LB-2001-711

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-04-15
Publisert:	LB-2001-00711
Stikkord:	Trygderett, Forvaltningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00711 A/01. Anke til Høyesterett avvist, HR-2002-00750.
Parter:	Saksøker: A. Motpart: Staten v/Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Therese Steen).
Forfatter:	Lagmann Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Regine Ramm Bjerke
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §1-2, §1-3, §1-4, §1-5, §8-1, §18-10, §19-3, Trygderettsloven (1966) §23, Folketrygdloven (1997) §1-3, §2-5, §26-2, Grunnloven (1814), Tvistemålsloven (1915) §172, §21, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, EØS-loven (1992), §2-6

Saken gjelder gyldigheten av trygdemyndighetenes vedtak om å avslå søknad om uførepensjon.

A er født *.*. 1931. Han er islandsk statsborger, og er bosatt i Sverige. I tiden fra 13. november 1950 til 30. juli 1966 var han - med varierende varighet og mellomrom - påmønstret til sammen 20 norske skip i utenriksfart. Han har aldri vært bosatt i Norge. Han var registrert som bosatt på Island frem til 1. desember 1966, og fra 8. august 1971 til 11. mai 1989. Deretter har han - avbrutt av kortere opphold på Island i 1992 og 1993 - vært bosatt i Sverige. Han opplyser å ha vært bosatt også i USA.

I 1997 ble A innvilget uførepensjon i Sverige med virkning fra 1. oktober 1993. Videre har han mottatt uførepensjon i Island og Danmark fra 1. januar 1994. Han mottar også pensjon fra USA.

Den 27. oktober 1993 fremsatte han gjennom Försäkringskassen i Sverige krav om uførepensjon i Norge fra 1. oktober 1993. Folketrygdkontoret for utenlandssaker avslo søknaden ved vedtak av 12. desember 1995. A anket vedtaket til Trygderetten. Folketrygdkontoret for utenlandssaker fastholdt avslaget i brev av 21. august 2000 til Trygderetten. Trygderetten avsa 19. januar 2001 kjennelse med slik slutning:

Folketrygdkontoret for utenlandssakers vedtak av 12. desember 1995 stadfestes.

Trygderetten unnlot å grunngi kjennelsen etter trygderettsloven §21 ledd, i det retten enstemmig fant det klart at anken ikke kunne føre frem og at avgjørelsen ikke antas å få betydning utenfor den foreliggende sak.

A reiste 23. mars 2001 sak for Borgarting lagmannsrett etter trygderettsloven §23 om lovligheten av Trygderettens kjennelse. Staten ved Rikstrygdeverket tok til motmæle. Hovedforhandling ble holdt i Oslo tinghus 7. mars 1998. A møtte uten prosessfullmektig, avga forklaring og prosederte saken. Staten møtte ved rådgiver Randi Ohna, Folketrygdkontoret for utenlandssaker, og var representert av Regjeringsadvokaten ved advokat Therese Steen. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Domskonferanse for endelig domsavsigelse er blitt forsinket på grunn av mellomkommende påske og andre berammelser hos dommerene.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

A har krav på norsk uførepensjon på grunnlag av opptjening av pensjonstrygd gjennom hans fartstid om bord på norske skip i perioden fra 13. november 1950 til 30. juli 1966.

A betalte i alle disse årene skatt til norske myndigheter. Når han har betalt skatt, må han også ha krav på opptjening av pensjonsrettigheter. Han ble trukket med 15 % skatt hver måned. I tillegg ble det ved avmønstring ulovlig trukket 65 % skatt av inntekter for ferie- og fridager, samt lørdager, søndager og helligdager. De som protesterte mot dette ble svartelistet. Staten har makulert hans hyrekontrakter og lønnsslipper, jf. brev av 25. juli 2001 fra Pensjonstrygden for sjømenn. Makuleringen er i strid med offentlighetsprinsippet og grunnloven. De makulerte dokumenter ville vist den ulovlige skatten på 65 % som ble trukket ved avmønstring. Hans eksemplarer av de dokumenter som viste det ulovlige forhold, ble stjålet fra ham på det norske sjømannshjemmet i New York. Videre er hans og de øvrige mannskapers lønn oppgitt med alt for lave beløp i de utbetalingslister som staten har fremskaffet fra Riksarkivet.

Hvis han ikke er å anse som pensjonstrygdet etter norsk lov, må norsk rett vike for internasjonal rett og internasjonale avtaler.

Det følger av alminnelig internasjonal rett at skip i utenriksfart anses for å være en del av flaggstaten, her Norge. Mannskapet om bord må derfor få rettigheter etter flaggstatens lov. En regel som forskjellsbehandler norsk og utenlandsk mannskap må settes til side som rasistisk og stridende mot alminnelige menneskeretts- og likhetsprinsipper. Flaggstatsprinsippet er lagt til grunn i internasjonale sjørettssaker, og er bl.a nedfelt i art. 3 i International Convention for the Unification of certain rules relating to penal jurisdiction in matters of collision or other incidents of navigation, inngått i Bryssel 10 mai 1952 og i den svenske lov av 1. mars 1935 om «kvarlåtenskap efter den som hade hemvist i Danmark, Finland, Island eller Norge» §7 annet ledd.

At han har opptjent rett til pensjonstrygd følger også av de nordiske konvensjoner om sosial trygghet. På det nordiske statsministermøte i Reykjavik i 1965 var det enighet om like rettigheter for nordiske borgere. Dette prinsippet ble utvannet i folketrygdloven.

Videre vises til EØS-avtalen og til avtale av 13. januar 1983 mellom Norge og USA om sosial trygd, jf. fremlagt dokument fra den amerikanske regjerings hjemmeside med overskrift ««§404.463» Nonpayment of benefits of aliens outside the United States».

Det er staten som må påvise at A ikke har noe pensjonskrav.

A har nedlagt slik påstand:

1. Trygderettens kjennelse datert 19 januar 2001 kjennes ugyldig.

2. Staten v/Rikstrygdeverket dømmes til å erstatte A sakens omkostninger for lagmannsretten, tillagt 12 % rente fra dommens forkynnelse og frem til oppgjør finner sted.

Staten ved Rikstrygdeverket har i hovedsak gjort gjeldende:

Det bestrides ikke at A betalte skatt til Norge i de perioder han arbeidet på norske skip. Betaling av skatt gir imidlertid ikke krav på pensjonstrygd. Det fremgår for øvrig av de utbetalingslister som staten har fremskaffet gjennom Riksarkivet, at det i lønnen til de sjømenn som var bosatt i utlandet, i motsetning til de som var bosatt i Norge, ikke er trukket syke- og arbeidsløshetspremie eller pensjonsavgift. Rederiet har imidlertid betalt en egen pensjonsavgift for utlendinger til dekning av utgifter ved sykdom og yrkesskade, jf. nedenfor.

Etter folketrygdloven av 17. juni 1966 §8-1 nr. 1 er person som er pensjonstrygdet berettiget til uførepensjon. Av §1-5 femte ledd fremgår det at med pensjonstrygdet menes person som er trygdet etter §1-2 eller §1-4 med rett til ytelser etter kapitlene 7, 8 og 10. §1-4 er ikke aktuell i saken. Av hovedregelen i §1-2 nr. 1 første ledd fremgår at enhver som er bosatt i riket er trygdet etter loven. A har aldri vært bosatt i Norge. Rettighetene for utenlandske statsborger bosatt utenfor Norge som er ansatt på norsk skip i utenriksfart er regulert i §1-2 nr 2 første ledd bokstav a). Det fremgår her at disse var trygdet med rett til gravferdshjelp og stønad ved yrkesskade etter kapitlene 9 og 11, men ikke etter kapitel 8 om uførepensjon. Bakgrunnen for at utenlandske sjømenn bosatt utenfor Norge ikke ble pensjonstrygdet under arbeid på norske skip fremgår av drøftelsen i Ot.prp.nr.42 (1969-1970) side 8 - 11, jf. også Kjønstad, Innføring i trygderett (3. utg.) side 27. As eventuelle opptjening av rettigheter i folketrygden må i tilfelle ha skjedd på grunnlag av opptjening under hans fartstid om bord på norske skip i 1950 - 1966, dvs. før folketrygdloven (1966) trådde i kraft den 1. januar 1967. Etter overgangsbestemmelsen i §19-3 medregnes som trygdetid også tidsrom før lovens ikrafttreden hvor vedkommende fylte de vilkår som er satt i §1-2, jf. §1-3 for å være trygdet. A oppfylte ikke disse krav, jf. ovenfor. Hans fartstid om bord på norske skip gir ham således ikke krav på å være pensjonstrygdet etter folketrygdloven. Den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 nr. 19, som trådde i kraft 1. mai 1997, endrer ikke rettstilstanden, jf. §2-6.

Den nordiske konvensjon av 15. september 1955 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om sosial trygghet artikkel 2 ga, på nærmere vilkår om botid, statsborgere fra andre nordiske land samme rett til uførepensjon som landets egne borgere. I sluttprotokollen punkt B nr. 6 bokstav b) er det imidlertid tatt inn bemerkning fra Norge om at statsborgere fra andre nordiske land i tjeneste på norske skip bare omfattes av norske regler om syketrygd, arbeidsløshetstrygd og pensjonstrygd for sjømenn, så fremt vedkommende har fast bopel i Norge. På grunn av forbeholdet kan A ikke påberope konvensjonen som grunnlag for krav om å være pensjonstrygdet.

Rådsforordning (EØF) 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere som flytter innenfor Fellesskapet er gjort gjeldende for Norge ved EØS- avtalen, som trådde i kraft 1. januar 1994. Forordningen er imidlertid ikke gitt tilbakevirkende kraft, jf. forordningen art. 94 nr. 1. For at avtalen skal få anvendelse, må søkeren ha vært yrkesaktiv og ha trygdetid i Norge. Forordning nr. 1408/71 kan anvendes i forhold til beregning av pensjon på grunnlag av allerede opptjent trygdetid etter medlemsstatens lovgivning. A har ikke opptjent trygdetid i Norge.

Avtalen av 13. januar 1983 mellom Norge og USA om sosial trygd trådde i kraft 1. juli 1984. Rettighetene etter denne avtalen forutsetter at vedkommende har opptjent minst ett års trygdetid etter norsk rett, jf. artikkel 7. Det er ikke tilfelle her.

For øvrig fastholdes den begrunnelse som er gitt i brevet av 21. august 2000 fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker til Trygderetten.

Staten ved Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Saken gjelder gyldigheten av Trygderettens kjennelse av 19. januar 2001. Avgjørelsen er brakt inn for domstolene etter trygderettsloven §23, som fastslår at domstolene kan prøve «lovligheten av Trygderettens kjennelser». Uttrykket dekker som det fremgår av kjennelse inntatt i Rt-2001-995 «vanlig domstolskontroll når det gjelder forvaltningsavgjørelser: rettsanvendelsen, derunder rettsanvendelsesskjønn, det faktiske grunnlag for avgjørelsen og saksbehandlingen - derimot ikke forvaltningens frie skjønn, bortsett fra spørsmålet om myndighetsmisbruk». I saken her er det det faktiske grunnlaget for avgjørelsen og rettsanvendelsen som er angrepet.

Trygderettens kjennelse er i medhold av trygderettsloven §21 tredje ledd ikke begrunnet. Lagmannsretten legger til grunn at Trygderetten i realiteten sluttet seg til de begrunnelser som er gitt i vedtaket av 12. desember 1995 fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker og kontorets brev av 21. august 2000 til Trygderetten. Den rettslige prøving må derfor knyttes til disse begrunnelsene, jf. Borgartings lagmannsretts dommer LB-2000-03503 og LB-2000-00365.

Etter overgangsreglene i folketrygdloven (1997) §26-2 første ledd annet punktum avgjøres krav som er satt frem før lovens ikrafttredelse etter den tidligere folketrygdloven av 1966, dersom dette er til gunst for vedkommende. I saken her ble kravet fremsatt før den nye loven trådde i kraft 1. mai 1997. Da saken ble avgjort av Trygderetten var den nye loven trådd i kraft. Den nye loven får da anvendelse, med mindre den gamle loven fører til et gunstigere resultat, jf. kjennelser inntatt i Rt-2000-220 og Rt-2000-1028.

Lagmannsretten finner det klart så vel etter folketrygdloven av 1996 som etter folketrygdloven av 1967 at utenlandske sjømenn som arbeidet på norske skip i utenriksfart, men som ikke var bosatt i Norge, ikke var pensjonstrygdet etter folketrygdloven, og at de således falt - og fortsatt faller - utenfor dekningsområdet for folketrygdens uførepensjon. De hadde bare rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall. Retten viser til statens anførsler på dette punkt, og slutter seg til disse.

Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å sette folketrygdlovens ovennevnte bestemmelser til side som stridende mot de konvensjoner som er gjort til norsk lov ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30.

Krav på trygdeytelser må avgjøres etter de regler som gjelder for den enkelte trygdeordning. Krav om ytelser fra folketrygden må avgjøres etter reglene i folketrygdloven. Det forhold at skip under norsk flagg i andre sammenhenger er underlagt norsk lov, gir etter folketrygdloven ikke i seg selv mannskap bosatt i utlandet krav på å være pensjonstrygdet etter de regler som gjelder for mannskap bosatt i Norge. Etter folketrygdloven gir heller ikke det forhold at ansatte om bord på norske skip i utenriksfart har betalt inntektsskatt til Norge i seg selv krav på å være pensjonstrygdet.

Spørsmålet er så om internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til kan føre til noe annet resultat, jf. folketrygdloven (1967) §18-10 og folketrygdloven (1997) §1-3, som gir Kongen anledning til å inngå gjensidige avtaler med andre land om rettigheter og plikter etter loven. I saken her er følgende avtaler påberopt:

1. Den nordiske konvensjon om sosial trygghet av 15. september 1955 med senere endringer i overenskomster av 13. september 1961, 2. februar 1967, 2. desember 1969, 6. februar 1975, 5. mai 1977 og 5. mars 1981.

2. Den nordiske konvensjon om trygd av 15. juni 1992.

3. EØS-avtalen med tilknyttet Rådsforordning (EØF) 1408/71.

4. Avtale av 13. januar 1983 mellom USA og Norge om sosial trygd.

Om forholdet til internasjonale avtaler heter det i vedtak av 12. desember 1995 fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker:

Som bosatt på Island og i Sverige har han [ A] vært omfattet av de nordiske trygdeavtaler. Iht disse, har han ikke vært trygdet i Norge i minst 1 år. Derved fyller han heller ikke vilkåret om minst 1 års arbeid i Norge og vedkommende faller av den grunn utenfor personkretsen som omfattes av EØS-avtalen.

I brev av 18. mars 1996 til A fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker heter det:

Gjennom EØS-avtalen skal EU's trygdelovgivning også gjelde for Norge.

For å få rett til norsk pensjon etter avtalereglene må man være statsborger i et EØS-land og ha hatt arbeidsforhold i Norge i til sammen et år.

Som utenlandsk statsborger bosatt i utlandet mens De har jobbet på norske skip, har De ikke vært trygdet med rett til pensjon i Norge, jf. folketrygdlovens §1-2 nr. 2 bokstav a og b.

Bekreftet fartstid er også vurdert i forhold til de ulike trygdeavtaler som har vært gjeldende i Norden i de aktuelle periodene. Dette har ikke ført til noe annet resultat.

Fordi De ikke har vært pensjonstrygdet i minst 1 år, og derved ikke omfattes av EØS-avtalen fra norsk side, fyller De ikke vilkårene for rett til uførepensjon.»

I uttalelsen av 21. august 2000 fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker til Trygderetten heter det:

Som islandsk statsborger bosatt i Sverige omfattes han av Konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om sosial trygghet av 15.09.55, trådte i kraft 01.11.56, Nordisk konvensjon om trygd av 15.06.92, trådt i kraft 01.01.94 og av EØS-avtalen av 01.01.94.

Overenskomst mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel av 15.09.55 art 8:

«Den som er ansatt om bord på skip som fører et kontraherende lands flagg, skal være sikret sykepenger i det land hvis flagg skipet fører.»

Dette betyr at nordiske sjømenn som arbeider på norske skip kunne ha rett til sykepenger i flagglandet. Nordiske sjømenn hadde ikke pensjonsrettigheter.

A hadde ikke pensjonsrettigheter etter Overenskomst mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel av 15.09.55 art. 8.

02.02.67 ble det vedtatt en endringsoverenskomst i tilknytning til overenskomsten av 1955 (som trådte i kraft 01.01.69). Denne gjaldt reglene om grunnpensjon artikkel 2-4c og var først og fremst nødvendiggjort av gjennomføringen av lov om folketrygd, hvoretter retten til pensjon ikke lenger er knyttet til statsborgerskap, men til trygdetid.

Endringsoverenskomst av 02.02.67 art. 2 lyder:

«Statsborgere i ett av de kontraherende land har i et annet av landene på samme vilkår og etter samme regler som landets egne statsborgere, rett til slik alminnelig uførepensjon med tilleggsstønad som ikke ytes på grunnlag av ervervsinntekt eller avgift, dersom vedkommende har oppholdt seg i sistnevnte land uavbrutt i minst 3 år umiddelbart før krav om uførepensjon settes fram, eller dersom vedkommende har oppholdt seg i sistnevnte land uavbrutt i minst ett år umiddelbart før kravet om uførepensjon settes fram og under slikt opphold i minst ett år har vært fysisk og psykisk i stand til å utøve et normalt erverv.»

Dette betyr at nordiske sjøfolk er trygdet i flagglandet. Overenskomsten får ikke tilbakevirkende kraft på forhold som fant sted før 1967.

Etter 1967 er det ikke dokumentert at A seilte på norske skip, jfr dok. 16, saksomslag I. A har ikke rett til pensjon etter endringsoverenskomsten av 02.02.67 art 2.

Den nordiske kommisjon av 15.06.1992 art. 11 lyder:

«Statsborger i et nordisk land har rett til grunnpensjon fra et annet nordisk land dersom vedkommende har opptjent rett til pensjon fra dette landet på grunnlag av minst 3 års bosetting i landet.»

A har ikke vært medlem av norsk trygd etter 1967 og dermed ikke opptjent rett til pensjon etter nordisk konvensjon av 15.06.92 art 11.

EØS-avtalen av 01.01.1994 art 48 nr. 1, forordning 1408/71 lyder:

«Dersom den samlede trygdetid eller botid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning er mindre enn ett år, og dersom ingen rett til ytelser er opptjent i henhold til bestemmelsene i denne lovgivning når bare disse tidsrom medregnes, skal institusjon i denne stat ikke være pliktig til å tilstå ytelser for nevnte tidsrom uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 46 nr. 2».

EØS-avtalen art 1 bokstav r, forordning 1408/71 lyder:

««Trygdetid», tidsrom med avgiftsbetaling eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet definert eller anerkjent som trygdetid etter den lovgivning de er tilbakelagt eller anses som tilbakelagt under, og alle tidsrom som likestilles med slike tidsrom, når de etter denne lovgivningen anses som likestilt trygdetid,»

Det betyr at dersom man har vært i arbeid til sammen minst 1 år, kan det tilstås pensjon for ned til 1 år.

A har ikke vært medlem av norsk trygd etter 1967 og dermed ikke opptjent rett til pensjon etter EØS-avtalen av 01.01.94, forordning 1408/71 art. 48.

Avtale mellom Norge og USA om sosial trygd av 13.01.1983 art. 3 lyder:

«Med mindre noe annet er fastsatt i denne Avtalen, skal den få anvendelse for:

a) statsborgere av hver av de Kontraherende Stater...»

Dette betyr at pensjonskretsen som omfattes av avtalen, er statsborger i to land. Avtalen omfatter også tredje lands statsborgere, som enten er eller har vært omfattet sosialtrygdlovgivningen i et av de kontraherende land. Det vil si at alle som har vært trygdet i Norge eller USA, er omfattet av avtalen uansett i hvilket land de er statsborgere.

Avtalen trådte i kraft 01.07.1984. A har ikke vært medlem av norsk trygd, jf dok. 26, saksomslag I. Han har vært medlem av islandsk og svensk trygd.

Avtale mellom Norge og USA om sosial trygd av 13.01.1983 kommer ikke til anvendelse.

Staten har for lagmannsretten i tillegg anført at det følger av Norges bemerkninger i punkt B nr. 6 bokstav b) i sluttprotokollen til de nordiske konvensjoner om sosial trygghet at As fartstid om bord på norske skip ikke ga ham krav på å være pensjonstrygdet. I bemerkningen har Norge tatt forbehold om at statsborgere fra de andre kontraherende land i tjeneste på norske skip i utenriksfart bare omfattes av den norske lovgivning om syketrygd, arbeidsløysetrygd og pensjonstrygd for sjømenn, så fremt vedkommende har fast bopel i Norge.

Lagmannsretten konstaterer at bemerkningen i sluttprotokollen medfører at A ikke opptjente trygderettigheter i pensjonstrygden for sjømenn. Spørsmålet for lagmannsretten er om bemerkningen får anvendelse på rettigheter i folketrygden. Da den nordiske konvensjonen ble inngått i 1955, var folketrygden ikke innført, og syke- og arbeidsløshetstrygd var regulert i egne lover, jf. oppregningen i konvensjonens sluttprotokoll punkt C. Regler om pensjonstrygd for sjømenn var gitt i lov om pensjonstrygd for sjømenn av 3. desember 1948 nr. 7, som hadde regler om alderspensjon, enkepensjon, barnepensjon og uførestønad. Loven gjelder fortsatt, men kapitlene om barnepensjon og om uførestønad er opphevet. Den norske lovgivning om syketrygd og arbeidsløshetstrygd er senere erstattet av folketrygdloven. Den norske bemerkningen ble likevel stående uendret også ved de endringer som skjedde i konvensjonen etter folketrygdlovens ikrafttredelse 1. januar 1967.

Lagmannsretten bemerker at det hadde vært nærliggende å endre bemerkningen, dersom den skulle omfatte opptjening av pensjonstrygd etter de alminnelige regler i folketrygdloven. På den annen side synes formålet med bemerkningen å ha vært at statsborgere fra andre nordiske land i tjeneste på norske skip ikke skulle være pensjonstrygdet etter norske regler med mindre de var bosatt i Norge. Dette formålet tilsier at bemerkningen også gis anvendelse på pensjonstrygd etter folketrygdloven. Bemerkningen i sluttprotokollen punkt B nr. 6 bokstav b) er imidlertid ikke nevnt av trygdemyndighetene under behandlingen trygdesaken, heller ikke i den omfattende begrunnelsen i brevet av 21. august 2000 fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker, jf. ovenfor. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig stilling til om forbeholdet i bemerkningen skal anvendes på folketrygden, da retten som det fremgår nedenfor på annet grunnlag har kommet til at A ikke kan påberope seg konvensjonens bestemmelser.

I brevet av 21. august 2000 fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker vises det til at Overenskomst mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel av 15. september 1955 artikkel 8 inneholder følgende bestemmelse:

Den som er ansatt ombord på skip som fører et kontraherende lands flagg, skal være sikret sykepenger i det land hvis flagg skipet fører.

I brevet heter det videre at nordiske sjømenn som arbeidet på norske skip kunne ha rett til sykepenger i flagglandet, men at nordiske sjømenn ikke har pensjonsrettigheter. Folketrygdkontoret konkluderer med at A ikke har pensjonsrettigheter etter nevnte artikkel 8.

Lagmannsretten bemerker at konvensjonen er undertegnet 6. februar 1975, ikke 15. september 1955 som anført av folketrygdkontoret. Det er uklart for lagmannsretten hvorledes det kan utledes av denne konvensjonen at nordiske sjømenn ikke har pensjonsrettigheter. Konvensjonen gjelder etter sin tittel og nærmere innhold ikke pensjonsrettigheter. Rett til pensjon er derimot regulert i konvensjonen av 1955 kapitel II (artikkel 2 til 5) om «Stønad ved nedsatt ervervsevne, til etterlevende og ved alderdom».

Spørsmålet for lagmannsretten er om den nordiske konvensjonen av 1955, slik den lød etter endringer etter at folketrygden ble satt i kraft 1. januar 1967, kan gi A krav på uførepensjon i folketrygden. Lagmannsretten har fått fremlagt konvensjonen slik den lød pr.1 januar 1969. Ordlyden i konvensjonens artikkel 2 er gjengitt i uttalelsen av 21. august 2000 fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker, jf. ovenfor. Som det fremgår der, følger det av artikkel 2 at rett til alminnelig uførepensjon med tilleggsstønad, som ikke ytes på grunnlag av ervervsinntekt eller avgift, er avhengig bl.a av at den som søker pensjon har oppholdt seg uavbrutt i landet i minst ett år før krav om pensjon settes frem. Lagmannsretten tilføyer at det følger av artikkel 29, som ikke nevnt av trygdemyndighetene eller staten, at likt med opphold anses forhyring på skip som fører vedkommende lands flagg. A hadde imidlertid verken vært bosatt eller forhyret på norsk skip uavbrutt det siste året før han søkte uførepensjon. A kan således slik lagmannsretten ser det ikke utlede noen rett til grunnpensjon av artikkel 2.

Rett til tilleggspensjon på grunnlag av ervervsinntekt eller avgift er regulert i artikkel 5, første og annet ledd, som etter endringene av 2. februar 1967 og 2. desember 1969 lyder:

Statsborger i et av de kontraherende land som er bosatt i et annet av landene, opptjener der rett til tilleggspensjon på samme vilkår og etter samme regler som landets egne statsborgere. Med tilleggspensjon forstås slik alminnelig pensjon som bereknes på grunnlag av ervervsinntekt eller avgift.

Har statsborgere i ett av de kontraherende land, når han er bosatt i slikt land, arbeid i tjenesteforhold i et annet av landene, gir inntekten herav rett til tilleggspensjon i sysselsettingslandet som om han var bosatt der, under forutsetning av at inntekten beskattes i sysselsettingslandet. Likt med arbeid i tjenesteforhold i ett av landene anses forhyring på skip som fører vedkommende lands flagg.

Slik bestemmelsen lyder, hadde nordiske sjøfolk rett til tilleggspensjon fra flaggstatlandet etter samme regler som flaggstatlandets egne statsborgere. Det følger imidlertid av sluttprotokollen punkt B nr. 6 bokstav a), som staten ikke har vist til, at Norge har tatt forbehold om at konvensjonen ikke omfatter folketrygdens tilleggspensjoner. Artikkel 5 er derfor ikke anvendelig i saken.

Lagmannsretten finner etter dette, men med en noe annen begrunnelse enn staten, at konvensjonens materielle bestemmelser, med det forbehold Norge har tatt, ikke kunne gi A krav på uførepensjon i Norge. Det er således ikke nødvendig for retten å gå inn på om bestemmelsene gir krav på opptjening av pensjonstrygd på grunnlag av forhyring som fant sted før 1. januar 1967. Retten bemerker imidlertid at overenskomsten av 2. desember 1969, som inneholder endringer i bl.a artikkel 2 og 5, etter det opplyste inneholder følgende ikraftredelsesbestemmelse:

Overenskomsten gis virkning fra 1. januar 1969. De nye bestemmelsene kommer også til anvendelse ved berekning av pensjon som grunner seg på pensjonsrett opptjent før overenskomstens ikrafttreden.

Det er nærliggende å forstå denne bestemmelsen slik at den uttømmende angir i hvilken utstrekning endringene i konvensjonen skal gis tilbakevirkende kraft. Endringsoverenskomsten må derfor forstås slik at den ikke gir krav på opptjening av pensjonstrygd på grunnlag av tjenestetid som etter de reglene som gjaldt før endringene trådde i kraft uansett ikke ga pensjonsrett. A hadde ikke opptjent pensjonsrett før overenskomstens ikrafttreden.

Den nordiske konvensjonen om sosial trygghet opphørte å gjelde ved den nordiske konvensjon om trygd, undertegnet 15. juni 1992 i forbindelse med EØS-avtalen. Etter artikkel 28 trådte konvensjonen i kraft samme dato som EØS-avtalen, dvs. 1. januar 1994. Etter artikkel 11 har statsborger i et nordisk land rett til grunnpensjon fra et annet nordisk land dersom vedkommende har opptjent rett til pensjon fra dette landet på grunnlag av bosetting i landet. A har ikke vært bosatt i Norge, og konvensjonen gir ham således ikke krav på grunnpensjon fra Norge. Rett til tilleggspensjon er regulert i artikkel 14, som henviser videre til EØF-forordning 1408/71, jf. lagmannsrettens bemerkninger om denne nedenfor.

Da EØS-loven av 27. november 1992 trådte i kraft den 1. januar 1994, ble Rådsforordning 1408/71 (EØF) om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor fellesskapet, gjort til norsk forskrift, jf. forskrift av 4. desember 1992 nr. 914. Folketrygdkontoret har i sin uttalelse vist til forordningens artikkel 48. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid alderspensjon. Ytelser ved uførhet er regulert i kapitel 2, artikkel 37 følgende. Staten har for lagmannsretten anført at A ikke kan påberope forordningen, jf. overgangsbestemmelsen i artikkel 94. Artikkel 94 nr. 1 og 2 lyder:

1. Denne forordning skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. oktober 1972 eller før den får anvendelse i vedkommende medlemsstat.

2. Enhver trygdetid eventuelt enhver ansettelsestid eller botid som er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. oktober 1972 eller før den dagen da denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter denne forordning.

Begrepene trygdetid og ansettelsestid er definert i forordningen artikkel 1, bokstav r) og s). Det følger av disse bestemmelsene at forordningen viser tilbake til den lovgivningen som trygdetiden og ansettelsestiden er tilbakelagt under, her norsk lov. A har som det fremgår ovenfor ikke vært pensjonstrygdet etter folketrygdloven, og hans fartstid om bord på norsk skip før folketrygdens iverksettelse gir derfor ikke rett til ytelser i Norge etter forordningen.

A har endelig vist til avtalen av 13. januar 1983 mellom USA og Norge om sosial trygd. Avtalen trådde i kraft 1. juli 1984. Avtalen gjelder i utgangspunktet norske og amerikanske statsborgere. Etter artikkel 3 e) får avtalen også anvendelse på statsborgere i andre land enn de kontraherende parter hvis de er eller har vært omfattet av lovgivningen i en kontraherende stat. Etter artikkel 1 nr. 4 betyr «lovgivning» de lover og forskrifter som er oppregnet i artikkel 2, det vil for Norges vedkommende si deler av folketrygdloven, lov om særtillegg til ytelser fra folketrygden og lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden. A har ikke vært omfattet av disse reglene, jf. lagmannsrettens bemerkninger ovenfor. A har henvist til at han mottar amerikansk pensjon. Lagmannsretten kan uansett dette ikke se at A fyller betingelsene for å påberope rettigheter etter avtalens materielle regler i artikkel 4 eller 7, som er de bestemmelser som kan være aktuelle. Bestemmelsen om likebehandling i artikkel 4 forutsetter at A er bosatt i USA eller Norge, og artikkel 7 om bestemmelser som gjelder i Norge forutsetter at A har opptjent trygderettigheter etter norsk folketrygdlov. Ingen av disse forutsetningene er oppfylt.

Avtalen med USA gir etter dette ikke A pensjonsrettigheter i Norge.

Det er etter dette ikke grunn for lagmannsretten til å gå inn på As anførsler om at han ble trukket med for høy skatt ved avmønstring, om at utbetalingslistene viser for lav inntekt og om at norske myndigheters makulering av dokumenter er ulovlig, da disse forhold ikke har betydning for hans krav om å være pensjonstrygdet i Norge.

Lagmannsretten finner etter dette at A ikke fyller vilkårene for uførepensjon i Norge. Selv om de begrunnelser som har vært gitt fra trygdemyndighetene til dels har vært rettslig uholdbare, finner lagmannsretten det klart at A ikke har rett til pensjonstrygd i Norge, slik at feilen ikke har virket inn på avgjørelsens innhold. Forholdet gir derfor ikke grunnlag for å kjenne Trygderettens kjennelse ugyldig, jf. Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (5.utg.) side 572 med videre henvisninger.

Staten blir etter dette å frifinne. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger omstendigheter som nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd, og A pålegges å erstatte staten sakens omkostninger. Omkostninger er krevet med kr 12.724, hvorav kr 11.500 er salær. A har protestert mot kravets størrelse. Lagmannsretten finner kravet rimelig, og legger omkostningsoppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten ved Rikstrygdeverket frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Rikstrygdeverket 12.724 - tolvtusensyvhundreogfireogtyve - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.