LB-2002-210
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-06 |
| Publisert: | LB-2002-00210 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 00-959 C - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00210 A/03. |
| Parter: | Ankende part: Jens Aage Spakmo (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Myklebust). Ankemotpart nr. 1: Staten v/kemneren i Oslo (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Espen Hansen). Ankemotpart nr. 2-7: ANS Bjerregaardsgate 18 I v/Vidar Lundal. Vidar Lundal. Knut Ulvestad. Morten Melbye. ANS Bjerregaardsgate 18 II v/Vidar Lundal. ANS Bjerregaardsgate 18 III v/Vidar Lundal (Prosessfullmektig: Ingen). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Lagdommer Anne Magnus |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §380, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-29, §11-34, §180, §384, Skattebetalingsloven (1952) §48, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Eierseksjonsloven (1997) §22 |
Oslo namsrett avsa 29. oktober 2001 kjennelse med slik slutning:
De enkeltstående bud over eierseksjoner i gnr. 218 bnr. 60 stadfestes slik:
bud på snr. 2 på kr 940.000,- avgitt av ANS Bjerregaardsgaten 18 I,
bud på snr. 3 på kr 780.000,- avgitt av Vidar Lundal,
bud på snr. 4 på kr 1.000.000,- avgitt av Vidar Lundal,
bud på snr. 5 på kr 865.000,- avgitt av Knut Ulvestad,
bud på snr. 6 på kr 965.000,- avgitt av Knut Ulvestad,
bud på snr. 7 på kr 750.000,- avgitt av Morten Melbye,
bud på snr. 8 på kr 700.000,- avgitt av ANS Bjerregaardsgaten 18 II,
bud på snr. 9 på kr 850.000,- avgitt av ANS Bjerregaardsgaten 18 III.
Det var staten v/kemneren i Oslo som hadde begjært tvangssalget. Tvangsgrunnlaget var utleggsforretninger begrunnet i ubetalt skatt og restskatt for inntektsårene 1996-1999 som var sikret med pant i Jens Aage Spakmos eierseksjoner i Bjerregaardsgate 18, Oslo. Statens samlede krav på begjæringstidspunktet, april 2000, utgjorde kroner 1.937.678,- inklusive renter og omkostninger.
Spakmo har i rett tid påanket namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder saksbehandlingen og er satt opp på namsrettens kontor. Som bilag til anken fulgte brev datert 5. desember 2000 underskrevet av Frode S. Høgden på vegne av Spakmo. Spakmo bor på Vinderen bo- og servicesenter og er ikke fysisk i stand til å forlate stedet.
I anken er nedlagt slik påstand:
1. Stadfestelseskjennelsen oppheves.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.
Staten v/kemneren i Oslo har i tilsvar datert 10. januar 2002 tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Staten v/Oslo kemnerkontor tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovsatt forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Innlegg i saken er også mottatt fra kommunelege Morten Melbye og advokat Erik Furre som namsretten hadde antatt som medhjelper i forbindelse med tvangssalget.
I medhold av tvistemålsloven §380 første ledd besluttet forberedende dommer skriftlig behandling av ankesaken med anledning til to innlegg fra hver side.
Den ankende part har så vel muntlig overfor forberedende dommer som gjennom sin fullmektig henholdt seg til ankeerklæringen. I denne er anført at da begjæringen om tvangssalg ble fremsatt ble den ikke forelagt sønnen, Jens Aage Spakmo junior, som på det tidspunkt var hjelpeverge for faren. Videre er anført at namsretten ikke tok tilbørlig hensyn til Spakmos helsetilstand. Det alvorligste angrep på saksbehandlingen er angitt å være at ankende part ikke fikk seg forelagt et brev fra advokat Furre av 4. oktober 2001 hvor de fremsatte bud er angitt. Til tross for at det fremgår av brevet at det er sendt til ham, har han ikke mottatt det og av den grunn har han ikke fått anledning til å fremkomme med innsigelser mot størrelsen på de avgitte bud. Endelig anføres at den ankende part ikke har fått anledning til å angripe de underliggende skattekrav som for en del synes å bero på uriktig skjønnsligning.
Det er vist til to betenkninger fra professor Carl August Fleischer, den ene datert 12. desember 2001 og den andre 26. november 1999.
Ved brev av 19. februar 2002 meldte advokat Kåre Myklebust seg som prosessfullmektig for den ankende part. Han har i prosesskrift av 17. april 2002 oppsummert anførslene slik:
1. Namsretten har ikke tatt hensyn til Spakmos medisinske tilstand. Det vises til Rt-1988-210 og Rt-1982-901, samt Falkanger m.fl., 2. utgave s. 641.
2. For øvrig bygges anken på tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 da ankende part ikke kan legges til last at innvendinger ikke er kommet tidligere hensett til at han ikke har mottattt underretninger og dokumentasjon som mest sannsynlig skyldes de særlige omstendigheter.
3. Spakmo er ikke gitt anledning til å fremkomme med innsigelser jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-29. Dette er en forutsetning for at stadfestelse skal kunne finne sted.
4. Det foreligger ikke visshet for at alt har foregått på en forsvarlig måte. Stadfestelseskjennelsen skal vise «at der på forsvarlig måte er overveiet», og kjennelsens premisser er for begrenset til å kunne være trygg på at der foreligger forsvarlig overveielse. Namsretten og medhjelper skulle ha ivaretatt Spakmos interesse på en bedre måte hensett til at han er 100 % invalid.
5. Det er gitt adgang til omgåelse av eierseksjonsloven §22 (3). Det foreligger kjøp av mer enn to seksjoner for to av ankemotpartenes vedkommende. Det er forsøkt benyttet «ANS under stiftelse», men dette holder ikke, og det tilsier at lagmannsretten skal foreta gjennomskjæring.
Spakmo vil foreta oppgjør overfor sine kreditorer så snart kjennelsen er opphevet.
Ankemotpart, Staten v/kemneren i Oslo, har i prosesskrift av 7. februar 2002 vist til tilsvaret. Her anføres at varselet om tvangsdekning ble sendt til hjelpevergen i kopi. Siden Spakmo ikke er umyndiggjort, har han fortsatt prosessuell handleevne og forkynnelse for han personlig er tilstrekkelig. Selv om han ikke anses å ha prosessuell handleevne vil forkynnelse for han personlig uansett være tilstrekkelig. Det foreligger derfor ingen saksbehandlingsfeil ved forkynnelsen av begjæringen om tvangsdekning.
Brevet fra advokat Furre av 4. oktober 2001 er adressert blant annet til Spakmo og advokat Furre har opplyst at han ikke har fått brevet i retur. Dessuten var han personlig og snakket med Spakmo vedrørende saken og overleverte ham brevet i den forbindelse.
Debitors helsetilstand fritar ikke for betalingsplikt. Leilighetene som er tvangssolgt er ikke benyttet som egen bolig og debitors helse gir derfor ikke grunnlag for å avskjære tvangsdekning i formuesgodene.
Spakmo har ikke adgang til å få prøvet det underliggende ligningsvedtaket nå på dekningsstadiet. Ligningsvedtaket kunne vært prøvet ved klage over utlegget da det ble tatt. Søksmålsfristen etter skattebetalingsloven §48 nr. 5 er for øvrig for lengst oversittet.
Lagmannsretten skal bemerke:
Feil i saksbehandlingen kommer bare i betraktning når retten finner det sannsynlig at den kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf. tvistemålsloven §384 første ledd. Det er ikke anført saksbehandlingsfeil som kommer inn under §384 annet ledd.
Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at den ankende part, etter et sykeleie, nå befinner seg på et bo- og servicesenter og at han som følge av sykdommen er lite mobil. Det forhold at forkynnelser og andre henvendelser fra namsretten er gått direkte til den ankende part er derfor ingen feil. Lagmannsretten er enig med staten når det anføres at debitors helsetilstand ikke fritar for betalingsplikt. Den ankende part plikter også, uavhengig av sin helsetilstand, å innrette seg slik at han kan få frem innvendinger og synspunkter i tide.
Den ankende part kan ikke få medhold i at han ikke ble underrettet om de avgitte bud. Advokat Furre har i brev av 9. januar 2002 opplyste følgende:
Skriftlig melding og utkast til fordelingskjennelse med bilag ble sendt Spakmo på hans bopel. Spakmo flyttet fra Smestad sykehjem til Vinderen bo- og servicesenter i løpet av sommeren 2001. Etter at Spakmo hadde mottatt forsendelsen ringte han og beklaget seg fordi sidene ikke var paginert. Han hadde mistet dokumentene på gulvet og det hadde da stokket seg om slik at han ikke kunne finne ut av hvilke sider som skulle ligge etter hverandre. Jeg reiste deretter opp til Spakmo på Vinderen med et nytt sett dokumenter som var solid stiftet sammen. Det er ikke tvil sett fra min side om at han har mottatt dokumentene og hatt anledning til å inngi innsigelser. Han nevnte for meg at han lot seg bistå av en bekjent.
Jeg har i løpet av perioden fra august 2000 besøkt Spakmo 8-10 ganger på sykehjemmet. Han har stadig ringt for å be om personlig besøk for å gjennomgå sider av saken som han har villet diskutere. Det har vært rett så hyggelige samtaler og mitt inntrykk er at han har forstått det hele. For min del beror det store antall besøk på at jeg har en annen god bekjent som bor på samme sykehjem som Spakmo og som jeg forsøker å besøke en gang i måneden,- ikke i utgangspunktet Spakmos behov for konferanser.
Den ankende part har rett i at dersom det av stadfestelseskjennelsen ikke går frem at namsretten på forsvarlig måte har overveiet spørsmålet om det er åpenbart misforhold mellom bud og verdien på eiendommen etter gangbar pris, skal kjennelsen oppheves, jf. blant annet Rt-1988-210. Det fremgår av namsrettens kjennelse at det er avholdt takst over eierseksjonene før de ble solgt og at salgssummen overstiger verditakseringen. Det er likeledes anført at det fremgår av takstene og prospektene at det hefter en rekke mangler ved eiendommen. Namsretten uttaler at idet budene er anbefalt stadfestet og verken saksøkte eller andre har motsatt seg dette finner retten etter en helhetsvurdering at det ikke er sannsynlig at fornyede salgsforsøk vil lede til et større netto utbytte. Dette viser at namsretten på en forsvarlig måte har vurdert om det kan la seg gjøre å få en høyere pris for seksjonene. Namsretten har derved overholdt sin plikt til å ta hensyn til den ankende parts interesser.
Lagmannsretten er enig med staten om at det nå er for sent å angripe ligningsvedtakene. Dette kunne vært gjort ved klage i forbindelse med at utleggsforretningene ble holdt.
Som ny anførsel under innlegg nummer to har den ankende part anført at det er en omgåelse av eierseksjonsloven §22 tredje ledd om forbud mot kjøp av mer enn to seksjoner, når to av ankemotpartene opererer under «ANS under stiftelse». Det er anført at om aksjeselskapsformen hadde vært benyttet ville alt vært i orden. Lagmannsretten kan ikke se at det er noen forskjell på et aksjeselskap og et ansvarlig selskap i denne forbindelse.
Den ankende part har fremlagt to betenkninger fra professor Carl August Fleischer. Når det gjelder den eldste, datert 26. november 1999 er professor Fleischer bedt om å vurdere problemstillingen om det er rettslig adgang til, eller eventuelt ikke samsvar med en forsvarlig eller hensiktsmessig prosessledelse, å la en sak mellom Spakmo og Schonhovd om retten til Ring meieri - bli behandlet ved Eidsivating, eventuelt Borgarting lagmannsrett. Det kan ikke sees at denne har noen relevans for denne ankesak.
Den andre betenkningen, som delvis er håndskrevet, er datert 12. desember 2001 angår spørsmålet om tvangssalg av eiendom til dekning av skattekrav - i en situasjon der debitor utvilsomt har tilstrekkelig midler og statens krav er sikret ved pant godt innenfor panteobjektets verdi - betydning av sykdom m.v. Denne betenkning er åpenbart avgitt i anledning namsrettssaken. Lagmannsretten har vurdert betenkningen, og er kommet til at namsretten ikke har begått noen saksbehandlingsfeil ved ikke å ha utsatt tvangssalget. Selv om den ankende part har vært syk, har han hatt mulighet for å ordne med betaling av skattekravene som er blitt svært gamle. Han anfører nå at de vil bli betalt, men ikke før namsrettens kjennelse er opphevet.
Under henvisning til ovenstående finner lagmannsretten at det ikke er begått noen saksbehandlingsfeil av namsretten. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves og den ankende part bør betale statens saksomkostninger for lagmannsretten i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.. I prosesskrift av 7. februar 2002 er det krevet 2.750 kroner, som alt er salær. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med det fremsatte krav.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jens Aage Spakmo til staten v/kemneren i Oslo 2.750 - totusensjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.