlig 97.400 kroner, men ble ved en skrivefeil angitt til 74.000 kroner. Fru B skal ha erstattet reiseutgifter og trekk i lønn for den tiden som hun har møtt i retten.

B har nedlagt denne påstand:

I anken:

1. Herredsrettens dom, punkt 1, stadfestes.

I motanken:

2. A dømmes til å betale kr 60.180 i erstatning til B, med tillegg av 12% rente p.a. fra 21.08.2000.

I begge tilfelle:

3. A dømmes til å betale Bs saksomkostninger for herredsrettens om for lagmannsretten innen to uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

I spørsmålet om A har anmeldt B for dokumentfalsk, er lagmannsretten kommet til det samme resultatet som herredsretten. Etter lagmannsrettens vurdering kan det ikke være tvilsomt at As handlemåte på dette punktet rammes av straffeloven §168.

Anmeldelsen kan vanskelig forståes annerledes enn at A beskyldte B for å ha endret rekvisisjonen. Hun står oppført i rubrikken for «mistenkes/ anmeldtes navn», og i rubrikken «forholdets art» er de straffbare handlingene beskrevet som «åpnet og lest andres post/forandret på antall behandlinger m.m.» Av anmeldelsen fremgår videre at A bedyret at han ikke hadde endret rekvisisjonen. Endringene måtte ha blitt utført etter at den var blitt sendt fra trygdekontoret, og han ga en nærmere begrunnelse for dette. Ettersom rekvisisjonen var blitt sendt direkte fra trygdekontoret til B, la han entydige premisser for den konklusjon at hun måtte være gjerningspersonen.

At A hadde til hensikt å anmelde B for dokumentfalsk, bekreftes også av hans opptreden ellers. Han hadde på forhånd fortalt vitnet C at det var B som hadde endret rekvisisjonen, og at han ville anmelde henne for dette. Denne uttalelsen fulgte han opp i praktisk handling noen dager senere, og han gjentok sin mistanke i et senere politiavhør som ble tatt opp av lensmannsbetjent F. Her uttalte han at han mistenkte B for å ha noe med dette å gjøre, fordi det føyet seg inn i den forfølgelsen som han mente å ha vært utsatt for fra hennes side etter at han ble tildelt driftstilskuddet.

A handlet dessuten mot bedre vitende. Han kjente til at trygdekontoret hadde anvist behandlingen på grunnlag av de endrede tallene, og at rekvisisjonen derfor måtte være endret før den innkom til trygdekontoret. Han visste således at den ikke kunne være endret av B. Hvem som har foretatt endringen, er det unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til, annet enn at det umulig kan ha vært henne.

Lagmannsretten ser bort fra As forklaring om at han ikke mente å anmelde B for dokumentforfalskning, og at han ikke skal ha lest anmeldelsen godt nok før han underskrev den. At to lensmannsbetjenter og ett vitne skal ha misforstått ham på det samme punktet, er lite sannsynlig.

At påtalebegjæringen kun gjelder brevbruddet, har forøvrig ingen betydning for vurderingen av hans ansvar. En anmeldelse er ikke det samme som en påtalebegjæring. Det kan således foreligge en anmeldelse selv om det ikke utvetydig kreves tiltale og straff, jf. Bratholm og Matningsdal bind II side 371. For øvrig er anmeldelse ett av flere eksempler på hvordan man kan pådra en annen en siktelse eller fellelse for en straffbar handling. Oppregningen er ikke uttømmende, og det er ikke noe nødvendig vilkår for fellelse etter straffeloven §168 at handlingen faller inn under et av disse eksemplene.

Når det gjelder vurderingen av brevåpningen, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten tar her ikke stilling til spørsmålet om det foreligger en falsk anmeldelse, da det under enhver omstendighet foreligger en overtredelse av straffeloven §246 og §247.

At B har åpnet postforsendelsen til A, er uomstridt. As anmeldelse av forholdet blir derfor en beskylding om at åpningen var uberettiget og straffbar etter straffeloven §145. Dette har A bevisbyrden for. Dersom det etter bevisførselen kan herske en rimelig tvil om utsagnenes sannhet - i dette tilfellet om B var klar over at posten ikke var hennes - må det være ærekrenkerens risiko, jf. Rt-1988-1398, Rt-1992-587 og Andenæs side 211.

Etter lagmannsrettens vurdering har ikke A oppfylt bevisbyrden. B har forklart at postfunksjonærene var klar over navnelikheten mellom de to virksomhetene, og derfor var de påpasselige med å legge posten i riktig postkasse. De feilsendingene som forekom, skyldtes at posten var adressert til hennes virskomhet. Dette hadde skjedd ved to eller tre tidligere anledninger. Også konvolutten som inneholdt rekvisisjonen til Jellum var adressert til X, og hun åpnet derfor brevet i god tro. Lagmannsretten har ingen holdepunkter for å trekke hennes forklaring i tvil, og A har heller ikke imøtegått den.

Det som A har anført, er at han hadde grunn til å anmelde B for å få undersøkt om hun hadde gjort noe straffbart ettersom hun hadde vist rekvisisjonen til andre og diskutert den med dem. Han mener antakelig at forholdet faller inn under straffeloven §249 nr. 3, selv om bestemmelsen ikke uttrykkelig er nevnt. Han hadde imidlertid ingen grunn til å tro at hun hadde gjort noe straffbart. Han hadde all grunn til å anta at konvolutten - som tidligere - hadde vært adressert til hennes virksomhet, og endringene i rekvisisjonen - sammenholdt med hva B hadde observert tidligere - ga henne grunn til å mistenke A for å begå straffbare handlinger overfor trygdekontoret. Det hadde antakelig vært mer korrekt om hun hadde forelagt saken for politiet istedenfor å konferere med en kollega og rekvirerende lege om hva hun skulle gjøre. Dette ga imidlertid ikke A noen grunn til anmelde henne. Forøvrig har ikke A påberopt seg noen av de forhold som nevnes i straffeloven §249.

Lagmannsretten må etter dette konkludere med at det foreligger ansvarsgrunnlag både etter straffeloven §168 jf. skadeserstatningsloven §3-3 sammenholdt med §3-1 og §3-5 bokstav b), og etter straffeloven §246 og §247 jf. skadeserstatningsloven §3-6. Etter disse bestemmelsene skal A pålegges å erstatte B hennes påførte tap, og han kan også pålegges å betale oppreisning for skade av ikke økonomisk art. Lagmannsretten behandler først kravet om erstatning for påført tap.

Tapet er delt i to poster; advokatutgifter med 61.180 kroner, og utgifter til et privat etterforskningsbyrå med 24.000 kroner. At en anmeldt i forbindelse med etterforskningen kan føle behov for juridisk bistand og derfor oppsøker en advokat, må være utgifter som skadevolderen i utgangspunktet hefter for. Men at B skulle påføres utgifter i den størrelsesorden som hun krever erstatning for her, må være en upåregnelig følge av As anmeldelse. Hensett til sakens omfang og vanskelighetsgrad kan den umulig ha nødvendiggjort et så omfattende advokatarbeid, selv om etterforskningen trakk ut. Heller ikke kan lagmannsretten se hva B kunne oppnå ved å engasjere et privat etterforskningsbyrå - annet enn å få konstatert at saken lenge stod stille, noe hun visste fra før. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at erstatningen passende kan settes til 25.000 kroner til dekning av advokatutgifter, og at honoraret til Thune Security ikke dekkes.

Etter lagmannsrettens vurdering bør B også tilkjennes oppreisning for ikke økonomisk skade. Saken har utvilsomt vært en belastning for henne, og det må legges til grunn at A har handlet mot bedre vitende. Lagmannsretten er - i likhet med herredsretten - blitt stående ved at oppreisningsbeløpet passende kan settes til 40.000 kroner.

Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.

Lagmannsretten går etter dette over til å behandle spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten. For herredsretten var saken dels vunnet og del tapt, og herredsretten har lagt tvistemålsloven §174 til grunn for omkostningsavgjørelsen. Etter lagmannsrettens vurdering bør imidlertid unntaksregelen i bestemmelsens annet ledd få anvendelse. Lagmannsretten er - i motsetning til herredsretten - kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag også for beskyldningen mot henne om straffbart brevbrudd. På den annen side har hun ikke fått medhold i kravet om dekning for utgifter til den private etterforskeren, og utgiftene forbundet med advokatbistand blir bare delvis dekket. Etter dette tilkjennes hun to tredjedeler av de nødvendige saksomkostningene for herredsretten.

Til omkostningsbeløpet bemerkes at salærkravet - 94.700 kroner - tyder på at advokaten har ydet et arbeid av et langt større omfang enn hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, hensett til sakens omfang og vanskelighetsgrad, jf. tvistemålsloven §176. Utgiftene til vitnet G fra Thune Security dekkes ikke, idet hans vitneprov ikke hadde noen betydning for sakens opplysning. G har etter det opplyste krevet i overkant av 2.000 kroner. Som hovedregel dekkes heller ikke partens tap av arbeidsfortjeneste ved å møte i retten, og som hovedregel kan heller ikke kan parten kreve godtgjørelse for eget arbeid med saken, jf. Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (2. utgave) bind I side 580-581. B får derfor kun dekket reise- og oppholdsutgifter. Samlet omkostningsbeløp settes etter dette skjønnsmessig til 36.000 kroner, inkludert rettsgebyr og prosessfullmektigens salær, hvorav tilkjennes to tredjedeler, 24.000 kroner.

Hovedanken vært forgjeves, og B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Også i anledning hovedanken er det krevet dekning for omkostninger som etter lagmannsrettens vurdering ikke har vært nødvendige for å få saken betryggende utført. Dette gjelder salærkravet, kr 70.900, utlegg til vitnet G og partens egne utgifter. Det vises til drøftelsen ovenfor om omkostningene for herredsretten. Saken stod i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for herredsretten, og normalt bør det være mindre arbeidskrevende å føre saken for andre gang i ankeinstansen. Omkostningene for lagmannsretten settes etter dette til 30.000 kroner.

Motanken har vært forgjeves, og A tilkjennes saksomkostninger i anledning denne etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Duesund har krevet 10.000 kroner i salær i anledning motanken. Etter lagmannsrettens oppfatning tyder salærkravet på at prosessfullmektigen har nedlagt betydelig mer arbeid i motanken enn hva som har vært nødvendig for å få denne delen av saken betryggende utført. Motanken gjaldt kun erstatningsutmålingen. Hovedtyngden i saken har imidlertid vært spørsmålet om ansvarsgrunnlag foreligger. Det konkrete erstatningsbeløpet har kun i liten grad vært berørt, og behandlingen av dette kan ikke ha medført nevneverdige meromkostninger. Til sammenligning har ikke advokat Bredoch noe krevet salær i motsøksmålet. Skjønnsmessig settes omkostningene til 1.500 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedanken:

1. Herredsrettens dom, domsslutningen post 1, stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler A til B 24.000 - tjuefiretusen - kroner i saksomkostninger for herredsretten og 30.000 - trettitusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten, begge beløp tillagt rente i samsvar med forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.

I motanken:

1. A frifinnes.

2. Innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler B til A 1.500 - femtenhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.