LB-2002-1874
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-07-10 |
| Publisert: | LB-2002-01874 |
| Stikkord: | Tvangssalg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Follo namsrett Nr 02-00043 C - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01874 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Anne Kathrine Ødegård (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Knudsen). Kjæremotpart: Norges Blindeforbund (Prosessfullmektig: Advokat Harald Skjerve-Nielssen). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Erik Chr Stoltz. Lagdommer Eystein Husebye |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §1-5, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-2, §11-7, §4-18, Domstolloven (1915) §146, §168, §169, §170, §183, Tvistemålsloven (1915) §180, Foreldelsesloven (1979) §14, §2, §5, §11-36, Dekningsloven (1984) §2-10, §3-3 |
Saken gjelder begjæring om tvangssalg av fast eiendom.
Anne Kathrine Ødegård er hjemmelshaver til eiendommen gnr 100 bnr 18 i Vestby kommune. Etter det opplyste dreier det seg om en landbrukseiendom på ca 150 dekar.
Ødegård driver kennel på eiendommen, som også tjener som hennes bolig. På eiendommen er det blant annet tinglyst to pantobligasjoner til Norges Blindeforbund, som i sin tid solgte eiendommen til Ødegård. Obligasjonene er på henholdsvis 1,1 million kroner og 213.000 kroner, og er tinglyst respektive 12. februar 1986 og 2. oktober 1992.
Norges Blindeforbund fremsatte 17. januar 2002 begjæring til Ytre Follo namsrett om tvangssalg av eiendommen. I begjæringen er medtatt 2.490.000 kroner i renter - angitt som 12,5 prosent renter fra 2. oktober 1992.
Forut for inngivelsen av tvangssalgsbegjæringen var varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 første ledd forkynt ved stevnevitne 3. januar 2002. I Ødegårds fravær ble dokumentet levert til Odd Lillerud. Det er omstridt hvilken posisjon han har i forhold til Ødegård.
Ødegård anførte overfor namsretten at rentekravet var helt eller delvis foreldet. I tillegg fremsatte hun krav om erstatningsbolig etter dekningsloven §2-10.
Ytre Follo namsrett avsa 16. april 2002 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring om tvangssalg av gnr. 100 bnr. 18 i Vestby kommune tas til følge.
2. Krav om erstatningsbolig tas ikke til følge.
Anne Kathrine Ødegård har påkjært kjennelsens punkt 1 til Borgarting lagmannsrett, ved kjæremålserklæring datert 21. mai 2002. Norges Blindeforbund har tatt til motmæle.
Den kjærende part, Anne Kathrine Ødegård, har i korthet gjort gjeldende:
Kjæremålsfristen var 21. mai 2002, og kjæremålet ble postlagt om kvelden denne dagen - hvilket er rettidig, jf domstolloven §146. Kjæremålet ble før øvrig også sendt pr. telefaks til retten, samme kveld.
Varselet etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 ble ikke forkynt for Anne Kathrine Ødegård personlig, slik domstolloven §168 foreskriver. Odd Lillerud, som varselet ble levert til, er en bekjent av Ødegaard. Lillerud la ved en glipp brevet til side, og Ødegård fikk ikke kjennskap til dette før hun mottok selve tvangssalgsbegjæringen.
Det bestrides at Lillerud er eller har vært hennes samboer, eller at han på annen måte omfattes av domstolloven §169 eller §170.
For øvrig anføres at hovedstolen her er bortfalt ved passivitet fra Norges Blindeforbunds side. Fra den siste pantobligasjonen ble tinglyst i 1992 skjedde det lite eller intet fra Blindeforbundets side før partene i 1997 begynte å korrespondere en del gjennom advokater.
Videre må rentekravet anses helt eller delvis foreldet. Rentekravet er ikke erkjent, jf foreldelsesloven §14, selv om saken har vært drøftet mellom partene. Blindeforbundet har heller ikke på annen måte oppnådd avbrudd av foreldelsen.
Anne Kathrine Ødegård har nedlagt slik påstand:
1. Begjæring om tvangssalg av gnr. 100 bnr. 18 i Vestby kommune tas ikke til følge.
2. Norges Blindeforbund tilpliktes å betale Anne Kathrine Ødegård hennes saksomkostninger med tillegg av lovlig forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Kjæremotparten, Norges Blindeforbund, har i korthet gjort gjeldende:
Kjæremålet er for sent fremsatt. Kjæremålsfristen utløp 21. mai 2002, mens kjæremålet er stemplet mottatt i Ytre Follo tingrett 23. mai. Ut fra vanlig postgang må det bety at kjæremålet først ble sendt 22. mai 2002, dvs etter fristens utløp.
Varselet etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 ble forkynt for en person av «samme husstand», jf domstolloven §169 første ledd, idet Odd Lillerud gjennom mange år har vært Anne Kathrine Ødegårds samboer. Han har dessuten arbeidet ved kennelsen i alle år, og faller derfor også inn under bestemmelsens tredje ledd - samt §170 første ledd.
Det ville her være merkverdig om Lillerud ikke skulle ha underrettet Ødegård om varselet, sml. domstolloven §183. For øvrig har Ødegård først nå, men ikke overfor namsretten, gjort gjeldende at det hefter feil ved forkynnelsen.
Det bestrides at hovedstolen er bortfalt ved passivitet. Blant annet var det i sakens anledning et møte mellom partene i august 1994, jf fremlagt brev av 23. august 1994 fra advokat Skjerve-Nielssen til Blindeforbundet. Videre har det vært adskillig kontakt mellom partene etter dette, blant annet med årlige renteavregninger fra Blindeforbundets side. Renteberegningen har aldri vært bestridt, tvert imot må rentekravet anses erkjent ved mange anledninger. Rentekravet er derfor ikke foreldet. Subsidiært anføres at det i relasjon til tvangssalget ikke vil spille noen rolle om noe av rentekravet skulle være foreldet, idet salgssummen uansett ikke kan antas å ville dekke hele Blindeforbundets krav. Dessuten kan omfanget av rentekravet tas stilling til senere i tvangssalgsprosessen.
Norges Blindeforbund har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes - tvangssalget fremmes i samsvar med kjennelsen.
2. Saksøker tilkjennes omkostningene.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten behandler først spørsmålet om kjæremålet er for sent fremsatt, dvs om det skal avvises. Det er uomstridt at kjæremålsfristen her var 21. mai 2002.
Blant annet ut fra det forhold at kjæremålserklæringen ble sendt på telefaks om kvelden 21. mai 2002, legger lagmannsretten til grunn at den også ble postlagt denne kvelden. Kjæremålet er da rettidig, jf domstolloven §146 annet ledd. Mye kan for øvrig tale for at telefaksen i seg selv var fristavbrytende, selv om postleggingen først skulle ha skjedd dagen etter. Det vises for så vidt til Rt-1999-1820 og Bøhn, Domstolloven med kommentarer (2001) s. 437-438.
I den foreliggende sak er tvangsgrunnlaget tinglyste pantobligasjoner, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-2 bokstav a, og det er da et krav om at det på forhånd sendes skriftlig varsel, med to ukers frist, etter lovens §4-18. Det er imidlertid tilstrekkelig at varsel er «sendt» - det kreves ikke at det forkynnes. I nærværende sak har imidlertid Blindeforbundet valgt ikke å sende varselet i posten, men å søke varselet forkynt via stevnevitne.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det her foreligger en lovlig forkynnelse etter domstolloven §169 eller §170. Når det etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 er tilstrekkelig at varsel er sendt, må det også være tilstrekkelig at det er mottatt - selv om dette ikke skjer som en forkynnelse.
Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å ta stilling til om Ødegård faktisk mottok varselet først samtidig med selve tvangssalgsbegjæringen - som ble forkynt for Ødegård 31. januar 2002, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-7. Selv om det legges til grunn at hun først mottok varselet etter §4-18 på dette tidspunkt, må forholdet anses reparert ved at den samlete frist etter §4-18 (to uker) og §11-7 (en måned) for lengst var utløpt da namsretten tok stilling til saken 16. april 2002 - dvs to og en halv måned senere. Det vises til den lignende problemstilling som omtales i Falkanger m.fl., Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer (3. utgave 2002) s. 234.
Lagmannsretten finner det klart at hovedstolen, på til sammen 1.313.000 kroner, ikke kan anses bortfalt ved passivitet. Passiviteten er angitt å knytte seg til årene 1992-1997, dvs ca fem år. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til at foreldelsesfristen her er ti år, jf foreldelsesloven §5 nr. 1. Etter lagmannsrettens oppfatning skal det da svært mye til for at en anførsel om passivitet i ca fem år kan føre frem. De opplysninger om Blindeforbundets aktivitet overfor Ødegård - i perioden fra 1992 og fremover - som fremkommer i kjæremålstilsvaret er klarligvis tilstrekkelige til at bortfall ved passivitet ikke kan anses å ha skjedd.
For så vidt gjelder rentekravet, peker lagmannsretten på at det er den alminnelige foreldelsesfristen på tre år - foreldelsesloven §2 - som kommer til anvendelse på den enkelte rentetermin, jf lovens §5 nr. 1 i.f. Av panteloven §1-5 bokstav b følger imidlertid at panteretten bare omfatter renter for de siste to år før tvangssalget ble begjært. Det er således bare disse renter som kan medtas i forbindelse med tvangssalget. I relasjon til tvangssalget er det dermed ikke nødvendig å gå inn på om tidligere renteterminer måtte være foreldet. For øvrig er lagmannsretten enig med namsretten i at det nøyaktige omfang av rentekravet mest hensiktsmessig kan tas stilling til senere i tvangssalgsprosessen, dvs ved fordelingen av salgssummen etter lovens §11-36.
Namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, blir således å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Anne Kathrine Ødegård må i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, erstatte Norges Blindeforbunds saksomkostninger for lagmannsretten.
Norges Blindeforbund har ikke fremsatt krav om noe bestemt angitt beløp. Lagmannsretten finner at omkostningsbeløpet, hensett til det relativt omfattende kjæremålstilsvaret, passende kan settes til 4.000 kroner - inkludert merverdiavgift.
Lagmannsretten forstår Norges Blindeforbunds påstand slik at det bare er omkostninger for lagmannsretten som kreves dekket. Uansett er et eventuelt krav om saksomkostninger for namsrettsbehandlingen tapt, idet noe slikt krav ikke ble fremsatt overfor namsretten. Det vises for så vidt til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer (1998) s. 595-96.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anne Kathrine Ødegård til Norges Blindeforbund 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.