Rt-1990-688
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-29 |
| Publisert: | Rt-1990-688 (211-90) |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Bilkasko, Bevisbyrde |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 91B/1990, nr 118/1989 |
| Parter: | A (Advokat Bjørn Gulestøl - til prøve) mot B (Advokat Håkon Helle). |
| Forfatter: | Hellesylt, Aarbakke, Dolva, Sinding-Larsen, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §20, §21, Veitrafikkloven (1965) §22, Forsikringsavtaleloven (1989) |
Dommer Aasland: B hadde 22. juni 1986 et kjøreuhell med sin bil, idet han på E-18 mellom Æ og X kjørte utfor veibanen slik at bilen ble påført skader som siden ble taksert til kr. 79.334,-. Bilen var kaskoforsikret i A. Bs krav om å få skaden dekket under forsikringen ble avvist av forsikringsselskapet, som mente at det etter forsikringsvilkårene ikke svarte for skaden. Selskapet hevdet at B var påvirket av alkohol under kjøringen, og at han iallfall hadde utvist grov uaktsomhet.
B tok 28. april 1987 ut stevning til Z byrett, som avsa dom 2. februar 1988 med slik domsslutning:
"A v/styrets formann dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å utbetale til B kr 79.334,- -kronersyttinitusentrehundreogtrettifire- med tillegg av 18 -attenprosent rente fra 25. juli 1986 til betaling skjer og saksomkostninger med kr 10.500,- -kronertitusenfemhundre-."
A påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Dom ble her avsagt 24. februar 1989 med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom, bortsett fra omkostningsavgjørelsen, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten."
Dommen ble avsagt under dissens fra en dommer, som stemte for at forsikringsselskapet skulle frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Forsikringsselskapet, hvor den rette partsbetegnelse nå er A, har anket til Høyesterett over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Etter selskapets syn har lagmannsretten stilt for strenge krav til beviset for at B var påvirket. Men selv om det bygges på de strenge beviskrav lagmannsretten har stilt, må det etter selskapets oppfatning anses bevist at B kjørte i påvirket tilstand. Forsikringsselskapet har frafalt anførselen om grov uaktsomhet som selvstendig innsigelse.
Selskapet aksepterer at det i utgangspunktet har bevisbyrden når det hevder at det ikke svarer for skaden fordi sikrede var alkoholpåvirket. Men dette utgangspunktet må modifiseres betydelig, hevdes det, når sikrede ved sin egen forsømmelige atferd har gjort det vanskelig å få full klarhet i de faktiske forhold. B forlot skadestedet like etter uhellet, og holdt seg utilgjengelig for politiet innenfor det tidsrom hvor en alkoholpåvirkning ville latt seg påvise. Ut fra den situasjon som forelå på skadestedet, måtte han forstå at det ville oppstå mistanke om promillekjøring. Når han i denne situasjon vanskeliggjør bevisførselen, må den usikkerhet han derved volder, gå ut over ham. Sikrede har plikt til å vise lojalitet i forbindelse med forsikringsoppgjøret, og forsømmelighet i så måte bør komme ham til skade ved oppgjøret hvis det oppstår bevistvil. Selskapet viser i denne forbindelse til forsikringsavtaleloven av 1930 §21 annet ledd, som riktignok ikke er direkte anvendelig, men som hevdes å gi uttrykk for et mer alminnelig prinsipp.
Når det gjelder den konkrete bevisbedømmelse, har selskapet i det alt vesentlige henholdt seg til den begrunnelse som er gitt av den dissenterende dommer i lagmannsretten. A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
B er enig i det lagmannsrettens flertall anfører om bevisbyrden, men hevder at han må gis medhold uansett hvordan bevisbyrdespørsmålet måtte stille seg.
Han fremholder at det ikke er noe ved selve kjøringen eller kjøreuhellet som gir grunnlag for å trekke slutninger om alkoholpåvirkning. Heller ikke hans etterfølgende atferd kan gi grunnlag for noen slik slutning. Atferden kan nok i enkelte henseender fortone seg noe irrasjonell, men dette må ses i sammenheng med den påkjenning utforkjøringen medførte. Videre må det ses hen til at en motorsyklist, C, som kom til stede kort etter utforkjøringen, tok kommandoen på skadestedet og traff avtale om at B og hans passasjer skulle bli med i bilen til D, som var kommet til. Det er intet ved B atferd som tyder på at han handlet planmessig for å unnslippe politietterforskning. Han hadde for øvrig ingen grunn til å vente slik etterforskning, idet bilen ikke var til hinder for trafikken etter utforkjøringen, og verken C eller D ga uttrykk for noen mistanke om promillekjøring.
At C og D har oppfattet B som påvirket, kan etter hans mening ikke tillegges avgjørende vekt. Det dreier seg om subjektive oppfatninger, som bygger på et usikkert grunnlag. Således er det nærliggende at de to har feiltolket reaksjoner som var et forståelig utslag av den sinnsbevegelse kjøreuhellet medførte.
Etter Bs oppfatning må det stilles strenge krav til beviset for at han var påvirket, og disse strenge krav er under ingen omstendighet oppfylt. Han viser til at han ble frifunnet for promillekjøring i den straffesak som ble reist mot ham. Selv om dommen ikke er bindende i den sivile sak, bør den tillegges vesentlig betydning når det ikke er fremkommet nye bevis. B bestrider at det kan komme ham til skade at han ikke foretok seg noe for å sikre bevis i anledning av en mulig mistanke om promillekjøring. Han innså ikke behovet for dette, og kan ikke bebreides for det i den tilstand han var i etter utforkjøringen. Hans atferd representerer ikke brudd på noen av sikredes plikter etter forsikringsavtaleloven, og det er ikke grunnlag for å pålegge ham en slik aktivitetsplikt som selskapet gjør gjeldende.
B har ellers fremhevet at byrettens og lagmannsrettens dommer er avsagt på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, og at forsikringsselskapet ikke påberoper seg nye bevis for Høyesterett. Han har nedlagt slik påstand:
"1. A v/styret betaler til B kr. 79.334,- samt 18 % rente p.a. fra 25. juli 1986 til betaling skjer.
2. A v/styret betaler sakens kostnader for alle retter."
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Flekkefjord herredsrett, Stavanger byrett og Nord-Hedmark herredsrett. B har gitt partsforklaring, og det er avhørt ti vitner, hvorav tre er nye for Høyesterett. Bortsett fra billed- og kartmateriale fra skadestedet er det ikke fremlagt nye dokumenter. Saken står i faktisk henseende i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten, og kan i stor utstrekning tiltre den begrunnelse lagmannsrettens mindretall har gitt. Imidlertid finner jeg å burde gjøre nærmere rede for mitt syn.
Det avgjørende spørsmål i saken er om det kan anses bevist at B var påvirket av alkohol ved utforkjøringen. Hvis dette kan anses bevist, er det uomtvistet at han ikke kan kreve dekning under kaskoforsikringen.
Når forsikringsvilkårene bruker uttrykket "påvirket", ligger det i dette det samme som i bestemmelsen om promillekjøring i vegtrafikkloven §22 første ledd, se forsikringsavtaleloven av 1930 §20 annet ledd. B ble ved Flekkefjord herredsretts dom av 11. februar 1987 frifunnet i den straffesak som var reist mot ham for promillekjøring. Det er klart at dommen ikke er bindende i den sivilrettslige tvist mellom partene i denne sak, og det må også legges til grunn at kravet til bevis for påvirkning ikke er det samme. Imidlertid kan det være grunn til å gå noe nærmere inn på beviskravet.
I avgjørelsen i Rt-1985-211, som lagmannsrettens flertall har vist til, var spørsmålet om forsikringstakeren forsettlig hadde voldt den skade han krevet dekket hos forsikringsselskapet. Høyesterett la til grunn at forsikringsselskapet bare kunne frifinnes dersom det forelå en sterk overvekt av sannsynlighet for forsettlig skadeforvoldelse. Spørsmålet i vår sak er et noe annet, men jeg antar at det i utgangspunktet må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for i et forsikringsoppgjør å legge til grunn at bilføreren har kjørt i påvirket tilstand. Det er særlig to betraktninger som tilsier dette. For det første bør det i alminnelighet kreves solid bevis for å legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i straffbart eller sterkt klanderverdig forhold. For det annet bør ikke en forsikringstaker være utsatt for å tape sin forsikringsdekning på et uklart faktisk grunnlag. Disse betraktninger kan imidlertid etter omstendighetene krysses av andre hensyn som det er alminnelig akseptert at retten må legge vekt på når det foreligger uklarhet om de faktiske forhold. Et slikt hensyn er at tvil om de faktiske forhold i mange tilfelle bør gå ut over den som på grunn av sin egen atferd er nærmest til å bære risikoen for den uklarhet som foreligger. Denne betraktning gjør seg gjeldende overfor en forsikringstaker som har forsømt å bidra til avklaring av de faktiske omstendigheter som knytter seg til forsikringstilfellet, til tross for at han hadde sterk oppfordring til det. Både preventive hensyn og rettferdighetshensyn taler for at det må kunne legges vekt på et slikt forhold fra forsikringstakerens side, selv om det ikke rammes av noen av de positive regler i forsikringsavtaleloven.
Jeg finner imidlertid grunn til å understreke at en slik betraktning har sine klare begrensninger. Den forutsetter således at forsikringstakeren er meget å bebreide for sin forsømmelse. Og det er tvilsomt hvor langt betraktningen gir grunnlag for å gå i retning av å lempe på beviskravene. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på disse spørsmål på det generelle plan, men går over til å se på den foreliggende sak.
Etter min mening foreligger det en rekke omstendigheter som taler for at B var påvirket av alkohol ved utforkjøringen. Jeg legger for så vidt ikke noen særlig vekt på selve utforkjøringen eller på observasjoner som vitnet D gjorde av bilen forut for denne, selv om disse forhold tyder på at B kjørte noe uvørent. Derimot legger jeg vesentlig vekt på de iakttakelser vitnene C og D, som begge kom til stede i løpet av kort tid etter utforkjøringen, gjorde. Disse vitnene oppfattet uavhengig av hverandre B som klart beruset. C, som fra tre års tjeneste i militærpolitiet foruten praksis som dørvakt hadde atskillig erfaring i å vurdere hvorvidt personer var beruset, reagerte med å reise direkte fra skadestedet til Æ for å inngi anmeldelse for promillekjøring. D hadde B og hans venn med i sin bil i motsatt retning, inntil hun etter anmodning fra B satte dem av på en øde veistrekning. Hun dro deretter til lensmannskontoret i X for å inngi anmeldelse for promillekjøring. Både C og D har gjort nærmere rede for de iakttakelser de la til grunn for sin bedømmelse av B som klart beruset. C har beskrevet B som ustø i bevegelsene, blank i blikket og med snøvlete tale. D har blant annet forklart seg om at B i bilen hennes viste en ganske underlig atferd, noe også lagmannsrettens flertall har funnet bevist.
Også for øvrig har B vist en nokså påfallende opptreden. Jeg må etter C' forklaring legge til grunn at B reagerte negativt på et forslag om å få tak i politi eller bergingsbil til skadestedet. Han forlot stedet sammen med sin venn i D' bil uten å ta med bilnøkkelen, førerkortet eller noe av bagasjen, herunder et speilreflekskamera, som lå i hans egen bil. Etter å ha kjørt et stykke med D, anmodet han imidlertid om å bli satt av, ifølge D' forklaring fordi han ville tilbake til bilen og skrive skademelding. B forklarer at de fikk haike med en bil i motsatt retning til Z, men uten å gjøre noen stans på skadestedet for å få med seg noe fra bilen som sto der. Han tok først skritt for å få redningsbil ut på ettermiddagen.
Det kan vel være så at B kan ha vært noe fortumlet etter utforkjøringen. Men jeg har vanskelig for å se dette som en tilstrekkelig forklaring på alle de påfallende omstendigheter ved hans handlemåte også etter at han hadde hatt tid til å overveie situasjonen. Selv om jeg anser den bedømmelse C og D gjorde, som de mest tungtveiende bevismomenter for at B må ha vært påvirket, finner jeg også atskillig støtte i det øvrige hendelsesforløp. Bs atferd er lett forklarlig dersom han hadde drukket, men er ellers vanskelig å forstå.
Som det vil fremgå av det jeg allerede har sagt, mener jeg at det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at B var påvirket av alkohol. Det kan for så vidt synes unødvendig å trekke inn de spørsmål om beviskravet som jeg har drøftet innledningsvis. Jeg finner imidlertid at det syn jeg der har gitt uttrykk for, gir ytterligere støtte for at det i dette tilfelle må legges til grunn som bevist at B var påvirket.
Det forelå etter utforkjøringen en situasjon hvor B hadde sterk oppfordring til å sikre bevis til klargjøring av spørsmålet om promillekjøring, samtidig som forsikringsselskapet ikke hadde noen slik mulighet. Bilen var kjørt ut i en steinrøys utenfor veien, den var godt synlig, etterlatt ulåst og med bagasje, og den inneholdt en del både åpnede og uåpnede vin- og brennevinsflasker, hvorav noen var knust slik at det dunstet alkohol. B kan etter min mening ikke ha unngått å forstå at mistanke om promillekjøring var særdeles nærliggende. Om han ikke forsto det da han avslo C' forslag om å tilkalle politi eller bergingsvogn, eller da han reiste fra stedet i D' bil, må han iallfall ha overveid spørsmålet nærmere da han forlot bilen for å reise tilbake mot skadestedet, og da han passerte dette på tilbakeveien. For en edru bilfører måtte det være en naturlig reaksjon å kontakte politiet for å fri seg fra mistanke om promillekjøring, eventuelt gjennom alkotest eller blodprøve. At B ikke gjorde dette, er et bevismoment ved vurderingen av om han var påvirket. Men det må også få betydning ved vurderingen av hvilket beviskrav som må stilles. Det er ikke rimelig å stille de samme strenge beviskrav til forsikringsselskapet når B gjennom sin egen klanderverdige atferd har skapt den uklarhet som foreligger.
Jeg finner etter dette at A må frifinnes. Etter resultatet må B betale saksomkostninger for alle instanser. A har fremlagt omkostningsoppgave hvor samlede utlegg utgjør kr 42.216,-. Saksomkostningsbeløpet settes til kr. 90.000,-.
Jeg stemmer for denne dom:
1. A frifinnes.
2. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler B til A 90.000,- - nittitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.