LB-2002-756
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-14 |
| Publisert: | LB-2002-00756 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Stansning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-10092 A/79 - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00756 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: 1. Sander, Truyen & Co. Advokatfirma DA, 2. BDO Lorange & Brænde DA (Prosessfullmektig: Advokat Hans Olav Heli). Kjæremotpart: LR International Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Erling Høyte). |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Erik Chr. Stoltz |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §180 |
Saken gjelder stansning av sak for tingretten.
LR International Norge AS - heretter kalt LR - reiste ved stevning 20. november 2000 sak for Oslo byrett mot Sander, Truyen & Co Advokatfirma DA - heretter kalt advokatfirmaet - og mot BDO Lorange & Brænde DA - heretter kalt BDO. Saken er en erstatningssak. LR hevder at advokatfirmaet og BDO på grunn av angivelig feilaktig og mangelfull rådgivning overfor LR er solidarisk ansvarlige for det beløp LR må betale i etterberegnet merverdiavgift, tillagt renter og tilleggsavgift. Det hevdes også at advokatfirmaet og BDO er ansvarlige for kostnader påløpt i forbindelse med foretatt etterberegning av merverdiavgift. Saken er reist med krav om fastsettelsesdom.
I tilsvaret påsto de saksøkte prinsipalt at saken måtte avvises, idet det ble reist spørsmål om LR hadde rettslig interesse i å få fremmet et søksmål før det foreligger et endelig vedtak fra avgiftsmyndighetene «som etter sitt innhold innebærer et tap for saksøkeren». Subsidiært ble reist spørsmål om stansning av saken inntil endelig avgiftsvedtak forelå. Det ble for øvrig også subsidiært påstått frifinnelse.
Oslo byrett besluttet den 26. januar 2001 å fremme saken for byretten, og å nekte stansning.
Den 1. oktober 2001 ble avgiftssaken endelig avgjort i forvaltningen, ved avgjørelse fra Klagenemnda for merverdiavgift.
LR fremmet den 20. november 2001 begjæring om stansning av erstatningssaken, under henvisning til tvistemålsloven §107 annet ledd, jf første ledd. Det ble vist til at LR ville prøve gyldigheten av klagenemndas vedtak for domstolene. De saksøkte motsatte seg stansning.
Oslo byrett avsa kjennelse 23. november 2001, med slik slutning:
Sak nr. 00-10092 A/79 for Oslo byrett stanses, jf. tvistemålsloven §107 annet ledd, jf. første ledd.
Advokatfirmaet og BDO har påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten, og har lagt ned slik påstand:
Sak nr 00-10092 A/79 for Oslo byrett stanses ikke.
LR har inngitt tilsvar, og har lagt ned denne påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 23. november 2001 stadfestes.
2. LR International Norge AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, tillagt lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling finner sted.
De kjærende parter, Sander, Truyen & Co. Advokatfirma DA og BDO Lorange & Brænde DA, har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Vilkårene for stansning etter tvistemålsloven §107 er ikke til stede. En forutsetning er at sakene føres mellom de samme parter, jf Rt-1995-1384. Uansett resultat i en avgiftssak mellom LR og staten, vil ikke resultatet være rettslig bindende for andre enn partene i den saken. Gyldighetsspørsmålet må avgjøres prejudisielt i erstatningssaken. Hvis avgiftsvedtaket blir kjent ugyldig, vil dette i relasjon til erstatningssaken rent faktisk føre til at LR ikke har krav å gjøre gjeldende. Det vil formelt sett ikke være noen bindende virkning for de kjærende parter, jf Schei: Tvistemålsloven s 518-519, og det er det avgjørende i forhold til om vilkårene for stansning etter §107 foreligger.
Under enhver omstendighet er det ikke hensiktsmessig å stanse saken. Saken gjelder forholdet mellom partene fra desember 1995 til medio 1998. Det har gått lang tid, og hvis man skal avvente rettskraftig avgjørelse i avgiftssaken, vil det kunne gå ytterligere flere år før erstatningssaken blir satt i gang igjen. Det er belastende og urimelig overfor de kjærende parter å ha saken «hengende over hodet». Også risikoen for forsinkelsesrente gjør ventetiden urimelig. Saken blir dessuten bevismessig vanskeligere jo eldre den blir.
Kjæremotparten, LR International Norge AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har korrekt lagt til grunn at vilkårene for stansning er oppfylt. Utfallet av den sak som er stanset vil helt eller delvis avhenge av dommen i avgiftssaken, og spørsmålet om gyldigheten av Klagenemndas vedtak vil være et prejudisielt rettsforhold i den stansede sak.
Rt-1995-1384 er ikke sammenlignbar. Det vises for øvrig til Schei: Tvistemålsloven I s 422, hvor det er gitt uttrykk for et mer nyansert syn. Det vises også til Schei s 423 nederst, hvor spørsmålet om stansning i påvente av forvaltningsvedtak er omtalt. Han uttaler at «(t)vml §107 må videre anvendes hvor det prejudisielle rettsforhold må avgjøres av andre myndigheter enn domstolene og denne avgjørelse blir bindende i den saken som det kan være aktuelt å stanse (...) Det må foreligge en forvaltningssak til avgjørelse hos vedkommende forvaltningsorgan. Og avgjørelsen må, iallfall om den går i én bestemt retning, bli bindende i den saken det er aktuelt å stanse, jf. Rt-1981-683.» Dette syn må gjelde tilsvarende hvor forvaltningsvedtaket blir brakt inn for rettslig prøving.
Det anføres videre:
Det er på det rene at retten i den stansede sak vil måtte legge til grunn at det foreligger et gyldig vedtak fra Klagenemnda. Dette må gjøres for å konstatere et ansvarsgrunnlag/økonomisk tap, hvilket er blant vilkårene for å nå frem med erstatningssøksmålet. Motparten kan derfor påstå at vedtaket ikke er gyldig og retten må da prejudisielt ta stilling til dette spørsmål. Ved å få avgjort dette spørsmålet særskilt ved egen dom vil denne avgjørelsen også være bindende for motparten hva gjelder gyldighetsspørsmålet. Begge parter i herværende sak vil følgelig være bundet av en slik avgjørelse slik som sitatet viser er et krav.
LR framholder videre at byrettens skjønnsutøvelse når det gjelder hensiktsmessigheten av å stanse saken, er korrekt. De avgiftsmessige problemstillinger vil kunne bli bedre belyst i avgiftssaken enn i erstatningssaken. Det vises også til at de kjærende parter har gjort gjeldende at «avgiftsvedtaket ikke er riktig». Et slikt utsagn må være relevant ved utøvelse av «kan»-skjønnet i tvistemålsloven §107. De kjærende parter vil for øvrig kunne opptre som hjelpeintervenienter i avgiftssaken og derved kunne få fremmet sine innsigelser mot avgiftsvedtaket. Bevismessige hensyn taler ikke mot stansning. Anførslene fra de kjærende parter om tidsforløp og risiko for forsinkelsesrente kan ikke ses å være spesielle for nærværende sak, og bør ikke tillegges avgjørende vekt.
Lagmannsretten bemerker:
For stansning etter tvistemålsloven §107 er det et vilkår at det ved dommen i den andre saken oppnås en bindende avgjørelse av et prejudisielt rettsforhold i den sak som begjæres stanset.
I nærværende sak vil avgiftssaken mellom LR og staten med bindende virkning avgjøre gyldigheten av avgiftsvedtaket. Dersom resultatet av saken blir at det ikke var grunnlag for etterberegning, vil det ifølge LR ikke være grunnlag for noe erstatningskrav mot advokatfirmaet og BDO. Hvis således søksmålet mot staten fører fram, vil kravet i erstatningssaken ikke være aktuelt, og erstatningssaken vil måtte heves. Årsaken til at søksmålet mot advokatfirmaet og BDO ble reist uten å avvente det endelige resultat av avgiftssaken, var etter det opplyste å unngå at kravet ble foreldet.
Også de saksøkte har reist spørsmål om gyldigheten av avgiftsvedtaket. I prosesskrift av 21. november 2001 heter det således:
Det gjøres gjeldende at avgiftsvedtaket ikke er riktig, slik at det fortsatt anføres at det ikke kan legges til grunn at det foreligger noe tap for saksøkte.
For alle parter i erstatningssaken er det altså sentralt å få avklart avgiftsspørsmålet.
De kjærende parter har, særlig under henvisning til Rt-1995-1384, framholdt at det er et vilkår for stansning etter tvistemålsloven §107 at den andre saken må gå mellom de samme parter som i den saken som stanses. Lagmannsretten bemerker at rettspraksis ikke er entydig på dette punkt. Det vises for så vidt til Rt-1997-757, hvor det er uttalt bl.a:
Den kjærende part har anført at det er et vilkår for stansing av en sak etter tvistemålsloven §107 første ledd at partene i saken også er parter i den andre saken. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Vilkåret etter §107 første ledd er at det i den andre saken oppnås en avgjørelse av et prejudisielt spørsmål i den saken som skal stanses og at avgjørelsen er bindende for partene i denne saken. Det vises til Schei I side 242. En viser for øvrig til Rt-1996-1134 (se side 1139).
Denne saken fra 1997 har for øvrig enkelte likhetstrekk med nærværende sak. Det var der reist erstatningssak mot en advokat og forsikringsselskapet fordi advokaten skulle ha unnlatt å forfølge et krav om erstatning mot saksøkerens arbeidsgiver for påført yrkessykdom. Erstatningssaken ble da stanset i påvente av trygdemyndighetenes behandling av saksøkerens krav om yrkesskadeforsikring.
Lagmannsretten finner den rettslige situasjon uklar med hensyn til stansningsadgangen i et tilfelle som vi står overfor i saken mellom LR, advokatfirmaet og BDO. Imidlertid legges til grunn at tvistemålsloven §107 her hjemler stansning. Lagmannsretten finner for øvrig ikke grunnlag for å vurdere hensiktsmessigheten av en stansning annerledes enn byretten. De innvendinger som er framsatt av de kjærende parter er relevante, men bør ikke tillegges avgjørende vekt ved vurderingen.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid at den uklare rettslige situasjon tilsier at hver av partene bærer sine saksomkostninger i kjæremålssaken, jf unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd i f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.