Rt-1988-1398

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1988-12-22
Publisert:	Rt-1988-1398 (442-88)
Stikkord:	Ærekrenkelse, Lovanvendelse, Bevisbyrde, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 164/1988, privat straffesak snr 62/1988
Parter:	1. Norsk Rikskringkasting 2. A 3. B 4. C (prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Erik Keiserud - til prøve) mot D (prosessfullmektig: advokat Gunnar Nerdrum).
Forfatter:	Philipson, Skåre, Bugge, Backer, Michelsen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §249, Straffeprosessloven (1887) §434, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvistemålsloven (1915), Straffeprosessloven (1981) §434, §435, §440

Dommer Philipson: Dette er en privat straffesak som gjelder ærekrenkelser fremsatt i NRK og en avis. D averterte høsten 1985 til salgs en enebolig som tilhørte hans ektefelle. Blant de interesserte som meldte seg, var også A som er programsekretær i Norsk Rikskringkasting, Troms. A hadde en konferanse med D på hans kontor 15. oktober 1985. En etterfølgende telefonsamtale som fant sted 18. oktober 1985, tok A uten Ds vitende opp på bånd. Partene hadde også senere kontakt, men det ble ikke noe av salget.

I en distriktssending for Troms 25. oktober 1985, "Fredagsmagasinet", var ett av oppslagene:

"En advokat i Tromsø forlanger 250.000 kroner under bordet for enebolig. Advokaten sier at det er helt vanlig at hussalg blir ordnet på denne måten. Reaksjonene er sterke i Den norske advokatforening."

Oppslaget ble noe nærmere utdypet og kommentert under "Nyheter" og "Nyhetssammendrag", som utgjorde første og siste post i "Fredagsmagasinet". Advokaten ble ikke navngitt, men det ble vist til "en advokat i byen som selv er eiendomsmegler". Hovedoppslaget over emnet var en bearbeidet gjengivelse av telefonsamtalen med D og slik at en representant for NRK leste advokatens utsagn. Innledningsvis ble vist til at NRK's medarbeider A var avkrevd kr 250.000 under bordet da han gikk til en advokat for å kjøpe hus.

I "2. akt" gjengir A hva som angivelig fant sted under konferansen på advokatens kontor. Det heter:

"I løpet av samtalen på kontoret sier advokaten at mine dokumentutgifter i samband med salget blir omlag 15.000,- kroner, men at det finnes måter å ordne dette på. Det kan ifølge advokaten skje på den måten at han skriver et mindre beløp på skjøtet enn det jeg egentlig betaler.

Han foreslår at skjøtet skrives ut på 500.000,- kroner, det vil spare meg for 5.000,- kroner i utgifter, fordi det er skjøtets pålydende som avgjør hvor mye som skal betales i dokumentavgifter.

Dette synes jeg til å begynne med høres tilforlatelig ut, men etter hvert går det opp for meg at advokaten rett og slett foreslår at han, eller altså selgeren, skal ha 1/4 millioner kroner under bordet.

Jeg sier at dette kan jeg ikke gå med på.

Da er det plutselig ingen tilbud lenger, men et krav. Enten går jeg med på å betale under bordet, eller så blir det ingenting av salget.

Mitt svar er nei, og jeg sier videre at han sammen med selger får tenke gjennom saken og gi meg et nytt tilbud.

Deretter går jeg fra kontoret."

I "3. akt" kommer den bearbeidede telefonsamtale mellom A og D. A bekrefter at "dette var en nøyaktig rekonstruksjon av samtalen mellom oss". Han uttaler videre: "... Det var hele tiden mitt bestemte inntrykk at de 250.000,- som skulle betales under bordet, skulle unndras beskatning. Og jeg spør meg: Hvorfor skulle de ellers holdes unna skjøtet hvis det ikke nettopp var for å slippe å betale skatt. 250.000,- kroner netto rett i lomma, det vil i alle fall si 3 alminnelige årslønninger etter at skatt er betalt. ..."

I tilknytning til reportasjen fulgte intervjuer med bankdirektør Holger Kiil og formannen i Den norske advokatforening, advokat Hans Stenberg-Nilsen.

Et utdrag av reportasjen i "Fredagsmagasinet" ble sendt over riksnettet søndag 27. oktober 1985 på program 1.

I nyhetssending fra NRK, Troms ca kl 07.00 mandag 28. oktober 1985 opplyses det blant annet at "vedkommende advokat har anmeldt NRK til politiet". Anmeldelsen skjedde lørdag 26. oktober. I nyhetssendingen ble det også vist til reportasjen i "Fredagsmagasinet" uken før hvor: "vi gjenskapte situasjonen en huskjøper i Tromsø opplevde overfor en ikke navngitt advokat i byen.

Kjøperen var tilbudt et hus for 750.000,- kroner og advokaten som her opptrådte som eiendomsmegler forlangte at 1/3 av beløpet, 250.000,- kroner, skulle betales under bordet. ....."

En forkortet versjon ble også tatt med i lokalsendingens nyhetssammendrag ca kl 07.50.

I ettermiddagssendingen samme dag ble det vist til den tidligere reportasjen i "Fredagsmagasinet". Samtidig ble det nevnt at advokatens juridiske rådgiver var fremkommet med en foreløpig redegjørelse med kritikk av NRK's opptreden.

Oppslagene førte også til at A ble intervjuet i avisen "Nordlys" 2. november 1985, hvor han blant annet uttalte: "... Jeg kom over en advokat som la press på meg for å betale et svært stort beløp under bordet. Den historien jeg har fortalt om dette i radioen er tvers gjennom sann -."

D oppfattet flere av uttalelsene i programmene i NRK i oktober 1985 som ærekrenkende, og tok 21. mars 1986 ut stevning i privat straffesak til Tromsø byrett mot A, B, C og Norsk Rikskringkasting. Han påsto de personlige saksøkte straffet etter straffeloven §247 og krevet overfor samtlige motparter erstatning, mortifikasjon og oppreisning. Mortifikasjonskravet omfattet 7 nærmere angitte utsagn i radioprogrammene. Videre gjaldt mortifikasjonskravet overfor A det utsagn han var kommet med ved intervjuet med avisen "Nordlys".

Byretten avsa 22. desember 1987 dom med slik domsslutning:

"1. Følgende beskyldninger erklæres for døde og maktesløse:

1. "En advokat i Tromsø forlanger tohundreogfemtitusen kroner under bordet for enebolig. Advokaten sier at det er helt vanlig at hussalg blir ordnet på denne måten."

2. "En kjøper forteller til NRK at advokaten, for et hus, forlangte 1/4 millioner kroner under bordet."

3. "Det har A som er ansatt her i radion fått erfare. Han ble avkrevd 250.000 kroner under bordet da han gikk til en advokat i byen for å kjøpe seg hus."

4. "Huskjøpet har det ikke blitt noe av, men vår medarbeider har sikret seg dokumentasjon som viser at advokaten på vegne av selgeren ønsket å få deler av kjøpesummen svart."

5. "Da er det plutselig ingen tilbud lenger, men et krav. Enten går jeg med på å betale under bordet eller så blir det ingenting av salget."

6. "Kjøperen var tilbudt et hus for 750.000,- kroner og advokaten som her opptrådte som eiendomsmegler forlangte at 1/3 av beløpet, 250.000 kroner skulle betales under bordet."

7. "Av reportasjen fremgikk det at advokaten ønsket at 250.000 kroner ikke skulle oppgis på skjøtet, altså penger under bordet."

8. "Jeg kom over en advokat som la press på meg for å betale et svært stort beløp under bordet. Den historien jeg har fortalt om dette i radioen er tvers gjennom sann."

2. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §247 til å betale en bot til statskassen stor kr 15.000,- - kronerfemtentusen 00/100 - subsidiært 20 - tjue - dager fengsel.

3. B, født xx.xx.1925 og C, født xx.xx.1931, frifinnes for kravet om straff for overtredelse av straffeloven §247.

4. A, B, C og NRK, dømmes til en for alle og alle for en til å betale skadeserstatning til D med kr 50.000,- - kronerfemtitusen 00/100.

5. A, B, C og NRK, dømmes til å betale oppreisning til D slik: a) A kr 25.000,- - kronertjuefemtusen - b) B kr 15.000,- - kronerfemtentusen - c) C kr 10.000,- - kronertitusen d) NRK kr 100.000,- - kronerettusen

Samtidig idømmes NRK solidarisk ansvar med A, B og C.

6. A, B, C og NRK dømmes til en for alle og alle for en å betale saksomkostninger til D med kr 90.000,- - kronernittitusen 00/100.

7. A, B, C og NRK frifinnes for kravet om å erstatte Ds tapte salærinntekter under saken. 8. Oppfyllelsesfristene etter punktene 4, 5 og 6 er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Utsagnene 1 - 5 skriver seg fra oppslagene i "Fredagsmagasinet" 25. oktober 1985. Utsagnene 6 - 7 refererer seg til nyhetssendingene fra NRK, Troms 28. oktober s.å. og utsagn 8 til avisintervjuet med A 2. november 1985.

Jeg viser for øvrig til byrettens fremstilling av saksforholdet og partenes anførsler.

Norsk Rikskringkasting, A, B og C har erklært anke over dommen. Anken retter seg mot domsslutningens pkt. 1, 4, 5, 6 og 8. For A omfatter anken også domsslutningens pkt. 2. For så vidt gjelder byrettens avgjørelse av straffekravet og mortifikasjonsspørsmålene, hevdes det at det foreligger uriktig rettsanvendelse, subsidiært feil saksbehandling - mangelfulle domsgrunner. Et punkt i anken som gikk ut på at det forelå mangelfulle domsgrunner vedrørende forsettsvilkåret, er senere frafalt. Anken fra A gjelder også straffutmålingen. Det er videre anket over byrettens avgjørelse av erstatnings- og oppreisningskravet så langt avgjørelsen av disse umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken. Jeg nevner i denne forbindelse at de ankende parter subsidiært har erklært anke etter tvistemålsloven regler til Hålogaland lagmannsrett, jfr. straffeprosessloven §435. Denne anken er oppgitt å gjelde domsslutningens pkt. 4, 5, 6 og 8.

For Høyesterett er fremlagt uttalelser fra As nærmeste overordnede, redaksjonssjef E, som ikke har forklart seg for byretten, og distriktssjef B. Det er også en del ytterligere skriftlig materiale, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Under ankeforhandlingen for Høyesterett er avspilt lydbåndopptak av de radioprogrammer fra NRK, Troms som gjaldt D, samt det lydbåndopptak A gjorde av telefonsamtalen mellom D og ham 18. oktober 1985.

A har med tilslutning fra de ankende parter, Norsk Rikskringkasting, B og C, i hovedsak gjort gjeldende:

Tromsø byrett har lagt til grunn at de utsagn saken gjelder, er beskyldninger som omfattes av straffeloven §247, og at det ikke er ført sannhetsbevis for disse, jfr. straffeloven §249 nr 1. Retten har feilaktig bygget på at utsagnene må forstås som beskyldninger om at D var innstilt på å medvirke til at selgeren skulle få "penger under bordet"/ "svart" for at hun skulle kunne unndra dem fra beskatning. Det foreligger her en uriktig tolkning av utsagnene som Høyesterett kan prøve. Etter sitt innhold innebærer utsagn om "penger under bordet" og "svarte penger" at transaksjoner eller deler av disse holdes skjult - i første rekke overfor det offentlige - for å redusere de forpliktelser transaksjonen medfører overfor det offentlige. Om det dreier seg om skatt eller avgift, er likegyldig.

A har i sendingen vært inne på at det også forelå en mulighet for skatteunndragelse fra selgers side. Det sentrale i radioprogrammene var imidlertid at en advokat for å få redusert dokumentavgiften til staten foreslo for kjøper at det ble satt et vesentlig lavere beløp i skjøtet enn det som var den avtalte pris. Her bidro intervjuet med advokat Stenberg-Nilsen til å gi et riktig og avbalansert bilde av forholdet.

Ut fra en riktig tolkning av utsagnene må Høyesterett ha tilstrekkelig grunnlag for å avsi frifinnende dom, så vel for straffekravet som for mortifikasjonskravet. Det må anses å være ført sannhetsbevis for de fremsatte ærekrenkende beskyldninger.

Ved vurderingen av utsagnene og ved kravet til styrken av det sannhetsbevis som må føres, må det tas hensyn til at de omhandlede programmer tar opp alvorlige samfunnsproblemer - nemlig unndragelse av skatter og avgifter - og at massemedia har et særlig ansvar med hensyn til å sette lyset på kritikkverdige forhold i samfunnet.

Subsidiært gjøres det gjeldende at byretten har stilt for strenge krav til styrken av det bevis som kreves, når den er kommet til at det ikke er ført sannhetsbevis for beskyldningene. Ved kravet til sannhetsbevis, må det som nevnt, tas hensyn til at radioprogrammet tok opp forhold av stor samfunnsmessig betydning. Men det må også legges vekt på Ds eget forhold, som retten har ansett sterkt klanderverdig.

Slik de ankende parter ser det, må for øvrig Høyesteretts prøvelsesrett på dette område gå lenger enn til en prøvelse av om riktige bevisføringsregler er lagt til grunn. En utvidet prøvelsesrett som angitt, hevdes å ha støtte i flere avgjørelser av Høyesterett. Det er vist til avgjørelser i Rt-1963-430, Rt-1979-727 og Rt-1979-1606 og Rt-1988-109.

Byretten har også tatt feil, når den er kommet til at en eventuell overtredelse av straffeloven §247 fra As side ikke kan lates straffri etter straffeloven §249 nr 3. Retten har riktig lagt til grunn at A har opptrådt til berettiget varetakelse av andres tarv. Men retten har ved sin vurdering av aktsomhetskravet lagt for liten vekt på de relevante momenter, således hensynet til massemedias informasjonsoppgave og de faktiske muligheter som forelå for verifisering, jfr. avgjørelse i Rt-1971-325, særlig Rt-1971-329. Det er også lagt for liten vekt på at A forela saken for sine overordnede før programmet ble sendt. Han ga en skriftlig rapport om saken og forela båndet med telefonopptaket for dem. Saken ble videre gjenstand for en grundig vurdering fra NRK's side.

Det som ble sagt i "Fredagsmagasinet", ble gjentatt i nyhetssendinger mandag 28. oktober 1985 etter at D hadde anmeldt forholdet. Disse sendingene kan ikke belastes A (utsagn nr 6 og 7 i byrettens dom).

At han tok opp telefonsamtalen på bånd uten å underrette D om dette, kan etter omstendighetene ikke anses presseetisk eller moralsk forkastelig. Det var viktig å sikre bevis. Opptaket var ikke i strid med NRK's programregler eller "Vær varsom"-plakaten for pressen. Det var heller ikke i strid med noe gjeldende reglement fra Televerket. A krenket ikke presseetiske regler ved å benytte sine personlige opplevelser som grunnlag for en reportasje. Han brøt heller ikke med noe tillitsforhold ved å gå ut med radioprogrammet. Det forelå ikke noe advokat-/klientforhold mellom A og D.

A mener etter dette at han må frifinnes for straffekravet, subsidiært at dommen må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner. Det foreligger flere uklare punkter i domsgrunnene for så vidt angår rettens aktsomhetsvurdering.

Subsidiært gjøres det gjeldende at straffen er uforholdsmessig streng. A er dømt til en bøtestraff på kr 15.000, og dette ligger langt over hva som må anses som straffenivået for slike overtredelser. Retten har fastsatt en for høy bot, til tross for at fornærmede selv har gjort seg skyldig i et klanderverdig og straffbart forhold. Retten synes særlig å ha lagt vekt på to forhold. A har laget et radioprogram av infamerende karakter basert på sin egen opplevelse, og han tok opp telefonsamtalen på lydbånd uten å underrette D. Det kan ikke være riktig å anse de nevnte forhold som straffskjerpende omstendigheter, og iallfall ikke i den grad byretten har gjort.

De ankende parter A, B, C og Norsk Rikskringkasting har nedlagt denne påstand:

"1. Prinsipalt: 1. A frifinnes for kravet om straff for overtredelse av straffeloven §247.

2. A, B, C og NRK frifinnes for kravet om mortifikasjon av de utsagn som er inntatt i Tromsø byretts domsslutning pkt. 1.

3. A, B, C og NRK frifinnes for kravet om erstatning og oppreisning til D.

2. Subsidiært: Tromsø byretts dom 22. desember 1987 oppheves for så vidt angår domsslutningens pkt. 1, 2, 4, 5, 6 og 8.

3. I begge tilfelle: A, B, C og NRK tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett." Ankemotparten D har hovedsakelig anført:

Den naturlige tolkning av de utsagn som forlanges mortifisert, må klarligvis være at D var villig til å medvirke til et forsøk på skatteunndragelse. A sier også flere ganger uttrykkelig at det dreier seg om forsøk på skatteunndragelse.

De ankende parter hevder at kravet til sannhetsbevisets styrke må settes lavere enn ellers fordi det dreier seg om pressens nyhetsdekning, og fordi D har opptrådt kritikkverdig. Det foreligger ikke noe rettslig grunnlag for disse anførsler. For øvrig har retten ikke dekning for den forholdsvis sterke kritikk den har gått ut med overfor D for så vidt angår dokumentavgiften. Det foreligger intet straffbart forhold fra hans side. Selv om han kan kritiseres, må hans opptreden ses på bakgrunn av at de beløp som oppføres i skjøter, og som skal danne grunnlag for beregning av dokumentavgift, ofte settes langt under de virkelige verdier uten at myndighetene reagerer. De uttalelser D har kommet med om skattemessige forhold i den telefonsamtale som ble opptatt, kan ikke tolkes som uttrykk for at han ønsket å medvirke til skatteunndragelse.

Det må etter dette legges til grunn at A har overtrådt straffeloven §247, og at det ikke er ført sannhetsbevis for de fremsatte beskyldninger.

A kan heller ikke bli fritatt for straff etter straffeloven §249 nr 3. Bestemmelsen stiller opp et meget strengt aktsomhetskrav. A må godtgjøre at han i enhver henseende har utvist aktsomhet ved innsamling, bearbeidelse og presentasjon av stoffet. Det vises her til byrettens begrunnelse. D er enig med byretten i at As fordekte opptak av telefonsamtalen må være i strid med NRK's programregler, selv om det ikke foreligger noe uttrykkelig forbud mot slikt opptak. Det vises til kommentarene til pkt. 16 i NRK's programregler. A har heller ikke utvist tilstrekkelig aktsomhet ved bearbeidelsen av programmet. Således burde blant annet uttalelsene fra advokat Stenberg-Nilsen tjent som en advarsel. Man må også, som byretten gjør, reise spørsmål om hvorfor det hastet slik med programmet. A kunne ha tatt kontakt med D før programmet ble sendt, og han kunne ha sørget for at hele programmet ble avspilt og vurdert av andre, ikke bare av hans nærmeste overordnede. For øvrig måtte det ha vært nærliggende for A å overlate utarbeidelsen av programmet til andre i og med at han selv var involvert.

Ved straffutmålingen må det tas hensyn til at D er blitt ærekrenket på en for hans yrke høyst graverende måte, og at ærekrenkelsene er gått ut over kringkastingen, først i en lokalsending for Troms og deretter delvis gjengitt over riksnettet. Ærekrenkelsene ble senere gjentatt i nyhetssendingen for Troms, og endelig gikk A ut med det siste av de ærekrenkende utsagn, da han ble intervjuet av avisen "Nordlys". Dette intervju fant sted etter at A var kjent med anmeldelsen til politiet. I tillegg kommer det faktum at A fordekt tok opp telefonsamtalen med D. Etter Ds mening kan det som har skjedd, karakteriseres som "mediavold". For øvrig fremholdes det at bøtenivået i ærekrenkelsessaker synes å ha ligget vesentlig for lavt, særlig hensett til at bøtefastsettelsen innebærer et moment av oppreisning for den fornærmede.

D har nedlagt denne påstand:

"1. Anken forkastes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til D for Høyesterett."

Jeg er kommet til at ankene ikke kan gis medhold.

Rent innledningsvis bemerkes at jeg finner byrettens domsgrunner tilstrekkelige til å prøve de rettsanvendelsesspørsmål som oppstår i ankesaken.

Jeg skal først se på hvordan de utsagn som forlanges mortifisert, jfr. byrettens domsslutning pkt. 1, utsagnene 1-8, objektivt sett er å forstå jfr. straffeloven §247. Partene er uenige om hvordan utsagnene skal fortolkes. A, med støtte av de øvrig ankende parter, hevder at utsagnene bare inneholder beskyldninger mot D om at han har vært villig til å medvirke til at dokumentavgift unndras staten. D på sin side hevder at han er blitt beskyldt for å ha vært villig til å medvirke til skatteunndragelse fra selgers side i forbindelse med et eiendomssalg han skulle formidle. Det hører til rettsanvendelsen og under Høyesterett å vurdere innholdet av de utsagn som er sakens gjenstand.

Byretten finner det godtgjort at den gjennomsnittlige radiolytter med ordene "under bordet" og "svart" vil mene at det er tale om å unndra penger fra beskatning. Hensett til utsagnenes innhold, den sammenheng de fremkom i og øvrige ledsagende omstendigheter, slik disse er beskrevet i byrettens dom, er jeg enig i den tolkning retten her har lagt til grunn. Jeg viser til utsagn 4, hvor det heter: "Huskjøpet har det ikke blitt noe av, men vår medarbeider har sikret seg dokumentasjon som viser at advokaten på vegne av selgeren ønsket å få deler av kjøpesummen svart." Jeg nevner også verbene "forlanger", "avkrevd" og "la press på meg" som fremkommer i utsagnene i forbindelse med beløpet kr 250.000 og i tilknytning til "under bordet" og "svart". Ut over dette kan jeg ikke se at disse verbene kan tillegges noen betydning.

Oppfatningen om at det dreier seg om skatteunndragelse, bekreftes av innholdet i deler av programmet som ikke direkte gjelder de mortifiserte uttrykk. Således sier A blant annet:

"Han foreslår at skjøtet skrives ut på 500.000,- kroner, det vil spare meg for 5.000,- kroner i utgifter, fordi det er skjøtets pålydende som avgjør hvor mye som skal betales i dokumentavgifter.

Dette synes jeg til å begynne med høres tilforlatelig ut, men etter hvert går det opp for meg at advokaten rett og slett foreslår at han, eller altså selgeren, skal ha 1/4 millioner kroner under bordet."

Jeg viser også til det A uttaler etter "3. akt". Han bekrefter først at det dreier seg om "en nøyaktig rekonstruksjon av samtalen mellom oss", og sier så:

"Det var hele tiden mitt bestemte inntrykk at de 250.000,- som skulle betales under bordet, skulle unndras beskatning. Og jeg spør meg: Hvorfor skulle de ellers holdes unna skjøtet hvis det ikke nettopp var for å slippe og betale skatt. 250.000,- kroner netto rett i lomma, det vil i alle fall si 3 alminnelige årslønninger etter at skatt er betalt."

Her sies det like ut at det dreier seg om skatteunndragelse.

A hevder at intervjuet med formannen i Den norske advokatforening, advokat Hans Stenberg-Nilsen, bidrar til å gi et riktig og avbalansert bilde av situasjonen, og videre at As uttalelser på denne bakgrunn må vurderes etter de regler som etter rettspraksis gjelder for en fremsatt karakteristikk basert på riktige og fullstendige premisser.

Jeg kan ikke se at intervjuet med advokat Stenberg-Nilsen bidrar til å avsvekke det inntrykk av Ds forhold som ellers ble skapt i programmet "Fredagsmagasinet". Ett av spørsmålene til advokat Stenberg-Nilsen fra As side var: "Men det mest alvorlige her må vel være at dette åpner muligheten til å unndra for beskatning de 250.000,-?" Og advokat Stenberg-Nilsen svarer: "Det gjør det, og det er jo mye mye mer alvorlig selvfølgelig. Men det er ikke en helt nødvendig følge av at skjøtets tall er for lavt, at det derved også blir en skatteunndragelse, det avhenger jo av hva selger oppgir som salgsum for eiendommen til skattemyndighetene." I nyhetssammendraget som fulgte umiddelbart etter intervjuet i "Fredagsmagasinet" gjentas så beskyldningen. Det uttales her: "Det er helt vanlig at penger blir holdt unna offentligheten ... Det sier en advokat i byen som selv er eiendomsmegler. En kjøper fortalte i "Fredagsmagasinet" at advokaten har forlangt 1/4 million kroner under bordet." At nyhetssammendraget ble gitt av en annen enn A, kan her ikke tillegges noen vekt. Og A selv gjentar sin beskyldning i intervjuet noen dager senere i avisen "Nordlys". Han sier her: "Jeg kom over en advokat som la press på meg for å betale et svært stort beløp under bordet. Den historien jeg har fortalt om dette i radioen, er tvers gjennom sann.-"

Byretten har etter dette med rette bygget på at det er fremsatt beskyldninger om at D har vært innstilt på å medvirke til skatteunndragelse. At beskyldningene rammes av straffeloven §247, må være helt på det rene. Av det jeg hittil har sagt, følger også at jeg ikke kan gi A medhold i at utsagnene kan godtas under den synsvinkel at det er tale om karakteristikker som det er gitt fullstendige og riktige premisser for.

Tema for sannhetsbeviset er da utsagnene med det innhold byretten og med den jeg har lagt i dem.

A hevder at byretten har lagt til grunn for strenge krav til bevisbyrden. Jeg kan heller ikke se at det her foreligger noen uriktig rettsanvendelse fra byrettens side. Byretten fastslår på side 60 i dommen at det er injuriantene som må føre bevis for at utsagnene er sanne, og fortsetter: "... Tvil skal komme fornærmede til gode, det vil si at dersom det etter bevisførselen kan herske en rimelig tvil om utsagnenes sannhet er det injuriantens risiko. ...."

Videre uttaler retten på side 64 i tilknytning til vurderingen av den telefonsamtale som ble opptatt på bånd: "... Retten må være varsom med å fintolke utsagn framkommet i en telefonsamtale. Retten minner her om at det er de saksøkte som må bevise at det er tilstrekkelig grad av sannsynlighetsovervekt for at utsagnene er sanne. Slikt bevis er ikke ført selv om det etter en tolkning av utsagnene er visse holdepunkter for at D har foreslått en ordning som innebar skatteunndragelse, event. medvirkning til dette. ..."

D er blitt beskyldt for at han har vært villig til å medvirke til skatteunndragelse, som er et meget alvorlig forhold. Dette tilsier at det i dette tilfelle legges til grunn en bevisbyrde som den som ville gjelde for påtalemyndigheten i en eventuell straffesak om skatteunndragelse. En tapt sak vil for D innebære et alvorlig stempel.

A har anført at kravet til presisjonsnivå i uttalelsene og sannhetsbevisets styrke må reduseres fordi uttalelsene fremkom med henblikk på å få belyst et alvorlig samfunnsproblem. Dette er jeg ikke enig i. Spørsmålet om det foreligger en ærekrenkende omtale og om beviskravet er oppfylt, må vurderes med utgangspunkt i den vanlige forståelse av straffeloven §247 og §249 nr 1, som jeg har vært inne på tidligere. Eventuell straffrihet på grunn av formålet med uttalelsene, må først og fremst bli å vurdere i tilknytning til bestemmelsen i straffeloven §249 nr 3.

Det forhold at D i en annen henseende har opptrådt kritikkverdig, kan, slik jeg ser det, ikke føre til noen lempning i beviskravet for så vidt angår det langt alvorligere forhold han er blitt beskyldt for i de utsagn saken gjelder.

Jeg kan etter dette ikke se at retten har stilt for strenge krav til styrken av det sannhetsbevis som kreves for strafffrihet i henhold til straffeloven §249 nr. 1.

A har hevdet at Høyesteretts prøvelsesrett for så vidt angår sannhetsgrunnsetningen må gå ut over en prøvelse av om det er lagt til grunn riktige bevisbyrdebetraktninger. Jeg kan imidlertid ikke se at de avgjørelser A har påberopt seg i denne forbindelse, gir grunnlag for en slik forståelse.

Jeg skal så ta for meg spørsmålet om straffrihet etter straffeloven §249 nr 3. Det er ikke tvilsomt at A har uttalt seg til berettiget varetakelse av andres tarv. Vilkåret for straffrihet er imidlertid videre at "det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet". Byretten har vist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1971-325. Her uttales det vedrørende §249 nr 3 at "det er et strengt krav som her stilles til injurianten .... om at han må godtgjøre at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet". Dette legger jeg til grunn.

Kravet til aktsomhet vil først og fremst gjelde for selve sannhetsinnholdet i det utsagn man går ut med. Men kravet må også gjelde måten bakgrunnsmaterialet bearbeides og behandles på og utformingen av budskapet. Ved denne vurdering må det på den annen side tas hensyn til massemedias informasjonsoppgave og de faktiske muligheter som foreligger for verifisering.

Ved den aktsomhetsvurdering som her skal foretas, er Høyesterett bundet av det faktum som fremgår av byrettens dom. Retten har fyldig beskrevet hva som fant sted under møtet 15. oktober 1985 på Ds kontor og i tiden etterpå. Vedrørende den telefonsamtale 18. s.m. som ble opptatt på bånd, uttaler retten "at samtalen verken alene eller sammen med de forutgående samtaler kunne gi grunnlag for de kringkastede og påklagede utsagn". Som jeg tidligere har vært inne på, uttaler retten dog videre - på 64 i dommen, i tilknytning til spørsmålet om det er ført sannhetsbevis - at det i telefonsamtalen "er visse holdepunkter for at D har foreslått en ordning som innebar skatteunndragelse, eventuelt medvirkning til dette". Telefonsamtalen er i sin helhet gjengitt i domsgrunnene. Ved min aktsomhetsvurdering legger jeg til grunn at telefonsamtalen hadde vært både sprikende og uryddig. Man pratet delvis om "løst og fast". Tolkningen av de utsagn D fremkom med, blir derfor ikke entydig. Dette har sammenheng med den helt "private" form samtalen hadde. D var ikke oppmerksom på at A under samtalen ikke lenger bare opptrådte som kjøper, men også som radioreporter. Hele situasjonen skulle tilsi at A var varsom med sin tolkning av Ds utsagn. Også intervjuet med advokat StenbergNilsen, som fant sted forut for utsendelsen av "Fredagsmagasinet", burde ha tjent som en advarsel.

Det fremgår av byrettens dom at As overordnede, programdirektør C, hadde forutsatt at et program bygget på telefonsamtalen skulle anonymiseres. Det program A deretter laget, hadde imidlertid et innhold som medførte at D kunne identifiseres. Heller ikke på dette punkt har A etter min mening vist tilstrekkelig aktsomhet.

Sett på denne bakgrunn er jeg kommet til at A ikke kan frifinnes på grunnlag av straffeloven §249 nr 3.

Jeg finner grunn til å presisere at jeg ved min vurdering av aktsomhetsspørsmålet i noen grad har foretatt en annen vektlegging av forholdene enn den byretten har lagt til grunn. For ordens skyld nevner jeg videre at jeg ikke har funnet grunn til å belaste A for utsagnene 6 og 7 ved min vurdering av aktsomhetsspørsmålet.

Etter det resultat jeg er kommet til, vil byrettens dom måtte opprettholdes når det gjelder så vel straffekravet som mortifikasjonskravet.

Jeg skal til slutt se på anken over straffutmålingen.

Jeg er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å nedsette den bøtestraff byretten har fastsatt.

I straffeskjerpende retning legger jeg vekt på at A, til tross for at han av overordnet var pålagt anonymisering, gikk ut med en alvorlig beskyldning mot en person som kunne identifiseres, og at de ærekrenkende uttalelser ble sendt ut over kringkastingen, jfr. straffeloven §247 siste punktum. Videre legger jeg i straffeskjerpende retning vekt på at A i den konkrete sak må anses å ha opptrådt kritikkverdig ved opptaket av telefonsamtalen og benyttelsen av denne. Samtalen var tatt opp på bånd uten at den annen part ble gjort kjent med dette. Foranledningen til samtalen var private forhandlinger om kjøp av en fast eiendom, hvor A hadde opptrådt som interessert kjøper, inntil han bestemte seg for å oppta samtalen på bånd med henblikk på et eventuelt radioprogram.

I formildende retning legger jeg vekt på at D selv i noen grad må sies å ha opptrådt kritikkverdig ved å fremkomme med forslag om unndragelse av dokumentavgift og ved å bidra til å skape en uklar situasjon ved de uttalelser han fremkom med om de skattemessige forhold vedrørende hans kone.

Det er etter dette ikke anledning til i denne sak å gjøre noen endring for så vidt angår erstatnings- og oppreisningskravet, jfr. straffeprosessloven §434 annet ledd.

Ankene har vært forgjeves. D bør derfor tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. straffeprosesslovens §440, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er fremlagt arberidsoppgave som viser at Ds omkostninger for Høyesterett utgjør kr 71.513, hvorav kr 6.513 er dekning for utgifter. Oppgaven legges til grunn.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

1. Ankene forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norsk Rikskringkasting, A, B og C en for alle og alle for en til D 71.513 - syttientusenfemhundreogtretten - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.