LB-2018-96907
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2019-10-02 |
| Publisert: | LB-2018-96907 |
| Stikkord: | Avtalerett, Arverett, Uskiftebo, Gaveoverføringer, Sinnslidendes disposisjonsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fire pengegaver var ugyldige disposisjoner fordi giveren hadde en alvorlig sinnslidelse, eventuelt om disposisjonene var ugyldige fordi det stred mot redelighet å gjøre rett gjeldende etter disposisjonene, jf. Avtaleloven (1918) § 33.
En dement kvinne hadde ved fire anledninger gitt store pengegaver til sin svoger og hans to voksne døtre. Lagmannsretten viste til at etter sikker ulovfestet rett er det grenser for sinnslidendes disposisjonsrett. Kvinnen var betydelig svekket av demens allerede før den første gaven ble gitt. Lagmannsretten anså det likevel ikke sannsynliggjort at demenstilstanden var så alvorlig at hun hadde en "alvorlig sinnslidelse" i rettslig forstand, slik at disposisjonen av den grunn var ugyldige. Lagmannsretten anså det imidlertid klart at det vil "stride mot redelighet" dersom kvinnen skulle være bundet av disposisjonene. Alle overføringene var påvirket av at hun var betydelig svekket av demens. Ingen av mottakerne hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet. Lagmannsretten understreket at det ikke har betydning om svogeren er arving. En arving har ikke adgang til å disponere over arvelaters midler mens hun er i live. Disposisjonene var i kjernen av det Avtaleloven (1918) § 33 skal ramme. |
| Saksgang: | Oslo tingrett dom 08.05.2018 - Borgarting lagmannsrett LB-2018-96907 (sak nr. 18-096907ASD-BORG/02) |
| Parter: | C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) (advokat Erling Høyte) mot A (advokat Peder Morset) |
| Forfatter: | Lagdommer Mette D Trovik, Lagdommer Ingvild Mestad, Ekstraordinær lagdommer Thore Rønning |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §31, §33, Tvisteloven (2005) §1-3, §20-2, §20-9 |
Saken gjelder spørsmål om fire pengegaver er ugyldige disposisjoner fordi giveren hadde en alvorlig sinnslidelse, eventuelt om disposisjonene er ugyldige fordi det strider mot redelighet å gjøre rett gjeldende etter disposisjonene, jf. avtaleloven § 33.
Sakens bakgrunn
A er født xx.xx.1934. Hun giftet seg i 1954 med B, og de levde sammen til han døde 24. august 2013. De har ikke barn. A sitter nå i uskiftet bo etter B.
Ektefellene opprettet et gjensidig testament 13. juni 2000. Testamentet ble tilbakekalt 17. april 2013. Ektefellene hadde et møte med advokat 13. august 2013 for å få opprettet et nytt gjensidig testament, men dette var ikke ferdigstilt da B døde.
A fikk konstatert demenssykdom ved en utredning 15. april 2013 på Ullevål sykehus, Hukommelsesklinikken. Hun bodde da hjemme sammen med B.
I vedtak 15. mai 2013 fikk hun innvilget hjemmesykepleie fra bydelen. Tjenesten ble da videreført med endret omfang. Hun fikk innvilget tilsyn to ganger daglig, ukentlig dosering av medisiner, daglig administrering av medisiner ved behov, og to ganger daglig for ernæring. A fortsatte å bo hjemme etter at ektefellen døde i august 2013, og fikk da i tillegg praktisk bistand for rengjøring to timer annenhver uke fra bydelen.
Den 8. september 2013, to uker etter Bs dødsfall, var A på besøk på svogeren Cs (svoger) torp i X i Sverige. Det ble der opprettet et testament. Testamentet er håndskrevet av C (svoger), signert av A og undertegnet av to vitner. Det har følgende ordlyd:
Testament
Undertegnede, A, personnr: xxxxxxxxxxx, adresse xxxxvn 29, Y, har besluttet følgende:
Alt mitt jordiske gods, dvs alt jeg eier testamenterer jeg til min svoger, C (svoger), personnr xxxxxxxxxxx, til fordeling.
Dette gjøres inntil nytt testamente utstedes.
All hjemmesykepleien for A ble avsluttet 16. oktober 2013. Bydelen viste i brev denne dato til at enhet for bestiller hadde fått melding fra hennes svoger og henne om at hun ikke lenger ønsket tjenesten. C (svoger) har for lagmannsretten forklart at det var han som etter dette ga A nødvendig assistanse.
Side:2
C (svoger) er yngre bror og eneste søsken av B. C (svoger) har to barn, D og E. De tre utgjør nærmeste familie på Bs side. A skal ha to grandnieser/nevøer etter en av sine avdøde søstre. Det er ikke klarlagt verken for tingretten eller for lagmannsretten om A har hatt kontakt med de to grandniesene/nevøene.
I januar 2014 ble flere større pengebeløp overført fra As konto til henholdsvis C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2). Det ble overført 2 millioner kroner til D (Cs datter1), 2 millioner kroner til E (Cs datter2) og 3,5 millioner kroner til C (svoger).
Forut for overføringene til D (Cs datter1) og E (Cs datter2) ble det utferdiget to gavebrev til dem, kalt «forskudd på arv». Gavebrevene er ført i pennen av C (svoger). Gavebrevene er datert 13. januar 2014, signert av A og C (svoger), og har vitnepåtegninger av Cs (svoger) naboer G og H. Verken D (Cs datter1) eller E (Cs datter2) var til stede da gavebrevene ble skrevet og signert.
Gavebrevet til D (Cs datter1) har følgende ordlyd:
Jeg A xxxx34 vil avgi forskudd på arv stort 2 millioner NKR til D (Cs datter1) xxxx72.
Jeg forbeholder meg at pengene blir behandlet som særeie og krever hennes samboer I xxxx61 samtykke herunder.
Jeg forutsetter at pengene går til betaling av boliglån samt til å sikre J (Ds barn) xxxx12, hjelp til fremtidig utdannelse.
Min svoger/din far C (svoger) xxxx38 vil kunne påse at ovenstående skjer etter mitt ønske.
Med de beste ønsker for dere.
Gavebrevet til E (Cs datter2) har følgende ordlyd:
Jeg A xxxx34 vil avgi forskudd på arv stort 2 millioner NKR til E (Cs datter2) xxxx71.
Jeg forbeholder meg at pengene i sin helhet går til nedbetaling av boliglån.
Videre vil jeg at pengene etter hvert vil tilfalle K (Es barn) xxxx08 som et utdannelsesfond, enten ved oppsparing eller ved eventuell arv etter deg.
Min svoger/din far, C (svoger) xxxx38 vil kunne påse at ovennevnte finner sted etter mitt ønske.
Med det beste for dere.»
Side:3
A ble 2. juni 2014 funnet forkommen i egen bolig. Etter noen dager på sykehus ble hun overflyttet til X sykehjem. Hun fikk fast sykehjemsplass og har etter dette bodd på sykehjem.
Etter at A kom på X sykehjem, ble det skrevet en «avtale om forskudd på arv» for C (svoger). Den er datert 1. juli 2014, signert av A og C (svoger). Den lyder slik:
Kjære C (svoger).
Nå som jeg ikke er så rørlig lenger ønsker jeg at du skal få en større del av din arv etter meg, slik at du kan bruke dette mens du er i din beste alder.
Det vil glede meg at jeg kan se og oppleve at du og din familie kan kose dere med midlene da jeg ikke har bruk for pengene etter B og meg selv.
Jeg ønsker at det står noe midler igjen på min konto om det skulle være noe jeg skulle trenge penger til.
Jeg ber om at du ordner det praktiske.
Fra X sykehjem fikk C (svoger) utstedt fullmakt 3. juli 2014 til å bestyre As bankkontoer.
Den 29. juli 2014 ble 9 millioner kroner overført fra A til en klientkonto i advokatfirmaet Hallgren & Hallgren AS. Beløpet ble overført videre til Cs (svoger) konto 17. oktober 2014.
A ble flyttet til X bo- og rehabiliteringssenter og fikk etter hvert plass på Y sykehjem, der hun fortsatt bor.
Etter eget ønske fikk A oppnevnt verge av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Anne Kari Vindenes ble 20. januar 2015 oppnevnt som verge for å ivareta hennes økonomiske interesser, et oppdrag Vindenes fortsatt har.
Etter at Vindenes ble oppnevnt som verge, gjorde hun undersøkelser om As økonomiske forhold. Hun ble da kjent med pengeoverføringene til henholdsvis C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) og klientkontoen til advokatfirmaet Hallgren & Hallgren AS. Ved brev 16. mars 2016 til C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) ble samtlige beløp krevd tilbakeført til As konto med tillegg av forsinkelsesrenter. C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) tilbakeviste kravene. Vindenes krevde også tilbakelevering av noen smykker, men dette er senere frafalt.
Side:4
Advokat Peder Morset ble 22. april 2016 oppnevnt som midlertidig verge for A for å ivareta hennes interesser «i forbindelse med gavetransaksjoner som er gjennomført de 3 siste år, samt tilbakeføring/innkreving av urettmessige transaksjoner.» Det var kontakt mellom partene, men den resulterte ikke i en løsning.
Ved stevning 11. januar 2018 reiste advokat Morset på vegne av A søksmål mot C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) med krav om tilbakebetaling av pengebeløpene, til sammen 16,5 millioner kroner. C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) tok til motmæle.
C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) begjærte saken avvist som følge av manglende rettslig interesse, jf. tvisteloven § 1-3. Tingretten tok ikke begjæringen til følge, og ved rettens kjennelse 7. mars 2018 ble saken tillatt fremmet. C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett.
Oslo tingrett avsa dom 8. mai 2018 med slik slutning:
1. C (svoger) betaler til A 12 500 000 – tolvmillionerfemhundretusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen.
2. D (Cs datter1) betaler til A 2 000 000 – tomillioner – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen.
3. E (Cs datter2) betaler til A 2 000 000 – tomillioner – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen.
4. I sakskostnader betaler C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2), én for alle og alle for én, til A 66 300 – sekstisekstusentrehundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen.
Tingretten la til grunn at A var mentalt svekket av demens allerede i april 2013. Men tingretten anså det ikke sannsynliggjort at svekkelsen var så alvorlig at hun var å anse som alvorlig sinnslidende i rettslig forstand i januar eller juli 2014, slik at disposisjonene av den grunn var ugyldige. Tingretten fant imidlertid at gavene til henholdsvis D (Cs datter1), E (Cs datter2) og C (svoger) i januar og juli 2014 var ugyldige etter avtaleloven § 33.
Borgarting lagmannsrett avviste 25. juli 2018 anken over tingrettens kjennelse om å fremme saken.
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Side:5
C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 29. og 30. august 2019 i Borgarting lagmannsretts hus. De ankende parter møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
De ankende parter, C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2), har i hovedtrekk anført:
De pengeoverføringer og gavebrev som A har utferdiget til fordel for de ankende parter, er avtalerettslig gyldige disposisjoner.
A var ikke så svekket av demens da pengeoverføringene til de ankende parter fant sted at hun er å anse som i høy grad sinnslidende. Hennes disposisjoner er derfor ikke ugyldige på dette grunnlag. Tingrettens vurdering er på dette punktet korrekt. Gaveoverføringene til de ankende parter er under enhver omstendighet ikke motivert av den mentale svekkelse hun har grunnet demens. Det er ikke årsakssammenheng mellom hennes demenslidelse og gavedisposisjonene.
Overføringene er heller ikke ugyldige etter avtaleloven § 33.
Det må foretas en individuell vurdering av hver disposisjon.
C (svoger) har ikke utøvet utilbørlig påvirkning på A som resulterte i at hun har overført penger til ham og hans to døtre i strid med det hun egentlig ønsker. De økonomiske disposisjoner A har foretatt til fordel for sin svoger og hans to døtre er et utrykk for hennes ønske og vilje. Hun var på beslutningstidspunktene fullt ut kapabel til å vurdere disse disposisjonene på en reflektert måte. Bevisførselen for tingretten støttet ikke tingrettens konklusjon, og bevisførselen er dessuten utvidet for lagmannsretten. Bevisførselen viser at overføringene er i tråd med As ønske. Det var nære familiemessige bånd mellom A og C (svoger) og hans døtre. C (svoger) har kjent A fra hun giftet seg med broren. Han ga henne og broren tilnærmet daglig praktisk bistand de siste 10 årene broren levde. Båndene ble sterkere i disse årene. Han fortsatte å hjelpe A etter at broren var død. At C (svoger) ikke var tilgodesett i testamentet som var utarbeidet i 2000, har derfor ikke betydning. Dette ble tilbakekalt før B døde.
A har full disposisjonsrett over uskifteboet innenfor de yttergrenser arveloven setter for gaver. Tingretten undervurderer betydningen av relasjonen mellom C (svoger) og A etter hennes ektemanns død. C (svoger) og døtrene var hennes nærmeste familie.
Side:6
A var i januar 2014 ikke preget av aldersdemens slik at dette er en omstendighet i § 33s forstand. Hun lot seg ikke manipulere. Det var hennes ønske som kom til uttrykk ved gavebrevene og overføringene til D (Cs datter1), E (Cs datter2) og C (svoger). Som nevnt hadde C (svoger) de siste ti årene B levde, hatt nærmest daglig kontakt med broren og A, og det var en nær relasjon. Verken C (svoger) eller hans døtre hadde noen grunn til å tro at overføringene skulle være motivert av demens. Tvert imot visste de at A ikke ønsket at det offentlige skulle trekke renteavkastningen til dekning av sykehjemmets kostnader. De var alle tre uansett i god tro.
Det er ikke noe utilbørlig ved Cs (svoger) adferd. Det må i vurderingen tas hensyn til at C (svoger) er eneste gjenlevende arving etter sin bror, og at A dessuten har testamentert sin andel av formuen til ham. Testamentet er ikke angrepet, og det må legges til grunn. Alt A eier skal derfor tilfalle C (svoger) og hans livsarvinger. Dette må hensyntas. Verken C (svoger) eller døtrene har derfor beriket seg selv. De har ikke oppnådd økonomiske goder på bekostning av andre arvinger. Ingen er påført et økonomisk tap. Det er ikke noe oppsiktsvekkende verken ved overføringen av 2 millioner til hver av døtrene til C (svoger) eller ved overføring av henholdsvis 3,5 og 9 millioner til ham. Etter at vergen har solgt huset og innboet, sitter dessuten A uansett igjen med langt mer midler enn hun trenger til sitt daglige livsopphold.
Verken D (Cs datter1) eller E (Cs datter2) hadde grunn til å ta kontakt med A om gaven på 2 millioner eller undersøke nærmere om gaven var As reelle ønske. De hadde mye kontakt med B og A da de var barn, og de hadde også hatt kontakt med dem som voksne, selv om kontakten avtok. A hadde ikke annen nær familie. Hun hadde ingen kontakt med barnebarna til sin avdøde søster.
Verken ulovfestet rett eller avtaleloven § 33 er derfor anvendelig på de disposisjoner som har medført pengeoverføringer til de ankende parter. Disposisjonene er gyldige.
Det er nedlagt slik påstand:
1. C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) frifinnes.
2. C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) tilkjennes sakens omkostninger for så vel tingrett som lagmannsrett.
Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:
Pengeoverføringene er ugyldige etter ulovfestet ugyldighetslære. As tilstand på det tidspunkt alle pengeoverføringene fant sted var alvorlig preget av demens. Hun var så kognitivt svekket allerede i april 2013 at hun må anses som alvorlig sinnslidende i rettslig forstand. Det trengs ikke sakkyndighet for å konstatere at demenstilstanden hennes ikke
Side:7
bedret seg før de aktuelle disposisjonene fant sted. Det foreligger årsakssammenheng mellom hennes tilstand og de disposisjoner som ble foretatt av henne eller på hennes vegne.
Når tilstanden var så alvorlig, er disposisjonene ugyldige uavhengig av hvordan mottakeren oppfattet situasjonen. Men under enhver omstendighet vil det her stride mot redelighet og god tro hos de ankende parter å bygge noen rett på de avtaler som måtte være gjort med A etter at hennes ektefelle døde.
Subsidiært anføres at pengeoverføringene fra As konto til de ankende parter, enten direkte eller via advokat Hallgren, er skjedd i strid med avtaleloven § 33. Denne bestemmelsen konsumerer også avtaleloven § 31.
Det er årsakssammenheng mellom transaksjonene og As svekkede tilstand. Det ble overført store beløp og As konto var nesten tom etter juli 2014. Det er ingen ting ved forhistorien som tilsier at A hadde noe ønske om å overføre pengegaver til de ankende parter. Det er klart at C (svoger) har beriket seg selv og døtrene. Fylkesmannen har vurdert det slik at det er hennes livsdisposisjoner Fylkesmannen har et ansvar i forhold til. Om testamentet skal bestrides, får være opp til eventuelle andre arvinger på det tidspunkt A dør. Hvem som er i live når hun dør, vet heller ingen.
Det er klart at C (svoger) har beriket seg og sine nærmeste. Han var en tillitsperson, og hun var i et avhengighetsforhold med lite eller intet nettverk. Han har utnyttet forholdet. Dette krever stor varsomhet i forhold til enhver overføring til seg selv, selv om det skulle vært et lite beløp. Han har ikke søkt råd fra noen uavhengige personer eller instanser.
Alle de ankende parter måtte ut fra omstendighetene kjenne til at A var i en slik tilstand da hun underskrev gavebrevene at det vil stride mot redelighet og god tro å bygge noen rett på gavebrevene. De har uansett ikke vært tilstrekkelig aktsomme.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) dømmes én for alle og alle for én til å betale As saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og bemerker:
På vegne av A er det gjort gjeldende at gavedisposisjonene i januar og juli 2014 til henholdsvis D (Cs datter1), E (Cs datter2) og C (svoger) er ugyldige fordi As
Side:8
tilstand må likestilles med «alvorlig sinnslidelse», og at alle fire disposisjonene under enhver omstendighet er ugyldige fordi det vil «stride mot redelighet» å gjøre disposisjonene gjeldende, jf. avtaleloven § 33.
Lagmannsretten drøfter først (punkt 1) om As gavedisposisjoner i januar og juli 2014 er ugyldige fordi hun på gavetidspunktet var å anse som «alvorlig sinnslidende» i rettslig forstand. Dernest drøfter lagmannsretten om disposisjonene var ugyldige etter avtaleloven § 33 (punkt 2)
1. Ugyldighet som følge av «alvorlig sinnslidelse»
Utgangspunktet i norsk rett er at alle voksne – også psykisk syke og demente – som ikke har innskrenket disposisjonsevne etter vergemålsloven, som hovedregel kan binde seg ved avtaler eller ensidige disposisjoner. Etter sikker ulovfestet rett gjelder det likevel grenser for sinnslidendes disposisjonsrett. I en avgjørelse fra Høyesterett i Rt-1995-1540 er det uttrykt slik:
En rettslig disposisjon avgitt av en person som har en alvorlig sinnslidelse, kan erklæres ugyldig om disposisjonen er påvirket av sykdommen. Sinnslidelsen i seg selv kan, avhengig av sykdommens art, gi en viss formodning om at disposisjonen kan være påvirket av sykdommen. En alvorlig sinnslidelse kan få større betydning ved mer omfattende eller sjeldne transaksjoner enn ved de enkle og dagligdagse. Det er en totalvurdering av sykdommen, forholdet omkring avtaleinngåelsen, disposisjonens innhold og etterfølgende forhold som blir avgjørende. Hvis den alvorlige sinnslidelse etter en slik samlet vurdering tillegges betydning, blir disposisjonen ugyldig uavhengig av om medkontrahenten kjente til eller burde forstått at disposisjonen var påvirket av sinnslidelsen.
Den ulovfestede ugyldighetsregelen som her er formulert, hadde vært fast praksis også før 1995, jf. Lasse Simonsen i Festskrift til Lødrup, 2003, side 603. Den er også lagt til grunn i senere rettspraksis.
Den grunnleggende forutsetning for å fastslå ugyldighet er altså at personen hadde en alvorlig sinnslidelse da disposisjonen ble avgitt. I Rt-2005-878 avsnitt 36 uttaler Høyesterett at en demenstilstand kan være så alvorlig at den, rettslig sett, må karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse.
Hvor alvorlig lidelsen må være for at den omfattes, gir rettspraksis ikke entydig svar på. Det må avgjøres etter en konkret vurdering i den enkelte sak. Lagmannsretten viser til at hensynet til at enhver person så vidt mulig bør beholde sin selvbestemmelsesrett, tilsier at området for hvilke tilstander som kan begrunne ugyldighet, er snevert.
For at disposisjonen skal være ugyldig, kreves i tillegg at det foreligger årsakssammenheng mellom lidelsen og disposisjonen.
Side:9
Lagmannsretten drøfter først om A hadde en alvorlig sinnslidelse i rettslig forstand på tidspunktene for gavedisposisjonene henholdsvis 15. og 22. januar 2014 og 29. juli 2014.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i tidsnære erklæringer av uavhengige personer som har vurdert As tilstand. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det er begrenset med slike vurderinger. Saken synes på dette punkt bevismessig å stå i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten.
Det foreligger en journal fra demensutredningen på Ullevål sykehus, Hukommelsespoliklinikken 15. april 2013. Dette er altså om lag fire måneder før ektemannens død, og ni måneder før de første pengeoverføringene. Av journalen synes å fremgå at det var B som initierte utredning, etter at han mente å ha observert tegn til demens. Henvisende lege er ikke As fastlege, men en lege ved Volvat medisinske senter.
Det siteres i journalen fra henvisende lege følgende:
Pasientens ektefelle skal ha observert tegn til demens. Pasienten forteller dette i samtale med sykepleier. Ved klokkeslett tegner hun en sirkel, men får ikke plassert tallene riktig. Etter at jeg har plassert tallene, klarer hun ikke å tegne urviser «ti-på to». Ved konsultasjonen virker hun ellers som i sin habitualtilstand.
A ble fulgt til Ullevål av C (svoger) og en venninne av ham, L (Cs venninne), i journalen kalt «komparenter». Det gjengis i journalen fra «komparentenes versjon» følgende:
I mange år – minst 5 – har de merket økende kognitiv svikt hos pasienten med markert forverring siste 1 ½ -2 år. Hun husker mye dårligere, spesielt det som er nært i tid. Tiltagende språkvansker i form av ordleting. Greier ikke å planlegge innkjøp. Kjøper ofte i altfor store mengder slik at mat må kastes. Men hun kan også glemme nødvendige artikler. Svoger og svigerinne har derfor i det siste hjulpet til med handling. Usikker i matlaging, tvilsomt om hun klarer å lage varm mat. Pasienten påstår at hun aldri har glemt å skru av kokeplater. Ordner frokost til seg selv og ektefellen. Ektefellen tar hånd om parets økonomi. Hun svarer på telefonanrop, men det er usikkert om hun greier å ringe ut selv. Glemmer ofte å bryte kontakten etter avsluttet samtale slik at linjen blir opptatt. Kan glemme å låse døren når hun går ut. De siste månedene har hun vært hallusinert. Hun føler at det er personer i huset og mener disse skrur av og på lyset. Forholdet til ektefellen kan være problematisk, ettersom de begge blir lett irritable, spesielt etter at pasienten ble kognitivt svekket. Men de er gjensidig avhengig av hverandre. Hun har motorikken i orden og støtter ham når han skal til og fra toalettet, mens han husker for henne. Hun er selvhjulpen i personlig stell og hygiene.
Side:10
Under utredningen gjennomførte undersøkende lege Ellen Ganes en samtale med A. Legen skriver om samtalen i journalen blant annet:
Tross at hun er forholdsvis fåmælt kommer det frem klare ordletingsproblemer. Hun står ofte fast på navn. Hun greier ikke å gjøre rede for egen yrkeskarriere, bortsett fra at hun i mange år drev Boutique 31. Kjenner egen fødselsdato, men ikke egen alder – angir denne til 74 år. Angir også ektefelles alder feil. Dårlig orientert både om aktuelle nyheter og om hendelser som ligger noe lenger tilbake i tiden. Hun husker ikke navnet på statsministeren, mener et fremtredende medlem av opposisjonen sitter i regjeringen. Ingen assosiasjoner hverken til 11. september eller 22. juli. Til 9. april sier hun «frigjøringen». Hun vet hun er på Ullevål, men ikke hvilken avdeling eller hvorfor hun er her. Også dårlig orientert for tid. Vet at det er vår og gjetter riktig på måneden, men kjenner hverken årstall, ukedag eller dato.
Legen utførte en såkalt Mini Mental Status-test («MMS-test»). A oppnådde 15 av 30 poeng på testen. Legen gir uttrykk for at A i testsituasjonen har store vansker med å oppfatte instruksjon og gir raskt opp. Legen viser imidlertid til at det antakelig også spiller inn at hun er kontrær til hele undersøkelsen.
Legen var altså bevisst at A ikke ønsket å medvirke til undersøkelsen. Legen konkluderte likevel i sin vurdering med at hun vurderte A som klart dement. Det het blant annet:
Pasienten fremstår som betydelig kognitivt svekket med utfall både av hukommelse, språk, forståelse, resonnering og planleggingsevne. Hennes utfall er så markerte at de ikke bare kan forklares ut fra nervøsitet og/eller motvilje i undersøkelsessituasjonen. Hun vurderes som klart dement. Årsaken til hennes demens er sannsynligvis Alzheimers sykdom, men en såkalt småkarsykdom kan ikke utelukkes. (kfr. hennes tidligere TIA anfall). Klinisk arter disse to tilstandene seg imidlertid ganske likt […] I tillegg til kognitive symptomer har hun også hallusinasjoner som gjerne oppstår forholdsvis langt ute i sykdomsforløpet. Hun er helt avhengig av hjelp til å klare seg i hverdagen. Hun kan ikke lenger ta hånd om egen medikasjon og det er derfor vesentlig at hun får hjelp til dette....
Legen vurderte A som betydelig kognitivt svekket. Lagmannsretten oppfatter dette som en vurdering som i det vesentlige var basert på samtalen legen hadde med A og de testene som ble forsøkt gjennomført. Det vises til det som er sitert over fra legens vurdering.
Legen viste til at i tillegg til kognitive symptomer hadde hun hatt hallusinasjoner, og at dette gjerne oppstår forholdsvis langt ute i sykdomsforløpet. Opplysningen om hallusinasjoner ble gitt av C (svoger).
C (svoger) har for lagmannsretten forklart at han ikke hadde observert hallusinasjoner, men at han fikk beskjed av B om hva han skulle si under konsultasjonen.
Side:11
C (svoger) mente B ønsket at det skulle «smøres på» for at hun skulle få medisiner. Lagmannsretten forsto imidlertid Cs (svoger) forklaring slik at han ikke betvilte at broren snakket sant om hallusinasjonene da han videreformidlet dette til legen, men at han var i tvil om omfanget.
C (svoger) har for lagmannsretten videre forklart at han selv ikke hadde oppfattet A som preget av demens, verken i april 2013 da han fulgte henne til utredning, eller i januar og juli 2014 da hun ga forskudd på arv og gave til hans døtre og ham. Han har imidlertid også forklart at han heller ikke i dag anser henne som alvorlig dement. Flere andre vitner har forklart seg om hennes tilstand i dag. Ingen synes å dele Cs (svoger) oppfatning. Det vises blant annet til forklaringen fra vergen Vindesnes, fra E (Cs datter2) og fra vennen F (vitne). Dette gjør det vanskelig for lagmannsretten å legge stor vekt på Cs (svoger) forklaring om sitt inntrykk av A i januar og juli 2014. Lagmannsretten viser også til at C (svoger) som nevnt formidlet et annet syn under undersøkelsen på Ullevål, Hukommelsesklinikken i april 2013. Selv om han bare har gjengitt opplysninger fra sin bror, slik han har forklart, kan lagmannsretten vanskelig legge til grunn at C (svoger) formidlet et syn på A som alvorlig dement, hvis han hadde en helt annen oppfatning enn hennes ektemann. Av hensyn til A, og at hun skulle få en riktig diagnose, ville det i det minste vært naturlig å presisere overfor legen at han selv ikke oppfattet henne som preget av demens, og at han alene gjenga ektemannens observasjoner.
Verken D (Cs datter1) eller E (Cs datter2) hadde mye kontakt med A da gavene ble gitt og kunne i begrenset grad forklare seg om observasjoner av henne på de aktuelle tidspunkt. E (Cs datter2) var sammen med henne noen dager på farens torp i Sverige ikke lenge før gavene i januar. Hun forklarte at samværet var begrenset også der, men E (Cs datter2) kunne ikke huske at hun hadde tenkt at A var sterkt preget av demens.
Etter en samlet vurdering anser lagmannsretten det klart at A var betydelig svekket av demens allerede i april 2013. Lagmannsretten anser det imidlertid ikke sannsynliggjort at demenstilstanden var så alvorlig at A må sies å ha hatt en «alvorlig sinnslidelse» i rettslig forstand da undersøkelsen ble foretatt.
Resultatet av MMS-testen gir ikke grunnlag for en slik konklusjon. Særlig gjelder dette når A var lite samarbeidsvillig under testen, noe som kan ha medvirket til lavere poengresultat. Heller ikke legens vurdering av A som «klart dement» gir grunnlag for å fastslå at hun var dement i slik kvalifisert grad at det må likestilles med å ha en alvorlig sinnslidelse. Undersøkende lege har ikke gitt forklaring for retten og utdypet sine vurderinger. Lagmannsretten har heller ikke mottatt forklaring fra annen sakkyndig om hvorvidt man ut fra den foreliggende erklæringen kan slutte noe nærmere om As tilstand, eventuelt om det er mulig å si noe generelt om utviklingen av en slik demenstilstand.
Side:12
Lagmannsretten anser det heller ikke sannsynliggjort at demenstilstanden utviklet seg slik at A må sies å hatt en «alvorlig sinnslidelse» i rettslig forstand på tidspunktet for gavedisposisjonene i januar eller i juli 2014.
Det har ikke vært gjennomført andre undersøkelser før disposisjonene som kunne gitt et klarere bilde av hvor alvorlig svekket av demens A var i januar 2014.
Etter utredningen var A fortsatt i stand til å bo hjemme – først med hjemmesykepleie, og fra oktober 2013 etter at hjemmesykepleien ble avsluttet, med hjelp fra C (svoger). Lagmannsretten utelukker imidlertid ikke at en som har tilstrekkelig funksjon til å bo hjemme, likevel kan være så kognitivt svekket at hun har en «alvorlig sinnslidelse» i rettslig forstand. Lagmannsretten viser også til at A etter undersøkelsen våren 2013 som nevnt ble tildelt hjemmesykepleie to ganger daglig, også for hjelp til ernæring. Det tilsier at hun iallfall av bydelen ble vurdert å ha behov for omfattende hjelp for å klare seg i hverdagen. Det har ikke vært noen sakkyndig forklaring om i hvilken grad det hjelpetilbudet som ble funnet nødvendig, kan gi holdepunkter for alvoret og utviklingen av hennes demenstilstand.
Lagmannsretten har ikke hørt forklaring fra noen av dem som ga henne hjemmesykepleie før den ble avsluttet i oktober 2013. Lagmannsretten har heller ikke mottatt forklaring fra andre uavhengige utenforstående om utviklingen av demenstilstanden, herunder i hvilken grad sykdommen eventuelt ble påvirket av ektemannens død. Det er heller ikke fremlagt journaler eller annet tidsnært skriftlig materiale fra hjemmesykepleien i denne perioden.
I januar 2014 signerte A som nevnt to brev om «forskudd på arv» til D (Cs datter1) og E (Cs datter2), og fra As konto ble det overført 2 millioner kroner til D (Cs datter1), 2 millioner kroner til E (Cs datter2) og 3,5 millioner kroner til C (svoger). Hjemmesykepleien var på dette tidspunktet oppsagt og lagmannsretten er ikke kjent med at A hadde kontakt med noen andre enn C (svoger) og hans venninne L. Det er derfor på dette tidspunktet ikke uavhengige observasjoner og vurderinger fra utenforstående. Lagmannsretten har for øvrig ikke mottatt forklaring fra L (Cs venninne).
A ble lagt inn på sykehus etter at C (svoger) hadde funnet henne forkommen på gulvet hjemme, og den neste skriftlige vurderingen som foreligger, er legevurderingen da A ble innlagt på sykehus 2. juni 2014. Vurderingen tyder etter lagmannsrettens syn på at hennes demenstilstand da klart hadde forverret seg.
Av sykehusets journal 2. juni 2014 fremgår blant annet følgende under «status»:
Side:13
Kvinne som straks fyller 80. Solbrun, men slapp og trøtt. Svarer relativt adekvat på spørsmål, men har ingen innsikt i egen situasjon og kan ikke redegjøre for aktuelt hendelsesforløp. Samarbeider greit, men fremstår svært avvisende. [...]
Videre fremgår det under «vurdering/tiltak»:
Dement dame som bor alene med marginalt funksjonsnivå. Hun slipper ikke inn hjemmesykepleie, drikker vin daglig, men tar til seg lite mat og drikke. Funnet forkommen med sår i pannen og tilgriset av avføring. Fremstår dehydrert. [...]»
I journalnotat 3. juni 2014 heter det blant annet:
Status 03.06.: Nedsatt AT, slapp og trøtt. Svarer adekvat på enkelte spørsmål, men bærer for øvrig preg av langtkommen kognitiv svikt [...]
Lagmannsretten er enig med tingretten i at det forhold at hennes funksjonsnivå 2. juni 2014 ble vurdert som «marginalt», ikke nødvendigvis innebærer at hennes demenstilstand nå hadde utviklet seg slik at den kan likestilles med å ha en «alvorlig sinnslidelse» i rettslig forstand – selv ikke når dette leses i sammenheng med journalen 3. juni 2014, der det gis uttrykk for at hun bærer preg av «langtkommen kognitiv svikt». Lagmannsretten har tatt i betraktning at A nå ikke ble vurdert å være i stand til å bo hjemme, men fikk fast plass på sykehjem.
Lagmannsretten har ikke hørt helsepersonellet som vurderte henne under sykehusinnleggelsen. Som nevnt fikk hun umiddelbart plass på sykehjem. Men noen nærmere vurdering av hennes kognitive fungering i den sammenheng er ikke fremlagt.
Innleggelsen var omlag to måneder før den siste pengeoverføringen der 9 millioner kroner ble overført til C (svoger) via advokatfirmaet Hallgren & Hallgren AS.
Det ble avgitt en begjæring om verge 12. november 2014 fra sykehjemslege Aslak Heldal Haugen ved X bo- og rehabiliteringssenter, på vegne av A. Begjæringen ble altså sendt tre og en halv måneder etter den siste pengeoverføringen. Ifølge begjæringen skal A ved flere anledninger ha gitt uttrykk for et ønske om hjelp til å håndtere sin økonomi. Haugen vurderte henne slik at hun fremdeles var i stand til å «delta mye i eventuelle prosesser rundt disponering av egne midler, men er i behov av assistanse for å få utført dem». Lagmannsretten er enig med tingretten i at sykehjemslegens vurdering i begjæringen taler mot at A hadde en «alvorlig sinnslidelse» i januar og juli 2014. Lagmannsretten tilføyer at sykehjemslegen heller ikke under ankeforhandlingen har gitt forklaring.
Side:14
Etter en samlet vurdering anser lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at As demenstilstand i rettslig forstand var å likestille med en «alvorlig sinnslidelse» i januar eller i juli 2014.
Anførselen om at gavedisposisjonene er ugyldige etter den ulovfestede regelen om ugyldighet for disposisjoner til en som har en «alvorlig sinnslidelse», fører derfor ikke frem.
Det er på denne bakgrunn her ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om det er årsakssammenheng mellom demenstilstanden og disposisjonene.
Lagmannsretten går nå over til å drøfte om gavedisposisjonene er ugyldige etter avtaleloven § 33.
2. Ugyldighet etter avtaleloven § 33
2.1 Rettslig utgangspunkt
Avtaleloven § 33 lyder:
Selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende.
Det sentrale vilkåret for ugyldighet er at det vil stride «mot redelighet og god tro» å gjøre rett gjeldende etter disposisjonen. Uttrykket god tro har etter fast praksis her ingen selvstendig betydning. Det avgjørende er om det vil stride mot redelighet, også omtalt som alminnelig hederlighet, å gjøre rett gjeldende etter løftet, jf. også Hov og Høgeberg, Alminnelig avtalerett, 2009 side 366 med videre henvisning. Bedømmelsen av hva som er redelig skal skje objektivt.
Det er et vilkår at det foreligger faktiske «omstendigheter» som mottakeren «kjente til». Disse omstendighetene må foreligge på det tidspunktet da løftet kom til adressatens kunnskap, og i tråd med rettspraksis må det innfortolkes et vilkår om at de aktuelle omstendighetene har innvirket på løftet. Det er ikke et krav at mottakeren positivt kjente til de omstendigheter som gjør at det strider mot redelighet å gjøre løftet gjeldende. Etter fast praksis er det tilstrekkelig at løftemottakeren har vært uaktsom, det vil si at disposisjonen vil være ugyldig også dersom løftemottakeren burde kjent til de aktuelle omstendighetene og burde forstått at løftet var påvirket av det. Redelighetskriteriet viser at § 33 er en form for generalklausul. Om et løfte rammes må avgjøres etter en konkret vurdering. Avtaleloven § 33 tar ved dette opp i seg de forhold som konkret er beskrevet eksempelvis i
Side:15
avtaleloven § 31. Det vil stride mot redelighet å gjøre et løfte gjeldende dersom mottakeren har utnyttet avgiverens nød, «forstandsvakhet», eller et avhengighetsforhold.
Pengegavene fra A til henholdsvis D (Cs datter1), E (Cs datter2) og C (svoger) er på denne bakgrunn ugyldige dersom det det vil stride mot redelighet å bygge rett på disposisjonen. En klar demenstilstand vil kunne være en omstendighet i § 33s forstand. Det kan stride mot redelighet å gjøre løftet gjeldende dersom disposisjonen er påvirket av svekkelsen og løftemottakeren kjente til eller burde kjent til svekkelsen og at løftet var påvirket av det.
2.2 «omstendigheter»
Som det fremgår av drøftelsen foran anser lagmannsretten det klart at A var betydelig svekket av demens allerede i april 2013 da hun var til utredningen på Ullevål sykehus, Hukommelsespoliklinikken. Dette er om lag ni måneder før de første pengeoverføringene og over 15 måneder før den siste pengeoverføringen. Det er uomstridt at dette ikke er en tilstand som normalt går over eller bedrer seg. Det skjedde heller ikke her. Det vises til det som fremgår av legevurderingen 2. juni 2014 da hun ble innlagt på sykehus. Umiddelbart etter fikk hun fast plass på sykehjem.
De sentrale spørsmålene er om de ulike gavedisposisjonene i januar og juli 2014 var påvirket av As demenslidelse, og om henholdsvis C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) kjente til eller burde kjent til dette, og om det i så fall er uredelig å bygge rett på As disposisjoner.
2.3 Årsakssammenheng
Lagmannsretten drøfter først om det er sannsynlig at As pengeoverføringer var påvirket av hennes demens. I rettspraksis er det blant annet lagt vekt på disposisjonens innhold og foranledning, om disposisjonen har et fornuftig formål, om den avviker fra personens normale handlingsmønster eller er upåfallende.
Gyldigheten av hver disposisjon må vurderes for seg. Om disposisjonene var påvirket av hennes demenslidelse er likevel hensiktsmessig å drøfte i sammenheng fordi flere momenter vil være av betydning for alle disposisjonene.
Pengegavene i januar 2014; overføringene av 2 millioner kroner til henholdsvis D (Cs datter1) og E (Cs datter2) og overføringen av 3,5 millioner kroner til C (svoger) en uke senere, kan ikke karakteriseres som dagligdagse, verken for A eller mottakerne. A hadde verken alene eller sammen med sin ektefelle tidligere overført beløp i tilnærmet denne størrelsesorden til noen av de tre. D (Cs datter1) og E (Cs datter2) har for eksempel begge forklart at det største beløpet de tidligere hadde fått, var en pengegave på 10 000
Side:16
kroner i forbindelse med sine bryllup. Det er for øvrig heller ikke opplyst at noen andre skal ha fått gaver i slik størrelse fra A.
På den annen side kan det forekomme at bemidlede eldre har et ønske om å overføre større beløp til nærstående, og særlig når de selv ikke opplever å kunne benytte pengene. A hadde betydelige midler. Hun hadde over 17 millioner kroner stående på konto i januar 2014. Hun overførte i januar 2014 nærmere halvparten av dette beløpet til det som var hennes nærmeste slektninger på mannens side. C (svoger) var også legalarving etter hennes avdøde ektemann. Etter overføringen hadde hun fremdeles et betydelig beløp på sin bankkonto. Isolert sett er den siste overføringen seks måneder senere, mer påfallende. Etter at ytterligere 9 millioner kroner da ble overført fra As konto, hadde hun overført nesten hele sin likvide formue til C (svoger) og hans døtre.
Lagmannsretten legger til grunn at det var noe, om enn begrenset kontakt med C (svoger) og hans familie da døtrene var barn. C (svoger) har forklart om sosial omgang disse årene, blant annet besøk rundt jul. D (Cs datter1) og E (Cs datter2) har bekreftet det. C (svoger) har også forklart at han har deltatt på fødselsdagsfeiringer både for broren og svigerinnen.
Lagmannsretten legger videre til grunn at C (svoger) var mer sammen med broren og svigerinnen de siste årene B levde. B var da syk, og C (svoger) forklarte at han ga broren praktisk bistand. Han hadde også kjørt A til flyplassen i forbindelse med forretningsreiser som hun regelmessig var på. C (svoger) har videre forklart at han og L (Cs venninne) tok med A på reise til København og til hans sted i Sverige kort tid etter at B døde.
D (Cs datter1) og E (Cs datter2) har begge forklart at de så lite til A og B etter at de ble voksne, og de siste årene han levde, hadde de begge lite eller ingen kontakt. Begge møtte A under begravelsen til B. D (Cs datter1) hadde ikke kontakt etter det. E (Cs datter2) møtte A på torpet til C (svoger) i Sverige under julefeiringen i 2013.
Lars Leversen forklarte seg for lagmannsretten. Han hadde ikke ofte, men likevel jevnlig, kontakt med ekteparet Brustad fra midten av 1990-tallet, blant annet var han i forbindelse med julefeiringen ofte på besøk hos ekteparet med sine barn. Kontakten hadde sin bakgrunn i at Leversens far var venn av B. Leversen hadde mindre kontakt med ekteparet de siste årene da B var syk. Lars Leversen ble som privatperson bedt om å bistå ekteparet med formalia i forbindelse med opprettelsen av testamentet i 2000. På det tidspunktet var han politiadvokat, senere ble han privatpraktiserende advokat. Leversen forklarte at han i sin kontakt med A og B aldri hadde hatt noen forståelse av at de hadde nær kontakt med C (svoger) og hans familie. C (svoger) hadde heller
Side:17
aldri vært nevnt verken av B eller A som en som skulle begunstiges i testamentet.
Lagmannsretten kan på bakgrunn av bevisførselen ikke se at familieforholdene mellom B og A og C (svoger) og hans familie har vært utpreget nære. Lagmannsretten er som nevnt ikke kjent med om A hadde kontakt med familien på sin side, herunder barnebarna til sin avdøde søster. På bakgrunn av den begrensete kontakten som hadde vært med C (svoger) og hans familie, fremstår det uansett påfallende at A valgte å overføre nesten hele sin likvide formue til C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) i 2014. Lagmannsretten er enig med tingretten i at saken på dette punktet skiller seg fra saksforholdet i Rt-2005-878.
Lagmannsretten har hatt bevisførsel om de planer A og B hadde hatt for fordelingen av arven etter seg, de siste 13 årene de levde sammen. Planene tyder ikke på at A skal ha hatt et ønske om å overføre millionbeløp verken til C (svoger), D (Cs datter1) eller E (Cs datter2).
I det gjensidige testamentet fra 2000 fremgikk det at lengstlevende skulle beholde boet «uskiftet med full disposisjonsrett» etter førstavdøde. Ved lengstlevendes død skulle arven fordeles som anvist i testamentet. I hovedtrekk skulle enkelte navngitte personer tilgodeses med beløp i hundretusenkronersklassen, mens gjenstående verdier skulle benyttes til å opprette et fond med det formål å tilgodese pasienter ved Bekkelagshjemmet og Nordseterhjemmet i Oslo, samt Frelsesarmeens Uteseksjon.
Verken C (svoger), D (Cs datter1) eller E (Cs datter2) var nevnt i dette testamentet.
Våren 2013 tok B kontakt per telefon med advokat Leversen og ba ham slette 2000-testamentet. Etter også å ha snakket med A per telefon, slettet Leversen 2000-testamentet ved overstrykninger og påtegninger på originalen 17. april 2013. Ektefellene ønsket å opprette et nytt gjensidig testament, og Leversen formidlet kontakt til sin kollega advokat Solveig Ekeberg for bistand. Ekeberg avtalte med A og B at det nye testamentet skulle settes opp over sommeren 2013.
Ekeberg forklarte seg for lagmannsretten om et møte 13. august 2013 hjemme hos A og B, der temaet var det nye gjensidige testamentets innhold. Ekeberg skulle etter møtet lage et utkast og komme tilbake til dem. B døde imidlertid før et nytt testament var utarbeidet.
Ekeberg har for lagmannsretten gjort rede for sine nedtegnelser fra møtet med ekteparet Brustad. Arven etter lengstlevende skulle fordeles med relativt beskjedne beløp til flere personer og organisasjoner, det vil si 100 000 eller 200 000 kroner. Det var et par unntak: Blindeforbundet – hundeføreravdelingen, Blinde og mestringsavdeling Hurdal, skulle få 2
Side:18
millioner kroner. Es (Cs datter2) sønn skulle få 2 millioner kroner, men dette skulle være øremerket bolig og utdanning og behandles som umyndige midler. C (svoger) skulle få 3 millioner kroner. Leger uten grenser skulle få én million kroner. Resten skulle de tenke på.
Ekeberg forklarte videre om en spesiell situasjon som oppstod på slutten av møtet. Ifølge Ekeberg hadde A sittet taus og påtakelig passiv under hele møtet. Det var B som førte ordet på ekteparets vegne. Ekeberg hadde fått assosiasjoner til sin egen far, som ble dement. Da de var ferdige, ba A om at Ekeberg ble med henne til underetasjen, og hun tok henne inn på kontoret der. A ga der tydelig uttrykk for at det ikke var hennes vilje at C (svoger) skulle arve noe, det var bare ektemannens ønske. Ekeberg ble svært overrasket og spurte hvordan dette forholdt seg til det hun nettopp hadde hørt om at de vurderte å tilgodese C (svoger) med 3 millioner kroner. A skal da ha gjentatt at hun ikke ville at C (svoger) skulle arve noe. Hun ga klart uttrykk for at «han skal ikke arve oss, iallfall ikke arve etter meg». Hun brukte sterke uttrykk og sa blant annet at hun «hatet» C (svoger), han «er her hele tiden og blander seg inn i alt mulig». Ekeberg oppfattet A som klar og bestemt da hun kom med sin utblåsning mot C (svoger), og Ekeberg hadde ikke vært i tvil om at utbruddet var et uttrykk for hennes oppriktige mening og ikke et uttrykk for en dement eller forvirret sinnstilstand.
Advokat Ekeberg fortalte for øvrig at hun kort tid før B døde, hadde hatt en telefonsamtale med ham. Hun hadde da referert for ham at A ikke ønsket at C (svoger) skulle arve henne, og hun at derfor også kom til å lage et utkast som skulle ivareta det.
Lagmannsretten har ikke grunn til tvile på at advokat Ekeberg husker samtalene riktig. Retten viser til at advokaten skulle utforme et testament og derfor naturlig nok tok notater fra samtalene. Hun har ingen interesse i denne sakens utfall.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A så sent som i slutten av august 2013 ikke hadde planlagt å tilgodese verken D (Cs datter1) eller E (Cs datter2) i sitt felles testament med B. I tillegg hadde A gitt meget klart uttrykk for at hun ikke ønsket at C (svoger) skulle arve noe etter henne. De hadde tenkt å tilgodese Es (Cs datter2) sønn, men midlene ville ikke vært til disposisjon for E (Cs datter2), men skulle forvaltes av overformynderiet.
As uttalte mening i august 2013 taler med styrke for at alle pengeoverføringene i januar 2014 skyldes hennes demenstilstand og ikke er et utslag av As eget ønske. Det samme gjelder overføringen av nesten hele det resterende på hennes konto til C (svoger) via advokatfirmaet Hallgren & Hallgren AS i juli 2014
Side:19
Det er ikke opplysninger om begivenheter i As liv utover høsten 2013 eller våren 2014 som skulle tilsi at hun skal ha endret mening og ønsket å fordele formuen på en helt annen måte enn hun hadde gitt uttrykk for gjennom 2000-testamentet og overfor Ekeberg i august 2013. At ektemannen dør, har lagmannsretten ingen grunn til å anta skulle være en begivenhet som tilsa at A skulle vurdere dette annerledes.
Lagmannsretten kan ikke se at testamentet som ble utferdiget kort tid etter at B døde, gir holdepunkter for at A hadde endret mening. Testamentet er ført i pennen av C (svoger), og må i hovedsak vurderes på bakgrunn av det samme bevisbildet som gaveoverføringene. Det ble opprettet fem måneder etter at As demenssykdom ble konstatert på Ullevål, noen uker etter hennes samtale med advokat Ekeberg, og bare fire måneder før de tre første pengeoverføringene. Også gavebrevene til D (Cs datter1) og E (Cs datter2) er ført i pennen av C (svoger). Lagmannsretten kan derfor ikke se at dokumentet er egnet til å si noe selvstendig om As ønsker for fordelingen av sin formue.
Det ble funnet en erklæring fra B i hans bankboks en tid etter at han døde. Erklæringen er datert 1. juni 1995 og lyder:
Når sistlevende dør skal C (svoger), født xx/x-38, disponere alt av verdisaker og penger som måtte befinne seg i bankboksene nr. 674 og 878 i Den norske banks filial St. Hanshaugen.
Lagmannsretten kan ikke se at erklæringen kan få betydning for vurderingen av om gavene i januar og juli 2014 var påvirket av As demenslidelse. Erklæringen er skrevet av B og ikke A. Forklaringen fra advokat Ekeberg tyder på at ektefellene iallfall i 2013 hadde ulikt syn på om C (svoger) skulle få noe penger etter dem. Etter dateringen er erklæringen dessuten skrevet før 2000-testamentet ble opprettet. I 2000-testamentet var C (svoger) som nevnt ikke tilgodesett, heller ikke av B.
Lagmannsretten mottok forklaring fra tre vitner som ikke forklarte seg for tingretten, herunder G (Cs venn), en venn av C (svoger) og hans venninne L. G (Cs venn) forklarte at hun ved en anledning hadde vært med inn i huset til A og B, mens L (Cs venninne) leverte varer hun hadde handlet for dem. G (Cs venn) mente dette var siste julen B levde. A hadde vist henne rundt i huset og på et tidspunkt hadde hun sagt; «Alt dette skal C (svoger) få». Mer ble ikke sagt. Lagmannsretten har ikke grunn til å betvile at G (Cs venn) husker ordene riktig. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette kan forstås som et uttrykk for at A ønsket å gi C (svoger) det meste av sin likvide formue mens hun levde. På bakgrunn av opplysningene gitt fra advokat Ekeberg, kan det vel så gjerne referere til at B på det tidspunkt vurderte om 2000-testamentet skulle slettes, og at C (svoger) skulle arve huset etter ham.
Side:20
Overføringene til D (Cs datter1) og E (Cs datter2) 15. januar 2014 er basert på to gavebrev som er håndskrevet av C (svoger). Han har forklart at han skrev gavebrevene etter instruks fra A, og at det var hun som bestemte innholdet. Ifølge C (svoger) hadde A gjentatte ganger sagt at hun ønsket å sikre D (Cs datter1) og E (Cs datter2) og deres barn.
Det er uomstridt at det er As underskrift. Som det fremgår over, kan lagmannsretten ikke se at det er støtte i de øvrige bevis i saken for at innholdet i gavebrevet var et uttrykk for As ønske. Det er for øvrig ingen andre enn C (svoger) som har forklart at hun hadde uttrykt ønske om å gi hans døtre pengegaver i denne størrelsen. Heller ikke D (Cs datter1) eller E (Cs datter2) hadde hørt henne si dette.
G, som sammen med ektefellen skrev under på gavebrevene som vitner, forklarte seg for tingretten. Han ble ikke ført for lagmannsretten, og partene var enige om at tingretten dekkende hadde gjengitt hans forklaring. I tingrettens dom het det om dette:
Han har forklart A satt taus den korte tiden de var til stede for å påse at hun selv signerte på gavebrevene. Som følge av tausheten fikk han ikke noe spesielt inntrykk av hva A mente om saken. For øvrig ga G uttrykk for at han ikke ønsket å bli innblandet i pengeoverføringene på noen måte.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at vitnets forklaring ikke underbygger at det var As ønske å utstede gavebrevene.
C (svoger) har for lagmannsretten forklart at overføringene har skjedd ved at han og A møtte opp i banken, og han mente at bankfunksjonærer ville reagert dersom A ikke hadde forstått hva møtet handlet om.
Lagmannsretten har ikke mottatt forklaring fra noen av bankfunksjonærene eller sett dokumenter fra banken med As underskrift. Flere har forklart at A kunne forholde seg taus når hun var i sosiale sammenhenger i denne perioden. Lagmannsretten har mottatt forklaring fra F (vitne), som sammen med sin ektefelle hadde hatt noe omgang med B og A. F (vitne) beskrev A som taus i en middag hos C (svoger) i begynnelsen av mars 2014. Det vises også til Gs forklaring om at han som følge av hennes taushet ikke fikk noe spesielt inntrykk av hva A mente om saken. At bankfunksjonærene eventuelt ikke reagerte, innebærer derfor ikke at overføringen var et uttrykk for hennes ønske.
D (Cs datter1) og E (Cs datter2) var som nevnt ikke til stede under utstedelsen av gavebrevene. Begge forklarte at de ikke på forhånd var kjent med at A gikk med planer om å gi dem millionbeløp. E (Cs datter2) hadde møtt henne to til tre uker i forveien under julefeiringen i Sverige. At hun hadde et ønske om å gi henne penger, ble da
Side:21
ikke nevnt. Ingen av dem ble orientert om gavebrevene av A selv, men derimot av C (svoger).
Lagmannsretten anser det påfallende at A ikke tok en mer aktiv rolle både i forkant og under utstedelsen av gavebrevene, hvis hun var i stand til å uttrykke et ønske om å gi millionbeløp til D (Cs datter1) og E (Cs datter2). Omstendighetene rundt utstedelsen av erklæringene etterlater et inntrykk av at det var C (svoger), ikke A, som hadde regien.
Lagmannsretten anser etter samlet vurdering av bevisene i saken at det er mest sannsynlig at A ikke var seg bevisst hva hun skrev under på, og at gavebrevene og den senere overføringen av millionbeløp til D (Cs datter1) og E (Cs datter2) klart må ses i sammenheng med demenssykdommen. Lagmannsretten kan vanskelig se det annerledes enn at C (svoger) har utøvet en utilbørlig påvirkning på henne.
Overføringen av 3,5 millioner kroner til C (svoger) 22. januar 2014 har A ikke utstedt noe gavebrev for. C (svoger) har forklart at As motivasjon dels var at han skulle overføre beløp videre til venner av henne, dels at han skulle ha likvide midler til å foreta innkjøp for henne. C (svoger) har ikke gitt noen forklaring på hvorfor penger som skulle overføres til venner av A, skulle gå via hans konto. Hennes daglige utgifter kan ikke tilsi overføring av et slikt beløp. Han bisto henne allerede med betaling av regninger og hadde tilgang til hennes konto. C (svoger) har dessuten gitt uttrykk for at han mener at pengene ikke skal tilbakeføres fordi han oppfatter pengene som ble overført, som sine. Dette er vanskelig å forene med forklaringen om at dette var overført for at han kunne hjelpe A.
F (vitne) har i sin forklaring for lagmannsretten bekreftet at B hadde gitt uttrykk for at A var blitt dement. F (vitne) hadde også opplevd henne som endret og svekket, også før ektemannen døde. I mars 2015 var ekteparet F (vitne) på middag hos C (svoger) sammen med A. F (vitne) og ektefellen hadde da fått en gave på 300 000 kroner fra A. F (vitne) forklarte at han hadde vært overveldet over gaven. De hadde aldri tidligere fått et slikt beløp. Ekteparet Brustad hadde tidligere vært rundhåndet med gaver til deres barn, men det gjaldt langt mindre beløp. F (vitne) hadde under middagen fått et kort om gaven. Lagmannsretten har sett en kopi av kortet. F (vitne) bekreftet for retten at kortet ikke fremsto som skrevet av A. Det er imidlertid uomtvistet at det er As signatur på kortet. Gaven var samme kveld, mens A var til stede, blitt overført elektronisk av Cs (svoger) venninne L. F (vitne) hadde oppfattet A som svært stille under middagen.
F (vitne) forklarte også at da han besøkte A på sykehjemmet i juni 2015, hadde hun gitt uttrykk for at hun ønsket å gi hans barn sommergaver, slik de hadde pleid å gjøre. F (vitne) hadde søkt vergen om å få pengene, ca. 10 000 kroner, men hadde fått avslag, som
Side:22
ble opprettholdt etter klage til Fylkesmannen. F (vitne) hadde fortalt dette til A, som hadde spurt om hun var fratatt råderetten over pengene sine.
Lagmannsretten har merket seg at A ikke henviste F (vitne) til C (svoger). F (vitne) bekreftet at dette ikke ble nevnt av A i de samtalene han hadde om disse sommergavene. Lagmannsretten mener dette tyder på at A iallfall på forsommeren 2015 ikke hadde noen tanker om at 3,5 millioner kroner var overført til C (svoger), og at han skulle utbetale videre det hun ønsket.
Omstendighetene rundt den fjerde overføringen – 29. juli 2014 – der 9 millioner kroner ble overført til advokatfirmaet Hallgren & Hallgren AS og deretter til C (svoger), gir ikke grunn til å tro at A på dette tidspunkt hadde et reelt ønske om å tilgodese C (svoger) med store beløp. Hun var ikke lenger i stand til å bo hjemme og hadde fått plass på sykehjem. Overføringen innebar som nevnt at A i løpet av en periode på et halvt år hadde gitt bort mesteparten av innestående på bankkontoen sin. Lagmannsretten kan ikke se at det er noen holdepunkter for at A overførte pengene fordi hun trodde sykehjemmet ellers ville koste henne mer, slik C (svoger) har anført.
Det er uomtvistet at avtalen om «forskudd på arv», som overføringen er basert på, ikke ble skrevet av A. Det er ikke avklart om det er C (svoger) som førte dette i pennen. Lagmannsretten har imidlertid ikke mottatt forklaring fra noen andre som kan ha skrevet erklæringen, og som snakket med A i den anledning. Innholdet i erklæringen står i kontrast til de ytringer A hadde kommet med om C (svoger) til Ekeberg i august 2013.
Det er også omstendigheter fra tiden etter pengeoverføringene som taler mot at det var As ønske å overføre så å si hele sin likvide formue til henholdsvis C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2).
I søknaden om oppnevnelse av verge 12. november 2014 har sykehjemslege Haugen skrevet at A «uttrykker noe skepsis» til at C (svoger) hjalp henne med økonomiske anliggender. At A var skeptisk til å få hjelp fra C (svoger) til å håndtere sin økonomi, taler med styrke mot at hun skulle ha hatt et ønske om å overføre mesteparten av formuen sin til ham.
Lagmannsretten viser også til sykehjemslege Haugens vurdering av As samtykkekompetanse 13. januar 2015 i forbindelse med vergeoppnevningen. Her fremgår det at A skal ha uttrykt ønske om å få oppnevnt verge, men at hun syntes det var vanskelig å underskrive på begjæringen fordi dette «ville såre svogeren». Haugen la avslutningsvis til at det var «min og personalets opplevelse at pasientens svoger utøver en betydelig innflytelse på pasientens beslutningsprosesser.». Legen og personalets
Side:23
oppfatning gir også grunn til å tvile på at pengeoverføringene var noe A selv hadde ønsket å gjennomføre.
Legen er en utenforstående fagperson. Han har ingen egeninteresse i sakens utfall. Lagmannsretten legger vekt på de tidsnære observasjonene slik de er notert. Det er ingen holdepunkter for at legens uttalelser er uttrykk for at han av andre grunner hadde motforestillinger mot C (svoger), slik C (svoger) har fremholdt.
Den oppnevnte vergen, Anne Kari Vindenes, forklarte for lagmannsretten blant annet om sitt første møte med A 5. februar 2015. Hun hadde oppfattet A som fjern og lite kommuniserende. Men på et tidspunkt hadde hun plutselig sagt at Vindenes måtte passe seg for C (svoger) fordi han «vil ha alle pengene mine».
Lagmannsretten legger til grunn at vergen Vindenes heller ikke har en egeninteresse i saken, og retten har ikke grunn til å tvile på at hun husker samtalen riktig. Også dette utsagnet er vanskelig å harmonere med at A hadde ønsket å overføre store deler av formuen sin til C (svoger).
Etter en samlet vurdering anser lagmannsretten det klart mest sannsynlig at As gavedisposisjoner til D (Cs datter1) og E (Cs datter2) i midten av januar 2014 og til C (svoger) i slutten av januar og i juli 2014, er påvirket av hennes demenssykdom.
2.4 Kunnskap eller uaktsomhet hos mottaker
Spørsmålet om hva de tre mottakerne kjente til, eventuelt om de har utvist uaktsomhet, må drøftes for hver av dem.
- C (svoger)
C (svoger) var kjent med As demenssykdom. Det vises blant annet til at han fulgte henne til utredningen i april 2013. Han var kjent med legens vurdering, og han var kjent med brorens ønske om at hun skulle få medisiner for lidelsen. Hans forklaring om at han oppfattet henne upåvirket, står i kontrast til alle andre vitneforklaringer og til utredningen og legens vurdering i april 2013, samt de opplysninger som foreligger i forbindelse med innleggelsen i juni 2014. Lagmannsretten anser det som nevnt også påfallende dersom C (svoger) ved utredningen i april 2013 formidlet brorens opplysninger uten selv å gi uttrykk for at han hadde andre erfaringer.
Lagmannsretten ser på denne bakgrunn bort fra at C (svoger) ikke kjente til at A var betydelig preget av demens allerede da han fulgte henne til undersøkelse på Ullevål i april 2013.
Side:24
Lagmannsretten anser det klart sannsynlig at C (svoger) også visste at disposisjonene ble gjennomført på grunn av sykdommen. Selv om han ikke var kjent med innholdet i testamentet fra 2000, eller hadde hørt ekteparets planer for nytt testament og As klare uttalelser til advokat Ekeberg, hadde han ut fra tidligere kontakt med broren og svigerinnen ikke grunn til å forvente å få slike pengegaver overført til seg fra svigerinnen. Han visste at de gavebrevene han skrev ikke var diktert av henne. Lagmannsretten anser det sannsynliggjort at han både i januar 2014 og i juli 2014 visste at hun hadde begrenset mulighet til å forstå konsekvensen av å undertegne de tre erklæringene eller hva hun ved et eventuelt besøk i banken bidro til. Dette gjelder pengene som ble overført til hans døtre og til ham i januar 2014, og det gjelder pengene overført til ham i juli 2014.
Under enhver omstendighet var han ikke tilstrekkelig aktsom. I januar 2014 var A uten hjemmesykepleie, og lagmannsretten er ikke kjent med at hun hadde kontakt med andre enn C (svoger) og hans nærstående. Hun var alvorlig dement. I en slik situasjon burde C (svoger) uansett forsikret seg om at gavedisposisjonene til ham og hans barn ikke var påvirket av demenslidelsen, men var i tråd med hennes ønske. I det minste burde uavhengige fagpersoner og iallfall personer uavhengig av C (svoger) vært rådspurt, og A burde fått bistand av en utenforstående. C (svoger) var kjent med at advokat Ekeberg hadde hatt kontakt med ekteparet før Bs dø, og han kunne for eksempel bedt advokat Ekeberg bistå A.
- D (Cs datter1)
Lagmannsretten anser det ikke sannsynliggjort at D (Cs datter1) fullt ut var kjent med alvoret i As demenstilstanden, men retten legger til grunn at hun var kjent med at hun var svekket. D (Cs datter1) hadde ikke fått tilsvarende gaver av onkelen og A tidligere. De senere årene hadde hun hatt lite kontakt med dem, men hun møtte A i Bs begravelse. Det må ha fremstått som svært overraskende plutselig å få 2 millioner kroner. D (Cs datter1) fikk også et håndskrevet gavebrev. Selv om faren ikke fortalte at gavebrevet var ført i pennen av ham, gir brevets form, blant annet at det er håndskrevet, ikke inntrykk av at A hadde hatt profesjonell rådgiver, for eksempel av en advokat eller en annen utenforstående. Det fremgikk imidlertid klart at brevet ikke var skrevet av A, selv om det var signert av henne.
Disse omstendighetene sett i sammenheng ga D (Cs datter1) en klar oppfordring til å forsikre seg om at disposisjonen var et uttrykk for As ønske. At D (Cs datter1) hadde fått gavebrevet overlevert av sin far, endrer ikke dette. For å være i aktsom god tro burde D (Cs datter1) i det minste tatt en kontakt med A direkte, for eksempel takket henne for gaven, og ved det også søke å få bekreftet at pengeoverføringen var et uttrykk for hennes ønske.
Side:25
D (Cs datter1) har forklart at hun prøvde å ringe A for å takke for gaven, men da hun ikke tok telefonen, sendte D (Cs datter1) bare en hilsen via sin far. D (Cs datter1) opplyste at hun heller ikke på noe senere tidspunkt har snakket med A om gaven.
Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at D (Cs datter1) har vært i tilstrekkelig aktsom god tro.
- E (Cs datter2)
Lagmannsretten anser det ikke sannsynliggjort at E (Cs datter2) fullt ut var kjent med alvoret i As demenstilstand. Hun hadde møtt A i begravelsen i august 2013. Lagmannsretten legger hennes forklaring om at hun da hadde lite kontakt med henne til grunn. Hun møtte henne imidlertid også få uker før hun fikk gaven på farens torp i Sverige. Blant annet ut fra legens beskrivelse av samtale med A mer enn et halvt år tidligere, anser lagmannsretten det mest sannsynlig at E (Cs datter2) da iallfall forsto at A var preget av demens og svekket. Dette gjelder selv om de to bare hadde begrenset kontakt på torpet, slik E (Cs datter2) har forklart.
E (Cs datter2) har forklart at hun misforsto faren og trodde at gaven var arv fra B, som var hennes fadder. Lagmannsretten anser likevel at det måtte fremstå svært overraskende plutselig å få 2 millioner kroner, selv om hun var kjent med at B var velstående og uten livsarvinger, slik hun forklarte. Det hadde vært lite kontakt med fadderen de senere årene, og det hadde ikke tidligere vært snakk om slike pengeoverføringer. Enda mer overaskende må det ha vært siden hun nettopp hadde vært sammen med A som ikke med et ord hadde nevnt verken gave eller arv. Lagmannsretten legger Es (Cs datter2) forklaring til grunn om at hun ikke merket seg at hun fikk et gavebrev, og at hun på den tiden var svært preget av en hjernerystelse. At overføringen av et så stort beløp som 2 millioner kroner kom uten noen form for gavebrev/testament eller annen dokumentasjon fra giver/arvelater, må imidlertid ha fremstått som påfallende. Dette gjelder selv om hun ble orientert av sin far om overføringen.
Når kjennskap til at A var svekket ses i sammenheng med den overraskende og påfallende overføringen, ga det henne en klar oppfordring til å forsikre seg om at disposisjonen ikke skyldtes demenstilstanden. I en slik situasjon må det i det minste kreves av den aktsomme mottaker at hun har en kontakt med giveren direkte. For å være i aktsom god tro burde E (Cs datter2) tatt en kontakt med A direkte, for eksempel takket henne for gaven, eller det hun trodde var arv fra onkelen, og ved det også søke å få bekreftet at pengeoverføringen ikke hadde sammenheng med As demenstilstand.
E (Cs datter2) har forklart at hun ikke snakket med A om overføringen, og hun tok heller ikke kontakt for å takke da hun mottok pengene. E (Cs datter2) hadde i samme
Side:26
periode som gaven kom, som nevnt slått hodet og var sykmeldt med store smerter. Hun bekreftet imidlertid at hun heller ikke senere har snakket med A om overføringen. Hun forklarte at hun har besøkt henne på sykehjemmet, men det hadde aldri falt seg slik at hun har snakket med henne om overføringen.
Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at E (Cs datter2) har vært i tilstrekkelig aktsom god tro.
2.5 Stride mot redelighet
Lagmannsretten anser at det klart vil «stride mot redelighet» dersom A skal være bundet av disposisjonene. Dette gjelder både de to overføringene til D (Cs datter1) og E (Cs datter2) i januar 2014 og de to overføringene til C (svoger) i januar 2014 og i juli 2014.
A var betydelig svekket av demens da overføringene fant sted, og alle overføringene er påvirket av dette. Ingen av mottakerne har utvist tilstrekkelig aktsomhet.
C (svoger) har anført at det må hensyntas at han ikke har beriket seg. Lagmannsretten viser til at han har mottatt i alt 12,5 millioner kroner fra A. Han har ved dette utvilsomt beriket seg. Det har i denne sammenheng ikke betydning om han er enearving etter den avdøde i uskifteboet, og om han eventuelt også skal arve A. A er uansett i live, og en arving har ikke adgang til å disponere over uskifteboets og hennes midler. Etter lagmannsrettens syn fremstår disposisjonene å være i kjernen av det avtalen § 33 skal ramme.
Alle disposisjonene er etter dette ugyldige.
2.6 Tilbakeføring av pengene
Det er sikker rett at når en part er ubundet på grunn av ugyldighet, skal parten stilles som om løftet ikke hadde vært avgitt. Hvis et ugyldig løfte er oppfylt, skal ytelsene tilbakeføres.
A skal altså stilles som om pengeytelsene ikke hadde vært overført. Dette innebærer at C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2) må betale tilbake pengebeløpene i sin helhet til A. C (svoger) må betale tilbake 12,5 millioner kroner, mens D (Cs datter1) og E (Cs datter2) må betale tilbake 2 millioner kroner hver. At det vil være en økonomisk belastning å betale tilbake beløpene, får liten betydning når pengeoverføringen er ugyldige etter avtaleloven § 33.
Det er ikke nedlagt påstand om renter fra påkrav.
Etter dette forkastes anken over tingrettens dom domsslutningen punktene 1, 2 og 3.
Side:27
3. Sakskostnader
Anken har ikke ført frem for noen av de ankende parter. Utgangspunktet er da at de må erstatte As kostnader med ankesaken, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at det skal gjøres unntak fra erstatningsplikten, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
Det er krevet erstattet sakskostnader med 73 320 kroner. Kostnadene utgjør i sin helhet salær til prosessfullmektigen. Det fremgår at det ikke er krevd merverdiavgift.
Lagmannsretten anser kostnadene nødvendige, jf. § 20-5 første ledd.
Etter dette skal C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2), én for alle og alle for én, betale 73 320 kroner til A som erstatning for sakskostnader for lagmannsretten.
Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn når den tar stilling til krav om erstatning av sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Utgangspunktet er derfor at også kostnadene for tingretten skal fullt ut erstattes. Det foreligger heller ikke for tingretten tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det er ikke grunnlag for å redusere den erstatningen som ble fastsatt for tingretten.
Etter dette forkastes anken i sin helhet.
Dommen er enstemmig.
Side:28
DOMSSLUTNING
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler C (svoger), D (Cs datter1) og E (Cs datter2), én for alle og alle for én, 73 320 – syttitretusentrehundreogtjue – kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.