LB-2002-1262
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-07 |
| Publisert: | LB-2002-01262 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tinglysing av stevning, Adgangen til kjæremål, Sikkerhetsstillelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-03890 A/26 - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01262 K/04 jf LB-2001-02896 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ola J. Strømsmoen). Kjæremotpart: Bs konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Per Omreng). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §19, Avhendingslova (1992) §3-7, Tvistemålsloven (1915) §179, §396 |
Saken gjelder tinglysing av stevning.
Bs konkursbo har reist søksmål mot A med påstand om at konkursboet eier en ideell halvpart av gnr .. bnr .., Mosseveien **, i Oslo. Under henvisning til tinglysingsloven §19 ba konkursboet i stevningen om at retten skulle avsi kjennelse for at stevningen kunne tinglyses.
Oslo byrett avsa 4. juli 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Stevningens overskrift angitt som «Stevning til Oslo byrett», stevningens dato angitt som «18. april 2001» samt påstandens punkt 1 betegnet som «Påstand: En ideell halvpart av gnr .., bnr. .. tilhører B, hans konkursbo» tinglyses på eiendommen gnr .., bnr .. i Oslo.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 4. januar 2002 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Kravet fra B, hans konkursbo, om tinglysing av stevning av 18. april 2001 på gnr .. bnr .. i Oslo tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Bs konkursbo påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 9. april 2002 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt. 1, oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.
Om saksforholdet viser lagmannsretten til de tidligere kjennelsene i saken. Partene har sendt inn nye prosesskriv i forbindelse med at saken nå på nytt skal behandles av lagmannsretten. Konkursboet peker på at kjæremålsutvalget i forbindelse med drøftelsen av avgjørelsen i Rt-1991-652 så skriver:
«Selv om 91-avgjørelsen synes å gi støtte for lagmannsrettens lovtolking, har kjæremålsutvalget kommet til at lovens ordlyd sammenholdt med forarbeidene fører til at tinglysing etter tinglysingsloven §19 ikke krever sannsynliggjøring, men at tinglysing er overdratt til tingrettens skjønnsmessige kompetanse. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Lagmannsretten hadde lagt til grunn at saksøkeren måtte sannsynliggjøre sin rett, og at muligheten for at søksmålet ville føre fram, i alle fall måtte ligge nær opp til en overvekt av sannsynlighet.
Etter konkursboets mening følger det av det kjæremålsutvalget har skrevet at den sterkt skjønnsmessig avgjørelsen av om en stevning skal tinglyses eller ikke, etter sin art eller etter særskilt lovregel er uangripelig, jf tvistemålsloven §396. Etter dette kan lagmannsretten ikke prøve byrettens avgjørelse.
Konkursboet har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens kjennelse av 04.07.01 punkt 1. stadfestes.
2. B, hans konkursbo v/bostyret tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
A gjør gjeldende at lagmannsretten kan overprøve tingrettens kjennelse om tinglysing av stevningen. Det er ikke noe av faktisk eller rettslig art som tilsier at tingrettens kjennelse ikke skal kunne overprøves. Kjæremålsutvalget har sammenlignet tinglysing av en stevning med midlertidig forføyning, og angitt hvilke forhold som må drøftes og være oppfylt med hensyn til behov, konsekvenser og sannsynlighet. Det er åpenbart at en kjennelse om tinglysing av en stevning både er egnet til og gir behov for overprøving.
A anfører videre at konkursboet ikke er i nærheten av noen form for sannsynliggjøring av boets krav. Hun viser til tidligere anførsler både for lagmannsretten og kjæremålsutvalget. Som lagmannsretten påpekte i sin forrige kjennelse, har A hatt særeie for sine boliger helt fra 1972 fram til hun ble skilt fra B i 1995. Som lagmannsretten har påpekt, er det ikke noen grunn til å tro annet enn at ektepakten har vært reell, og det er ikke holdepunkter for å anta at A har villet overdra deler av sine verdier til B. På den andre siden er det uholdbart når lagmannsretten legger til grunn at det ikke er gitt noen rimelig forklaring på finansieringen av det samlede beløp som er gått med til ervervet og oppussingen av Mosseveien **. Det er vist til at de dokumentene som har vært lagt fram i form av kontrakter for kjøp og salg av boliger og hytte, låneopptak, selvangivelser m.v. viser at A ut over kjøp av eiendommen har hatt over fem millioner kroner til disposisjon både til å pusse den opp og til å leve for. Det er derfor ikke noe grunnlag for oppfatningen hos tingretten og lagmannsretten om at det ikke er gitt noen rimelig forklaring på denne oppussingen. Det vises til tidligere anførsler om dette til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det er videre lovbruksfeil når tingretten overhodet ikke har drøftet hvilke konsekvenser en tinglysing vil kunne få for A eller hvilket behov kjæremotparten skulle ha for å få stevningen tinglyst. Det er en tilsvarende feil at tingretten ikke har drøftet spørsmålet om det er grunnlag for å kreve sikkerhet fra konkursboet for å få stevningen tinglyst. For lagmannsretten kreves det at slik sikkerhet stilles dersom retten skulle komme til at stevningen skal tinglyses. Mosseveien ** er en strandeiendom mot Oslofjorden, og den er kun egnet til å selges om våren og sommeren dersom man skal ha forhåpninger om å oppnå den takserte prisen på ti millioner kroner. En tinglysing av stevningen vil derfor i realiteten avskjære A fra å selge eiendommen så lenge den rettslige tvisten mellom partene pågår. A ville ellers selge eiendommen nå i sommer. Tvisten og en eventuell fortsatt tinglysing av stevningen vil derfor minimum medføre en utsettelse av salget med ett år. Basert på en salgspris på ti millioner kroner og en bankrente på sju prosent vil As rentetap alene som følge av dette utgjøre ca 700.000 kroner per år. Det kreves at det stilles sikkerhet for et slikt beløp.
A har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
B, hans konkursbo gis ikke medhold i kravet om tinglysningen av stevningen av den 18. april 2001 på grunnboksbladet til Mosseveien **, Oslo.
Subsidiært:
Tingrettens kjennelse stadfestes mot at B, hans konkursbo, stiller en sikkerhet på kr 700.000,-.
I begge tilfeller:
A tilkjennes sakens omkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 6.000,-.
Lagmannsretten kan ikke se at det følger av kjæremålsutvalgets kjennelse i saken at tingrettens avgjørelse om å tillate tinglysing av stevningen ikke på vanlig måte kan overprøves av lagmannsretten. Dette er forutsatt i samtlige avgjørelser fra kjæremålsutvalget om tinglysingsloven §19, se for eksempel Rt-1996-1618. Det er riktignok uttalelser i utvalgets kjennelse i saken her om at tingrettens avgjørelse er skjønnsmessig, men det er etter lagmannsrettens syn ikke noe grunnlag for å anse en avgjørelse som dette for å gå inn under unntaket i tvistemålsloven §396 om avgjørelser som «etter sin art eller etter særskilt lovregel er uangripelig». En avgjørelse etter tinglysingsloven §19 er av en slik karakter at det klart bør være adgang til overprøving av den. Lagmannsretten tilføyer at dersom det overhodet ikke skulle være adgang til å benytte kjæremål mot avgjørelsen, var det ikke grunn for kjæremålsutvalget til å hjemvise saken til ny behandling i lagmannsretten.
På bakgrunn av kjæremålsutvalgets kjennelse legger lagmannsretten til grunn at det ikke er noe krav etter tinglysingsloven §19 at saksøkeren skal sannsynliggjøre sitt krav. Derimot må §19 på bakgrunn av forarbeidene forstås slik at retten har adgang til å kreve at det stilles sikkerhet, selv om dette ikke står i bestemmelsen.
Spørsmålet om hvor sannsynlig det er at søksmålet vil føre fram, kan etter lagmannsrettens mening etter omstendighetene ha atskillig vekt, slik kjæremålsutvalget også skriver. Men i denne saken er dette vanskelig å vurdere slik den nå står. Retten viser til partenes omfattende argumentasjon gjennom flere rettsinstanser. Søksmålet er ikke klart ubegrunnet, men lagmannsretten finner det ellers vanskelig å si noe om hva som sannsynligvis blir utfallet.
Kjæremålsutvalget har gitt anvisning på at det også må legges vekt på hvilke konsekvenser en tinglysing vil kunne få for saksøkte sammenholdt med behovet saksøkeren har for tinglysing. Det vil normalt være i hjemmelshaverens interesse å slippe tinglysingen for å unngå problemer knyttet til for eksempel salg eller belåning av eiendommen. Saksøkeren vil på sin side ha interesse i at omverdenen gjøres kjent med kravet i stevningen for å hindre at dette kravet ekstingveres ved godtroerverv. Tinglysing av stevningen innebærer ingen formell rådighetsinnskrenkning for hjemmelshaveren: Den er ikke til hinder for at eiendommen selges, for eksempel med en avtale mellom kjøper og selger om etteroppgjør dersom søksmålet fører fram. Men tinglysingen vil i praksis i de aller fleste tilfellene ha en prisdempende effekt ved salg av eiendommen. Tinglysingen innebærer et varsel til omverdenen om den tvisten som verserer, og den er som nevnt egnet til å hindre godtroerverv som ekstingverer saksøkerens eventuelle eiendomsrett.
I dette tilfellet har A gitt uttrykk for at hun ønsker å selge eiendommen denne våren eller sommeren, noe lagmannsretten ikke ser grunn til å betvile. Saksøktes behov for å disponere fritt over eiendommen er altså særlig påtrengende i dette tilfellet.
Ved vurderingen av saken legger lagmannsretten vekt på at det i og for seg ikke er tinglysingen av stevningen, men stevningen i seg selv, som i praksis vil legge bånd på As muligheter til å disponere over eiendommen. En rettssak der eierens tidligere ektefelles konkursbo hevder å være medeier i eiendommen, vil i praksis påvirke muligheten for salg og belåning uansett om stevningen tinglyses eller ikke. En slik tvist må det antas at selgeren har plikt til å gi eventuelle kjøpere opplysning om etter avhendingslova §3-7, i hvert fall så lenge søksmålet ikke er åpenbart ugrunnet. Man kan derfor se det slik at når søksmålet først er reist, er skaden allerede skjedd for saksøkte. Tap som følge av et uberettiget søksmål vil saksøkte kunne kreve erstattet. Men det er vanskelig å se at en tinglysing av stevningen i seg selv vil påføre saksøkte noe vesentlig større tap, selv om det nok kan sies at en slik tinglysing gir søksmålet et offisielt stempel som kan være egnet til å gi eventuelle interessenter eller långivere enda større betenkeligheter enn ellers. Først og fremst er tinglysingen av stevningen imidlertid egnet til å hindre at eiendommen selges uten at kjøperen får opplysninger om konflikten med konkursboet, slik at konkursboet risikerer ekstinksjon. Lagmannsretten antar som nevnt at et slikt salg uten nødvendige opplysninger vanligvis ikke vil være rettmessig. En tinglysing av stevningen innebærer derfor i hovedsak at saksøkte hindres i å avhende eiendommen på en potensielt rettsstridig måte. Lagmannsretten kan ikke se at A, når tvisten først er et faktum, slik saken ligger an kan sies å ha noen sterk interesse i å motsette seg at denne muligheten avskjæres. Lagmannsretten er derfor etter en samlet vurdering kommet til at det i dette tilfellet er grunnlag for å tinglyse stevningen.
A har subsidiært krevet at saksøkeren stiller sikkerhet, og peker på at hun lider et rentetap ved ikke å kunne selge eiendommen i år. Lagmannsretten finner etter omstendighetene at tinglysing av stevningen ikke bør gjøres betinget av sikkerhetsstillelse. Som nevnt ovenfor mener lagmannsretten at søksmålet i seg selv er egnet til å hindre salg av eiendommen. A er for så vidt selv inne på dette i sitt skriv til lagmannsretten 25. april 2002, der hun peker på at «tvisten og en eventuell fortsatt tinglysing av stevningen vil derfor minimum medføre en utsettelse av salget med ett år.» Lagmannsretten har i denne sammenheng lagt vekt på at søksmålet må sies å ha en viss mulighet for å føre fram. Et krav om sikkerhetsstillelse vil derfor etter lagmannsrettens mening i realiteten innebære at det må stilles sikkerhet for tap som følge av at søksmål er anlagt, noe lagmannsretten etter omstendighetene mener ikke bør gjøres. Etter dette stadfestes byrettens avgjørelse.
Lagmannsretten finner at avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for de utgiftene partene nå har hatt med å skrive nye prosesskriv for lagmannsretten i forbindelse med den fortsatte behandlingen her, bør utsettes til den endelige avgjørelsen av saken, på samme måte som omkostningene knyttet til tinglysingsspørsmålet for byretten. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i saken innebar i realiteten et nytt syn på spørsmålet om sannsynliggjøring, og lagmannsretten finner at det i dette tilfellet i særlig grad er grunn til å se disse saksomkostningene i sammenheng med utfallet av hovedsaken, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.
Etter dette stadfestes byrettens kjennelse. Det følger av kjæremålsutvalgets kjennelse at partene selv bærer sine saksomkostninger knyttet til forrige gangs lagmannsrettsbehandling og behandlingen for kjæremålsutvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for den nye behandlingen ved lagmannsretten utstår til den dommen eller kjennelsen som avslutter saken.