Rt-1933-931

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-09-30
Publisert:	Rt-1933-931
Stikkord:	(Aase-dommen), Erstatningsrett
Sammendrag:	En ulykkesforsikret person finnes efter en bilulykke liggende død under den veltende bil, uten at der ved obduksjon kunde paavises nogen legemsskade som normal dødsaarsak, hvorimot det viste sig, at avdøde hadde lidt av en alvorlig hjertesygdom. Under dissens finnes det tilstækkelig godtgjort, at betingelsene for ulykkesforsikringsselskapets erstatningsplikt var tilstede, idet sygdommen ikke kunde ansees som hovedaarsak til døden, og den heller ikke iøvrig efter en riktig forstaaelse av polisebetingelsene kunde utelukke selskapets erstatningsplikt.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 21/2 B 1933
Parter:	Enkefru Karen Aase (advokat Harald Holthe) mot Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap (overrettssakfører Jonas Myhre - til prøve)
Forfatter:	Schjelderup, Paulsen, Larsen, Rivertz, Scheel, Hesselberg, Backer
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §34

Dommer Schjelderup: Sakens gjenstand og nærmere omstendigheter fremgaar av Oslo byretts dom av 22 desember 1932 med saadan domsslutning: «Nordkap Norsk Forsikringsaktieselekap frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Denne dom har fru Karen Aase paaanket til Høiesterett. Hun mener byretten med urette har frifunnet selskapet paa grunnlag at den hjertesykdom (myocardit) Aase led av maa antas at ha vært en medvirkende aarsak til dødens inntreden. Fru Aase ener nemlig at efter polisevilkaarene er selskapet bare fritatt ansvar hvis sykdommen maa antas at ha vært en vesentlig

Side:932

aarsak til ulykken. I henhold hertil har hun paastaatt selskapet forpliktet til at betale kr. 10.000 med 4 pct. aarlig rente fra 2 oktober 1931 samt saksomkostninger for begge retter.

Selskapet har paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Til bruk for høiesterettssaken er der avholdt bevisoptagelse ved Trondheims byrett, dog uten at noget nytt av interesse for saken derved er bragt for dagen. Videre har forsikringsselskapet til støtte for sitt standpunkt fremlagt to sakkyndige erklæringer fra professor Peter F. Holst, som ogsaa har avgitt en forklaring under bevisoptagelse ved Oslo byrett. Den ankende part har fremlagt to lignende erklæringer fra prosektor dr. med. Ole Berner.

Selskapets første innsigelse overfor fru Aases krav gaar ut paa, at hennes manns død saa langt fra er foraarsaket ved ulykken, at det tvert imot er denne som maa antas voldt ved at Aase, da bilen var i Voldsvingen, plutselig er død og av den grunn er falt over Dahl saa denne mistet styringen og kjørte utfor. Efter de forklaringer som dagen efter ulykken er gitt av Dahl selv og de som kom til og hjalp ham, finner jeg ikke rimelig grunn til at tvile paa at Aase var i live før ulykken.

Dernest paaberoper selskapet polisebetingelsenes §2, 2net ledds siste del, hvorefter forsikringen ikke dekker «ulykker av hvilke den forsikrede maatte rammes i drukken eller sykelig tilstand, i sinnsforvirring, bevisstløshet eller som følge av svimmelhet, krampe eller lam het». Selskapet hevder da at Aase ved anledningen befant sig i drukken, bevisstløs eller sykelig tilstand, og at dette maa antas at ha forvoldt ulykken. Jeg kan ikke finne at der i oplysningene foreligger noget som trekker i retning av at nogen av delene skulde ha vært tilfelle. Spesielt foreligger der efter min mening et overveiende bevis for at Aase var en meget nøktern mann.

Jeg kommer saa til den innsigelse som byretten har bygget sin frifinnelse paa, nemlig at den hjertesykdom - fibrøs myocardit - som Aase led av var en medvirkende aarsak til dødsfallet. Hjemmelen søker selskapet i betingelsenes §1, 1 ste ledd, hvor det heter at forsikringen bare gjelder hvor en legemlig beskadigelse «utelukkende og umiddelbart» foraarsaker vedkommendes død.

Høiesterett har imidlertid alltid vegret sig ved at fortolke poliseuttrykk som disse strikte efter ordlyden. Jeg er fullt paa det rene med at den form som ulykkesforsikringsselskapene hos oss gjerne benytter i en del av sine klausuler er foranlediget ved deres berettigede ønske om at holde sig simulanter og andre uhederlige forsikringstagere fra livet. Buen spennes imidlertid for høit naar klausulene - som her - formes slik at de tatt paa ordet vilde føre til at de forsikrede naar de led en skade sjelden vil ha krav paa noget som helst. Dette vilde i virkeligheten være ensbetydende med, at ogsaa de hederlige forsikringstagere i stor utstrekning fraskrev sig lovmaal og dom. Overalt og fra meget langt tilbake har derfor domstolene øvet kritikk overfor forsikringsklausuler, som efter sin form eller sitt innhold maatte ansees urimelige. Allerede i 1757 uttalte den engelske Chief Justice Lee i en sjørettssak:

Side:933

«Det er sikkert nok at ved fortolkning av poliser skal man ikke bruke strictum jus, men de skal fortolkes rummelig - til fordel for bedriften og for den forsikrede».

Hvad angaar de nettop nevnte uttrykk som selskapet her har paaberopt, er deres rekkevidde forlengst fastslaatt av Høiesterett. Saaledes uttales det i Ellefsen-saken (Rt-1901-706), at policens uttrykk om at døden skulde være en «umiddelbar følge» av ulykken, maa forstaaes saaledes at hvor ulykken har vært den primære og vesentlige aarsak til døden, der er selskapet ansvarlig. Tre aar senere paadømte Høiesterett en annen sak, Damman-saken (Rt-1904-600), hvor policen ogsaa inneholdt det annet her paaberopte uttrykk: ulykken skulde være skadens «utelukkende og umiddelbare aarsak». I daværende byrettsdommer Christiansens votum, som Høiesteretts flertall sluttet sig til, henvises der om uttrykket «den umiddelbare aarsak» til Ellefsen-dommen. Videre heter det: «Der kreves imidlertid ogsaa at døden utelukkende skyldes ulykkestilfellet, hvilket maa forstaaes saaledes, at dette ene og alene maa ha foraarsaket døden. Har der foruten og ved siden av ulykkestilfellet virket andre aarsaker, saasom tidligere tilstedeværende skrøpeligheter, er selskapet efter denne bestemmelse i forsikringsbetingelsene ikke ansvarlig for den ved saadanne blandede aarsaker fremkalte død. Ifølge den av professor Harbitz og reservelæge Holmsen avgitte uttalelse foreligger der her nettop et saadant blandet tilfelle. . . . . Forutsetningen for den nevnte bestemmelse i forsikringsbetingelsene maa saaledes være, at den forsikrede ved dødsfallet viste sig ganske fri for enhver skrøpelighet der kunde hatt nogen innflytelse paa hans skjebne. Da det vel kun er de aller færreste mennesker der selv i en ganske ung alder er ganske uten lege mlige feil eller skrøpeligheter av en eller annen art, og saadanne feil og skrøpeligheter i hvert fall opstaar med aarene, kan denne forutsetning ingenlunde oprettholdes. Skulde med andre ord denne bestemmelse i forsikringsbetingelsene tas bokstavelig, kunde der omtrent aldri bli tale om dødserstatning, der dog ogsaa omfattes av forsikringen, med mindre forsikrede var død paa stedet og selv i saa tilfelle kunde det visstnok mangen gang med grunn paastaaes, at ulykken ikke vilde medført døden, hvis forsikrede hadde vært en fullstendig frisk og feil fri person». Til tross for policens uttrykk blev selskapet her dømt, idet der blev lagt vekt paa hvad der maatte antas at ha vært skadens vesentlige aarsak.

Foruten til Høiesteretts praksis i ulykkesforsikringssaker kan jeg ogsaa henvise til den tilsvarende praksis i krigsforsikringssaker, hvor der i sjøforsikringsplanens fritagelsesklausul var benyttet praktisk talt de samme uttrykk, men hvor det under henvisning til Ellefsen-dommen fra første stund av blev lagt vekt paa hvad der var den vesentlige eller dominerende aarsak, hovedaarsaken. Jeg henviser særlig til daværende byrettsdommer Lies votum i Skottfoss-saken Rt-1916-1117. Ut fra denne forstaaelse av den foreliggende klausul maa ogsaa Aases tilfelle vurderes:

Den 59-aarige handelsreisende Bertinius Johnsen Aases

Side:934

hjertesygdom blev bragt for en dag ved obduksjone. Av dennes beskrivelse fremgaar det at hjertemuskulaturen var «sykelig med spredte graahvite drag og flekker». Da Aase halvannet aar i forveien for første gang hadde følt sig syk, hadde hans læge dr. Kindt ifølge den i saken fremlagte lægeerklæring uttalt, at «klinisk var der dengang intet patologisk at paavise ved hjertet eller andre organer». Da vedkommende sykdom, saavidt jeg efter de sakkyndiges utredninger har forstaatt, ofte er vanskelig at konstatere, legger jeg imidlertid mindre vekt paa dette. Derimot synes de foreliggende vidneforklaringer at vise at sykdommen ikke kan ha vært ærlig sterkt utviklet. Aase hadde saaledes i sitt 20-aarige arbeide hos sitt firma praktisk talt ikke vært borte fra arbeidet, heller ikke det siste aar han levet. Det er ogsaa oplyst at han ikke pleiet at være andpusten naar han gikk i bakker, og hans hustru har forklart at han samme sommer under en fisketur hadde rodd en mils vei paa Selbusjøen. Efter dette har jeg vanskelig for at trekke den slutning, at sykdommen kan ha gjort Aase til en mann som var saa lite motstandsdyktig at han saa at si beveget sig paa dødens terskel.

Hvad selve bilulykken angaar er det oplyst, at bilen veiet 1 tonn og at der i baksetet var stablet op en rekke tunge prøvekufferter, samt at Aase og Dahl satt tett sammanpakket i forsetet. Med en fart av antagelig omkring 30 km. i timen gikk saa denne bilen utfor den halvannen meter høie fylling ved Vold og veltet saa den blev liggende med alle 4 hjul i været. Hvor lang tid der gikk hen før man fikk Aase ut er ikke paa det rene. Jeg antar imidlertid at det vanskelig kan ha vært under 10 minutter. Da man fikk ham ut var han i hvert fall død. Ifølge obduksjonsforretningens konklusjon blev det «ved likaapningen ikke paavist saadanne forandringer at disse alene kunde være aarsak til en direkte voldelig død». «Derimot» - heter det videre - «er paavist at avdøde led av en sykdom i hjertets muskulatur som kan forklare at døden er inntraadt ved skadevirkning som følge av ulykken». I tilknytning til dette siste vil jeg ha nevnt at en assurandørs ansvar for et ved en bilkantring voldt dødsfall selvfølgelig er det samme hvad enten dødsfallet formidles gjennem et ved kantringen fremkalt sjokk eller utelukkende gjennem foreteelser som fremstiller sig som værende av typisk fysisk art.

Spørsmaalet blir da som før nevnt hvorvidt det er bilulykken eller Aases sykdom som maa ansees som hovedaarsaken til hans død. Jeg skulde tro man finner en nogenlunde sikker løsning hvis man med kjennskap til alle enkeltheter stiller sig følgende spørsmaal: Gjorde Aases hjertesykdom ham saa meget mere sensibel enn hvilken 50101 helst annen person som efter selskapets betingelser kunde bli forsikret, at man - selv ved en efter min mening saa voldsom bilkantring som denne - naturlig vilde si: Saa uheldig at dette skulde ramme akkurat denne syke mannen! Var dette ens naturlige refleksjon, da vilde jeg anse sykdommen som det dominerende trekk ved ulykken, som dens hovedaarsak.

Anderledes derimot hvis det naturlige vilde være at si: Slik vil det gjerne gaa naar en lastet bil velter helt rundt og en passager

Side:935

er blitt liggende i Aases stilling, fastklemt i setet. - At dette siste her maa være den naturlige slutning staar for mig som lite tvilsomt. Forholdet er, mener jeg, forsaavidt langt mere kvalifisert enn om døden var inntraadt efterat Aase hadde falt paa gaten slik som tilfellet for eksempel var i de i Rt-1904-600 og Rt-1905-465 refererte tilfelle. Selv om Aases sykdom hadde vært mere prekær enn Dammanns og advokat Auberts, saa har i hans tilfelle den utenfra virkende aarsaksfaktor - bilkatastrofen - vært saa ganske anderledes dominerende.

Endelig har selskapet gjort gjeldende at Aases myocardit maa ansees som saadan «svær skrøpelighet eller sykdom» der efter polisens §7, 5te ledd, sammenholdt med §4b satte policen ut av kraft. Som det fremgaar av disse bestemmelser vil selskapet for det første ikke være ansvarlig hvor der foreligger en rekke spesielt opregnede mangler, som har det tilfelles at vedkommende av den grunn lettere vil bli utsatt for ulykke; selskapet forsikrer ikke, heter det, «lemlestede, lamme, blinde, døvstumme, i høi grad nærsynte eller tunghørte, epileptiske». Dernest fritar selskapet sig i samme bestemmelse for ansvar for «tuberkuløse, diabetiske eller andre med en svær skrøpelighet eller sykdom beheftede personer». Spørsmaalet er da om det generelt formede uttrykk «svær skrøpelighet eller sykdom» rammer forsikringer ogsaa for folk der som Aase ved obduksjonen viste sig at ha lidt av en skjult fibrøs myocardit. Jeg kan ikke anta det. Naar selskapet hadde antatt Aase til forsikring foreløbig til hans 65de aar, maatte det være forberedt paa at der med alderen vilde følge adskillig skrøpelighet, ogsaa gjennem begynnende aareforkalkning. Om dennes forhold til den her forellggende sykdom skal jeg i tilslutning til hvad de sakkyndige har oplyst ogsaa henvise til Encyclopædia Britannica, 11te utgave, bind 13, side 133 - avhandlingen om hjertesykdommer - hvorav fremgaar at fett- eller fibrøs degenerasjon av hjertet lett kan optre i de senere leveaar foraarsaket ved aareforkalkning. Det synes efter dette tydelig at fibrøs myocardit ikke kan være en risiko som ligger helt utenfor hvad selskapet maatte være forberedt paa hos en mann omkring de 60. Avgjørende for saken maa det da efter min mening bli, at selv om klausulens forfattere hadde ment blandt annet at frita sig for ethvert ansvar naar fibrøs myocardit viste sig at ha opstaatt, saa har de ikke gitt uttrykk herfor paa en saa klar og uomtvistelig maate som det ved en saa vidtrekkende klausul maatte forlanges. Dette er en sikker fortolkningsregel baade her og annetsteds; - jeg nøier mig med at henvise til Høiesteretts dom i Rt-1929-46 og de der citerte tidligere avgjørelser: Hvor det er plass for rimelig tvil om en fritagelsesklausuls rekkevidde, skal den regelmessig fortolkes paa den for forsikrede gunstigste maate. Til støtte for sin forstaaelse av §4b hevder selskapet ogsaa at dets premier ikke motsvarer et ansvar som det, det i saa fall her kunde bli tale om; derfor bør den enkelte forsikrede efter selskapets mening sees som ledd i en enhet som tilsammen har fordel av de lave premier. Men denne opfatning er ikke holdbar. Det maa klarligvis bli assurandørens egen sak paa forhaand at beregne hvor stor premie han trenger.

Side:936

Tar han feil kan dette hverken direkte eller indirekte faa betydning for den forsikrede. Har denne betalt sin premie, maa han om han rammes av en forsikringsmessig ulykke kunne holde sig til policen som efter sitt øiemed er en kontrakt om at holde ham skadesløs og som derfor, som før nevnt, maa fortolkes liberalt i hans favør. Heller ikke paa grunnlag av §4b vil saaledes selskapet efter min mening med rette kunne paastaa frifinnelse.

Efter dette voterer jeg for at fru Aases paastand blir tatt til følge. Hvad saksomkostningenes størrelse angaar har den ankende part ingen opgave gitt om sitt arbeide og de utgifter han har hatt, særlig til sakkyndig støtte. Jeg finner under disse omstendigheter at burde votere for at saksomkostningene tilsammen settes til kr. 2200.

Dom:

Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap betaler til enkefru Karen Aase kr. 10000 med 4 av hundre i aarlig rente fra 2 oktober 1931 til betaling skjer samt i saksomkostninger for byrett og Høiesterett kr. 2200. Opfyllelsefristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Paulsen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Larsen: Likesaa, idet jeg dog paa flere punkter har funnet saken adskillig tvilsom. Dette gjelder saaledes for det første spørsmaalet om kontraktens bortfall uten videre som følge av at forsikrede var angrepet av en «svær skrøpelighet eller sykdom», betingelsenes §7, 5te ledd, jfr. §4b. Efter dens ordlyd maa det sikkert medgis at denne bestemmelse er særlig ugunstig for forsikrede. Han maa efter denne bestemmelse risikere at hans forsikringskontrakt uten videre er bortfalt, selv om dette gjøres gjeldende først efterat ulykken er inntraadt, og det selv om han selv intet kjennskap hadde til ophørsgrunnen. Det maa i nærværende tilfelle efter de sakkyndiges uttalelser regnes for gitt at Aases myocardit rent medisinsk sett er at henføre under «svær sykdom». Jeg er imidlertid enig med førstvoterende i at det ved fortolkningen av dette uttrykk i forsikringsbetingelsene og ved bestemmelsen av den forsikredes kontraktsmessige stilling ikke utelukkende kan tas medisinske hensyn. Jeg er ogsaa enig med førstvoterende i at det er grunn til at forstaa uttrykket svær sykdom, altsaa en generell og skjønnsmessig betegnelse av den forsikredes tilstand, strengt og i favør av den forsikrede. Naar det gjelder en bestemmelse av denne art som skal virke selv uten at den forsikrede har hatt kjennskap til ophørsgrunnen, synes det at være naturlig at betingelsene av forsikringsselskapet formuleres slik at det ikke kan være tvil, hvorav igjen følger at tvil med rimelighet bør løses i favør av den forsikrede.

Jeg har likesaa funnet det tvilsomt hvorvidt man kan si at bilens fart ut av veien og sluttelig kantring skal regnes som den utelukkende og umiddelbare foraarsakelse av Aases død (betingelsenes §1). Det er, saavidt jeg har forstaatt, det sannsynlige at Aase vilde ha overlevet ulykken hvis hans sykdom ikke hadde gjort

Side:937

ham mere ømfintlig enn vanlig overfor det ved kantringen voldte sjokk og at hans sykdom forsaavidt maa sies at ha vært en betingelse for at ulykken hadde døden til følge. Men Aase var efter det som er oplyst paa ulykkestiden at regne som normalt arbeidsdyktig og hadde selv ingen avgjort fornemmelse av at være angrepet av nogen alvorlig sykdom. Det illebefinnende som han synes at ha hatt ved reisens begynnelse synes han ikke at ha hatt grunn til at opfatte paa den maate. Og de sakkyndige er enn videre enig om at Aase sannsynligvis vilde eller kunde ha levet i en aarrekke fremover paa samme vis som til da, om intet særlig var støtt til. Det forekommer mig da - i overensstemmelse med førstvoterende - naar den hele situasjon tas i betraktning at være den rimeligste bedømmelse av forholdet og ogsaa stemmende med tidligere rettsavgjørelser at bilens utskjæring og kantring rettslig sees som den «utelukkende og umiddelbare» aarsak til døden. Ordlyden av de citerte ord i betingelsene tillegger jeg ikke nogen vesentlig betydning ved bedømmelsen av aarsakssammenhengen.

Jeg har endelig ogsaa funnet det tvilsomt hvorvidt ikke forholdet inngaar under betingelsenes §2, 2net ledd, hvorefter «ulykke av hvilken den forsikrede maatte rammes i sykelig tilstand» ikke er dekket ved forsikringen. Efter bestemmelsens ordlyd kreves det her at den sykelige tilstand skal kunne karakteriseres som «svær sykdom». Men det er paa den annen side, saavidt jeg har forstaatt det, paa det rene i saken at bestemmelsen er ment kun at komme til anvendelse i de tilfeller hvor der er en aarsakssammenheng mellem den sykelige tilstand og ulykken eller dennes følge. Nu er det under prosedyren hevdet at det var Aase som voldte bilens avsporing fra veien ved at han i svingen falt bort paa Dahl og derved hindret ham fra at faa rattet tilstrekkelig over til venstre. Hvad dette punkt angaar finner jeg imidlertid sammenhengen ikke fullt oplyst og særlig ikke at det var Aases myocardit som foranlediget den omhandlede situasjon hvorved han i svingen falt over mot Dahl. Hvad angaar aarsakssammenhengen mellem Aases sykelige tilstand og hans død henviser jeg til hvad jeg derom ovenfor har anført med hensyn til betingelsenes post 1.

Med disse bemerkninger slutter jeg mig som nevnt i det vesentlige og resultatet til førstvoterende.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan ogsaa i alt vesentlig tiltrede tredjevoterende herr dommer Larssens bemerkninger om forstaaelsen av policebetingelsene.

Ekstraordinær dommer høiesterettsjustitiarius Scheel: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltrede byrettens begrunnelse av dette resultat. Jeg finner det da ikke nødvendig at ta stilling til spørsmaalet om nogen av de andre av selskapet paaberopte grunner vil føre frem. Jeg er enig med førstvoterende i at de forsikringsbetingelser som ulykkesforsikringsselskapene opstiller for at verge sig mot at overta ansvar for helt ekstraordinære risikoer til den ordinære premie ikke kan tas helt paa ordet. Der benyttes for en del uttryk som bokstavelig forstaatt vilde føre lenger enn det kan ha vært selskapenes mening at de

Side:938

skulde føre, og lenger enn de forsikrede kan ha vært forberedt paa. Naar det saaledes i betingelsenes §9 sies at det paaligger den forsikrede at bevise at de omstendigheter er inntraadt som betinger selskapets ansvar saa fremtreder ganske visst dette som en særlig understrekning av de almindelige grunnsetninger for bevisbyrden som skulde gaa i samme retning, men jeg finner det noksaa klart at i de forhold som det her er tale om og hvor det for en vesentlig del kommer an paa en skjønnsmessig bedømmelse av forskjellige forhold, kan det ialfall som regel ikke kreves mere enn at det bringes til en overveiende grad av sannsynlighet at de forskjellige ansvarsbetingelser foreligger. Spørsmaalet blir da her hvor langt man kan gaa i at anse bragt til overveiende sannsynlighet de omstendigheter som betinger ansvar. Naar det er gjort gjeldende at det er mulig at Aase var død før ulykken mener jeg at sannsynligheten herfor efter det foreliggende er saavidt liten at den maa settes ut av betraktning. Men for at ansvar for selskapet skal opstaa er det videre en betingelse at det er inntruffet en legemsbeskadigelse, som har medført død eller invaliditet. Hvis man derfor kunde gaa ut fra at det her er et rent psykisk sjokk som har forvoldt Aases død, vilde det være klart at selskapet ikke var erstatningspliktig. Jeg tror dog at man ogsaa her maa si at det foreligger en saavidt stor sannsynlighet for at det er den legemlige paavirkning som har utløst dette sjokk, en rystelse eller de støt, det trykk som Aase paa grunn av uhellet var utsatt for, at beviset forsaavidt skulde kunne ansees tilstrekkelig. Videre skulde det efter forsikringsbetingelsenes §1, som i enkelte av de andre paragrafer er noget nærmere spesialisert, være en betingelse at den legemlige beskadigelse utelukkende er aarsak til hans død. Jeg finner det med førstvoterende klart at denne bestemmelse ikke kan tas paa ordet. En medvirkning av en annen aarsak kan ikke ubetinget utelukke erstatningsplikt. Jeg forstaar imidlertid ogsaa byretten saaledes, at den tross de tildels noget uklare uttrykk om det som den anser avgjørende, har funnet at Aases sykelige tilstand var en viktig medvirkende aarsak. Det er av førstvoterende uttalt at det avgjørende maa være hvad det kan ansees som hovedaarsak, enten den ved ulykken voldte legemsbeskadigelse eller den paa forhaand tilstedeværende sykelige tilstand. Hvorvidt dette er riktig eller om det ikke kan ansees tilstrekkelig til at utelukke ansvar at man maa gaa ut fra at der foreligger en annen viktig medvirkende aarsak er noget jeg ikke behøver at ta standpunkt til, idet jeg mener at efter det som foreligger oplyst i saken maa sykdommen ansees som hovedaarsak. I ethvert tilfelle kan jeg ikke anse bragt til overveiende sannsynlighet at det er legemsbeskadigelsen som her kan betraktes som en hovedaarsak. Jeg legger da vekt paa de sakkyndige uttalelser om den risiko for plutselig død uten nogen eller synderlig ytre foranledning som hans sykdom førte med sig. Jeg legger videre vekt paa at han i flere dager hadde lidt av en mere akutt sykdom og derunder i adskillig utstrekning hadde nytt alkohol, som man maa gaa ut fra under hans sykdom virket meget skadelig, og at han kort i forveien hadde utsatt sig for en anstrengelse ved forsøk paa ved Reekrysset at

Side:939

bringe bilen paa veien, en anstrengelse som man efter de foreliggende sakkyndige uttalelser maa gaa ut fra er særlig risikabel for en mann som lider av Aases sykdom. Under disse omstendigheter kan jeg som sagt ikke finne det bragt til nogen overveiende sannsynlighet at den legemlige paakjenning som han ved anledningen var utsatt for kan betegnes som hovedaarsak til hans død. Da jeg staar alene med min mening former jeg ikke nogen konklusjon.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Som fjerdevoterende herr dommer Rivertz.

Domme Backer: Likesaa.

Av byrettens dom:

Handelsreisende B. J. Aase døde under en bilulykke den 2 oktober 1931. Han var ulykkesforsikret ved polise nr. 200856, datert 1 november 1920, i Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap for et beløp av kr. 10.000 i tilfelle av død. Hans enke, fru Karen Aase, har anlagt nærværende sak mot forsikringsselskapet til innfordring av forsikringssummen. - - -

Handelsreisende Lars E. Dahl kjørte den 2 oktober 1931 om aftenen ved 20-tiden fra Levanger til Trondheim i en Fiat bil U 749 tilhørende hans firma, Finne & Kvenlid. B. J. Aase fikk kjøre med og satt paa forsete paa venstre side av Dahl, som kjørte bilen. Paa baksetet var opstablet 7-8 kofferter og vesker. Det var delvis regn, og veien var sleip og glatt. Ved et veikryss, «Reekrossen», hvor veien gjør en ganske liten bue til venstre, kjørte Dahl utfor veien paa høire side tvers over en bred grøft, og ut paa et jorde. Han fortsatte bortover jordet et par hundre meter og kom saa op paa veien igjen ved hjelp av to mann fra en gaard i nærheten. Aase og Dahl hadde først forgjeves forsøkt at faa bilen op. Ca. 3/4 time senere, ved Vold, gaar veien først over en bro over jernbanelinjen og derpaa i en skarp sving til venstre. I svingen kjørte bilen igjen utfor veien og ned en 1 til 1 1/2 meter høi skrent og bortover jordet 19 meter og kantret rundt til høire, saa at den blev liggende med alle 4 hjul i været. Dahl og Aase laa under bilen, Dahl underst. Dahl var uskadt, men da Aase blev trukket frem var han død. - - -

Enkefru Aase anla sak ved Trondheim byrett mot Lars Dahl, samt mot firmaet Finne & Kvenild som eiet automobilen og mot Trondhjems Forsikringsselskap A/S, hvor automobilen var forsikret, og paastod sig tilkjent erstatning, men ved byrettens dom av 30 september 1932 blev de saksøkte frifunnet. - - -

Det er oplyst at Aase var reist fra sitt hjem i Trondheim den 27 september 1931. Han var da litt forkjølet. Ut paa dagen den 2 oktober traff han Lars Dahl og en bror av ham, Bjarne Dahl, paa Backlunds hotell i Levanger. Aase drakk ut paa dagen et ølglass konjak og vann og senere en halv flaske bokkøl. Aase klaget over at han var uvel, at han ikke hadde spist og at han hadde vært søvnløs i flere netter. Lars Dahl var senere paa dagen ute, og da han kom tilbake ved 18 1/2-tiden, satt Aase fremdeles paa hans værelse, og paa bordet stod 4 halve flasker øl tømt. Om Aase alene hadde drukket alt ølet, er ikke bragt paa det rene. Bjarne Dahl forklarer at han fikk det inntrykk at Aase var beruset. Han saa slapp ut, og klaget over at han var svert nervøs og sa at han hadde nydt litt for meget alkohol et par dager og derfor var nedfor. Et vidne, Kvello, har forklart at Aase

Side:340

saa meget daarlig ut og klaget over at han hadde influensa og var søvnløs. Vidnet Rongnlan som hjalp til med at faa bilen op paa veien ved Ree, er sikker paa at Aase var beruset. Han satt og sov inne i bilen.

Lars Dahl har forklart at Aase under kjørselen dels satt og sov og duppet inn paa ham. Ved Ree-krysset fikk Dahl et trykk fra Aase, saa han ikke kunde holde tilstrekkelig til venstre. Han svinget derfor rattet til høire og kjørte rett over grøften og ut paa jordet. Dahl forklarer at da bilen var ved Voldsvingen, næsten ferdig med svingen, gikk der et par trekninger gjennem Aase, saa det saa ut som om han vilde reise sig. Derefter falt han over Dahl med sin høire side, og hans hender blev liggende over rattet eller over Dahls venstre haand paa rattet. Derved blev Dahl hindret i at føre rattet til venstre, og bilen gikk ut av veien paa høire side. I det samme bilen gikk ut over skrenten, hørte Dahl som en rallen fra Aase. For lensmannen har Dahl dagen efter ulykken forklart, at Aase flere ganger under kjøringen seg inn paa ham; Dahl hadde ingen klar erindring om hvorledes ulykken foregikk, men han holdt høire kant og han synes at ha en erindring om at i det samme han skulde ta svingen syd for broen, grep Aase fatt i ham og i det samme bar det ut over veiskraaningen.

Den 6 oktober 1931 blev der foretatt obduksjon av Aases lik av de faste sakkyndige, overlægene Holmsen og Swensson. Avdøde var 59 aar gammel, kraftig bygget, temmelig korpulent. Der var paa flere steder overfladiske skrubmerker og bloduttredelse i og under huden, men ingen av disse smaa lesjoner kunde forklare dødens inntreden. Hjertet var adskillig større enn likets knyttede haand med rikelig avleiring av fett innenfor den utvendige hinne, muskulaturen var sykelig med spredte graahvite lag og flekker. Konklusjon: «Der er ved likaapningen ikke paavist saadanne forandringer at disse alene kan være aarsak til en direkte voldelig død. Derimot er paavist at avdøde led av en sykdom i hjertets muskulatur som kan forklare at døden er inntraadt ved sjokkvirkningen som følge av ulykken». Under hovedforhandlingen i Trondheim møtte overlæge Swensson som sakkyndig. Han henholdt sig til den foretatte likaapning. Han uttaler videre at det som er fremkommet ved vidneforklaringene om avdødes hjertesygdom er saa lite tydelig, at der derav neppe kan drages bestemte slutninger. Avdøde led av fibrøs myocardit (hjertemuskellidelse) som særlig forekommer i eldre aar, d.v.s. efter 50-aarsalderen. Myocardit er en sykdom som ofte er vanskelig at diagnostisere. En fremskreden form av sygdommen lar sig lettere diagnostisere. Der foreligger i dette tilfelle en latent (skjult) myocardit. Den kan være like farlig, men er mer vanskelig at diagnostisere. Vanlig symptom er anpustethet ved gang i trapper og bakker, hevelse i benene m.v.; noe herom er ikke fremkommet En latent hjertesygdom kan naar som helst fremkalle døden. Men paa den annen side kan en saadan patient leve en del aar. Psykisk trauma som redsel eller sjokk har for denne sygdom betydning. For en der som avdøde led av hjertefeil er det skadelig at nyte alkohol. Der var ved likaapningen en utpreget aromatisk lukt som efter alkoholbruk i organene. Dette tyder paa en noget større alkoholnydelse før døden. Tykke mennesker har relativt svake hjerter, og med et korpus som Aases er det nærliggende at tro at der forelaa disposisjon for primær hjertedød. Den sakkyndige uttaler at det - som anført i obduksjonen ved likaapningen - ligger nær at anta at døden er innfraadt ved sjokkvirkning som følge av ulykken; men handelsreisende Dahls forklaring at Aase var død før bilulykken, lar sig under de foreliggende omstendigheter,

Side:941

sett fra lægens standpunkt, ikke benekte. Fra samme standpunkt er det saaledes intet unaturlig i Dahls forklaring.

Fru Aase forklarer at hun har vært gift med Aase i 34 aar, og at han har vært frisk den hele tid, undtagen en gang i 1930 da han var overanstrengt, nervøs og søvnløs. Hun har aldri hørt ham klage over hjertet. Han har vært hos læge 2 ganger i løpet av 22 aar. Han var meget arbeidsom og forsømte aldri nogen reise. Hun har nevnt eksempel paa en meget lang rotur sommeren 1931. Hun har ikke sett ham beruset; han var meget nøktern, og hun benekter muligheten av at han var beruset 2 oktober. Aases arbeidsgiver forklarer at Aase arbeidet særlig godt og at han i de de over 20 aar han var ansatt hos ham praktisk talt ikke var borte fra tjenesten. - - -

Det saksøkte forsikringsselskap benekter at være erstatningspliktig, idet det paastaar 1) at forsikringen var ute av kraft og at Aase ikke var forsikret, da dødsfallet inntraff, og 2) at der ikke foreligger en ulykke i polisens forstand og at dødsaarsaken ligger utenfor forsikringens ramme.

Ad 1) Det henvises til polisens almindelige forsikringsbetingelser §4b, hvor det heter at selskapet ikke forsikrer: «lemlestede, lamme, blinde, døve, stumme, i høi grad nærsynte eller tunghørte, epileptiske, tuberkuløse, diabetiske eller andre med en svær skrøpelighet eller sygdom beheftede personer», og §7, 5te ledd, hvor der heter at «naar der inntrer en av de i §4b nevnte legemlige feil eller skrøpeligheter trer forsikringen uten videre ut av kraft». Det paastaaes at den hjertesygdom Aase led av maa betraktes som en svær skrøpelighet eller sygdom. Og det henvises til at i det spørsmaalsskjema som blir utfylt ved første gangs tegning av forsikring, 30 juli 1917, er det spurt om forsikringstageren er eller har vært beheftet med nogen sygdom, herunder er som eksempel nevnt hjertesygdom, og ved siden av er anført at «personner som lider av en av de hosstaaende eller av en annen svær sygdom kan ikke forsikres». Paa spørsmaalet hadde Aase svart nei.

Ad 2) Det henvises til forsikringsbetingelsenes §1 hvor det heter at «forsikringen gjelder for det tilfelle at den forsikrede ved en ulykke lider en legemlig beskadigelse som paaviselig, utelukkende og umiddelbart foraarsaket hans død», og til §9, hvor det heter at den som «stiller en fordring har at bevise at de omstendigheter er inntraadt som betinger selskapets erstatningsforpliktelse, i særdeleshet at den legemsbeskadigelse som har foraarsaket den forsikredes død er en umiddelbar og utelukkende følge av en ulykke (§1)». Videre henvises til betingelsenes §2, hvor det heter, at til de ifølge §1 ved forsikringen ikke dekkede legemsbeskadigelser nevnes særlig bl.a. «slagtilfelle», og hvor det videre heter at ikke dekket ved forsikringen er bl.a. «ulykker av hvilke den forsikrede maatte rammes i drukken eller sykelig tilstand - i bevisstløshet». I §2, 3dje ledd, heter det: «Selskapet hefter for de utvilsomne og absolutte følger av ulykken, men ikke for de forsinkelser i helbredelsesprocessen av mangler i helbredelsesresultatene som kan tilbakeføres til andre skrøpeligheter eller sygdommer hos den forsikrede» Det nevnes at det er mulig, at Aase efter Dahls forklaring om Aases forhold i Voldsvingen har faatt et slagtilfelle allerede forut for selve ulykken. Men hvis saa ikke er tilfelle, maa dødsaarsaken sannsynligvis være hjertelammelse som følge av et ved ulykken utløst sjokk. Forøvrig paastaaes at Aase har vært beruset ved anledningen; dette i forbindelse med hans sygdom har gjort at han satt i en bevisstløs tilstand. Han var i «drukken, sykelig eller bevisstløs tilstand». Derhos nevnes at

Side:942

selskapet er uten ansvar, naar følgerne av en ulykke blir forverret paa grunn av skrøpeligheter eller sygdommer hos den forsikrede, polisens §2, 3dje ledd. - - -

Saksøkeren, fru Aase, benekter at den sygdom Aase led av kan betegnes som svær skrøpelighet eller sygdom, i polisens §4b er regnet op flere sygdommer, men en sygdom som den Aase led av er ikke nevnt. Det benektes at Aase kjente til sin sygdom. Det henvises til en erklæring fra dr. K. Kindt som tilsaa B. J. Aase 20 januar 1930, hvor det uttales at Aase da var kommet hjem paa grunn av overanstrengelse og søvnløshet og at «klinisk var der dengang intet patologisk at paavise ved hjertet eller andre organer.»

Det paastaaes at Aase har faatt et mekanisk støt ved ulykken som har voldt en usedvanlig paakjenning paa hans hjerte og derved fremkalt døden. Det er meget vanskelig at si hvilken andel hjertets egen sygdom har hatt, og det maa være en svær skrøpelighet, hvis den skal tas i betraktning. Det benektes at dødsfall ved hjertelammelse gaar inn under begrepet «slagtilfelle». Det benektes at Aase var beruset eller bevisstløs, da ulykken inntraadte, og det benektes at han var i sykelig tilstand efter rett forstaaelse av polisen. Vedkommende bil var meget trang og lav, og der er ikke plass til at reise sig op og ikke større skumping. Setene heldet bakover. Det benektes at Aase var aarsak til ulykken, og det paastaaes at Dahl har kjørt uaktsomt, alt for hurtig over broen og i svingen, og det paastaaes at lyset paa bilen ikke har vært i orden. - - -

Retten skal bemerke: Retten finner det ikke helt klart efter de sakkyndiges uttalelser om hvorvidt den hjertesygdom Aase led av maa betegnes som «en svær skrøpelighet eller sygdom». Den var skjult, latent, og skulde efter det formentlige ikke være saa særlig fremskreden. Naar derhos tas hensyn til hvad det er oplyst under saken om Aases store arbeidsomhet og at han ikke hadde noget sygdomsforfall, bortsett fra nogen faa dager i 1930, kan retten - skjønt under tvil - ikke anse bevist at det var en svær skrøpelighet eller sygdom, som Aase led av. At Aase selv kjente til at han hadde hjertefeil ansees ikke bevist. Hjertesygdom er som tidligere anført nevnt i det spørsmaalsskjema, post 6 a, som blev forelagt og utfylt ved forsikringens tegning i 1917, og det er her anført, at personer som lider av en av de der nevnte eller av en annen svær sygdom, ikke kan forsikres. Retten kan dog ikke derav slutte at saafremt en som allerede er forsikret, senere maatte faa en av de i skjemaet nevnte sygdommer, er dermed forsikringen eo ipso ute av kraft, av hvilken styrke enn sygdommen er. Det turde i saa fall vært nevnt i selve polisen. I skjemaet post 6 a er ogsaa nevnt f.eks. gikt og rheumatismus. Det maa selvfølgelig tas hensyn til hvor sterkt vedkommende er angrepet, saa at det kan sies at vedkommende lider av «en svær sygdom». Herfor taler ogsaa den ting at tegnet ulykkesforsikring kan fortsettes inntil den forsikredes 65 aar. Der vil vel som regel da være inntraadt en eller annen mangel. - - -

Spørsrmalet blir saa om forsikringen dekker dette dødsfall. Det heter i polisens §9, at den som stiller en fordring har at bevise at den legemsbeskadigelse som har foraarsaket den forsikredes død er en umiddelbar og utelukkende følge av en ulykke og i §1 heter det at forsikringen gjelder for det tilfelle, at den forsikrede ved en ulykke lider en legemlig beskadigelse som paaviselig, utelukkende og umiddelbart foraarsaker døden, og som

Side:943

ulykke forstaaes den tilfeldige, plutselige og umiddelbare innvirkning av en yttre fysisk kraft som har en legemsbeskadigelse til følge. Alle disse vilkaar kan selvfølgelig ikke fortolkes for strengt, og fordringen om at døden skal være en «utelukkende følge» av ulykken maa ikke tøies for sterkt. En ulykke som kanske ikke vilde drept en mann, men som dreper en annen, fordi denne ikke ser saa godt, eller fordi han er mere stiv og har mindre vivasitet maa allikevel kunne gaa inn under forsikringen som en utelukkende følge av ulykken.

I nærværende tilfelle foreligger imidlertid spesielle forhold. Der er ved likaapningen ikke paavist saadanne forandringer at disse alene kan være aarsak til en direkte voldelig død. Derimot er paavist at avdøde led av en sygdom i hjertets muskulatur som kan forklare at døden er inntraadt ved sjokkvirkningen som følge av ulykken. Og det uttales av overlæge Swensson at det ligger nær at anta, at døden er inntraadt ved sjokkvirkning, men handelsreisende Dahls forklaring at Aase var død før bilulykken lar sig, sett fra lægens standpunkt, ikke benekte. Det som forklarer døden er altsaa sygdommen i hjertets muskulatur i forbindelse med sjokkvirkningen som følge av ulykken, mens heller ikke en hjertedød straks forut for ulykken paa grunn av hjerte eilen lar sig benekte.

Forholder det sig saaledes kan døden ikke ansees at gaa inn under forsikringen. I første tilfelle er hjertesygdommen en medbestemmende, saavidt retten forstaar en viktig medbestemmende faktor til døden, i siste tilfelle er døden overhodet ikke følge av selve bilens kantring og mulig støt ved den. Dette siste tilfelle, som alene støtter sig paa Dahls forklaring om Aases stønnen før ulykken og Aases hjertesygdom, synes dog saa lite sannsynlig i forhold til det at Aase er død ved bilens kantring, at retten setter det ut av betraktning. Retten kan vanskelig forstaa forsikringsvilkaarene om legemsbeskadigelse ved ytre fysisk kraft slik at et sjokk, foraarsaket ved kantring av den bil vedkommende sittet i, ikke gaar inn under forsikringen. Og det maa være en selvfølge at Aase da bilen veltet rundt foruten et sjokk ogsaa har faatt fysisk støt og trykk, om enn ikke saa sterkt at derav har kunnet paavises ytre eller indre lesjon. Om hvorvidt et sjokk og støt som ikke foraarsaker paaviselige lesjoner, kan foraarsake døden hos et friskt menneske, foreligger ingen uttalelser. Men muligheten herav er formentlig ikke utelukket, og derfor forsaavidt heller ikke muligheten av at der her foreligger en ulykke som gaar inn under forsikringen.

Men under hensyn til det som uttales som de sakkyndiges konklusjon efter obduksjonen og til det som uttales av overlæge Swensson, jfr. foran, kan retten ikke gaa ut fra annet enn at det er sygdommen i hjertet som her har spillet inn og er den medvirkende aarsak til døden. Denne sygdom i hjertet er en sygdom som ikke kan forutsettes som normalt hos en forsikringstager i Aases alder. Den kan ikke sidestilles med almindelig aareforkalkning, og det er ikke paavist at den er en følge av aareforkalkning. Selv om man ikke anser paa det rene at sygdommen var saa svær, at den uten videre satte forsikringen ut av kraft, vil man dog, naar man ser hen til polisens vilkaar §1 og §9, ikke kunne anta at forsikringsselskapet er ansvarlig for dødsfall, hvor sygdommen saaledes som i nærværende tilfelle er den medvirkende aarsak. At forsikringsvilkaarene i de gamle poliser, forstaatt paa denne maate, fører til aapenbart urimelige og mot god forsikringspraksis stridende resultater, jfr. lov om forsikringsavtaler §34, er

Side:944

ikke paavist. Forsikringsselskapet blir efter dette at frifinne. Det tilføies at efter det som er oplyst i saken, finner ikke retten tilstrekkelig grunn til at anta at Aase ved anledningen hadde vært beruset eller bevisstløs. Han var nedfor av influensa og søvnløshet og hadde ogsaa drukket noget, men at han var beruset ansees ikke bevist. At Aase selv har foraarsaket ulykken ved uaktsomhet kan ikke ansees bevist.