Hopp til innhold

LB-2001-851

Fra Rettspraksis


Instans: Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-11-05
Publisert: LB-2001-00851
Stikkord: Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang: Sarpsborg byrett Nr 00-00887 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00851 A/01.
Parter: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Ove Balle). Motpart: Aktiv forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Nora Lund Lefdal).
Forfatter: Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. Lagdommer Thore Rønning. Byrettsdommer Margarete Hoff. 4 meddommere
Lovhenvisninger: Forsikringsavtaleloven (1989) §4-9, Tvistemålsloven (1915) §180, Veitrafikkloven (1965) §12, §22, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3


Natt til lørdag den 8. mai 1999 kjørte A utfor veien i den såkalte «- - svingen» i X med sin VW Golf GTI 1999-modell. Bilen - som var kaskoforsikret i Aktiv forsikring AS - ble totalskadet i utforkjøringen. Det er ikke holdepunkter for å anta at det var flere personer enn A med i bilen. Selv angir han å ha hukommelsestap for et tidsrom før og etter uhellet. Hendelsesforløpet er derfor forholdsvis uklart, men det er på det rene at politiet fikk melding om uhellet kl. 0407, at A hadde forlatt åstedet ved politiets ankomst cirka ti minutter senere, at han oppsøkte Mosseregionens legevakt cirka kl. 0700-0800, og at han ringte politiet cirka klokken 1700. A ble påført nesebensbrudd og hjernerystelse, og han blødde fra hodet. Forsikringsselskapet antok at bilføreren hadde vært alkoholpåvirket og nektet under henvisning til forsikringsvilkårenes §4 første ledd å utbetale erstatning. A hevdet at han var edru under kjøringen, og ved stevning av 30. oktober 2000 til Sarpsborg byrett reiste han søksmål mot Aktiv forsikring med påstand om at selskapet er erstatningsansvarlig i samsvar med forsikringsavtalen.

Sarpsborg byrett avsa den 19. januar 2001 dom med denne domsslutning:

1. Aktiv forsikring AS frifinnes.

2. A betaler innen 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse kr 44.300,- kronerførtifiretusentrehundre 00/100 i saksomkostninger til Aktiv forsikring AS

Det øvrige saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har rettidig påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Ankeforhandlingen ble holdt den 23. og 24. oktober 2001 i Sarpsborg tinghus. A møtte og avga partsforklaring. Det ble avhørt åtte vitner og foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, A, anfører sammenfatningsvis:

Forsikringsselskapet har bevisbyrden når det anfører at en forsikringstaker har vært påvirket av alkohol under bilkjøring, og det kreves solide bevis før dette kan legges til grunn, jf. Rt-1990-688. Denne bevisbyrden har Aktiv ikke oppfylt overfor A.

I utgangspunktet må det legges til grunn at A var edru under kjøringen. Han hadde nylig kjøpt en kostbar bil, som han var meget redd for, og som han derfor aldri lånte bort. Da er det lite trolig at han ville tatt den risikoen som det innebærer å kjøre under påvirkning av alkohol. Det foreligger ingen konkrete bevis som blod- eller utåndingsprøve, ingen flasker ble funnet i bilen, ingen av vitnene har kjent alkohollukt av A eller sett ham drikke alkohol denne kvelden, og alle vitnene betegner ham som en edruelig sjåfør. Hans faste lege, dr. Jens Giltvedt, opplyste i sin vitneforklaring at med slike skader og symptomer som A hadde, burde han ha vært innlagt til observasjon. Skader av denne art fører ofte til en opptreden som lett kan forveksles med beruselse. Opplysningen i legevaktjournalen om at han angivelig var beruset, må skyldes hans fortumlede væremåte. Det samme gjelder hans handlemåte i tiden etter uhellet. Han husker ikke at han skal ha kommet seg til en kamerat i nærheten, B, som bor et par kilometer fra åstedet Han husker heller ikke hvordan han skal ha kommet seg derfra til legevakten og tilbake til B igjen.

Utforkjøringen behøver ikke nødvendigvis å skyldes at A var beruset. Det var ingen vitner til ulykken, og det kan være flere årsaker til uhellet. Bilen kan ha fått en gal helningsvinkel hvis den var kommet for nær en utkjørsel på stedet. Det kan heller ikke utelukkes at uhellet skyldes ujevnheter i veibanen etter telehiv, jf. lensmannsbetjent Johansens vitneforklaring om dette. Noe kan kommet ut i kjørebanen, eksempelvis et dyr. Heller ikke kan det utelukkes at bilen har rykket ekstra til ved gasspådrag, en feil ved bilen som A hadde bestilt verkstedtime for. Det kan heller ikke ses bort fra at ulykken skyldes samvirke av to eller flere av disse forholdene.

A kan ikke bebreides for den uklarheten som foreligger med hensyn til årsaksforholdet. Aktiv har ikke anført svik, og det må derfor legges til grunn at heller ikke selskapet mener at han bevisst holder tilbake opplysninger om uhellet. Hans problemer med å resonnere og forklare seg, skyldes hans medisinske tilstand. Fremdeles er han ikke sikker på om det var han som kjørte bilen, men han holder det for mest sannsynlig. Han trodde at legevakten ville varsle politiet, og derfor unnlot han å varsle om uhellet selv. A har i ettertid gjort det han kan for å finne ut hva som har skjedd. Det er iallfall ikke grunnlag for å anføre at han er meget å bebreide med hensyn til sakens mangelfulle opplysning. I Rt-1990-688, der det ble lagt vekt på at forsikringstakeren var meget å bebreide for den uklarheten som forelå, var det - i motsetning til hva tilfellet er i vår sak - meget klare holdepunkter i vitners iakttagelser for at vedkommende bilfører hadde vært beruset.

Det er intet som tyder på at A har utvist grov uaktsomhet. Ulykkesårsaken er ukjent, og hvis bilen hadde vært uforsvarlig å bruke på grunn av en teknisk feil, må det forventes at bilverkstedet ville ha opplyst ham om dette. A er en trenet sjåfør, blant annet har han drevet noe drosjekjøring. Også denne anførselen har selskapet bevisbyrden for.

A har nedlagt denne påstand:

1. Aktiv forsikring AS er erstatningsansvarlig for A sitt økonomiske tap i forbindelse med bilulykken som fant sted den 08. mai 1999.

2. Aktiv forsikring AS idømmes å betale A hans saksomkostninger med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten, Aktiv forsikring AS, anfører sammenfatningsvis:

Aktiv forsikring er i utgangspunktet enig med A i at selskapet har bevisbyrden for at han har kjørt i beruset tilstand, og at det kreves solide bevis før han nektes erstatning. Dette utgangspunktet lempes imidlertid hvis forsikringstakeren er sterkt å bebreide for sakens manglende opplysning, og A er sterkt å bebreide.

Til lensmannsbetjent Johansen forklarte A opprinnelig at han hadde drukket alkohol. Derfor hadde han overlatt kjøringen til en navngitt person, mens han selv satt i bilen og sov. Først da saken ble behandlet i byretten, opplyste A at han etter utforkjøringen hadde oppsøkt B og overnattet der. At politiet ikke etterforsket saken som mulig overtredelse av veitrafikkloven §22 første ledd, skyldes antakelig at politiet manglet blodprøve av ham.

Dr. Giltvedt bygger sin konklusjon om at A ble påført en sterk hodeskade på at A har hukommelsestap. At A har hukommelsestap, bygger kun på hans egen forklaring. A forklarte seg imidlertid adekvat for lensmannsbetjent Johansen 13 timer etter uhellet og forklarte da detaljer om ulykken, og at han hadde drukket alkohol. Dette må han nødvendigvis ha tatt ut fra sitt eget hode. Når det anføres i journalen fra legevakten at han angivelig var alkoholpåvirket, må dette være en opplysning som han har gitt selv, eller som bygger på legens iakttagelser. Det er for øvrig ikke anmerket i legevaktjournalen at han led av hukommelsestap. For øvrig husket han å ha vært utsatt for en ulykke da han kom hjem til B.

Ingen av As kamerater har gitt noen ordentlig vitneforklaring, og vitnet B, som han skal ha overnattet hos, har avgitt to forskjellige og uforenlige forklaringer. Hvis A hadde vært edru, er det all grunn til å tro at disse vitnene ville ha hjulpet til med å opplyse saken. Det er for øvrig påfallende at ingen av dem fikk overtalt ham til å tilkalle politiet som han pliktet å gjøre i henhold til veitrafikkloven §12, en bestemmelse han som erfaren sjåfør må forutsettes å være kjent med.

Subsidiært anføres at As kjøring har vært grovt uaktsom, selv om det ikke foreligger bevis for at han har vært påvirket av alkohol. Han kjørte utfor veien i en slak kurve, det fantes ingen bremsespor, og funn på åstedet tyder på at han har holdt en usedvanlig høy hastighet. En annen årsak kan være at han har sovnet.

Aktiv forsikring AS har nedlagt denne påstand:

1. Sarpsborg byretts dom av 19.02.01 stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Aktiv forsikring AS med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som byretten og bemerker:

Etter forsikringsavtaleloven §4-9 fjerde ledd jf. forsikringsvilkårene punkt 4 svarer Aktiv forsikring ikke for skade som oppstår når motorvogn blir kjørt av en person som er påvirket av berusende eller bedøvende midler. I utgangspunktet må det kreves en klar sannsynlighetsovervekt og solide bevis for å legge til grunn at forsikringstakeren har gjort seg skyldig i et straffbart forhold som promillekjøring. Imidlertid bør tvil om de faktiske forhold i mange tilfelle gå ut over den som på grunn av sin egen adferd er nærmest til å bære risikoen for den uklarhet som foreligger, jf. Rt-1990-688. Etter lagmannsrettens vurdering bør tvilen i dette tilfellet gå ut over A.

A måtte forstå at han på grunn av utforkjøringen og omstendighetene rundt denne etter all sannsynlighet ville bli mistenkt for å ha ført bilen i beruset tilstand. Han hadde kort tid i forveien deltatt på en fest i nærheten der alt tyder på at det ble satt til livs betydelige alkoholmengder. Ifølge lensmannsbetjent Johansens rapport og fotografier fra åstedet er bilen i en slak høyrekurve i en 60-sone kommet over i venstre kjørebane, deretter har den skrenset inn på et plenområde, der den har truffet en oppstående kum og et skilt og slått kumlokket av. Deretter har den rullet rundt og blitt stående på taket med hekkpartiet delvis oppe på kjørebanen og med fronten ned mot et bekkefar. Det var blod i bilen og A kom ikke ubetydelig til skade. Etter veitrafikkloven §12 tredje ledd skulle han ha sørget for at politiet snarest mulig ble underrettet om uhellet. Under enhver omstendighet måtte det - hvis han var edru - ha vært i hans egen interesse å varsle politiet slik at en eventuell mistanke om promillekjøring kunne bli avkreftet.

Istedenfor å varsle politiet valgte han å opptre på en måte som ytterligere måtte forsterke mistanken om at han hadde noe å skjule. Alt tyder på at har forlatt åstedet umiddelbart etter uhellet. Da politiet ankom ulykkesstedet, stod originalnøkkelen i tenningslåsen og i kjøreposisjon. Hovedlysene og stereoanlegget var fortsatt slått på, og det rant bensin ut av tanken. I tillegg hadde han etterlatt seg lommebok, mobiltelefon, nøkler og armbåndsur. Til tross for at han var skadet, ventet han i nærmere fire timer før han oppsøkte legevakten, der det ble anført i journalen at han angivelig var alkoholpåvirket. Deretter ventet han i ytterligere ni timer før han kontaktet politiet. I første samtale med politiet opplyste han at han hadde drukket alkohol, og derfor hadde han en annen navngitt person som sjåfør denne kvelden. Vedkommende ble innkalt til avhør, der han på det mest bestemte nektet for å ha kjørt ulykkesbilen.

At A ikke husker noe fra denne kvelden, tillegger lagmannsretten mindre betydning ved bevisvurderingen. Omstendighetene ved selve utforkjøringen taler for seg, uavhengig av hva han husker. Hans opptreden er dessuten rasjonell under den forutsetning at han ønsket å forspille bevis for promillekjøring. For øvrig er det en del som tyder på at han husker mer enn han vil vedstå seg. Han ga en forholdsvis detaljert beskrivelse av uhellet overfor lensmannsbetjent Johansen, som for øvrig fant ham upåfallende. Han forklarte på legevakten at han hadde vært passasjer i en bil som kjørte utfor veien. Dagen etter forklarte han dr. Giltvedt at han sannsynligvis hadde kjørt mot en stolpe og to kumlokk, og at han var blitt kjørt i en privatbil til legevakten. Den 24. mai forklarte han overfor nevrologen at han hadde amnesi for ulykken, men likevel gjentok han forklaringen om stolpen og kumlokkene, og han la til at han ble hjulpet av en annen trafikkant og kjørt til Moss legevakt.

Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering av de ovenfornevnte forhold at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at A var påvirket av alkohol under kjøringen. De uklarhetene som foreligger, skyldes at han har forsømt å bidra til avklaring av de faktiske omstendigheter som knytter seg til utforkjøringen, til tross for at han hadde sterk oppfordring og mulighet til det. Han hadde mobiltelefon i bilen, og hvis han oppsøkte B, slik han hevder å ha gjort, kunne han ha ringt politiet derfra eller fått B til å gjøre det. I så fall ville politiet ha kunnet tatt blodprøve av ham i tide til å få avklart om han hadde kjørt i ikke edru tilstand. Under disse omstendigheter må bevistvilen gå ut over A. Aktiv forsikring kan da nekte å utbetale erstatning med hjemmel i forsikringsvilkårenes punkt 4 jf. forsikringsavtaleloven §4-9 fjerde ledd.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Stadfestelsen gjelder også byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd og innsendt omkostningsoppgave tilkjennes Aktiv forsikring 39.039 kroner i saksomkostninger, hvorav 35.000 kroner er salær til prosessfullmektigen. I tillegg kommer den rente som til enhver tid er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A 39.039- trettinitusennullhundreogtrettini - kroner til Aktiv forsikring i saksomkostninger for lagmannsretten, tillagt den rente som til enhver tid er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall og til betaling skjer.