LB-2002-7
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-22 |
| Publisert: | LB-2002-00007 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-1702 D - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00007 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: NorCopter AS (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Olavson Laake). Kjæremotpart: Staten v/Fiskeridepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Fredrik Sejersted). Hjelpeintervenient: Lufttransport AS v/styreformann advokat Bjørn Kjos. |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Sidsel B Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-4, §178, §180, §181, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §3-3, Anskaffelsesloven (1999) §7, §7a, §8 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
NorCopter AS fremmet den 5. oktober 2001 begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning i anbudssak. Saksøkt var staten v/Fiskeridepartementet. Lufttransport AS erklærte hjelpeintervensjon til fordel for staten.
Etter muntlige forhandlinger avsa Oslo namsrett kjennelse den 6. november 2001, med slik slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning, sak nr. 01-1702 D for Oslo namsrett, tas ikke til følge.
2. NorCopter AS betaler i saksomkostninger til Staten v/Fiskeridepartementet kr 53.400,- - kronerfemtitretusenfirehundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, med tillegg av lovbestemt rente fra forfall til betaling skjer.
3. NorCopter AS betaler i saksomkostninger til Lufttransport AS kr 97.000,- - kronernittisjutusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
NorCopter AS har påkjært saksomkostningsavgjørelsen til lagmannsretten, og har lagt ned denne påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 6. november d å oppheves hva gjelder kjennelsens punkt 2 og 3 som hjemvises til fornyet behandling.
2. NorCopter AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovbestemt rente fra forfall til betaling skjer.
Staten v/Fiskeridepartementet har inngitt tilsvar, og har lagt ned slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 6. november 2001 stadfestes.
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovbestemt rente fra forfall til betaling skjer.
Lufttransport AS har også inngitt tilsvar, og har lagt ned slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 6. november 2001 stadfestes.
2. Lufttransport AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.
Den kjærende part, NorCopter AS, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Hovedregelen er at retten kan nøye seg med en henvisning til hovedregelen etter tvistemålsloven §172 første ledd når saksomkostninger ilegges den tapende part. Men det kan foreligge særlige forhold som tilsier at det må stilles krav om særskilt begrunnelse, jf bla Rt-1991-486 og Schei: Tvistemålsloven I (2. utg) s 566. Omstendighetene i denne saken krevde at namsretten ga begrunnelse for hvorfor unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke kom til anvendelse.
Saken var så tvilsom, at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Det anføres i den forbindelse bla:
Bakgrunnen for at saken reiste tvil og at det var god grunn for å reise søksmål, er dels de vanskelige problemstillinger og avveininger som den aktuelle anskaffelse har stilt saksøkte oppdragsgiver overfor i anvendelsen av det forholdsvis kompliserte anskaffelsesregelverk, samt sistnevntes opptreden i løpet av anskaffelsesprosedyrens gjennomføring og i avslutningen av denne. NorCopter hadde god grunn til å få prøvet om det forelå brudd på prosedyrereglene. En begjæring om midlertidig forføyning var eneste reelle mulighet for å få dette rettslige spørsmålet avklart og dermed sikre mulighet for at en eventuell retting ville kunne lede til at kontrakten ble tildelt NorCopter, en mulighet som ellers ville være tapt. Videre er lovens ordning at klage på brudd på anskaffelsesreglene fremmes ved søksmål - eventuelt ved begjæring om midlertidig forføyning. Det synes som retten ikke har vurdert disse forhold ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.
Det anføres videre at det kommer klart fram i namsrettens bemerkninger at saken var tvilsom og ga grunn til søksmål. Retten fastslo således at det forelå formelle brudd både på tjenesteforskriften §26 og §39. Namsretten kom imidlertid til at feilene ikke hadde hatt betydning for avgjørelsen i saken, slik at NorCopter ikke ble gitt medhold i begjæringen om midlertidig forføyning.
Det anføres videre at selve den klageordning som myndighetene har innført i anskaffelsessaker «gir grunn til» at søksmål reises, og at dette da også må få betydning for omkostningsavgjørelsen. Lovgiver valgte ordningen som framgår av anskaffelsesloven av 16. juli 1999 nr 69 §7 og §8, med søksmål for de alminnelige domstoler, herunder adgangen til å fremme begjæring om midlertidig forføyning.
Det synes ikke som om spørsmålet om saksomkostninger og eventuell fordeling av disse var gjenstand for spesiell vurdering i forbindelse med vedtakelsen av den nasjonale klageordning i 1992. Det har vært reist spørsmål ved om implementeringen oppfyller Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og håndhevelsesdirektivet til å innføre en effektiv klageordning. Skjev fordeling av saksomkostninger vil kunne tenkes å være i strid med forpliktelsen.
Det vises for øvrig til at anskaffelsesloven §7a hjemler oppnevnelse av et såkalt tvisteløsningsorgan. Et slikt organ kan muligens bli opprettet om ett års tid. Forarbeidene til denne bestemmelse drøfter saksomkostningsspørmålet for et slikt organ. Det såkalte Simonsen-utvalget kom «etter en samlet vurdering» til at man for tvisteløsningsorganet bør falle ned på prinsippet om at hver part skal bære sine omkostninger.
I vurderingen av sakens tvilsomme karakter og behovet for å gå til retten må det også ses hen til den mangelfulle begrunnelse og korte frist som i dette tilfelle ble fastsatt av Kystverket for å klage over beslutningen om hvem kontrakten skulle tildeles. Fristen på 5 dager ga NorCopter svært liten tid til å vurdere og forberede begjæringen om midlertidig forføyning. Dette indikerer at saken var så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn for den tapende part til å fremme saken for retten.
Det anføres i tillegg at det må anses som en saksbehandlingsfeil når retten ikke har begrunnet sin avgjørelse i forhold til tvistemålsloven §176. Det vises til Rt-1997-897 og Rt-1984-956. I dette tilfelle har Lufttransport AS som hjelpeintervenient ikke på noen måte bidratt til å få saken forsvarlig behandlet eller opplyst. Lufttransport har tvert imot på mange vis «forkludret» saken.
Ved vurderingen i forhold til tvistemålsloven §176 må man også vurdere om hjelpeintervensjon og omkostningene forbundet med dette er nødvendige når saksøkte er representert ved Regjeringsadvokaten som prosessfullmektig. Søksmålet rettet seg ikke mot noen rettighet for Lufttransport AS, men var kun ment å sikre mot brudd på anskaffelsesregelverket og sikre overholdelse av dette. Følgelig var det for Lufttransport kun et spørsmål om eventuelt å intervenere på en måte som kunne yte saksøkte bistand. Det var ikke nødvendig med slik bistand, og dette må få betydning for omkostningsspørsmålet. Når retten ikke har gitt en nærmere begrunnelse for hvorfor Lufttransport AS sine omkostninger ble ansett som nødvendige iht tvistemålsloven §176, må dette anses som en saksbehandlingsfeil. Det vises til Rt-1991-1212.
Kjæremotparten, Staten v/Fiskeridepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens omkostningsavgjørelse er korrekt både materielt og formelt, og må stadfestes.
Som en altoverveiende hovedregel kreves ikke særskilt begrunnelse når hovedregelen i tvistemålsloven §172 anvendes. Det vises til Schei: Tvistemålsloven I s 566.
Det er ikke grunnlag for å mene at namsretten var i sterk tvil om utfallet av saken. Det eneste punkt hvor namsretten fant en mulig feil var i forhold til teksten i anbudsinnbydelsen. Retten slo imidlertid kort fast at en slik feil ikke kunne antas å ha hatt betydning for Kystverkets avgjørelse. Det er intet som tyder på at retten fant denne vurdering særlig tvilsom, og den var da heller ikke det.
Det er ikke grunnlag for å mene at namsrettens beslutning om saksomkostninger på noen måte har vært vilkårlig eller ubevisst. Tvert imot er det all grunn til å tro at retten har vurdert fordelingen av omkostninger, slik domstolene alltid vil gjøre i saker som reiser vanskelige spørsmål. Det var en naturlig konklusjon å komme til at hovedregelen i tvistemålsloven §172 skulle anvendes.
Staten er ikke enig med den kjærende part i at omkostningsspørsmålet generelt må vurderes annerledes i anskaffelsessaker enn i andre typer saker. Uansett har slike generelle argumenter liten relevans for spørsmålet om manglende begrunnelse i denne saken. Disse generelle spørsmål ble da heller ikke tatt opp av NorCopter under namsrettssaken.
Det kan ikke utledes noe krav etter EØS-avtalen om hvordan spørsmålet om saksomkostninger skal løses i denne type saker. Dette er opp til nasjonal lovgiver. Det er for øvrig intet i forarbeidene til anskaffelsesloven av 1992 eller 1999 som tilsier at de normale saksomkostningsregler skal fravikes. Det er dessuten ikke uten videre mulig å trekke parallell til omkostninger for særskilte tvisteløsningsorganer, slik kjærende part gjør. For øvrig er det tungtveiende reelle hensyn som tilsier at man ikke fraviker de alminnelige saksomkostningsregler etter tvistemålsloven.
Det er ikke riktig at Kystverket ikke ga varsel i rimelig tid før kontrakt skulle inngås, slik kjærende part anfører.
For øvrig framholdes at statens omkostninger i saken var moderate, ikke minst sammenlignet med de omkostninger saksøker selv fremsatte krav om.
Staten er uenig med den kjærende part i at hjelpeintervenienten Lufttransport AS ikke bidro til å få saken forsvarlig behandlet og opplyst. Sett i forhold til de krav saksøker selv framsatte, framstår omkostningskravet fra hjelpeintervenienten ikke som spesielt høyt.
Lufttransport AS har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens omkostningsavgjørelse er korrekt både materielt og formelt, og må stadfestes.
Det forelå ikke forhold som skulle tilsi at det var nødvendig med noen særskilt begrunnelse for anvendelse av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Saken var ikke særlig tvilsom.
Selv om det skulle foreligge en situasjon som gir adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172, er namsretten ikke nødt til å gjøre unntak. Det må uansett legges til grunn at namsretten har utøvd et skjønn mht om unntaksregelen skal anvendes. Normalt stilles det ikke krav om begrunnelse av dette skjønnet, og denne saken ga ikke grunn for å gi begrunnelse. Det vises også til at Lufttransport AS og statens omkostninger var beskjedne, særlig sammenlignet med det omkostningskrav NorCopter AS fremmet.
Det er heller ingen saksbehandlingsfeil at namsretten ikke begrunnet omkostningsavgjørelsen i forhold til tvistemålsloven §176. Det vises for øvrig til at bestemmelsen gir anvisning på en skjønnsmessig bedømmelse som ikke kan overprøves gjennom kjæremål, jf Rt-1999-1434. Kjæremålsinstansen kan bare vurdere om utgiftene er av en slik art at de kan kreves erstattet, og ikke om de i det konkrete tilfelle har vært nødvendige. Lufttransport AS sine utgifter er opplagt av en slik art at de kan kreves erstattet, og har dessuten utvilsomt vært nødvendige.
Lufttransport AS bidro i samarbeid med staten både før og under saken betydelig til å få saken forsvarlig behandlet og opplyst. Det framholdes videre at søksmålet angikk også Lufttransport AS direkte. Det må legges til grunn at statens omkostninger ville blitt høyere dersom Lufttransport AS ikke hadde intervenert.
Lagmannsretten bemerker:
Saken gjelder kjæremål over en omkostningsavgjørelse, og lagmannsretten kan bare prøve om namsrettens avgjørelse er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan i den forbindelse også prøve namsrettens saksbehandling.
Namsretten har uttalt følgende om saksomkostningsspørsmålet:
Saksøkeren har tapt saken og skal etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-4, jf tvistemålsloven §172 første ledd erstatte saksøktes og hjelpeintervenientens saksomkostninger. Deres prosessfullmektiger har innlevert salæroppgaver som beløper seg til henholdsvis kr 53.400,- og kr 97.000,-. Retten har ingen bemerkninger til disse beløp.
Det er ikke anført at namsretten ikke skulle være kjent med at tvistemålsloven §172 første ledd er en hovedregel, og at loven gir adgang til å gjøre unntak i nærmere bestemte tilfeller. Spørsmålet er derimot om det skulle vært begrunnet i kjennelsen hvorfor unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke ble anvendt.
Hvor retten ilegger saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd, kan det vanligvis ikke kreves at den begrunner hvorfor bestemmelsens annet ledd ikke er gitt anvendelse, jf bl a Rt-1991-486. Imidlertid kan det foreligge særlige forhold som tilsier at det må stilles krav om en særskilt begrunnelse på dette punkt.
Etter lagmannsrettens syn var det ingen saksbehandlingsfeil av namsretten å unnlate å begrunne hvorfor unntaksregelen i tvistemålsloven §172 ikke ble anvendt. Det framgår ikke av namsrettens kjennelse at den var i tvil om resultatet i saken, dvs at det ikke skulle treffes midlertidig forføyning. Den omstendighet at namsretten kom til at det var begått saksbehandlingsfeil ved anskaffelsesprosedyren endrer ikke dette. Namsretten kom til at feilen ikke kunne antas å ha hatt betydning for Kystverkets avgjørelse, og det er intet som tyder på at namsretten var i tvil om dette.
Lagmannsretten kan heller ikke se at andre omstendigheter nødvendiggjorde en særskilt begrunnelse for hvorfor hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd ble anvendt. Det er ikke særskilte omkostningsregler for anskaffelsessaker. Som påpekt av staten i kjæremålstilsvaret, ble de generelle spørsmål som er tatt opp i kjæremålet ikke tatt opp av NorCopter under behandlingen for namsretten. Det var etter omstendighetene ingen feil at namsretten ikke av eget tiltak drøftet disse generelle spørsmål.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det var noen feil at omkostningsavgjørelsen ikke ble nærmere begrunnet i forhold til hjelpeintervenientens krav. Hjelpeintervensjonen var ikke bestridt, og det følger av tvistemålsloven §178 at lovens øvrige omkostningsbestemmelser kommer til anvendelse på hjelpeintervenienter. Spørsmålet om det må begrunnes hvorfor retten finner omkostningene «nødvendige» etter tvistemålsloven §176 første ledd, må bero på en konkret vurdering. Bl a sett hen til sakens omfang og kompleksitet, og størrelsen på det omkostningskrav NorCopter AS selv fremmet, kan lagmannsretten ikke se at det var noen feil av namsretten ikke å begrunne sin vurdering etter tvistemålsloven §176.
Kjæremålet over namsrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å forkaste.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, må NorCopter AS betale saksomkostninger til staten og Lufttransport AS for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak. Lagmannsretten finner at staten skjønnsmessig bør tilkjennes kr 5.000, jf tvistemålsloven §176. Samme beløp tilkjennes også Lufttransport AS. Dette beløp må anses tilstrekkelig som «nødvendige utgifter», sett hen til kjæremålssakens begrensete omfang. Kravet fra advokat Kjos på kr 9.000 reduseres således.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet over namsrettens omkostningsavgjørelse forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler NorCopter AS til staten v/Fiskeridepartementet 5.000 - femtusen - kroner og til Lufttransport AS 5.000 - femtusen - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. Ved betaling etter forfall påløper rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent p.a.