LE-1984-373

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-07-10
Publisert:	LE-1984-00373
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 10. juli 1987 i ankesak nr. 373/84 hl.nr. 594/84
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Bakkevik, Sarpsborg). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jens B. Heggemsnes, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Ola Melheim. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §11-4, Rettshjelpsloven (1980) §24, §23, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Arbeidervernloven (1956) §5, Yrkesskadetrygdloven (1958) §10, Skadeserstatningsloven (1969), Tvistemålsloven (1915) §180

A er født xx.xx.1958. Etter ungdomsskolen har han gått på yrkesskole og et sveisekurs. Han arbeidet for det meste på foreldrenes gårdsbruk i X før han 15. mars 1976 ble ansatt i B, der han arbeidet med opptak av tømmer fra elven til renseriet i bedriften. Tømmeret kom på den tid i store bunter som var bundet sammen med vaiere. I tømmerinntaket "Rens I" arbeidet 5 mann i helkontinuerlig skift. A hadde arbeid som "river". Han var ute på tømmerflåtene for å løsne vaierne.

Under dette arbeidet gled A på en tømmerstokk den 10. september 1976 om ettermiddagen. Han falt over det spesialspett som ble brukt til å åpne buntene med og slo seg bl.a. i låret. Etter å ha blitt hjulpet i land, reiste han noe senere hjem ved egen hjelp. Da låret etter hvert hovnet opp, henvendte han seg om kvelden til lege S.Ø. Jørstad og ble sykmeldt fra neste arbeidsdag den 13. september 1976 og 12 dager frem. Han var så i arbeid igjen fra 25. september 1976, men sluttet sit arbeid i B 6. februar 1979 etter et sykefravær på 19 dager ved årsskiftet 1976/77 og 40 dager på forsommeren 1977. På denne tiden fikk han også sukkersyke. Senere har han hatt offentlig stønad som fullt arbeidsufør og har bodd hos sine foreldre.

I mai 1979 konsulterte A overlege Erik Lie på Sentralsykehuset for Y. Han ble lagt inn i sykehuset 21. april 1980 for undersøkelse, som viste en glidning forover av 5. ryggvirvel i forhold til korsbenet, en såkalt spondylolisthese. Ved operasjon 29. april 1980 fant man at det var visse medfødte feil ved korsbenet, idet nervekanalen var dekket av en nærmest løs benplate i stedet for solide benbuer og ryggtakker. Den løse biten ble fjernet. Det ble også senere foretatt undersøkelser av A, som ikke var blitt bedre av sine ryggsmerter. Men disse undersøkelser, bl.a. en såkalt myelografi, en spesiell røntgenundersøkelse av ryggmargskanalen, viste ikke funn av skivekolaps.

Høsten 1979 søkte A om yrkesskadetrygd gjennom X trygdekontor. Før det forelå noen avgjørelse av trygdekontoret, tok han ut forliksklage 11. mars 1983 mot B. Rikstrygdeverket avslo 5. august 1983 søknaden om yrkesskadetrygd under henvisning til at vilkårene etter folketrygdloven §11-4 nr. 1 ikke var oppfylt. Denne avgjørelse har A senere bragt inn for Trygderetten.

Stevning ble uttatt 5. august 1983. Under saksforberedelsen ble partene enige om at byretten bare skulle ta stilling til hvorvidt B var erstatningspliktig, mens spørsmålet om erstatningens størrelse foreløpig skulle utstå. Retten oppnevnte som medisinske sakkyndige overlege Erik Lie ved Y Sentralsykehus og overlege Arne Rugtveit ved Kronprinsesse Marthas Institutt. Overlege Lie, som først hadde besvart benektende på spørsmålet om As plager kunne føres tilbake til fallskaden, modifiserte senere denne uttalelse derhen at årsakssammenhengen er usikker, men at fallet kan ha hatt en utløsende virkning. Overlege Rugtveit kom til at det med sikkerhet forelå patologiske tilstander og at disse ikke var oppstått ved fallet i 1976. Han fant det mest sannsynlig at slaget mot ryggen bare hadde hatt temporær betydning for ryggplagene og neppe betydning for hans nåværende tilstand.

Halden byrett avsa dom i saken 27. juni 1984 med slik domsslutning:

"1. B frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Byretten fant etter de opplysninger som den gang forelå ikke å kunne legge til grunn at As rygglidelse og arbeidsuførhet var forårsaket av arbeidsuhellet. Byretten fant ikke at det forelå noen rimelig overvekt av sannsynlighet for det. Det var etter rettens mening minst like sannsynlig at arbeidsuførheten måtte tilskrives As ryggsvakhet fra før av.

Når det gjelder den nærmere beskrivelse av saksforholdet, henvises til byrettens dom.

A har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett og har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

"1. B kjennes erstatningsansvarlig overfor A i overenstemmelse med alminnelige erstatningsregler for lidt økonomisk tap, tap i fremtidig erverv samt menerstatning som følge av de skader A pådro seg ved arbeidsuhellet den 10. september 1976.

2. B tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, samt egenandelen for byretten med kr. 1402,- til A og egenandelen for lagmannsretten etter oppgaven."

B har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:

"1. Halden byretts dom, pkt. 1, stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankeforhandling fant sted i Halden 16., 17. og 18. juni 1987. Til stede var A, som avga partsforklaring og hans prosessfullmektig advokat Jan Erik Bakkevik. For B møtte advokat Knut Grindstad i henhold til fullmakt sammen med prosessfullmektig advokat Jens B. Heggemsnes. Til stede under ankeforhandlingen var også verneleder Amund Kjær. Grindstad og Kjær ble avhørt som vitner. I tillegg ble det avhørt ytterligere 7 vitner.

Som sakkyndige for lagmannsretten var oppnevnt overlege Ulf Slungaard ved Ortopedisk seksjon, Aker sykehus, og overlege Knut Brevig ved Ortopedisk avdeling, Sentralsykehuset for Y. De sakkyndige, som har avgitt flere skriftlige erklæringer under ankeforberedelsen, møtte personlig under ankeforhandlingen og ga forklaring.

Lagmannsretten var sammen med partene og deres representanter og prosessfullmektiger 18. juni 1987 på befaring og fikk påvist det sted hvor uhellet hadde inntruffet. Videre ble det på jernbaneområdet i Halden demonstrert hvorledes en tømmerbunt i vann blir åpnet med spesialspett.

Fylkesmannen i Y har 18. april 1985 innvilget As søknad om fri sakførsel for lagmannsretten, jfr. rettshjelpsloven §24, og advokat Jan Erik Bakkevik er oppnevnt som hans prosessfullmektig i medhold av rettshjelpsloven §23.

Under ankeforhandlingen ble det fremlagt noen nye dokumenter. Det henvises til rettsboken angående det som ble fremlagt og om det det som ble dokumentert.

A har i det vesentlige anført:

Et vilkår for erstatningsplikt fra Bs side er at det foreligger årsakssammenheng mellom fallet og den oppståtte skade.

Når det gjelder selve arbeidsuhellet, har A anført at det var nødvendig å oppholde seg på tømmerflåtene når vaierne skulle løsnes. Angjeldende dag hadde det regnet og det var meget glatt. Etterat han hadde løsnet en vaier på en bunt, måtte han raskt forflytte seg til den neste. Han gled imidlertid på en glatt stokk og fikk det spettet han bruker til å løsne vaieren med, over låret. Han fikk også et støt i ryggen idet han falt ned ca 30-50 cm. mot en kause på vaieren som holdt bunten sammen. Han mener selv at han var borte noen sekunder og ble hjulpet i land av en arbeidskamerat. Noen timer senere reiste han hjem ved egen hjelp, men da låret om kvelden hovnet sterkt opp, søkte han legehjelp. Når han overfor lege Jørstad bare klaget over skaden i låret, var det fordi smertene i låret var store, mens smertene i ryggen først meldte seg senere. As huslege, dr. C, X, har erklært at A ikke tidligere hadde klaget over smerter i ryggen. I en attestasjon av 26. mars 1983 opplyser han at A konsulterte ham 14. november 1976 for ørebetennelse. Han hadde da etter fall under arbeidet 10. september 1976 fått et slag mot korsryggen og han klaget over ryggsmerter. Han var sykmeldt for ryggsmerter noen ganger det følgende året. Når han klarte seg såvidt bra i arbeid som han gjorde, skyldes det at han brukte endel smertestillende midler. Den omstendighet at skaden først realiserte seg sent og at han først ble arbeidsudyktig i 1979, kan ikke få betydning for spørsmålet om årsakssammenheng. Det avgjørende må være at det er konstatert et fall med støt mot lår og rygg. Fallet kan være årsak til skaden. Om det er tilfelle, må de sakkyndige ta stilling til.

I forbindelse med de sakkyndiges erklæring har A fremholdt at de sakkyndige har bygget sine uttalelser på den tolkning røntgenologer har gjort av røntgenbilder. Ortopeder foretar en selvstendig undersøkelse av pasientene, men som sakkyndige uttaler de seg også på grunnlag av de funn røntgenologer har gjort. Uenighet blant røntgenologer kan derfor lett føre til uenighet hos ortopeder. A hevder at de sakkyndiges erklæringer i byretten bygget på et røntgenbilde hvor det feilaktig ble påvist et "brudd" i et bueben ved 5. lendevirvel, samt en virvelglidning.

Det er enighet mellom partene om at A har visse medfødte anomalier. Det gjelder det funn som ble gjort av overlege Lie under en operasjon 29. april 1980 da en løs benbit ble fjernet mellom 5. lumbalvirvel og korsbenet. Det er imidlertid enighet blandt de sakkyndige om at dette ikke har hatt betydning for hans plager. Den annen anomali dreier seg om en spalte eller fortynning - spina bifida - i bakre del av korsbenets øverste virvler og 5. lendevirvel. Og endelig dreier det seg om en forbening på bakre del av buen i 5. ryggvirvel.

Under ankeforberedelsen er det tatt nye røntgenbilder og gjort spesialundersøkelser, samt foretatt fornyet granskning av eldre bilder. De sakkyndige er noe uenige om tolkingen av bildene og særlig om A har utviklet en såkalt "attenuated pedicle". Dette er en noe spesiell glidning fremover av 5. lendevirvel på korsbenet som ikke skyldes brudd, men kommer av at den såkalte bueroten som forbinder fremre med bakre del av virvelen, er tøyet noe ut og dermed noe forlenget uten at det foreligger noe kontinuitetsbrudd. En slik tilstand finnes imidlertid i ca 5 % av befolkningen og bare en liten del av disse fremviser symptomer på rygglidelse. Det er derfor lite sannsynlig at As lidelser skyldes en "attenuated pedicle". Hertil kommer at overlege Brevig som sakkyndig har bestridt at A har en slik defekt. Ingen av de sakkyndige har kunnet påvise konkrete anomalier som direkt kan forklare eller bekrefte As symptomer. Hvis det foreligger noen glidning i 5. korsbensvirvel, er den iallfall meget beskjeden. Det skulle igjen tilsi at As plager var moderate. Det er de ikke. Overlege Brevig har undersøkt A som ortoped og funnet muskulære forhold som klart indikerer at han har en reell rygglidelse. Brevig har konkludert med at en særlig sterk belastning på ryggen, f.eks. ved et fall, kan være årsak til hans lidelse. De benete partier i buen i bakre del av femte leddvirvel kan være forårsaket av et traume. Overlege Brevig hadde konkrete funn som belegg for denne konklusjon. Under stabile forhold var derfor A ikke mer utsatt for skader enn andre. Overlege Brevigs konklusjon har således meget for seg. Når man skal veie sannsynligheten for at det er As medfødte anomalier som har ført til rygglidelsen mot sannsynligheten for at fallet på tømmerflåten er årsaken, er det siste det mest sannsynlige. Det knytter seg atskillig usikkerhet til den oppfatning at det er de medfødte anomalier som er årsaken, mens det er et faktum at A har falt og slått lår og rygg. Det er i dette perspektiv spørsmålet om sannsynlighetsovervekt må sees.

Angående forståelsen av begrepet sannsynlighetsgrad og krav til bevis i medisinske spørsmål har A bl.a. vist til Nygaard, Hagen og Nome: Årsak og bevis, særlig side 41 og side 164 og 165, og til dommer inntatt Rt-1955-919 flg. og Rt-1933-931 flg.

Etter de sakkyndiges forklaringer for lagmannsretten har A ikke funnet grunnlag for å hevde at det foreligger sammenfallende skadeårsaker. Overlege Brevig heller til den oppfatning at fallet er direkte årsak og overlege Slungaard mener at de medfødte anomalier er årsak, idet det fall A hadde, ikke kan ha hatt et slikt "trykknivå" at skadene kan tilbakeføres til det.

A mener at B må holdes ansvarlig for skaden etter skadeserstatningsloven §2-1. Loven krever ikke at B har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Det er nok at det kan påvises uaktsomhet. Om uaktsomhetsbegrepet er det vist til Viggo Hagstrøm: Culpanormen side 17 flg. Det hevdes at B uaktsomt har satt til side sine plikter som arbeidsgiver.

Det er et overordnet synspunkt at en arbeidsgiver har omsorgsplikt for sine arbeidstakere. Det er vist til den tidligere arbeidervernlov av 1956 §5 der en slik omsorgsplikt er fastslått. Loven sier spesielt at en arbeidsgiver har plikt til å ta forholdsregler mot at arbeidstakere utsettes for fall, jfr. §5 punkt 4. Slike forholdsregler var ikke tatt og det var uaktsomt.

B visste at det om vinteren og når det hadde regnet var særlig glatt på tømmerstokkene i flåtene. Det hadde gjentatte ganger hendt at folk hadde falt i vannet eller hadde glidd og slått seg på flåtene. Dette har B for så vidt erkjent. At man var oppmerksom på at man her sto overfor et verneproblem, vises også ved at bedriften hadde gått til innkjøp av ett par "piggsåler". A tilbakeviser at det var stillet to par piggsåler til disposisjon. Han hadde bedt foresatte om å få utlevert et par, men hadde ikke vunnet gehør for det. Det paret som var kjøpt, ble brukt av "nedleggeren". Hvis bedriften hadde hatt et rimelig godt utbygget miljøvern, burde en slik anmodning fra en arbeidstaker med et risikofylt arbeid, blitt tatt opp av arbeidsmiljøutvalget og vurdert der. I stedet overlot bedriften til den enkelte arbeidstaker å sørge for bedre egnet fottøy ved "pigging" av egne gummistøvler. Det må bebreides bedriften at den ikke gjorde noe mer for å sikre arbeidstakerne mot ulykker. Det er i denne sammenheng vist til dom inntatt i Rt-1984-466.

A har videre anført at på bakgrunn av den risiko for skader som noen av arbeidstakerne i tømmeropptaket utsatte seg for, burde bedriften tidlig ha overveiet å organisere arbeidsoperasjonene bedre. Det burde vært brukt mer energi og omtanke på å finne sikrere arbeidsoperasjoner, f.eks. om man kunne innrette seg slik at vaierne, som bandt buntene sammen, kunne vært klippet over fra land.

B har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført at det foreligger to forhold som kan være årsak til As plager. Det ene er medfødte anatomiske defekter. Det annet er uhellet 10. september 1976. Alle sakkyndige har funnet at det foreligger medfødte svakheter i As rygg. Men det er bare overlege Brevig som har funnet en mulig årsakssammenheng mellom fallet og skaden. Også han har pekt på at man ikke har sikre funn, men at svaret på spørsmålet om årsakssammenheng må bero på et samlet skjønn. B hevder at det er mest sannsynlig at årsaken til As problemer er medfødte svakheter i ryggen. Overlegene Rugtveit og Slungaard, som begge er spesialister i ortopedisk kirurgi, konkluderte med at fallet neppe kunne være årsak til skaden. Også overlege Lie kom til det samme resultat, men han har senere modifisert sin uttalelse. Rikstrygdeverkets leger har vurdert skadeårsaken og kommet til samme resultat som flertallet av de sakkyndige.

Hvis man ser bort fra de sakkyndiges medisinske skjønn, er det også andre omstendigheter som må tas med i vurderingen. Det tyder ikke på noen alvorlig skade at A etter uhellet kjørte hjem uten hjelp. Den første legeerklæring som forelå etter uhellet, nevner ikke noe om skade i ryggen. Han var tilbake i arbeidet etter 2 uker og klaget da ikke over smerter. Skademeldingen fra bedriften nevner ikke noe om at A har vært utsatt for slag eller støt mot ryggen. Da han søkte det offentlige om støtte i februar 1978, var grunnlaget for søknaden at han hadde fått sukkersyke. Av brev av 28. oktober 1980 fra X trygdekontor kan det utledes at A selv for første gang antydet at fallet i 1976 kan ha sammenheng med senere ryggplager. B fikk for sin del først kjennskap til dette gjennom forliksklagen 6 1/2 år etter arbeidsuhellet. Ved siden av den lange tid som gikk før A selv trakk arbeidsuhellet i 1976 inn som årsak til senere ryggplager, mener B at det også må legges vekt på at A var i fullt arbeid i lange perioder frem til han sluttet i 1979. Når det er situasjonen, må det stilles strenge krav til bevis for sammenheng mellom fall og skade. Rettspraksis har tolket bestemmelsen i yrkesskadetrygdlovenns §10 slik at det må fremtre som det mest sannsynlige eller mest nærliggende at den aktuelle lidelse må være en følge av arbeidsulykken. Det er ikke tilstrekkelig at årsakssammenhengen er mulig eller ikke kan utelukkes. Det antas at det ikke har vært meningen å endre kravet til årsakssammenheng ved inkorporeringen av yrkesskadetrygdlovgivningen i folketrygdloven. En slik fortolkning må også gjelde skadeserstatningsloven. Det er ellers vist bl.a. til en kjennelse avsagt av Trygderetten 11. mai 1978, som har flere likhetspunkter med vår sak. Det er videre vist til Nils Nygård: Skade og ansvar side 308 og 309 og dom inntatt i Rt-1974-1160.

Når det gjelder spørsmålet om B har opptrådt uaktsomt, må A føre bevis for slik uaktsomhet. Det har han ikke maktet.

Det som skjedde 10. september 1976 ble sett på som et hendelig uhell eller en feilberegning fra As side. Det var ingen i bedriften som reagerte med krav om andre arbeidsrutiner eller anskaffelse av annet verneutstyr. Vernearbeidet i bedriften var alt på den tid godt utbygget og fungerte bra. Verken verneombud eller verneutvalg reagerte og heller ikke tillitsmannen i fagorganisasjonen. Ingen offentlige myndigheter, som fikk melding om skaden, fant grunn til å gi noe pålegg.

B hevder at det var to par piggsåler til bruk i tømmeropptaket. De var innkjøpt for nedlegger og river og var til utprøving. Det viste seg at sålene ble lite brukt og ingen brukte dem om sommeren. Det er vanlig at de som har arbeid med tømmer, som kan være glatt, bruker gummistøvler med riflet såle. Ikke engang tømmerfløtere brukte "piggede" såler. Selv etter uhellet da A kom tilbake til arbeidet, ble det ikke fremsatt noe ønske fra hans side om å få pigget fottøy.

Det bestrides at det skyldes manglende initiativ eller oppfinnsomhet at ikke alternative metoder for tømmeropptak ble overveiet, slik at ingen behøvde å oppholde seg på flåtene når tømmeret var glatt. B har lagt frem statistikk som viser at uhell, som førte til skader, ikke forekom oftere for rivere og nedleggere enn for dem som hadde sitt arbeid inne i fabrikken. B er heller ikke kjent med at noen annen sammenlignbar bedrift har brukt andre metoder for å løse vaiere rundt tømmerbunter. At det skulle ligge noe uaktsomt i bedriftens håndtering av dette, avvises.

Lagmannsretten vil innledningsvis bemerke at B under ankeforhandlingen har frafalt innsigelsen om at erstatningskravet er foreldet. Når man ser bort fra det som for lagmannsretten er fremkommet gjennom de nye sakkyndiges erklæringer, står saken i samme stilling som den gjorde for byretten.

Overlege Ulf Slungaard ved Aker sykehus, ortopedisk seksjon, har avgitt 3 erklæringer. I den første erklæring av 10. september 1985 bygger Slungaard på at det ved røntgenbilder er påvist en glidning (spondylolisthese) mellom 5. lendevirvel og korsbenet. Han konkluderer med at sannsynlighetsgraden for at det er noen sammenheng mellom fallet og denne glidning er meget nær null prosent. Han har også svart benektende på et spørsmål om den løse benbiten som er fjernet ved operasjon, kan ha noen sammenheng med fallet. Det støt eller slag som A var utsatt for, var ikke så kraftig at det kan ha slått løs en benbit fra nedre del av ryggen. As plager kan imidlertid ifølge Slungaard ha sitt utgangspunkt i annet enn den påviste glidning. Det er en kjent sak at svært mange mennesker har vondt i ryggen uten at det er mulig å påvise noen sikker årsak til ryggsmertene. Smerter i ryggen kan antagelig komme fra ulike strukturer: Ryggmuskulatur, båndforbindelser mellom ledd eller fra selve leddene eller mellomvirvelskivene mellom ryggvirvelene. Slike tilstander er ofte vanskelig å påvise objektivt ved røntgenfotografering. Som et hovedpoeng har Slungaard konkludert slik:

"A må med henimot hundre prosents sikkerhet antas å hatt en medfødt glidning nedad i ryggen før han den 10. september 76 falt og slo venstre lår og ryggen. Etter dette har han hatt vedvarende ryggplager. Jeg slutter meg her fullt ut til det overlege Rugtveit sier i sin erklæring på side 4: "På den annen side vet vi ikke om A ville forblitt uten subjektive symptomer av sin rygganomali hvis han ikke hadde vært utsatt for nevnte traume. Jeg finner det mest sannsynlig at nevnte ryggtraume bare hadde forbigående betydning for hans ryggplager og at nevnte ryggtraume neppe har noen betydning for den nåværende tilstand"".

Etterat den annen sakkyndige for lagmannsretten på grunnlag av nye røntgenundersøkelser kom til at bildene ikke kunne stadfeste den tidligere diagnose om virvelglidning og spalte i en virvelbue, har Slungaard avgitt en ny erklæring 24. desember 1985: Det heter bl.a. i denne erklæringen:

"Jeg refererer til min erklæring av 10. september 85. Siden da har jeg:

1) lest assisterende overlege Knut Brevigs erklæring av 24. september 85, 2) fått oversendt til påsyn rtg.bilder av As rygg tatt i 1976, 1981 og i september 1985, 3) påny hatt en samtale med assisterende overlege Arne Rugtveit, en av de to først oppnevnte sakkyndige, 4) fått utført en såkalt computeromografisk undersøkelse av nedre del av ryggen til A i computertomograf her på Aker sykehus, 5) hatt A til klinisk undersøkelse på mitt kontor 4. november 85.

Da jeg avgav min erklæring av 10. september 85 hadde jeg, som nevnt i erklæringen, ingen røntgenbilder å støtte meg til, men ettersom begge de to først oppnevnte sakkyndige i sine erklæringer hevdet at As røntgenbilder viste en spondylolistese (Overlege Arne Rugtveit skriver således: "En har videre røntgenbilder av ryggen tatt 7. november 76, bilder fra 1979 og 81 til sammenligning. Det foreligger på alle røntgenbildene en spondylolyse/spondylolisthese"), regnet jeg denne diagnosen som udiskutabel.

Assisterende overlege Knut Brevig hevder i sin erklæring av 24. september 85 at røntgenbildene ikke viser noen spondylolistese, ("det er ingen glidning av noen virvel og det er ingen spalter i virvelbuen").

Dette må virke svært forvirrende på retten, men begge de to vurderinger av bildene er litt riktige og litt gale, og sannheten ligger et sted midt i mellom. Jeg har full støtte av overlegen ved røntgenavdelingen på Aker sykehus, professor dr.med. Ivar Enge, som også har vurdert de oversendte røntgenbildene: Alle tilgjengelige røntgenbilder etter 10. september 76 viser en forholdsvis beskjeden glidning fremover av 5 lendevirvel på korsbenet, en spondylolistese (ordet betyr en virvelglidning). Glidningen andrar til ca 10 mm. Det foreligger imidlertid ikke noen såkalt spondylolyse, dvs. intet kontinuitetsbrudd i den såkalte buerot som forbinder bakre del av virvelen med virvellegemet fortil (se vedlagte tegning).

Ved spondylolisteser er et slikt kontinuitetsbrudd i forbindelsen mellom bakre og fremre del av virvelen vanlig. Men det finns også spondylolistesevarianter der glidningen kommer av at den såkalte bueroten som forbinder fremre med bakre del av virvelen, er tøyet ut og dermed noe forlenget, uten at det foreligger noe kontinuitetsbrudd, jfr. vedlagte kopi fra en artikkel i Journal of Bone and Joint Surgery fra februar 1963 (P.H. Newman) der gruppe V, "attenuated pedicle", må være den tilstanden som foreligger hos A. I tillegg foreligger det hos A helt udiskutabelt medfødte forandringer svarende til bakre del av korsbenets øverste virvler og 5. lendevirvel (spina bifida). Dette siste passer godt med at den foreliggende glidning mellom 5. lendevirvel og korsbenet også er medfødt.

Assisterende overlege Knut Brevig mener i sin erklæring at A kan ha pådratt seg en skade på et bueledd da han falt for snart 10 år siden. Jeg har i den anledning fått utført en spesialundersøkelse av de aktuelle bueledd (leddforbindelsen mellom virvlene baktil). Denne undersøkelsen er utført i computertomografen på Aker sykehus den 5. november 85 (snittfotografering av nedre del av lendevirvelsøylen og øvre del av korsbenet med tette snitt). Undersøkelsen, som gir en bra fremstilling av bueleddene mellom 3., 4. og 5. lendevirvel og korsbenet, har vist helt normale bueledd. Dermed har man altså ikke kunnet finne noe holdepunkt for assisterende overlege Knut Brevigs antagelse om at As ivaliditet skulle være forårsaket av bueleddskade.

Etter det foranstående blir mine overveielser i erklæring av 10. september 85 ikke helt relevante. Hovedkonklusjonen blir imidlertid den samme: Med en glidning nedad i ryggen uten noen defekt i den såkalte bueroten kan jeg enda mindre skjønne at det er noen sammenheng mellom fallet for nesten 10 år siden og den påviste glidning, og med en computertomografisk undersøkelse av ryggen som ikke viser forandringer i bueleddene slik assisterende overlege Brevig har antydet, er det også meget lite sannsynlig at As plager etter arbeidsuhellet i 1976 skulle være forårsaket av en skade på bueleddene."

Etterat professor dr. med. Ivar Enge, som er sjef for røntgenavdelingen på Aker sykehus, hadde gjennomgått alle røntgenbilder som var tatt av As rygg etter 1979, har så Slungaard gitt en sluttuttalelse 10. mars 1986, hvor det bl.a. heter:

"Etter den siste nøyaktige gjennomgang av røntgenbildene kan følgende hendelsesforløp ikke absolutt utelukkes: A hadde før han skadet seg i 1976 tydelige og udiskutable medfødte anomalier i benbygningen på overgangen mellom 5. lendevirvel og korsbenet. Blant annet forelå det en såkalt "attenuated pedicle" svarende til venstre buerot i 5. lendevirvel der knoklen nå både er smalere og tettere i sin benstruktur enn normalt. Dette kan ha vært et såkalt "locus minoris resistentiae" (spesielt sårbart punkt) og A kan ha fått et brudd på dette utsatte sted i 1976. Dette bruddet har senere ikke grodd og viser seg nå som en "smal spalte leddnært", beskrevet av professor Enge. - Jeg har imidlertid meget vanskelig for å tro at denne spalten skulle være årsak til As langvarige ivaliditet, og vil som tidligere hevde det samme som overlege Rugtveit sier i sin erklæring av 13. februar 84, som jeg tidligere har referert til: "På den annen side vet vi ikke om A ville forblitt uten subjektive symptomer med sin rygganomali hvis han ikke hadde vært utsatt for det nevnte traume. Jeg finner det mest sannsynlig at nevnte ryggtraume neppe har hatt noen betydning for hans ryggplager og at nevnte ryggtraume neppe har hatt noen betydning for den nåværende tilstand"".

Under ankeforhandlingen har Slungaard muntlig redegjort for sine undersøkelser og vurderinger og har opprettholdt sin konklusjon om at det er mest sannsynlig at As ryggtraume bare hadde forbigående betydning for hans ryggplager og at nevnte ryggtraume neppe har hatt noen betydning for hans nåværende tilstand.

Som nevnt tidligere, har den annen oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlege Knut Brevig ved Sentralsykehuset for Y, ortopedisk avdeling, bygget sin redegjørelse på granskning av nye røntgenbilder og ny undersøkelse av pasienten. I sin erklæring av 24. september 1985 har han bl.a. uttalt:

"I sakens anledning har jeg nå undersøkt A. Undersøkelsen ble foretatt 19. september 85. Det er dessuten foretatt nye røntgenundersøkelser. Sykehistorie og den videre utvikling fremgår av sakens akter.

Ved undersøkelsen gjorde A greit rede for sine plager. Han var ryggfrisk inntil ulykken skjedde. Etter skaden, utviklet det seg besvær som senere har vist et svært behandlingsresistenst mønster. Ryggen tåler dårlig belastning, dette resulterer i smerter. Han kan klare å skifte et av hjulene på en bil, men må etter dette ta seg hvilepause og ligge ned. Hans daglige livsmønster består i vekslende, lette aktiviteter med hyppige hvilepauser mellom. Han legger seg da ned som regel. Bedres også av å sitte.

Ved undersøkelse av ryggen, finner man en benlengdeforskjell på ca 1,5 cm og dette gjør at bekkenet i stående stilling tipper over mot høyre og gir en lett skjevstilling i ryggen. Dette tror jeg ikke bør tillegges noen stor klinisk betydning. Lendryggskurven er avflatet og bevegeligheten i det nedre lendryggsavsnittet er påfallende nedsatt. Når han skal reise seg opp etter forsøk på fremoverbøyning, fremkommer det avvergebevegelser slik man ofte ser ved større svekkelser av ryggen. Muskulaturen på baksiden av lårene er stram og virker kort, slik man ofte ser det ved flere rygglidelser. Det påvises ingen forandringer i nervefunksjonen til bena. Det er normal blodsirkulasjon helt ut i føttene. Ved røntgenundersøkelse kan man ikke stadfeste den tidligere diagnose spondylolisthesis, det er ingen glidning av noen hvirvel og det er ingen spalter i hvirvelbuene. Røntgenavdelingen ved Sentralsykehuset for Y har utført denne undersøkelse og har tatt den nødvendige spesialprojeksjoner som må til for vurdering av den nevnte tilstand.

Med den erfaring jeg har, er det mitt bestemte inntrykk at A har en sterkt invalidiserende rygglidelse slik han gir uttrykk for. Ved ulykken han var utsatt for, falt han bakover på setet og en kjettingknute ga ham et kraftig traume mot selve ryggen. Det høres for meg ut som han har vært utsatt for en plutselig belastning av ryggen i form av sammenstukning (fall på setet) og overstrekning (kjettingknute i vekryggen). Dette gir en svær belastning på bueleddene i ryggen.

Som det fremgår av de tidligere erklæringer i saken, er det ikke mulig å se noen klare, objektive tegn som klart forbinder skadens art og den nåværende tilstand. Utviklingen må derfor være gjenstand for skjønn fra den sakkyndiges side. Med den skademekanisme som er nevnt ovenfor, og som A har redegjort for uten ledende spørsmål, kan lett skade på bueledd oppstå og dette kan føre til kroniske ryggsmerter. Mitt sakkyndige skjønn går i denne retning."

I sin neste erklæring av 14. januar 1986 har Brevig uttalt:

"Siden min siste erklæring er det utført computertomografi av nedre del av ryggen ved Aker sykehus. Det er noe forskjellig oppfatning om tydningen av bildene fra denne undersøkelse. Røntgenologene ved Sentralsykehuset for Y er forelagt bildene for gransking og beskrivelse. De mener det foreligger "noe bueleddsarthrose L5/S1 venstre side". Arthrose er et uttrykk som betegner en degenerativleddlidelse og dette kan oppstå etter skade. Jeg vedlegger fotostatkopi av beskrivelse av de angjeldende bilder såvel fra Aker som fra Fredrikstad. Vedlegger også fotostatkopi av røntgenbeskrivelse etter spesialrøntgen-undersøkelse med gjennomlysning og skråprojeksjoner av lendrygg/korsryggområde tatt ved Sentralsykehuset for Y i Fredrikstad 23 09 85 som ekstra underlag for min tidligere avgitte erklæring.

Jeg har erklært at det ikke foreligger spondylolisthese. Min oppfatning er at det ikke foreligger "attenuated pedicle" når spinalkanalens anteroposteriøre diameter ikke er forlenget. Henviser til den vedlagte røntgenbeskrivelse fra Aker sykehus der det fremgår at så ikke er tilfelle.

Som det fremgår av ovenstående, har jeg ikke funnet grunnlag for endring eller tilføyelse til min tidligere avgitt erklæring."

Endelig har også Brevig gitt en sluttuttalelse 26. mars 1986 etterat professor Enge hadde foretatt nye røntgenundersøkelser og granskninger av tidligere bilder. Brevig uttaler:

"Professor Enge har foretatt en nøyaktig vurdering av de foreliggende røntgenbilder, og resultatene av dette er nedtegnet i skriv av 4. februar 1986. Det er ingen grunn til ikke å feste lit til disse opplysninger idet vurderingen må ansees å ligge på det høyeste kompetansenivå vi har her i landet. I punktene 3 og 6, fremgår at det ikke kan utelukkes at en skade kan ha ført til utvikling av den sclerose som beskrives lokalisert til L5-buen på venstre side. Denne forandring er av røntgenologer i Fredrikstad sett som ledd i utvikling av bueleddsarthrose. Dette fremgår av tidligere erklæring. De øvrige beskrevne anomalier representerer hyppige funn ved røngtenundersøkelser som vanligvis ikke har betydning i klinisk praksis. (Spina bifida posterior L5 og S1, eventuelt forbeningsanomali i bue, Schmorlske impresjoner.) I professor Enges konklusjon fremgår at det foreligger sekundære degenerative forandringer. Disse kan være forårsaket av en anomali, men skaden i 1976 må tas med i bildet som ytterligere kompliseres røntgenologisk ved at det også har vært foretatt et operativt inngrep.

Jeg vil vise til min første erklæring av 24. september 85. Mitt sakkyndige skjønn peker i retning av en sammenheng mellom skaden og de senere ryggsmerter. Jeg kan ikke se at det er tilkommet nye opplysninger som gir grunnlag for endring av dette skjønn." Også Brevig har avgitt muntlig forklaring for lagmannsretten og nærmere begrunnet sitt syn på saken. Han har opprettholdt det standpunkt at A har en kronisk rygglidelse. Han tror mer på at årsaken er en vridning eller et slag enn at de påviste anomalier i ryggen er årsaken til As plager. Overbelastninger av benleddene kan føre til kroniske plager, men han kan ikke positivt si at dette er tilfelle her. At smertene i ryggen først meldte seg på et sent tidspunkt, mente Brevig kunne forklares ved at A samtidig hadde betydelige smerter i låret og klaget over smerter i en tå. Ryggsmertene var da kommet i bakgrunnen. Han fastholdt at hans faglige skjønn peker i retning av at det er sammenheng mellom skaden og de senere ryggsmerter.

Lagmannsretten er blitt stående ved at heller ikke de nye sakkyndige vurderinger, omstendighetene omkring arbeidsuhellet og den etterfølgende sykehistorie gir tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at As rygglidelse og påfølgende arbeidsudyktighet med en rimelig grad av sannsynlighetsovervekt skyldes arbeidsuhellet 10. september 1976. Slungaard har med støtte av overlege Rugtveit, funnet at det er mest sannsynlig at fallet og støtet/slaget mot ryggen ikke kan ha hatt en slik styrke at det kan ha hatt annet enn en rent forbigående betydning for As nåværende ryggplager. De mener det er mest nærliggende å bygge på at hans medfødte ryggsvakheter er den egentlige årsak til hans problemer. Overlege Erik Lie var i tvil om fallet kunne være årsak til rygglidelsen. Han mente først at det ikke kunne være tilfelle, men modifiserte sin konklusjon dit hen at årsakssammenhengen var usikker, men at fallet kunne ha hatt en utløsende virkning. Brevig er av den oppfatning at det er en sammenheng mellom fall og skade. Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng, har han vært noe mer tilbakeholden. Fallet kombinert med en vridning, kan ha ført til overbelastning og senere slitasje på bueleddene. Dette kan etter Brevigs mening være en mulig årsak til de nåværende rygglidelser. Lagmannsretten ser det slik at ingen av de sakkyndige kan oppfattes slik at det er en rimelig sannsynlighetsovervekt for at As tilstand i dag er forårsaket av hans uhell i 1976. De beste grunner taler for at det er mest sannsynlig at As ryggplager må tilskrives hans medfødte svakheter i ryggen. Lagmannsretten finner for øvrig støtte for denne vurdering i at Rikstrygdeverket har avslått As søknad om yrkesskadetrygd på det samme grunnlag. Denne avgjørelsen er imidlertid ikke endelig, idet vedtaket er bragt inn for Trygderetten.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til om B har opptrådt uaktsomt i relasjon til skadeserstatningsloven §2-1. Lagmannsretten er her enig med byretten i at det ikke er funnet godtgjort at det har foreligget svikt i organiseringen av arbeidet eller at B ikke har oppfylt sin omsorgsplikt for arbeidstakerne etter dagjeldende arbeidervernlovs §5. Det henvises for så vidt til byrettens domsgrunner, som lagmannsretten slutter seg til.

Anken har vært forgjeves. På grunn av sakens spesielle karakter og den uklarhet som er knyttet til den medisinske del av saken, særlig etter at byretten avsa sin dom, finner lagmannsretten å burde frita A for å erstatte ankemotparten saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd in fine. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.