Hopp til innhold

LB-2001-866

Fra Rettspraksis


Instans: Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 2001-04-30
Publisert: LB-2001-00866
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Oslo namsrett Nr 00-02124 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00866 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00786.
Parter: Kjærende part: Stereo Recordings AS (Prosessfullmektig: Advokat Bård Racin Meltvedt). Kjæremotpart: Sean Kjartan Iversen (Prosessfullmektig: Advokat Ole-Andreas Rognstad).
Forfatter: Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Iver Huitfeldt
Lovhenvisninger: Åndsverkloven (1961) §1, §4, §6, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §39a, §39b, §8, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §3-3


Saken gjelder midlertidig forføyning for å forby eksemplarfremstilling eller spredning av innspillinger av musikkarrangement.

Sean Kjartan Iversen begjærte 12. desember 2000 midlertidig forføyning mot Stereo Recordings AS. Oslo namsrett fant ikke grunnlag for å ta begjæringen til følge uten muntlig forhandling som ble avholdt 20. desember 2000.

Den 10. januar 2001 avsa Oslo namsrett kjennelse med slik slutning:

1. Stereo Recordings AS forbys inntil rettskraftig avgjørelse eller annen avtale foreligger, å foreta noen form for eksemplarfremstilling eller spredning, herunder promotering, av gruppen STATEs innspilling av «Allelu» eller andre skikkelser av verket.

2. Stereo Recordings AS påbys å tilbakekalle de eksemplarer av ovennevnte verk som allerede er distribuert til andre enn forbrukere.

3. Sean Kjartan Iversen gis en frist på 2 -to- måneder fra denne kjennelses dato til å gå til søksmål om kravet.

4. I saksomkostninger for namsretten betaler Stereo Recordings AS til Sean Kjartan Iversen kr 66.450,- -kronersekstisekstusenfirehundreogfemti- innen 2 -to- uker fra forkynnelse, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Stereo Recordings AS påkjærte kjennelsen 12. februar 2001. Sean Kjartan Iversen tok til motmæle 28. februar 2001.

Sean Kjartan Iversen tok ut stevning ved Oslo byrett mot Stereo Recordings AS 8 mars 2001.

Saksforholdet fremgår av Oslo namsretts kjennelse og av det som sies nedenfor.

Sean Kjartan Iversen fikk i 1997 tilsendt et kassettopptak fra Irland med hymnen «Mo ghrása mo Dhia» av Liam Lawton. Iversen nedtegnet stykket og fremla et vokalarrangement for gruppen Gli Scapoli, som han var medlem i. Gli Scapoli fikk platekontrakt med Philips Classics Production, Amsterdam, om utgivelse av et album som skulle omfatte hymnen. Gli Scapoli ble oppløst, men en ny gruppe, Mandate, med flere av de samme medlemmer, deriblant Iversen, foretok innspillingen i London sommeren 1999. En plate med hymnen ble av forskjellige årsaker ikke utgitt. Iversen gikk ut av Mandate etter en tid. Gruppen STATE som består av flere av de tidligere medlemmer av Gli Scapoli og Mandate spilte høsten 2000 inn en versjon av «Mo ghrása mo Dhia» under tittelen «Allelu» som ble utgitt på singel av Stereo Recordings.

Saken dreier seg kort fortalt om STATE har benyttet et verk som Sean Kjartan Iversen har opphavsrett til og om hans samtykke er nødvendig for utgivelse av platen.

Namsretten la til grunn at det arrangement som Iversen påberoper seg opphavsrett til var vurdert og godkjent som arrangement hos TONO 11. desember 2000 og at det har verkshøyde og krav på opphavsrettslig beskyttelse som et musikkarrangement etter lov om opphavsrett til åndsverk §1 nr 13 og §4 annet ledd.

Namsretten fant det ikke sannsynliggjort at Iversen alene var opphavsmann, men at arrangementet var utarbeidet i fellesskap mellom Iversen og en eller flere andre og at medopphavsmennene ervervet opphavsrett til fellesverket i fellesskap etter åndsverkloven §6 og slik at eneretten til å råde over verket ble liggende i sameie og at samtlige opphavsmenn måtte samtykke til offentliggjørelse.

Namsretten fant at kontrakten med Philips Classics Production ikke omfattet opphavsrettighetene til arrangementet og at Iversen heller ikke senere hadde samtykket til eksemplarfremstilling av fellesverket på plate, bare ved fremføring på konserter.

Namsretten drøftet om STATE-arrangementet var et selvstendig åndsverk med egen verkshøyde etter åndsverkloven §1, slik at samtykke ikke var nødvendig. Retten fant at STATE hadde tatt utgangspunkt i fellesverkarrangementet, men at gruppen ikke hadde tilført arrangementet elementer som ga det verkshøyde og dermed opphavsrettslig beskyttelse.

Namsretten konkluderte med at Iversen hadde sannsynliggjort et forføyningskrav etter tvangsloven §15-1 og §15-6.

Namsretten fant at Iversen også hadde sannsynliggjort sikringsgrunn etter tvangsloven §15-2 og §15-6. Namsretten tok utgangspunkt i at når det forelå en krenkelse av rettighetene til en opphavsmann måtte «kravene til sikringsgrunn sees i lys av [at] åndsverklovens sentrale lære er at opphavsmannen har enerett til å råde over åndsverket. Denne eneretten ville bli illusorisk dersom man stilte for store krav til sikringsgrunn». Namsretten fant at et fortsatt salg av singelen og senere CD med det omtalte arrangement ville «påføre Iversen stadige og voksende krenkelser av hans rett som opphavsmann til å påvirke offentliggjøringen av fellesverket. Den stadige omsetningen og spredningen må anses å utgjøre en vesentlig skade og ulempe for Iversen».

Namsretten la til grunn at det var uklart hvilket økonomisk tap Iversen ville lide, idet han på sin side ville være avhengig av samtykke dersom han ønsket å fremstille eksemplarer av verket og gjøre det tilgjengelig for allmennheten, men at vernet av opphavsmannens ideelle rettigheter var det sentrale.

I interesseavveiningen etter tvangslovens §15-2 annet ledd fant namsretten at den skade som Stereo Recordings AS ville bli påført ikke sto i åpenbart misforhold til Iversens interesse. Namsretten la stor vekt på at selskapet tok en risiko med ikke å avklare de opphavsrettslige problemer før utgivelsen og at selskapet derfor måtte være nærmest til å ta følgene av at opphavsrettslige rettigheter var krenket.

Stereo Recordings AS har i hovedsak gjort gjeldende:

Forut for den muntlige forhandling innhentet STATE en skriftlig erklæring av 19. desember 2000 fra professor i komposisjon ved Norges Musikkhøyskole Bjørn Kruse, som stadfestet at det dreide seg om to separate og selvstendige åndsverk. Han kunne imidlertid ikke møte. Namsretten har foretatt en gal bevisbedømmelse når den i stedet har lagt vekt på et vitne innkalt av Iversen. De to arrangementer er å betrakte som selvstendige verk, og det foreligger ingen opphavsrettslig krenkelse og derfor heller intet krav.

Subsidiært har Iversen gitt sitt samtykke til utgivelsen av det som namsretten har kommet til er et felles verk. Namsretten har unnlatt å vektlegge at gruppen Gli Scapoli hvor både Iversen og medlemmene av STATE var deltakere så tidlig som i 1997, inngikk avtale om utgivelse av to CD-plater med Philips Classics Productions. Det er ikke omtvistet at Mandate og senere STATE trådte inn i avtalen med Philips etter at Gli Scapoli ble oppløst. I kontrakten med Philips 3. mars 1997 overdro medlemmene utgivelsesretten til plateselskapet. Tidlig i 1999 ble partene enige om at i alle fall fire verk, herunder verket «Allelu» skulle innspilles, og 18. februar 1999 ble det utbetalt 28.000 kroner til hvert av medlemmene fra Philips. Iversen har kvittert for mottagelsen 18. februar 1999. Han har videre 18. august 1999 mottatt et forskudd på 8.500 kroner som det foreligger kvittering for. Verket «Allelu» var på dette tidspunkt innspilt og klart for plateutgivelse. Iversen har derved gitt sitt samtykke etter åndsverkloven §6 annet ledd. At Iversen senere samme år trakk seg som medlem uten at han tilbakebetalte det mottatte forskudd eller på annen måte tilkjennega at samtykket var trukket tilbake må tillegges vekt.

Åndsverkloven §39b kommer ikke til anvendelse idet Stereo Recordings AS er plateselskap og ikke et musikkforlag. Endrings- og videreoverdragelsesrettigheter har ikke relevans i saken.

Det er også galt når namsretten legger til grunn at Iversen ikke stilltiende har samtykket til plateutgivelsen. Han ga sitt samtykke ved sin uttreden av Mandate. Dessuten var han kjent med innspillingen allerede i september 2000, men først i slutten av november 2000 reagerte han skriftlig og muntlig. Hans passivitet må i alle fall anses som uttrykk for samtykke etter åndsverkloven §6 annet ledd.

Iversen har ikke sannsynliggjort noen sikringsgrunn. Namsretten har hatt feil utgangspunkt når beviskravet knyttet til sannsynliggjøring av sikringsgrunn, på generelt grunnlag, skal være svakere i åndsretten enn på andre rettsområder. Iversen har ingen enerett, retten er delt mellom samtlige opphavsberettigede til fellesverket. Ettersom en opphavsmanns nektelse av samtykke kan få så fatale følger at hele verkets offentliggjøring kan umuliggjøres, må kravene til sannsynliggjøring av sikringsgrunn være strenge i et tilfelle som dette. Offentliggjøring har skjedd, og det er meningsløst å uttale at et fortsatt salg vil påføre Iversen en stadig voksende krenkelse. Retten tar også feil når den legger til grunn at en midlertidig forføyning vil avverge at Iversens «sentrale ideelle opphavsrettslige rettigheter blir ytterligere påført vesentlig skade og ulempe». Retten til navngivelse er ikke krenket, idet Iversens navn er nevnt på plateomslaget. Basis for Iversens begjæring er at arrangementet er nær sagt identisk med hans arrangement. I følge han er det ikke foretatt noen krenkende endringer. Det foreligger derfor heller ingen sikringsgrunn.

Stereo Recordings AS og STATE har samtykke fra den opprinnelige opphavsmannen, Liam Lawton, til utgivelse av verket «Allelu» på plate. Rettens forbud blant annet mot innspillinger av «Allelu» eller andre skikkelser av verket kan umulig gjelde verket «Allelu», men kun et spesielt arrangement av «Allelu». STATE og Stereo Recording AS må stå fritt til å utgi verket «Allelu» i nye arrangementer som tilfredsstiller kravet til selvstendig åndsverk etter åndsverkloven §1 annet ledd punkt 13. Namsrettens slutning på dette punkt er heller ikke i overensstemmelse med den nedlagte påstand idet den inneholdt begrepet «versjoner» og ikke «skikkelser».

Stereo Recordings AS har nedlagt slik påstand:

1. Begjæringen tas ikke til følge.

2. Sean Kjartan Iversen dømmes til å erstatte Stereo Recordings AS fulle saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente etter morarenteloven §3 fra forfall og til betaling skjer.

Sean Kjartan Iversen har i hovedsak gjort gjeldende:

Namsrettens kjennelse bygger på korrekt rettsanvendelse og - på et unntak nær - på en riktig bevisbedømmelse.

Det ble ikke noe av utgivelsen av de opptak som ble innspilt i London og Mandate er senere løst fra kontrakten med Philips Classics Productions sommeren 2000.

I desember 1999 sluttet Iversen i Mandate og seks av medlemmene fra Mandate dannet STATE. Ved hans fratreden ble det ikke inngått noen skriftlig avtale om de øvrige medlemmers rett til utnyttelse av det repertoaret Iversen hadde bidratt med i Gli Scapoli/Mandate. Han hadde muntlig overfor STATEs medlemmer sagt at de kunne «bruke» de arrangementer han bidro med i Mandate, men med dette mente han kun å gi gruppen rett til fremføring i konserter, ikke til plateutgivelse. Da han i september 2000 fikk høre at gruppen var i ferd med å gjøre en innspilling av «Allelu» ble han overrasket, men han fikk ikke konkret nærmere opplysninger om intensjonene og regnet med han ville bli kontaktet for å gi sitt samtykke dersom gruppen hadde planer om å utgi hans arrangement på plate. Da han i november 2000, gjennom en «reklamespot» på TV Norge, fikk greie på at STATE var i ferd med å utgi en versjon av hans arrangement av «Allelu» tok han umiddelbart kontakt med gruppen.

Iversen anfører prinsipalt at han er eneopphavsmann til det omstridte arrangementet. Det er fire elementer som gjør arrangementet til et selvstendig verk i forhold til originalverket «Mo ghrása mo Dhia»:

- arrangementets overordnede form,

- harmoniseringen og stemmeføringen i det dobbelte refrenget,

- kontrasten mellom vers og refreng og

- det rytmiske motiv i arrangementets andre vers.

Under enhver omstendighet dreier det seg om et fellesverk, og samtykke til bruk av arrangementet er også da nødvendig. Den kjærende part har ikke bestridt at det foreligger et fellesverk eller at samtykke under denne forutsetning er nødvendig, noe som derfor må legges til grunn i kjæremålet.

Kontrakten med Philips kan ikke ses som et samtykke. Det dreier seg om en artistkontrakt, og avtalen regulerer ikke rettigheter til det repertoar som skulle spilles inn på platen. De betalinger som ble mottatt av gruppens medlemmer er kun oppgjør for overdragelse av rettigheter til artistenes fremføring og ikke vederlag for eventuelle rettigheter i det repertoar som ble innspilt. Betalingene har derfor ingen ting med den foreliggende tvist å gjøre. Hvis artistkontrakten hadde regulerte rettigheter til repertoaret gir kontrakten i så fall bare Philips rett til å bruke arrangementet i den foreliggende innspilling, men ingen rett til å foreta en nyinnspilling. Forutsetningen for at Stereo Recordings AS skal bygge på kontrakten til Philips må for det første være at kontrakten innebærer en total overdragelse av Iversens rettigheter i arrangementet «Allelu» og for det andre at den kjærende part har samtykke fra Philips til utnyttelse av arrangementet. Ingen av disse betingelser er til stede. Iversen har bare gitt en uttalelse som etter hans klare intensjon innebar en rett til fremføring av arrangementet på konserter. Ettersom det var i gruppen STATE og den kjærende parts interesse å utnytte arrangementet er det de som burde ha sørget for at rekkevidden av samtykket ble nærmere klargjort. Dette følger av alminnelige prinsipper for avtaletolkning. Spesialitetsprinsippet i åndsverkloven §39a gir uttrykk for et generelt prinsipp om restriktiv fortolkning av stilltiende og uklare avtaler om rettighetsoverdragelse. Muntlig utsagn om at grupper kunne fortsette å bruke arrangementet innebar ikke noe samtykke til innspilling og utgivelse av arrangementet.

Den kjærende part kan heller ikke bygge noe samtykke på passivitet. I september hadde Iversen få opplysninger til å reagere, og det var gruppen som burde ha henvendt seg med en direkte forespørsel om tillatelse til å bruke arrangementet.

Det foreligger ikke to selvstendige separate åndsverk. Allerede det forhold at Iversens navn er påført som «medarrangør» på platecoveret indikerer at Stereo Recordings AS selv har ment at arrangementet på platen er avhengig av hans arrangement. Under enhver omstendighet ble det for namsretten dokumentert at utgivelsen inneholder hans arrangement. Alle de vesentlige elementer som gir Iversens arrangement sitt særpreg er tilstede i den innspilling som er utgitt. Helhetsinntrykket med det dominerende irske preg er det samme. STATEs innspilling gir ingen selvstendige substansielle bidrag som medfører at opplevelsen av arrangementet blir en helt annen. Dette ble for namsretten bekreftet av det sakkyndige vitnet Asbjørn Schaathun som er professor i komposisjon, har lang erfaring som komponist og i fem år har sittet i TONOs vurderingsutvalg. Det er ikke riktig at namsretten har avskåret den skriftlige erklæring fra professor Bjørn Kruse, men fastslått at dens innhold må få betydning for erklæringens bevisverdi, idet den er meget kortfattet og i liten grad beskriver forskjellen mellom de to arrangementer og således ligner mer en rettslig konklusjon på det spørsmål som retten skal vurdere. Kruses skriftlige erklæring inneholder ingen problematisering av vurderingstemaet, og hans erklæring er lite egnet som grunnlag for rettens bedømmelse av om det foreligger et selvstendig åndsverk.

Kravet til sikringsgrunn etter tvangslovens §15-2 er oppfylt. Midlertidig forføyning er nødvendig for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Det er riktig som namsretten har lagt til grunn at hans rett til å nekte å gi samtykke til utgivelsen vil bli illusorisk dersom den kjærende part får lov til å fortsette sin krenkelse. Dette er i samsvar med Høyesteretts dom i Rt-1968-1341, se særlig side 1345 annet avsnitt. Det vises også til RG-1992-1068, på side 1074 annet avsnitt. Namsretten stiller ikke svakere krav til sikringsgrunn på immateriellrettens område, men gir uttrykk for det som følger av norsk rettspraksis, nemlig at sikringsgrunnen ligger innebygget i den sentrale forbudsforføyelse som følger av de immaterielle rettigheter. Den kjærende part påberoper seg i realiteten sin egen rettskrenkelse som grunnlag for at det ikke foreligger sikringsgrunn, idet det fremheves at offentliggjøring faktisk har funnet sted. Arrangementet er ikke offentliggjort i åndsverklovens forstand all den tid samtykke ikke foreligger etter åndsverkloven §8 første ledd. Iversen har en legitim interesse i å begrense i størst mulig grad skadevirkningen av den ulovlige handling, og namsrettens uttalelse om den voksende krenkelse er helt korrekt.

En skade eller ulempe som den kjærende part måtte bli påført står ikke i misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyningen blir besluttet. Det følger av rettspraksis at argumentet om påført økonomisk tap har begrenset gjennomslagskraft når det foreligger en bevisst krenkelse av immaterielle rettigheter, jf Rt-1967-1341 på side 1345 og RG-1992-1068 på side 1074. Det vises også til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24. august 2000 i kjæremålssak 00-02398 K/04.

Namsrettens slutning er ikke i overensstemmelse med påstanden for så vidt gjelder begrepene «versjoner» og «skikkelse». Uttrykkene dekker de samme realiteter selv om namsrettens uttrykk kan virke noe gammelmodig. Namsretten er i saker om midlertidig forføyning ikke bundet av partenes påstander, innsigelsen på dette punkt har derfor ingen rettslig betydning.

Sean Kjartan Iversen har nedlagt slik påstand:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Stereo Recordings AS dømmes til å erstatte Sean Kjartan Iversens fulle saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente etter morarenteloven §3 fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Namsretten har lagt til grunn at det arrangement av «Allelu» saken gjelder har opphavsrettslig beskyttelse som et musikkarrangement etter åndsverkloven §1 nr 13 og §4 annet ledd, men at Sean Kjartan Iversen ikke har opphavsrett alene, idet det dreier seg om et fellesverk etter åndsverkloven §6.

Det fremgår av namsrettens begrunnelse at det har vært flere versjoner av arrangementet «Allelu». Opprinnelig ble det utarbeidet tre utkast, omtalt som henholdsvis vedlegg 3, vedlegg 11 A og vedlegg 11 B. Deretter ble det utarbeidet en endelig versjon, kalt vedlegg 5. Den siste har Sean Kjartan Iversen fått godkjent hos TONO i desember 2000. I forbindelse med prosessen som ledet frem til den endelige versjon har namsretten referert til et opphold som gruppen STATE - eller dens forløpere Mandate og Gli Scapoli - hadde i Paris hvor det skal være arbeidet med arrangementet, samt at det skal ha blitt foretatt endringer i forbindelse med innspillingen i London i juli 1999 med mulig bidrag fra to produsenter. Det avgjørende for namsretten har vært at de ovennevnte vedlegg «til sammen gir uttrykk for den arbeidsform som var i gruppen, nemlig en form for workshop hvor man i fellesskap kom med ideer og jobbet frem et arrangement». Etter dette fant namsretten det ikke sannsynliggjort at det var Iversen alene som «fant frem til den overordnede form, det harmoniske bildet, det rytmiske motivet og kontrasten mellom refreng og vers og øvrige elementer som gir arrangementet dets skapende særpreg og opphavsrettslige originalitet». Derimot fant namsretten at «det arrangement som Iversen mener er krenket, er blitt utarbeidet i fellesskap mellom Iversen og en eller flere andre. Det foreligger et fellesverk hvor helheten i verket er blitt til som følge av et samarbeide mellom bidragsyterne og hvor ingen av bidragene kan skilles ut som særskilte verk». Namsretten la deretter til grunn at medopphavsmennene har opphavsrett i fellesskap etter åndsverkloven §6.

Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å fravike namsrettens vurdering av at Sean Kjartan Iversen ikke har en mulig opphavsrett alene.

Den kjærende part har som en subsidiær anførsel gjort gjeldende at Iversen har gitt sitt samtykke til utgivelsen av fellesverket. Lagmannsretten viser til at namsretten - i samsvar med Iversens anførsler - har lagt til grunn at ved hans uttreden av STATE «ordla Iversen seg dithen at gruppen kunne «bruke» arrangementet». Namsretten har funnet det «uklart om og i tilfelle hvorledes Iversen videre har formulert seg». Det fremgår av namsrettens beskrivelse at medlemmer av gruppen mente at han ga tillatelse til plateutgivelse, mens Iversen mener at han bare samtykket til konsertfremførelser.

Namsretten har i sin tolking av Iversens utsagn og det som skjedde tatt utgangspunkt i opphavsrettens spesialitetsprinsipp og lagt til grunn at omfanget av en overdratt rettighet skal begrenses i samsvar med forutsetningen i åndsverkloven §39a, og at Iversens samtykke ikke gjelder plateutgivelser. Ut fra det saksforhold namsretten har beskrevet, som lagmannsretten ikke finner grunn til å fravike, ser lagmannsretten annerledes på dette.

Ved vurderingen av om det er gitt uttrykkelig eller stilltiende samtykke til offentliggjørelse etter åndsverkloven §6 mener lagmannsretten at Iversens utsagn må ses i lys av den prosess namsretten har beskrevet og som førte frem til det endelige fellesverksarrangement av «Allelu», og at prosessen er et sentralt tolkingsmoment. Det må i denne forbindelse legges vekt på at de involverte musikkgrupper har vært nokså løst organisert og at medlemmer av gruppen kommer og går, noe som synes å være typisk for bransjen, men at det er et mål å etablere seg eller markere seg som musikere individuelt eller i gruppe. Opptreden på konserter er en del av virksomheten, men utgivelse av plater for å nå et større marked er også etter lagmannsrettens mening et element og en drivkraft, også dette i samsvar med det typiske for bransjen. I dette tilfelle hadde gruppen med Sean Kjartan Iversen som medlem allerede spilt inn en versjon av «Allelu» etter kontrakt med Philips Classics Productions. Selv om det ikke ble noe av denne utgivelsen - verket er således ved selve innspillingen ikke offentliggjort - kunne det ikke være fremmed for Iversen at plateutgivelse kunne være aktuelt også etter at han trådte ut av STATE.

Lagmannsretten legger etter en samlet vurdering til grunn at Iversen har gitt positivt samtykke til offentliggjøring etter åndsverkloven §6 annet ledd ved sin uttalelse om at STATE kunne «bruke» arrangementet.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er nødvendig å vurdere om den versjonen STATE har spilt inn på plate atskiller seg fra fellesverksarrangementet «Allelu» på en slik måte at det har egen verkshøyde, men bemerker at uten en skriftlig sakkyndig vurdering synes det meget vanskelig for domstolen å ha en formening - i den ene eller andre retning - om slike spørsmål, noe namsrettens premisser i sin omtale av form, refreng, vers, rytmiske motiver, harmonisering og musikalsk «hale» også viser.

Lagmannsretten har funnet at Sean Kjartan Iversen ikke har sannsynliggjort noe krav. Begjæringen om midlertidig forføyning kan dermed ikke tas til følge.

Kjæremålet har ført frem. Stereo Recordings bør tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 både for namsretten og lagmannsretten. Advokat Meltvedt har for namsretten levert omkostningsoppgave med 58.232 kroner hvorav 3.232 kroner er tapt arbeidsfortjeneste og reiseutgifter for et vitne som er medlem i STATE. Omkostningene finnes rimelige og nødvendige for en forsvarlig utførelse av saken. For lagmannsretten har advokaten levert omkostningsoppgave med krav om 12.000 kroner. Omkostningene finnes rimelige og nødvendige for en forsvarlig utførelse av saken.

Dert samlede omkostningsbeløp blir 70.232 kroner. Forsinkelsesrente etter morarenteloven §3 tilkjennes fra forfall til betaling skjer.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Sean Kjartan Iversen betaler i saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten i alt 70.232 -syttitusentohundreogtrettito- kroner til Stereo Recordings AS innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.