LB-2002-1905
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-08-05 |
| Publisert: | LB-2002-01905 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett: Nr 01-02041C - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01905 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ole Lindseth). Kjæremotpart: Staten v/kemneren i Oslo (Prosessfullmektig: Juridisk rådgiver Øystein Bjurholt Oslo kemnerkontor). |
| Forfatter: | Lagdommer Iver Huitfeldt. Lagdommer Brit Seim Jahre. Lagdommer Anne Magnus |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-11, §5-12, §6-1, §6-4, Tvistemålsloven (1915) §180, Skattebetalingsloven (1952) §30, §48, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ligningsloven (1980) §4-5, §4-7, Rettshjelpsloven (1980) §18, §19, §20, §3-3 |
Saken gjelder om begjæring om tvangssalg skal tas til følge.
Staten ved kemneren i Oslo kommune begjærte 20 november 2001 overfor A tvangssalg av aksjeleilighet nr. 37 i X AS borettslag ved OBOS. Tvangsgrunnlaget var utleggsforretninger av 23 april og 14 juni 2001, henholdsvis for restskatt og forsinkelsesrente for 1999 inkludert gebyr med 78.058 kroner og for forskuddsskatt for 2001 inkludert gebyr med 76.637 kroner.
Etter at det var utvekslet prosesskrifter mellom partene avsa Oslo namsrett 10 april 2002 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring 20 november 2001 om tvangssalg av adkomstdokumenter med leierett til aksjeleilighet nr. 37 i X AS borettslag tas til følge og gjennomføres ved bruk av rettslig medhjelper.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i rett tid påkjært kjennelsen. Staten ved kemneren i Oslo har tatt til motmæle.
Saksforholdet for øvrig fremgår av namsrettens kjennelse og det som sies nedenfor.
A har i korte trekk gjort gjeldende:
Grunnlaget for skattekravene er skjønnsmessig fastsatt skatt på grunn av manglende innlevert selvangivelse. På grunn av sykdom har A ikke levert selvangivelse og han har heller ikke hatt inntekter. Han skylder derfor ikke de beløp som er grunnlaget for begjæringen.
Sykdommen har gjort det vanskelig for prosessfullmektigen å kommunisere med parten. Hans psykiske problemer er av omfattende karakter. Prosessfullmektigen har nå innlevert selvangivelser for årene 1999 og 2000 og hans sykdomsbilde er dokumentert for skattemyndighetene.
Kjæremålet bes stilt i bero inntil resultatet av ligningsbehandlingen foreligger.
Det søkes om fri sakførsel.
A har nedlagt slik påstand:
Oslo namsretts kjennelse oppheves og A tilkjennes saksomkostninger.
Staten ved kemneren i Oslo har i korte trekk gjort gjeldende:
Namsretten kjennelse er riktig i resultatet og i begrunnelsen.
Det er enighet om at skattekravene er riktig beregnet utfra de ligninger som faktisk foreligger. De nå innleverte selvangivelser for 1999 og 2000 er ikke underskrevet av skattyter i samsvar med ligningslovens krav, og de er levert lenge etter at fristen er løpt ut, sml ligningsloven §4-5 nr 5 og §4-7.
Selv om selvangivelsene er innlevert, foreligger det en ubetinget betalingsplikt og namsretten kunne ikke ha prøvd ligningen, jf skattebetalingsloven §30 nr 1 og §48 nr 5, jf Rt-1984-184.
Hvis det opplyses at ligningsmyndighetene beslutter å ta opp ligningen til behandling vil staten vurdere om det er grunnlag for å sette frem begjæring om utsettelse av tvangssalget etter tvangsloven §5-11.
Staten ved kemneren i Oslo har lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A dømmes til å betale staten v/kemneren i Oslo saksomkostninger for lagmannsretten med kr 500 innen to uker etter forkynnelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det bemerkes først at lagmannsretten etter rettshjelploven §18, §19 og §20 ikke har anledning til å innvilge fri sakførsel i saker etter tvangsloven
Lagmannsretten har heller ikke anledning til «å stille saken i bero» slik det er bedt om. Under tvangsfullbyrdelse gjelder ikke de vanlige regler i tvistemålsloven om stansing i kapitel 8, se tvangsloven §6-1 første ledd og Falkanger, Flock, Waalers kommentarer til tvangsloven, 3 utgave bind I side 316 og 240. Det er for øvrig ikke påberopt noe som kunne ført frem etter tvistemålsloven regler.
Lagmannsretten er enig i anførslene fra staten om at domstolene ikke har anledning til å prøve de underliggende skattekrav i denne omgang.
Utsettelse av tvangsfullbyrdelsen etter §5-11, som gjelder tilsvarende der saken behandles av namsretten, jf §6-1 annet ledd første punktum, er - etter namsrettens kjennelse - et spørsmål som må avgjøres under tvangssalget, hvis begjæringen om tvangssalg ellers gis medhold.
A er varslet om reglene om erstatningsbolig etter §11-7, men har ikke krevet det. Uten at det har noen betydning for saken nå legger lagmannsretten til grunn at dette kan ha sammenheng med hans sykdom som var dokumentert for namsretten med uttalelse av 21 januar 2002 fra behandlende lege Andre Storm-Larsen ved Ullevål stadion legesenter:
A har vært min pasient fra høsten 2000. Før det har han hatt lite legekontakt tross betydelig psykisk sykdom. Han utviklet en kombinert angst/depressiv lidelse etter morens død 96. Han var blitt gradvis mer sosialt avstumpet, handlingslammet og initiativløs. Han syntes da å ha mistet evne til egen omsorg og fortrengt aktivt alt om fremtid ansvar osv.
Noe av hovedproblemet da hans venn oppsøkte meg høsten 2000, var at A ikke hadde åpnet post på flere uker, hans spiste lite, hadde ikke betalt regninger og tok ikke kontakt med venner. Han har heller ikke hatt noe arbeid bortsett fra at han hjelper sin onkel sporadisk med reklamefotografi. Han hadde jobb frem til morens død, men var ikke hos lege og fikk ikke ordnet sykemelding for sin tilstand den gang.
Vi har jobbet med samtaleterapi og medikamentell behandling for hans angst/ depresjonslidelse og etter hvert oppnådd en del bedring. Jeg tror han trenger attføring for å komme i arbeid. Han har pr i dag ingen inntektsgivende jobb. Han bruker en del tid på å være løpegutt for sin onkel i reklamebransjen for svært lite eller intet vederlag. Dette pga håp om at det skal kunne gi fast jobb i bransjen noe jeg ikke tror han har forutsetninger for å klare slik tilstanden er nå.
Regelen i §5-12 om utsettelse ved «forbigående betalingsvansker på grunn av sykdom, arbeidsløshet eller andre særlige forhold», gjelder etter §6-1 annet ledd første punktum tilsvarende i saker for namsretten. Men utsettelse kan bare gis hvis skyldneren «betaler en femtedel av saksøkerens samlede krav og forplikter seg til å betale det resterende i månedlig avdrag etter namsmannens bestemmelse». Vilkårene om delbetaling er ikke oppfylt i denne sak og utsettelse kan derfor ikke gis i medhold ved direkte anvendelse av §5-12.
Det spørsmål som gjenstår for lagmannsretten er om det bør gis utsettelse etter §6-1 annet ledd fjerde punktum hvoretter namsretten ved betalingsvansker:
i særlige tilfeller (kan) beslutte utsettelse etter §5-12 selv om saksøkte ikke betaler en femtedel av saksøkerens samlede krav dersom tvangsdekningen vil medføre at saksøkte taper retten til nødvendig bolig for seg og sin familie.
Hvordan den skjønnsmessige vurderingen skal utøves gir bestemmelsen ikke noen anvisning på. Regelen kom inn ved Stortingsbehandlingen og er i Innst.O.nr.72 (1991-1992), i bemerkningen til §5-12 på side 21 fra første spalte nederst, begrunnet slik:
Komiteen har vært i tvil om kravet om betaling av en femtedel av saksøkerens samlede krav er i samsvar med utsettelsesbestemmelsens formål. Komiteen vil foreslå en adgang til å lempe på dette kriteriet når tvangssalget gjelder bolig. Komiteen mener det er et spesielt behov for å styrke rettsvernet for de som pga. midlertidige betalingsvansker risikerer å miste sin bolig. Mislighold av for eksempel et boliglån, vil ofte medføre at hele kravet forfaller til betaling. Kravet om dekning av 1/5 av kravet vil da kunne innebære en betydelig økonomisk belastning. I en situasjon hvor man ikke er i stand til å dekke sine løpende forpliktelser, vil et slikt krav kunne gjøre utsettelsesmuligheten illusorisk. Komiteen foreslår etter dette at namsretten kan frafalle vilkåret om innbetaling av 1/5 av kravet dersom skyldneren pga. tvangsdekningen vil miste retten til nødvendig bolig. Regelen er tatt inn i utkastet §6-1.
Heller ikke av komitemerknadene fremgår det noe nærmere om skjønnsutøvelsen. Lagmannsretten legger til grunn at adgangen til utsettelse må ses i sammenheng med reglene om delbetaling etter §5-12 og utøves i samsvar med grunnprinsippene for tvangsfullbyrdelse. Utsettelse antas å være begrenset til de tilfelle der «det virkelig er grunn til å tro at skyldneren har mulighet til å betale fornuftige avdrag», jf Falkanger, Flock, Waalers kommentarer til tvangsloven, 3 utgave bind I side 322. For A synes det klart at han ikke er i stand til å oppfylle kravet i rimelig tid gjennom avdragsbetaling. For ham er det springende punkt om skattekravet opprettholdes eller ikke. Som nevnt ligger det utenfor hva lagmannsretten skal ta stilling til nå.
Etter dette finner lagmannsretten at det var riktig av namsretten å ta begjæringen om tvangssalg til følge og at det ikke er grunnlag for å oppheve namsrettens kjennelse.
Lagmannsretten vil dog peke på at namsretten etter tvangsloven §6-4 på ethvert trinn under fullbyrdelsen har anledning til å omgjøre sine avgjørelser, således også å beslutte utsettelse etter §6-1 annet ledd fjerde punktum. Hvis ligningen opprettholdes synes det likevel heller å være reglene om ettergivelse av skatt som ligger nærmest som en mulig løsning på de problemer A er kommet oppi slik prosessfullmektigen har fremstilt saken.
Kjæremålet tas etter dette ikke til følge og namsrettens kjennelse blir å stadfeste ettersom staten ikke har angrepet namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har ikke ført frem og saksomkostningsspørsmålet i kjæremålsomgangen blir å avgjøre etter tvangsloven §3-3 som gir tvistemålsloven anvendelse ved rettsmidler mot namsrettens avgjørelser. Lagmannsretten mener at gode grunner taler for å anvende hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd og pålegge A saksomkostningene for lagmannsretten, dette også fordi kravet er meget beskjedent. Under tvil finner lagmannsretten likevel at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at han fritas for erstatningsplikten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.