LB-2001-775
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-03 |
| Publisert: | LB-2001-00775 |
| Stikkord: | Tvunget helsevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo tingrett Nr 00-10109A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00775 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Haugland). Motpart: Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Naalsund). |
| Forfatter: | Lagdommer Steingrim Bull, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. 2 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Psykisk helsevernloven (1999) §3-3, Psykisk helsevernloven (1961) §13, §5, §6, §9a, §7-1 |
Saken gjelder krav om utskrivning fra tvunget psykisk helsevern. Videre kreves dom for at selve vedtaket om innleggelse i institusjon var ulovlig.
A er født *.*.1967. Hun ble første gang innlagt på psykiatrisk avdeling Vindern i Oslo den 26. september 1997. Hun har senere vært innlagt ved psykiatrisk institusjon i flere perioder og av stadig lengre varighet. Den 8. september 2000 ble A innlagt for sjette gang ved psykiatrisk avdeling Vindern frem til hun 12. oktober samme år ble innlagt på Vor Frue Hospital, der hun har vært frem til i dag. Vedtak om tvangsmedisinering ble - under siste innleggelse - første gang truffet 14. september 2000. A har diagnosen kronisk paranoid schizofreni.
A klaget til Kontrollkommisjon III for Dikemark sykehus over både innlegge og fortsatt tilbakeholdelse etter §5, jf §6 i tidligere lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr 2. Kontrollkommisjonen fattet 30. oktober 2000 vedtak om ikke å ta klagen til følge. Etter å ha konstatert at A hadde en alvorlig sinnslidelse uttalte kontrollkommisjonen videre:
Kontrollkommisjonen finner videre at så vel innleggelsen som fortsatt tilbakeholdelse i sykehus er nødvendig for at utsiktene til vesentlig forbedring ikke skal bli forspilt. Det er viktig at det gis anledning til å forsøke å oppnå en behandlingsallianse med A. Hun trenger behandling med medikamenter nå og vil også trenge det over flere år fremover. Ved en eventuell utskriving, må hun skrives ut etter §13 første ledd med en oppfølging fra Vor Frues hospital. Hvis hun ikke vil ta Zyprexa-tabletter frivillig, må hun medisineres med Cisordinol depot. På denne bakgrunn finner kontrollkommisjonen at så vel innleggelse som fortsatt tilbakeholdelse er hjemlet i §5, jf. §6 i lov om psykisk helsevern. Erfaring har vist at hennes psykiske tilstand raskt blir vesentlig forverret når hun slutter å ta medisiner. Hun har ingen sykdomsfølelse og ingen sykdomsinnsikt.
A brakte saken inn for Oslo byrett ved stevning av 16. november 2000. Oslo byrett, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa 26. januar 2001 dom med slik domsslutning:
Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.
Byretten fant at grunnvilkåret om at alvorlig sinnslidelse i den nye lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr 62 §3-3 var oppfylt. Retten fant videre at forverringsalternativet i bestemmelsens bokstav a var oppfylt, og at vilkårene i bokstav a under enhver omstendighet var til stede ut fra en samlet vurdering av utsiktene til forbedring ved fortsatt behandling og sannsynligheten for en vesentlig forverring om kort tid i tilfelle utskriving.
A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Staten har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo den 13. desember 2001. Lagmannsretten var satt med fagkyndige meddommere. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten møtte ved prosessfullmektig fra Regjeringsadvokaten. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i en noe annen stilling enn den gjorde for byretten, idet A den 14. desember 2001 flytter ut av institusjon til egen leilighet, men fortsatt undergitt tvunget ettervern. Det nevnes også at Kontrollkommisjon III for Dikemark sykehus siste avgjorde klage fra A om fortsatt innleggelse ved vedtak av 2. mai 2001. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
A bestrider at vilkårene for å legge henne inn den 8. september 2000 var til stede. Dette vedtaket må kunne prøves separat etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, selv om hun også krever dom for at utskrivning i dag ikke kan nektes. Støtte for dette standpunkt finnes i loven om psykisk helsevern fra 1961 §9a og någjeldende lov §7-1. Etter rettspraksis er det bare vilkår om at vedtaket gjelder en aktuell tvang, jf Rt-1971-949. Kravet om at innleggelsen kjennes uberettiget kan derfor ikke avvises.
Det er staten som har bevisbyrden for at vilkårene etter psykisk helsevernloven §3-3 foreligger. A mener hun ikke har noen alvorlig sinnslidelse. Tilleggsvilkåret i bokstav a om at vedkommende vil få sin tilstand vesentlig forverret er heller ikke oppfylt. Det kan ikke legges til grunn at A vil slutte brått med medisiner dersom hun slipper tvunget ettervern. Legens opplysninger om at hun på nytt kan bli psykotisk, slik at hun ikke kan komme tilbake til samme funksjonsnivå, har gjort et sterkt inntrykk på henne. Riktignok er hun noe i tvil om medisinene har en effekt på henne, men det må legges til grunn at hun har bedre innsikt i sin situasjon i dag enn tidligere.
En full psykotisk oppblomstring vil eventuelt først inntreffe mer enn 2 måneder etter at tvangen opphører, slik at tilleggsvilkåret ikke er oppfylt. Lovgiver har vært innforstått med at utskrivning kan føre til en varig nedgang i pasientens funksjonsnivå, men har likevel kommet til grensen på 2 måneder. Man skal med jevne mellomrom gis anledning til å klare seg selv. Går det galt, har man et bredere erfaringsgrunnlag å bygge den videre behandling på.
Selv om det legges til grunn at grunnvilkåret og ett tilleggsvilkår er oppfylt, skal det i siste omgang foretas en helhetsvurdering etter §3-3 siste ledd. A opplever tvangen som krenkende og hun trenger nå å få prøvd seg på egen hånd. Derfor bør det ikke gis tillatelse til fortsatt tvangsinngrep.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
1. Innleggelse av A var uberettiget.
2. A utskrives.
Ankemotparten, staten v/Sosial- og helsedepartement har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Punkt 1 i den ankende parts påstand om at innleggelsen var uberettiget må lagmannsretten avvise ex officio fra behandling etter tvistemålsloven kapittel 33. Bakgrunnen for reglene i kapittel 33 er at man skal kunne få en rask og effektiv avgjørelse av om det administrative inngrep skal bestå eller ikke. En dom for at innleggelsen var uberettiget vil ikke ha noen betydning for adgangen til utskrivning.
A har fått diagnosen kronisk paranoid schizofreni og det er på det rene at hun således har en alvorlig sinnslidelse, jf psykisk helsevernlov §3-3.
Det er kun behandlingsvilkåret i form av forverringsalternativet som er aktuelt i saken slik forholdene ligger an i dag, jf §3-3 bokstav a. Det er svært stor sannsynlighet for at A vil slutte å ta medisiner med en gang dersom det ikke finnes tvangsmulighet i bakhånd. Hun skal nå overføres til vern uten døgnopphold på institusjon. A har selv forklart at hun har tenkt å trappe ned på medisiner dersom hun får anledning til det. Hun har mye å stå i med i forbindelse med den forestående flytting til egen leilighet og innledningen av et samboerforhold. For å hindre gjentakelse av det som fant sted forrige gang da A inngikk avtale om at hun frivillig skulle ta medisiner, bør man fortsatt ha en mulighet til å føre kontroll. Slutter hun å ta medisiner tilsier alt at hun vil bli alvorlig syk igjen i løpet av kort tid.
Hensiktsmessighetsvurderingen etter §3-3 tredje ledd er ikke problematisk. Dersom retten kommer til at det er stor fare for at hun vil slutte å ta medisiner, fremstår det som klart best at tvungen omsorg opprettholdes, alle forhold tatt i betraktning. Tvangen det nå er tale om å bruke er å pålegge A å møte 2 ganger i måneden for å kontrollere serumsnivået. Man bør vente ett år før man tar det endelige steget og lar A forsøke seg helt på egenhånd.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
1. Den ankende parts påstand punkt 1 avvises.
2. Byrettens dom stadfestes.
Lagmannsretten bemerker:
Det er lov av 2. juli 1999 nr 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) som skal legges til grunn for vurderingen av denne saken, selv om det opprinnelige vedtaket om innleggelse ble truffet i medhold av den tidligere loven av 1961. Lagmannsretten skal foreta en full overprøving av alle sakens sider, og det er dagens situasjon som må legges til grunn for vurderingen.
Lagmannsretten tar først for seg As krav om at innleggelsen var ulovlig og statens korresponderende påstand om at dette kravet avvises.
Formålet med reglene i tvistemålsloven kapittel 33 er at domstolene hurtig og effektivt skal kunne gripe inn overfor effektueringen av uriktige eller uheldige tvangsinngrep. I rettspraksis er det lagt til grunn at prøving ikke kan skje etter reglene i kapittel 33 etter at tvangsvedtaket er opphevet. Dette gjelder uten hensyn til om sak var anlagt før opphevelsen og uten hensyn til om det er avsagt dom i saken i første instans. Oppheves vedtaket etter at saken er anlagt, skal saken heves. Anlegges sak etter opphevelsen av tvangsvedtaket, og saksøkeren uttrykkelig gjør gjeldende at han/hun krever saken behandlet etter reglene i kapittel 33, må søksmålet avvises.
Tilsvarende formålsbetraktninger må også være avgjørende for spørsmålet om prøvelsesadgang som nærværende sak reiser. Etter lagmannsrettens syn er det ikke hensyn av vekt som tilsier at man, utover å få prøvet om vilkårene for et tvangsinngrep foreligger på domstidspunktet, også skal kunne få prøvet om vilkårene forelå på et eller flere tidligere tidspunkter. Å åpne for en slik adgang, der domstolene i tilfelle henvises til å vurdere faktum på forskjellige tidspunkter, kan tvert om motvirke en raskest mulig behandling. I nærværende sak ville man dessuten bli henvist til å vurdere saken både etter loven av 1961 og dagens lov.
A kan reise selvstendig sak om lovligheten av innleggelsesvedtaket etter de alminnelige regler i kapittel 30 i tvistemålsloven, men et slikt krav kan ikke kumuleres med et krav om at A skal utskrives, som går etter reglene i kapittel 33. Den ankende parts påstand punkt 1 blir etter dette formelt sett å avvise. Lagmannsretten finner det likevel ubetenkelig å tilføye at vilkårene for tvungen omsorg åpenbart forelå også på innleggelsestidspunktet i september 2000.
Grunnvilkåret for å opprettholde vedtaket om fortsatt tvunget psykisk helsevern er etter innledningen i §3-3 første ledd at vedkommende har en alvorlig sinnslidelse. Det er ikke tvilsomt at A har en alvorlig kronisk paranoid schizofreni som medfører at grunnvilkåret er oppfylt. Det vises til tidligere notater om As helsesituasjon og til vitneforklaring fra overlege Vibeke Lie. Overlege Lie kjenner meget godt til As sykdomshistorie, og hun har frem til det siste vært hennes behandler på Vor Frue Hospital. Lagmannsretten føyer for ordens skyld til at det ikke er tvilsomt at uttrykket «alvorlig sinnslidelse» tar sikte på pasientens grunnlidelse, jf HR-2001-00621. Dette innebærer at lidelsen vil være til stede selv om vedkommende - som i As tilfelle - nærmest er symptomfri som følge av medisinering.
Utover grunnvilkåret fremgår det av §3-3 at ett av to alternative tilleggsvilkår må foreligge. I denne saken er det behandlingskriteriet i bestemmelsens bokstav a som er aktuelt. Når det gjelder den positive siden av kriteriet, som er formulert som at vedkommende uten behandling vil få sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, får dette ikke anvendelse i vår sak. Det er forverrings-alternativet som er aktuelt. Dette går på om det er «stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret». Vilkårene er strenge og er, med unntak for tidsperspektivet, ment å være i samsvar med den praksis som utviklet seg i forbindelse med den tidligere loven av 1961.
Ut fra de foreliggende opplysninger finner lagmannsretten at det foreligger meget stor sannsynlighet for at A vil slutte med medisiner dersom tvungen omsorg oppheves i dag. Tidligere avtaler med A om at hun på frivillig grunnlag skulle ta medisiner har ikke lykkes. Det vises til at A etter femte gangs innleggelse i mai 2000 ble utstrevet fra institusjon og overført til tvunget ettervern. Den 29. juni 2000 ble vedtaket omgjort til frivillig ettervern og vedtak om tvangsbehandling opphevet fordi man ikke klarte å oppnå en behandlingsallianse med A under tvang. Man valgte derfor å forsøke frivillig ettervern. A sluttet imidlertid med antipsykotisk medikasjon den 13. juni 2000. Fra slutten av august kom det flere bekymringsmeldinger fra As familie. Etter henvendelse fra As mor ble A den 8. september 2000 igjen lagt inn på psykiatrisk akuttavdeling Vinderen, idet hun ble funnet psykotisk, apatisk og næringsvegrende.
A har ingen innsikt i sin egen sykdom, og hun har i retten forklart at hun ikke tror medisiner virker. Etter eget utsagn vil hun trappe ned, om enn forsiktig, dersom tvangsadgangen oppheves. A bruker for tiden 12,5 mg Zyprexa daglig, noe som må anses som en moderat dosering for den type lidelse som A har. Medisinen tas i tablettform. Dette medfører at det langt raskere vil bli kritisk for A dersom hun slutter med medisiner, sammenlignet med forrige gang hun ble utskrevet og hadde fått medisin i depotform. Tidsperspektivet før A igjen blir psykotisk hvis hun slutter med medisiner er således ikke mer enn to måneder. Lagmannsretten finner etter dette at vilkåret om fare for vesentlig forverring av As tilstand innen meget nær fremtid er oppfylt.
Det kan etter dette konstateres at hovedvilkåret om alvorlig sinnslidelse og ett av de to alternative tilleggsvilkår er oppfylt. Videre må vilkårene i §3-3 annet og tredje ledd være oppfylt. Annet ledd sier at tvunget psykisk helsevern bare kan anvendes når det har vært forsøkt å gi et tilfredsstillende behandlings- og omsorgstilbud på frivillig grunnlag, uten at dette har ført frem, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke det. Etter tredje ledd skal tvunget psykisk helsevern, selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, bare finne sted når dette etter en helhetsvurdering fremtrer som den klart beste løsning. Bestemmelsen er en lovfesting og presisering av det helhetsskjønn som ble foretatt på grunnlag av «kan"- reglen i loven av 1961 §5.
Lagmannsretten legger uten videre til grunn at tidligere behandlingshistorie viser at vilkåret i §3-3 annet ledd er oppfylt. Dette har heller ikke vært omstridt. Følgene av at A slutter med medisiner er svært alvorlige. Til sammenligning må belastningene hun utsettes for gjennom fortsatt tvunget helsevern, anses relativt ubetydelige. Forutsatt at hun nå tar medisiner, som for øvrig i følge henne selv ikke gir bivirkninger, er det i dagens situasjon - og så lenge hun tar medisiner - kun tale om å pålegge henne et par kontroller i måneden. Det må også være på sin plass å trekke inn i helhetsvurderingen etter §3-3 tredje ledd, at A kan påregne en fortsatt bedring av helsen i tiden fremover dersom hun fortsetter med medisinene. Det anses etter dette som den klart beste løsningen at A forblir under fortsatt tvunget psykisk helsevern en periode fremover.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Punkt 1 i den ankende parts påstand avvises.
2. Byrettens dom stadfestes.