LB-2017-79073

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2018/02/19
Publisert:	LB-2017-79073
Stikkord:	Strafferett, Trusler mot offentlig tjenestemann, Straffutmåling
Sammendrag:	Polititjenestemann ble i tingretten dømt til fengsel i 21 dager for trusler mot polititjenestemenn i forbindelse med pågripelse, samt mot sykepleier i forbindelse med blodprøvetaking. På bakgrunn av truslenes karakter, tap av stilling i politiet og tidsforløpet, kom lagmannsretten til at det var grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget.
Saksgang:	Asker og Bærum tingrett TAHER-2016-177294 – Borgarting lagmannsrett LB-2017-79073 (17-079073AST-BORG/02).
Parter:	A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (politiadvokat Hilde Langlo Breivik).
Forfatter:	Håvard Holm, Sidsel B Lindseth, Jane Wesenberg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §127, §128, §227, Straffeloven (2005) §34, §79, §83, §155, §263, og §265.

Asker og Bærum tingrett avsa 7. april 2017 dom med slik domsslutning:

A, født 0.0.1985, frifinnes for tiltalebeslutningen post II a.
A, født 0.0.1985, dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 155 og straffeloven (2005) § 265 første ledd jf. annet ledd til fengsel i 21 – tjueen – dager, jf. straffeloven 2005 § 79 bokstav a.
Varetekt kommer til fradrag med 2 – to – dager, jf. straffeloven 2005 § 83.
A, født 0.0.1985, dømmes til innen 2- to – uker fra forkynning av dommen å betale saksomkostninger til det offentlige med 4 000 – firetusen – kroner.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for post I og II b, saksbehandlingen og straffutmålingen. Den er henvist til ankeforhandling for så vidt gjelder straffutmålingen.

Ankeforhandling er holdt 9. februar 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte og ga forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Møtende aktor fremla endret tiltalebeslutning for så vidt gjelder post II b, hvoretter forholdet er nedsubsumert fra straffeloven (2005) § 265 første ledd, jf andre ledd til straffeloven (2005) § 263.

Forsvareren nedla slik påstand:

Tiltalte anses på mildeste måte.

Aktor nedla slik påstand:

A, født 0.0.1985, dømmes i henhold til den rettede tiltalen post II b samt for det forhold som er avgjort ved Asker og Bærum tingretts dom av 07 04 2017 til en straff av fengsel i 18 – atten – dager. Han tilkommer et fradrag for utholdt varetekt på 2 – to – dager.

Lagmannsretten ser slik på saken

Ved tingrettens dom ble siktede funnet skyldig i trusler overfor to polititjenestemenn i forbindelse med pågripelse og etterfølgende fremstilling for legevakt og transport til arresten på Sandvika politistasjon, samt trusler overfor en sykepleier ved legevakten i X i forbindelse med blodprøvetaking.

Som det fremgår innledningsvis, var truslene overfor sykepleieren opprinnelig subsumert under straffeloven (2005) § 265 første ledd, jf andre ledd, mens forholdet for lagmannsretten er nedsubsumert til straffeloven (2005) § 263. Bakgrunnen for nedsubsumeringen er ifølge aktor at sykepleieren i den aktuelle situasjonen ikke ytet «medisinsk begrunnet helsehjelp», og dermed ikke omfattes av det særskilte vern som § 265 gir denne yrkesgruppen, jf spesialmotivene til bestemmelsen i Ot.prp.nr.22 (2008–2009). Lagmannsretten kommer nedenfor tilbake til betydningen av subsumsjonsendringen for straffutmålingen.

Når det gjelder sakens faktiske forhold, bygger lagmannsretten på beskrivelsen i tingrettens dom. Om de begivenheter som ledet frem til forholdene i tiltalen, heter det i dommen:

Tiltalte A er polititjenestemann, og jobber som etterforsker ved Øko-avsnittet på X politistasjon, Sør-Øst politidistrikt. Søndag 10. april 2016 hadde han en uoverensstemmelse med sin samboer, som førte til at A måtte dra hjemmefra denne dagen. Han har beskrevet samboerforholdet som konfliktfylt og vanskelig over tid. Han besøkte en venn i Oslo for en prat og kaffe, booket et hotellrom i X, og dro på byen utpå kvelden; først på en pizzarestaurant og deretter videre på en pub i X sentrum. Han ble svært full, og husker bare uklart og bruddstykker av hva som videre skjedde utover kvelden og natta. En gang etter kl 0300 tok han en taxi fra Bragernes torg. Han dirigerte taxien til [adresse]. Mor til As samboer bor etter det opplyste i nærheten av denne adressen. Han hadde tidligere dratt dit når han hadde kranglet med samboeren, og antar at dette var hensikten hans også denne natta. A hadde problemer med å få betalt for drosjeturen. Taxisjåføren B ringte derfor politiets nødnummer 112 da A hadde gått ut av bilen. Det oppsto så en situasjon der B oppfattet at A truet med å hente pistol (tiltalens post II a), noe B opplyste til operatøren på politiets alarmsentral.

Om forholdene i tiltalen post I, heter det blant annet:

A ytet passiv motstand både mot ransaking og blodprøvetakingen, og gjentok at sistnevnte var en ulovlig handling. På legevakten bisto også en annen patrulje bestående av pb Bergo og pb Steiro. Mens sykepleier C tok blodprøven, rev han armen til seg slik at kanylen falt ut. Han roet seg etter hvert så mye ned at blodprøvetakingen kunne gjennomføres, mens pb. D og pb. Bergo holdt ham fast i begge armer. Tiltalebeslutningen post II b knytter seg til uttalelser han da kom med overfor sykepleier C. Blodprøveanalysen innkom til politiet 29. april 2016, og viste etanol 2,46 promille, og kodein med 0,043 µmol/l. Funn av kodein antas å være en følge av inntak av Paralgin Forte tidligere samme dag i henhold til legens forskrivning mot spenningshodepine, og har ikke vært et tema. A ble ikke fremstilt for klinisk undersøkelse på legevakten.
A ble deretter besluttet innbrakt til arresten i Sandvika, og etterforskningen ble overført til Asker og Bærum politidistrikt som settepolitidistrikt. Under transport til arresten hadde A på seg håndjern. De uttalelser som er gjengitt i tiltalebeslutningen post I ble sagt under transporten fra X legevakt til arresten i Sandvika.
( ... )
Både pb. D og pb. E har forklart at A var ufin i språkbruken og truende overfor dem i bilen. De er samstemte i at A sa at han skulle «knuse trynene deres» hvis de ikke tok av ham håndjernene, som han ble påsatt etter at blodprøven var tatt. På bakgrunn av deres forklaring, som retten legger avgjørende vekt på, legger retten til grunn som bevist utover enhver rimelig tvil at dette var ordene som falt.

Når det gjelder forholdet i post II b, heter det blant annet:

Retten mener det er bevist utover enhver rimelig tvil at A sa at han kunne finne dem alle sammen, at han skulle ta dem og at det også gjaldt C. Retten legger avgjørende vekt på forklaringen til politibetjentene og C. C har forklart at A sa han kunne finne dem alle sammen og ta dem, og han nikket og så på hver enkelt av politibetjentene. Til sist satte han øynene i C, som satt like ovenfor ham, og sa «det gjelder deg også». Hun har forklart at hun etter 11 år som sykepleier ved legevakten har blitt utsatt for trusler flere ganger før, men dette var en av de få gangene hvor det «festet seg litt». Hun opplevde det som en reell trussel. Hun forklarer det med måten han så på henne, og fordi han var så verbalt utagerende og agitert. Hun sa i politiavhør 13. april 2016 at hun oppfattet ham som en «ticking bomb» som plutselig kunne slå eller utagere. Hun spurte derfor politibetjent Bergo etterpå om hun hadde grunn til å være bekymret for å møte A, og bekymringen påvirket i noen grad hennes atferd i tiden etter.

Det legges til grunn at siktede ikke ble suspendert fra sin stilling i politiet forut for hovedforhandlingen i tingretten. Da tingrettens dom forelå, sendte Sør-Øst politidistrikt 28. april 2017 forhåndsvarsel til siktede om mulig avskjed/suspensjon fra stillingen som politibetjent. Politidistriktet og siktede inngikk i mai 2017 avtale som innebar at siktede avsluttet sitt arbeidsforhold i politiet med virkning fra 8. august 2017. Siktede opplyste for lagmannsretten at han i dag har et vikariat som miljøterapeut.

Straffeloven (2005) § 155 erstatter straffeloven (1902) § 127 og § 128, og rammer således både vold og trusler som rettes mot en offentlig tjenestemann for å søke å påvirke eller hindre vedkommende i utførelsen av en tjenestehandling. Nærværende sak gjelder trusler, og med hensyn til straffutmålingen er det således rettspraksis knyttet til straffeloven (1902) § 128 som er mest relevant.

I Rt-1991-17 uttaler Høyesterett at det av allmennpreventive grunner i alminnelighet reageres med ubetinget fengsel, når det fremsettes «alvorlige trusler» overfor polititjenestemenn. Hva som må regnes som alvorlige trusler, vil avhenge både av truslenes konkrete form og innhold, og de nærmere omstendigheter. I Rt-2008-401 avsnitt 12, heter det:

Som et utgangspunkt må drapstrusler regnes som alvorlige trusler. Det kan ikke være tvil om at det A sa, i realiteten var en drapstrussel. Trusselen fremkom riktignok spontant og uten tanker på realisering. Jeg er likevel enig med lagmannsretten i det å uttale drapstrusler i en situasjon som den jeg har beskrevet, er såpass alvorlig at utgangspunktet på 15 – 30 dagers ubetinget fengsel får anvendelse. Personer som står for den direkte kundebehandlingen på offentlige servicekontorer har behov for et særlig vern. De må forholde seg til ukjente mennesker, og har små muligheter for å vurdere om en trussel er alvorlig ment. På den annen side er jeg også enig med lagmannsretten i at trusselen, slik den konkret fremkom, likevel ligger i nedre sjikt av hva dette utgangspunktet rammer.

Saken gjaldt bestemmelsen i straffeloven (1902) § 227, men vurderingen har etter lagmannsrettens syn overføringsverdi til trusler som rammes av straffeloven (2005) § 155.

I nærværende sak er den konkrete trusselen mot polititjenestemennene at siktede skulle «knuse trynene deres» dersom de ikke tok av ham håndjernene, jf ovenfor. Det dreier seg således ikke om noen drapstrussel, men den må, etter sitt bokstavelige innhold, mest nærliggende anses som en trussel om kroppsskade. Trusselen ble for øvrig fremsatt i en situasjon hvor siktede var pågrepet og påsatt håndjern, og således fysisk var under kontroll. Polititjenestemennene kjente dessuten siktede og var klar over at også han var polititjenestemann. De nevnte omstendigheter tilsier etter lagmannsrettens syn at de hensyn som begrunner utgangspunktet om ubetinget fengselsstraff for alvorlige trusler, ikke fullt ut gjør seg gjeldende i denne saken.

Når det gjelder overtredelsen av straffeloven (2005) § 263, er strafferammen fengsel inntil ett år, mens den etter § 265, er fengsel inntil to år. Som det fremgår av det siterte fra Rt-2008-401 ovenfor, var utgangspunktet for alvorlige trusler etter straffeloven (1902) § 227, ubetinget fengsel i 15-30 dager. Trusselen overfor sykepleieren i nærværende sak besto i en uttalelse om at siktede skulle finne henne og «ta» henne, og den rettet seg for øvrig også mot de to tilstedeværende polititjenestemennene.

Etter lagmannsrettens syn kan en ubestemt trussel om å «ta» noen, i utgangspunktet vanskelig anses som en «alvorlig trussel» i den betydning dette begrepet er behandlet ovenfor. Det må imidlertid anses skjerpende at trusselen ble fremsatt overfor en sykepleier som tok blodprøve av siktede i henhold til beslutning fra påtalemyndigheten. Dette gjelder uavhengig av om sykepleieren i den aktuelle situasjonen anses å falle utenfor det særskilte vernet i § 265. Når det gjelder sykepleierens reaksjon på trusselen, vises det til beskrivelsen i tingrettens dom, hvor det heter:

Truslene i denne saken ligger nok i nedre skikt, men sykepleier C har likevel forklart at hun ble bekymret og engstelig, og hadde endringer i egen atferd en periode i etterkant. Særlig opplysningen om at han kunne finne henne og i tillegg skulle ta henne, sett i sammenheng med hans aggressive fremtoning for øvrig, skjerper alvoret.

Etter lagmannsrettens syn vil denne trusselen isolert sett i utgangspunktet tilsi en kortere betinget fengselsstraff. Ved fastsettelsen av den samlede straff, får straffeloven (2005) § 79 bokstav a anvendelse.

Som det fremgår ovenfor, har siktede etter tingrettens dom etter avtale avsluttet sitt arbeidsforhold i politiet. Selv om hans fratreden dermed formelt sett skjedde frivilling, er det etter lagmannsrettens syn overveiende sannsynlig at han i motsatt fall ville blitt avskjediget som følge av tingrettens dom. Lagmannsretten tillegger etter omstendighetene tapet av stillingen i politiet noe vekt ved straffutmålingen.

Når det gjelder tidsforløpet, uttaler tingretten:

I formildende retning bør det legges en viss, men ikke stor vekt på tidsforløpet. Tiltale ble tatt ut av statsadvokat ca. 2 ½ måned etter hendelsen fant sted, noe som må betegnes som raskt. Det er derfor ikke noe å si på fremdriften i etterforskningen. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor det tok ca. 4 måneder før saken ble oversendt tingretten for berammelse av hovedforhandling. Dette er tidsbruk som ikke kan bebreides tiltalte. Tingretten behandlet saken som en ordinær meddomsrettssak, og forsøkte å beramme den på datoer i januar og mars. At hovedforhandling først kunne gjennomføres i april skyldtes delvis at forsvarer var opptatt, delvis aktor og delvis at retten ikke hadde ledige datoer på de øvrige aktørers ledige tidspunkt. Ca. et år fra siktelse til dom i førsteinstans er likevel ikke unormalt lang tid. Tungtveiende i straffutmålingen er dette momentet derfor ikke.

Lagmannsretten slutter seg til det som her uttales. Siden tingrettens dom er det nå gått ytterligere mer enn ni måneder. Dette er i samsvar med den berammelsestid for uprioriterte straffesaker som Borgarting lagmannsrett for tiden har, men det medfører likevel at den totale behandlingstid er blitt så vidt lang at det må tillegges en viss vekt ved straffutmålingen.

Etter en samlet vurdering av de momenter som er behandlet ovenfor, er lagmannsretten kommet til at det er grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget, jf straffeloven (2005) § 34. Straffens lengde kan passende settes til 18 dager.

Anken over straffutmålingen har etter dette ført frem.

Saksomkostninger for lagmannsretten skal da ikke idømmes.

På bakgrunn av subsumsjonsendringen, anser lagmannsretten det hensiktsmessig å utforme ny domsslutning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

I tingrettens dom gjøres den endring at domsslutningen punkt 2 skal lyde:
A, født 0.0.1985, dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 155 og straffeloven (2005) § 263, sammenholdt med straffeloven (2005) § 79 bokstav a, til fengsel i 18 – atten – dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 – to – år, jf straffeloven (2005) § 34.
Ved en eventuell soning av straffen fragår 2 – to – dager for utholdt varetekt, jf straffeloven (2005) § 83.
Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.