LB-2001-62
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-11 |
| Publisert: | LB-2001-00062 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-04407 M/40 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00062 M/01. Anket til Høyesterett, de dom HR-2002-00047. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Kim Ellertsen) mot A (Forsvarer: Advokat Thomas Randby). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung, formann. Ekstraordinær lagdommer Inger K. Moksness. Byfogd Anne Vinje. 4 Lagrettemedlemmer/meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §195, §49, §62, §67, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-3, §3-5, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
A er født *.*. 1932 og har bopel i - - gate 8, **** Oslo. Han er gift og har ingen forsørgelsesbyrde. Tiltalte er pensjonist med ca kr 100.000 i pensjon per år. Han har opplyst at han ikke har formue.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo, rettet av møtende aktor under hovedforhandling i Oslo byrett, ble A satt under tiltale til fellelse etter:
I
Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ,
for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie.
Grunnlag er følgende forhold:
Gjentatte ganger i perioden 1978 til 9. september 1986, blant annet på daværende bopel på X i Oslo og på en hytte i Y, førte han mot hennes vilje sin erigerte penis inn i vaginaen til sin datter B, født **1966.
II
Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jf.§49
for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha forsøkt å tvinge noen til samleie.
Grunnlag er følgende forhold:
Gjentatte ganger i perioden 1976 til 1978 på daværende bopel på X i Oslo forsøkte han mot hennes vilje å føre sin erigerte penis inn i vaginaen til sin datter B, født **1966, men lyktes ikke i dette idet han ikke klarte å trenge inn i henne.
III
Straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ,
for å hatt samleie med et barn under 14 år.
I perioden 1978 til 9. september 1980 på sted som beskrevet i post I utførte han de der beskrevne handlinger med sin datter B, født **1966.
IV
Straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ, jf. §49
for å ha forsøkt å ha utuktig omgang, nemlig samleie, med et barn under 14 år, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted som beskrevet i post II forsøkte han å utføre de der beskrevne handlinger med sin datter, B, født **1966.
Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.
Påstand om erstatning og oppreisning forbeholdes nedlagt.
Oslo byrett avsa den 20. november 2000 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*. 1932, dømmes for overtredelse av straffeloven §192, første ledd, 2. straffalternativ og straffeloven §195, første ledd, 2. straffalternativ, jf. straffeloven §62, første ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder.
Han frifinnes for tiltalens post II og IV.
2. Han dømmes til å betale til B økonomisk erstatning med kr 5.050 - kronerfemtusenogfemti - og oppreisning med kr 100.000 - kroneretthundretusen. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 5. - 11. juni 2001. Tiltalte møtte og avga forklaring. Retten mottok i tillegg forklaring fra ni vitner. Dokumentasjonen framgår av rettsboken.
Lagretten ble forelagt to hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål. Alle spørsmål ble besvart med ja.
Retten la lagrettens kjennese til grunn.
Aktor la ned slik påstand:
1. A, f. *.*. 1932 dømmes for overtredelse av straffeloven §192, første ledd, 2. straffalternativ og straffeloven §195, første ledd, 2. straffalternativ sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder.
2. A dømmes til å betale erstatning til B for tapte utgifter med kr 5.050,- - kronerfemtusenogfemti.
3. A dømmes til å betale oppreisning til B fastsatt etter rettens skjønn.
4. De i punktene 3 og 4 nevnte erstatning er oppfyllelsesfristen 14 dager fra dommens forkynnelse, deretter påløper 12 % rente p.a.
5. Saksomkostninger idømmes ikke.
Forsvareren la ned slik påstand:
1. Straffansvaret er foreldet.
2. Subsidiært: Tiltalte anses på mildeste måte.
3. Erstatning idømmes ikke.
Lagmannsretten bemerker
Tiltalte A og ektefellen C adopterte tre barn fra - - (land), D, B og E. Fra før hadde de en sønn. B er født **1966 og kom til Norge i 1971, nesten fem år gammel. B hadde hovedsakelig kontakt med faren, mens moren tok seg mest av D, som viste seg å være døv, og også E. Forholdet mellom B og moren var vanskelig, noe som blant annet hadde sammenheng med at det var sterk uenighet mellom foreldrene om hvordan de skulle forholde seg til adoptivbarna.
Det legges til grunn at A fra B var 8-9 år gammel begynte å foreta seksuelle handlinger overfor henne. Det startet med beføling av hennes kjønnsorganer, etter hvert onanerte han seg selv samtidig. Forholdet utviklet seg gradvis over tid. Det første samleiet fant sted da B var 10 eller 11 år gammel og skjedde på en ferie i Y da moren ikke var til stede. Senere tiltvang han seg jevnlige samleier med henne, opptil flere ganger per uke. Samleiene fant sted på hennes og søsterens rom etter at hun hadde lagt seg og noen ganger på foreldrenes soverom. Det forekom også på dagtid og også flere ganger i forbindelse med en ferietur til Z i 1981. Retten legger til grunn at faren holdt B mye isolert i forhold til resten av familien og også i forhold til jevnaldrende, og at samleiene ble muliggjort ved at faren utnyttet sin makt over henne. Han truet blant annet med å fortelle om det til moren, noe B oppfattet som en trussel om å bli utstøtt fra familien og miste sine omsorgspersoner, og dermed som en alvorlig trussel mot sin psykiske helse. Dette var tilstrekkelig for å tvinge henne, idet hennes motstandsevne på forhånd var nedbrutt.
Da foreldrene ble skilt i 1982, flyttet A til en leilighet i - - gate sammen med B som da gikk i første klasse på videregående skole. I 1984 giftet A seg med en kvinne fra Filippinene, F, født i 1961, som flyttet inn i hans leilighet i mars 1985. I - - gate fortsatte samleiene mellom far og datter. De opphørte en kort periode etter at F hadde kommet, men ble gjenopptatt. I forbindelse med noen av overgrepene stimulerte han også hennes kjønnsorgan med munnen.
B fant det vanskelig å forholde seg til F. Det endte med en episode, som medførte at hun måtte flyttet til moren. Her bodde B på nåde fram til august 1985 da hun reiste til - - (by) for å begynne på - - (høyskole). Også etter at B hadde flyttet, fortsatte faren å utøve en streng kontroll over henne ved hjelp av hyppige telefoner og brev. I brevene, som er framlagt i retten, gjorde han krav på samleier med datteren, samtidig som han kom med løfter om at det deretter skulle bli slutt. På grunn av farens trusler om å bryte all kontakt med henne, og fordi hennes egenvilje og selvbilde var redusert, ga B etter for farens krav. Det legges til grunn at det i alle fall fant sted samleier i jula 1985 og flere ganger sommeren 1986 i farens leilighet i forbindelse med at B var i Oslo på ferier. Det var først fra høsten 1986 at B klarte å frigjøre seg fra farens tilnærmet totale herredømme over henne.
I 1988-89 traff B sin senere samboer G. Hun nevnte overfor han at hun hadde vært utsatt for overgrep, men det var først i forbindelse med psykoterapi hos psykolog Helene Schou i perioden 1995-1999 at hun fikk styrke nok til å fortelle mer detaljert om hva hun hadde vært utsatt for. Hun anmeldte forholdet til politiet i februar 1998. B tok doktorgrad i - - (fag) i 1997 og arbeider nå som forsker ved Æ.
Forsvareren har framholdt at forholdene må anses foreldet fordi det ikke foreligger bevis for samleier i perioden fra fornærmede flyttet fra farens leilighet våren 1985 og fram til jul samme år, og at det derfor ikke kan sies å foreligge ett sammenhengende straffbart forhold som varte fram til sommeren 1986. Lagmannsretten er enig i at man ikke kan være sikker på at det forekom samleier i denne perioden, men har likevel kommet til at et opphold på 8-9 måneder i 1985 ikke er avgjørende. Det gjelder samme typen handlinger, og samleiene i jula 1985 og sommeren 1986 må anses som en direkte fortsettelse av tidligere mangeårige overgrep, og muliggjort av det psykologiske overtak og trusselbilde som var opparbeidet fra tidligere. Retten anser derfor hele perioden fra 1977-78 og fram til sommeren 1986 for ett fortsatt straffbart forhold. Det legges følgelig til grunn at foreldelsesfristen løper fra forholdet endelig opphørte sommeren 1986. Når 1986 legges til grunn, foreldes voldtektene først i 2001. Det er ikke bestridt at det gjelder 15 års foreldelsesfrist, noe som følger av at brudd på straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ har en minstestraff på ett års fengsel, jf. Rt-1965-1177.
Også forholdet i tiltalens post III, samleier med noen under 14 år, inngår som en del av et fortsatt forhold med voldtekt til samleie som varte fram til 1996, jf. straffeloven §67 fjerde ledd. Heller ikke dette forholdet er da foreldet, selv om forholdet isolert sett opphørte 9. september 1980, da fornærmede fylte 14 år.
Tiltalte blir etter dette å dømme for gjentatte voldtekter til samleie overfor sin adoptivdatter og for å ha hatt samleier med et barn under 14 år. Overgrepene skjedde jevnlig og systematisk over en periode på 9-10 år fra fornærmede var 10-11 år og fram til hun var nærmere 20 år, etter at hun først hadde vært utsatt for gradvis mer nærgående beføling mv. Det tillegges vekt at overgrepene hovedsakelig skjedde i fornærmedes eget hjem og ved utnyttelse av hennes sterke avhengighet til faren som var hennes hovedomsorgsperson. At det ikke ble brukt mer makt i forbindelse med det enkelte overgrep enn det som var nødvendig for å overvinne hennes på forhånd nedbrutte motstandsevne, kan ikke regnes som formildende. Det vises dessuten til at det er tale om utnyttelse av et adoptivbarn som hadde en vanskelig bakgrunn fra hjemlandet og som kom til Norge for å få en trygg og god oppvekst her. Lagmannsretten finner som byretten at tiltaltes overgrep må anses som et særdeles grovt og hensynsløst misbruk av en forsvarsløs person.
Det legges videre til grunn at fornærmede ble frarøvet en normal barne- og ungdomstid. Hun levde under et langvarig permanent press og hadde begrenset livsutfoldelse og livskvalitet. Retten legger også til grunn at fornærmede ble påført betydelige psykiske skader blant annet i form av lavt selvbilde, sterk skyldfølelse og sosial tilbaketrekking. Dette er vansker som hun fortsatt ikke har kommet over og som hun må slite med i mange år framover, trolig så lenge hun lever. Det nevnes blant annet at hun har store problemer med å etablere nær kontakt med andre, noe som blant annet gir seg utslag i at hun vegrer seg for å møte sin samboers familie. Utenom samboeren har hun fortsatt et meget begrenset nettverk. At hun tross problemene har klart å gjennomføre skolegang og krevende studier med gode resultater, må forstås på bakgrunn av at hun tidvis klarte å fortrenge overgrepene, samt hennes gode intellektuelle evner.
At det gikk lang tid fra overgrepene opphørte og til forholdet ble anmeldt, kan etter omstendighetene ikke tillegges vesentlig vekt, jf. Rt-1994-461. Derimot tillegges det en viss vekt at det også gikk lang tid fra anmeldelsen og fram til dom i byretten, noe som bare i begrenset grad kan tilskrives tiltaltes eget forhold.
A er nå 69 år gammel. Etter rettens syn kan tiltaltes alder ikke tillegges vekt i formildende retning ved straffutmålingen.
Aktor har nedlagt påstand om fengsel i 4 år og 6 måneder. Lagmannsretten finner at det må tas hensyn til de signaler som har kommet fra lovgiver og fra Høyesterett om skjerpet straff for seksualforbrytelser, spesielt overfor mindreårige. Retten har etter en samlet vurdering kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 4 år.
Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger til det offentlige. Hensett til at tiltalte dømmes til å betale fornærmede et betydelig oppreisningsbeløp, er retten enig i at saksomkostninger ikke bør ilegges.
Det er nedlagt påstand om at A skal betale erstatning til fornærmede samt oppreisning. Retten finner at vilkårene for å idømme erstatning og oppreisning er oppfylt, jf. skadeserstatningsloven §3-3, jf. §3-1 og §3-5. Erstatningskravet gjelder utgifter til egenandeler til psykologbehandling og utgjør kr 5.050. Lagmannsretten tar kravet til følge. Når det gjelder oppreisningskravet, finner retten under hensyn til de konkrete omstendigheter, jf. rettens bemerkninger foran, og det nivået som er lagt til grunn i rettspraksis i tilsvarende saker, at beløpet bør settes til kr 200.000.
Dommen er enstemmig. Ved behandlingen av de borgerlige rettskrav deltok bare de juridiske dommerne.
Domsslutning:
1. A, født *.*. 1932, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, jf. straffeloven §62, til en straff av fengsel i 4 - fire - år.
2. A dømmes til å betale B erstatning med 5.050 - femtusenogfemti - og oppreisning med 200.000- tohundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.