LE-1985-450

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-06-09
Publisert:	LE-1985-00450
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 9. juni 1987 i ankesak LE-1985-00450/85, hl.nr. 686/85. forenet med ankesak LE-1985-00451, hl.nr. 687/85.
Parter:	Ankende part: A/L Fagerlia borettslag (Prosessfullmektig: H.r.advokat Hans Stenberg Nilsen). Motpart: Rælingen elverk (Prosessfullmektig: Advokat Birger Olafsen). Ankesak 451/85: Ankende part: A/L Ekornvegen borettslag (Prosessfullmektig: H.r.advokat Hans Stenberg Nilsen). Motpart: Rælingen elverk (Prosessfullmektig: Advokat Birger Olafsen).
Forfatter:	Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Nils Moe. Lagdommer Nils Erik Lie. Domsmenn: Ingeniør Jan Erik Pettersen, Nittedal. Gårdbruker Tor Bjørnholt, Skårer
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §98, Kommunestyreloven (1954) §24, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §180

A/L Fagerlia borettslag, tilknyttet A/L Rælingen boligbyggelag, reiste ved stevning 30. januar 1984 søksmål mot Rælingen elverk (sak A 10/84) med krav om tilbakebetaling av for meget betalt anleggsbidrag for 100 rekkehusboliger med tilsammen kr. 400000 samt renter og omkostninger.

A/L Ekornveien borettslag, også tilknyttet A/L Rælingen boligbyggelag, reiste 22. mars 1984 likeledes søksmål mot elverket (sak A 24/84), med krav om tilbakebetaling av kr. 348000 i for meget betalt anleggsbidrag for i alt 87 rekkehusboliger.

I begge tilfelle hadde elverket fastsatt og innkrevet anleggsbidrag etter gjeldende sats for eneboliger - kr. 6000 pr. bolig, mens borettslagene hevdet at satsen for leiligheter, kr. 2000 pr. leilighet, rettelig skulle vært benyttet.

Nedre Romerike herredsrett avsa 3. juni 1985 særskilt dom i begge saker, med slike slutninger:

"Sak A 10/84

1. Rælingen elverk frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Sak A 24/84

1. Rælingen frifinnes mot å betale kr. 104000 -kroner etthundreogfiretusen- med 15% rente fra 12. mai 1982 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Begge borettslag har påanket herredsrettens dom til lagmannsrett. Sakene er forenet til felles behandling, jfr. tvistemålsloven §98. Det er nedlagt følgende påstander:

Sak A 10/84, ankesak nr. 450/85.

"1.a Rælingen elverk dømmes til å tilbakebetale til A/L Faferlia borettslag for meget betalt anleggsbidrag for 100 leiligheter med kroner 400000,- -firehundretusenkroner- med tillegg av høyeste lovlige rente fra 17. februar 1981 til betaling skjer; 15% rente fram til 1. februar 1986 og deretter 18%. b Subsidiært.

Rælingen elverk dømmes til å tilbakebetale til A/L Fagerlia borettslag for meget betalt anleggsbidrag for alle leiligheter som ikke er tilknyttet elverkets ledningsnett over egne inntakssikringer med kr. 4000,- -firetusenkroner- pr. leilighet med tillegg av høyeste lovlige rente fra 17. februar 1981 til betaling skjer; 15% rente fram til 1. februar 1986 og deretter 18%.

2. A/L Fagerlia borettslag tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Sak A 24/84, ankesak nr. 451/85.

"1. Prinsipalt: Rælingen elverk dømmes til å betale til A/L Ekornvegen borettslag kr. 244000 -kronertohundreogførtifiretusen- i for meget innkrevd anleggsbidrag samt høyeste lovlig morarente fra 12. mai 1982 til betaling skjer.

Subsidiært: Rælingen elverk dømmes til å tilbakebetale til A/L Ekornvegen borettslag for meget betalt anleggsbidrag for alle leiligheter som ikke er tilknyttet Elverkets ledningsnett over egne inntakssikringer med kr. 4000 -firetusen- kroner pr. leilighet med tillegg av høyeste lovlige morarente fra 12. mai 1982 til betaling skjer.

2. A/L Ekornvegen borettslag tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Rælingen elverk har tatt til motmæle og har i hver av sakene nedlagt slik påstand:

"1. Rælingen elverk frifinnes.

2. Rælingen elverk tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Under ankeforhandlingen har de ankende parter møtt med styrerepresentant og prosessfullmektig. Ankemotparten har vært representert ved elverksjefen og prosessfullmektig. Foruten partene er avhørt 9 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten.

A/L Fagerlia borettslag og A/L Ekornvegen borettslag har i det vesentlige anført:

For Fagerlia kreves tilbakebetalt kr. 4000 pr. rekkehusleilighet for 100 leiligheter, d.v.s. kr. 400000. Fra Ekornvegen gjelder tilbakebetalingskravet for lagmannsretten kr. 4000 for 61 av det samlede antall på 87 rekkehusleiligheter, etter at elverket i herredsretten gikk med på tilbakebetaling for 26 av leilighetene, ut fra tekniske kriterier. Saken er for så vidt oppgjort i samsvar med herredsrettens dom, og kravet på tilbakebetaling for lagmannsretten utgjør kr. 244000. Begrunnelsen for kravene fremgår av følgende:

Rælingen kommunestyre fastsetter i henhold til kommunestyreloven §24 nr. 9 de alminnelige salgstariffer eller priser for elektrisk kraft som det kommunale elverk er bundet av. De satser for tilknytningsavgifter som var gjeldende på de aktuelle tidspunkter i saken, ble fastsatt ved kommunestyrets vedtak 22. november 1976, hvorved formannskapets innstilling av 25. oktober s.å. ble vedtatt.

Spørsmålet om hvilken avgiftssats som var den riktige i saken beror på en fortolkning av kommunestyrevedtaket. Vedtaket er i seg selv intetsigende, og man må som ved lovtolkning gå til forarbeidene, for å få klarlagt hva kommunestyret har ment.

Formannskapets innstilling bygger på elverkstyrets vedtak 19. august 1976 hvor det foreslås bestemte anleggsbidrag for leiligheter, eneboliger og hytter, men hvor rekkehus ikke er nevnt. I kommunekontorets innstilling til formannskapet og kommunestyret er det i redegjørelsen for de da gjeldende satser anført at bidraget for leilighet både gjelder blokk og rekkehus. Dette må ses i sammenheng med den tilsvarende innstilling fra kommunekontoret ved revisjonen av satsene i 1974, hvoretter elverkbestyreren da hadde opplyst at det er minimumsbeløpet kr. 1200 som ville bli aktuelt som tilknytningssats for blokkleiligheter og rekkehus, mens beløpene på kr. 1500 og kr. 1600 refererte seg til eneboliger. Det ble der også sammenlignet med Nittedal Elverk, som hadde samme sats for rekkehus og blokker. Det er etter dette ikke tvilsomt at kommunestyret har ment at leilighet i rekkehus er å likestille med leilighet i blokk.

Dette stemmer også med en rekke andre tolkingsmomenter.

Allerede ved det tilsvarende avgiftsvedtak i 1963 skilte man mellom eneboliger og "flermannsboliger" som også omfatter rekkehus. Historisk har således blokk- og rekkehusleiligheter vært sidestilt, og adskilt fra eneboliger.

Kostnadene ved framføringen har ikke vært avgjørende. Det har aldri vært kommunestyrets mening at tilknytningsavgiften skal dekke de fulle kostnader. I så fall trengte man ikke å bruke faste satser, men kunne ha bestemmelser om at tilknytningsavgift skulle betales etter regning. Men det er fastsatt visse priser uavhengig av de konkrete kostnader. Det er ikke gjennomført noe dekningsprinsipp.

Et særskilt tolkningsmoment er den politiske situasjon i kommunen. Venstresiden, som hadde flertall, støtter tradisjonelt boligkooperasjonen og sosial boligbygging, og vil ikke gjøre rekkehus, som er en sosial boligform, mindre attraktiv gjennom store avgifter. Også den andre politiske konstellasjonen var opptatt av varierte boligformer. Kommunen sammenlignet seg med Nittedal hvor det var rimeligere satser for rekkehus enn for eneboliger.

Elverkets vedtak i 1976 bygget dels på et elektroteknisk grunnlag og dels på hustyper. Kommunestyrets vedtak viser klart hva som er ment og er ikke uforenlig med elverkets forslag.

Elverket reagerte ikke hverken i 1974 eller 1976 på innstillingen fra kommunekontoret, og må således ha akseptert stilltiende den presisering som framgikk av innstillingene.

Elverket påberoper sitt eget tolkningsvedtak i november 1974, men dette vedtak var ulovlig fordi man etter dagjeldende forskrifter ikke kunne ha flere ledninger på en inntakssikring. For øvrig ble ikke tolkningsvedtaket behandlet i formannsskap/kommunestyre og betød ingen endring i det kommunale vedtak. Men i alle tilfelle mistet vedtaket helt sin betydning i 1976, da det ikke ble nevnt eller innarbeidet i de vedtak som da ble truffet av elverkets styre og kommunestyret.

Elverket koblet i 1976 avgiftene til boligtypene leilighet og enebolig som nye begreper, men sa intet om hva som gikk inn under disse, og gjorde intet for å skape klarhet. Elverket skiller ikke selv etter tekniske kriterier.

Etter en alminnelig vurdering ligger rekkehusboligene nærmest blokkleiligheter. Rekkehusinnehaverne eier en andel, har leiekontrakt med borettslaget, og betaler husleie på samme måte som de som har blokkleilighet. Innskuddene er like. Rekkehusene er ikke organisert som eneboliger. Den alminnelige forståelse blant dem som hadde med saken å gjøre i boligbyggelaget og i kommuneadministrasjonen var at rekkehusene var å anse som leiligheter og ikke som eneboliger.

Subsidiært kreves for Fagerlia borettslag tilbakebetaling for 34 leiligheter som ikke er tilknyttet ledningsnettet over egne inntakssikringer, og som således faller utenfor den definisjon som elverket ga ved sitt tolkningsvedtak i 1974.

Det subsidiære frifinnelsesgrunnlag elverket har gjort gjeldende - etter prinsippet om condictio indebiti - hevder borettslagene ikke kan føre fram. Tvisten har rot i uklare vedtak, eller skyldes elverkets uvilje til å forstå kommunens vedtak. Ansvaret ligger hos elverket. De uriktige avgifter ble betalt under et visst press. Forretningsføreren, som anviste fakturaene, ville først ikke betale, og ba elverket om å få tilsendt det kommunale vedtaket, men dette skjedde ikke. Det ble fra elverkets side gitt forståelsen av at unnlatt betaling av kravene ville få følger for strømtilknytningen. Uklarheten om betalingssatsene ble kjent for elverket allerede i 1980 i forbindelse med et annet borettslag. I vår sak tok borettslagene saken opp i rimelig tid, bl.a. på et møte med elverket i januar 1983. Oppgjørshensynet kan ikke gjøre seg gjeldende, idet borettslaget ikke på noe tidspunkt har sagt at saken er avgjort. Berikelseshensynet har ingen relevans, fordi dekningsprinsippet ikke gjelder. borettslagene har ikke fått den subsidiering de skulle hatt gjennom rimelige avgiftsvilkår, og den feil elverket har begått må rettes opp.

Morarenter må regnes fra betalingstidspunktet, 17. februar 1981 for Fagerlia og 12. mai 1982 for Ekornveien, for at borettslagene skal få dekket sitt rentetap.

Rælingen elverk har i det vesentlige anført:

De vedtak som er av betydning for spørsmålet om elverket hadde hjemmel for å benytte avgiftssatsen for enebolig, er kommunestyrets vedtak av 1976, og elverkets tolkningsvedtak i 1974. Tolkningsvedtaket, som har vært og fortsatt er gjeldende, knytter avgiften til en elektroteknisk definisjon. Dette har elverket bygget på også i 1976. Tolkningsvedtaket er en utfyllende bestemmelse, gitt etter en faglig skjønnsutøvelse på et område som elverket var satt til å håndheve. Når kommuneadministrasjonen ikke foretok seg noe i anledning av tolkningsvedtaket, kan det bety at man ikke fant noe å bemerke. I motsatt fall måtte man ha reagert. Kommunestyrets vedtak sier intet om rekkehus, og det samme gjelder elverkets vedtak som legges til grunn. Ved tolkningen av kommunestyrets vedtak må det legges vekt på at det i elverkstyret satt kommunestyremedlemmer som hadde vært med på tolkningsmøtet i 1974.

Ved den nye behandling av avgiftsspørsmålet i 1976 tok ingen til orde for at elverket hadde gått utenfor sin kompetanse. Det er selve vedtaket kommunestyret traff som skal fortolkes og ikke saksframlegget; dette er ingen del av vedtaket. Avgjørende er hva som ble besluttet og ikke hva man i ettertid kan tolke inn i vedtakene. Rekkehusleilighet er et begrep som ikke forekommer i noen av de foreliggende vedtak. Elverket har ansett rekkehus som konsentrert småhusbebyggelse med eneboligkarakter, jfr. betegnelsen "enebolig i kjede", "enebolig i rekke" m.v. Slike boliger kan ikke defineres som leiligheter.

En oversikt over boligsammensetningen i Rælingen for årene 1965-83 viser at rekkehus utgjør en liten del i forhold til blokkbebyggelse og en- og tomannsboliger. Rekkehus har ikke vært noe problem og har derfor ikke vært særskilt behandlet i vedtakene. Det er alminnelig godtatt at anleggsbidraget skal dekke anleggskostnadene. Men totalkostnadene lå for begge borettslag vesentlig over det innkrevde bidraget på kr. 6000, og var henholdsvis på kr. 8885 og kr. 11310 pr. leilighet i Fagerlia og Ekornveien. Begge borettslag ble således i realiteten subsidiert. Skulle de bare betale kr. 2000 ville det bety at disse lag fikk en særfordel. Satsen på kr. 6000 er konsekvent blitt benyttet også overfor andre borettslag med rekkehus, men ingen av disse har krevd tilbakebetaling. Grunnen til at disse to borettslag har aksjonert var at finansieringsplanene var mangelfulle - med 4,5 millioner kroner i underskudd, og et nedsatt økonomiutvalg søkte å få redusert utgiftene.

Lagmannsretten må holde seg til vedtaket av 1976. Vitneførsel om hva enkeltpersoner må ha ment er lite egnet til å belyse vedtaket. Hvis tolkningsvedtaket av 1974 ikke kan legges til grunn - som anført av borettslagene - må lagmannsretten vurdere i hvilken boliggruppe - leilighet eller enebolig - rekkehus nærmest hører hjemme. Det er her tale både om en teknisk og en økonomisk vurdering. Herredsretten, som var satt med 2 sakkyndige domsmenn, fant at rekkehus både teknisk og kostnadsmessig lå nærmest opp til eneboliger med hensyn til fremføring av strøm, og dette er også bekreftet av ankemotpartens vitner.

Subsidiært hevder ankemotparten at borettslagene er bundne av sine innbetalinger, og ikke kan gjøre tilbakebetalingskrav gjeldende etter prinsippet om condictio indebiti. Det anføres en rekke grunner for dette. Det var ikke tilstrekkelig at boligbyggelaget i tilfelle fikk opplysning pr. telefon om at bidraget skulle være kr. 2000 pr. husseksjon, og man skulle ha sikret seg bevis for dette. Det bestrides at elverket øvet press. Innkrevingen foregikk på vanlig måte. Det må legges vekt på den nære tilknytning det var mellom boligbyggelaget, som handlet på vegne av borettslagene, og borettslagene selv. Boligbyggelaget er forretningsfører for borettslagene. Spørsmålet om å nekte tilbakebetaling må avgjøres etter en totalvurdering. Det er intet berettiget hensyn som tilsier tilbakebetaling. Innbetalingen ble foretatt uten forbehold. Oppgjørshensynet gjør seg gjeldende, idet det gikk over 1 år etter betalingene før lagene reagerte. Protesten fra Tangen borettslag er saken uvedkommende. Passiviteten må gå ut over lagene. Beregningen av bidragsbeløpet var enkel, og krevde ingen betenkningstid. Lagene var ikke i noen tvangssituasjon. Regnskapene med utbetalingene var godkjent. Elverket var berettiget til å forvente at alt var i orden. Det foreligger ingen berikelse på elverkets hånd. borettslagene er derimot blitt subsidiert.

Ankemotparten har vist til Woxholth: Kommentar til forvaltnings loven, side 26, Kruger: Pengekrav, side 318, Rt-1927-237-238, Rt-1931-190, RG-1950-415 og Rt-1961-410.

Ankemotparten bestrider ikke renteplikt, men utgangspunktet for renteberegningen må i tilfelle være 1 måned etter påkrav, d.v.s. 1. september 1983, jfr. renteloven §2. Det er vist til Lov og Rett 1983 80 og til Kruger l.c., side 319 siste avsnitt. Slike tilbakebetalingskrav har ingen forutbestemt forfallsdag.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et annet grunnlag.

Hovedspørsmålet i tvisten er om Rælingen elverk i 1981-82 hadde hjemmel i kommunalt vedtak for å innkreve anleggsbidrag (tilknytningsavgift) for rekkehusboliger etter satsene for eneboliger, eller om satsen for leiligheter rettelig skulle vært anvendt.

Det aktuelle vedtak, som var gjeldende på den tid, var truffet av Rælingen kommunestyre 22. november 1976. Vedtaket gikk i seg selv bare ut på vedtakelse av formannskapets innstilling 25. oktober s.å., som anbefalte kommunestyret å vedta elverkstyrets forslag til nye anleggsbidrag. Hva det ligger i kommunestyrets vedtak må vurderes ut fra det materiale som forelå for kommunestyret, først og fremst elverkets forslag og kommunekontorets innstilling i saken, men også på bakgrunn av tidligere behandling av tilsvarende spørsmål, for så vidt det kan belyse det aktuelle vedtak.

I driftsbestyrerens innstilling, som elverkstyret 19. august 1976 sluttet seg til, er det foreslått nærmere bestemte anleggsbidrag for boligtypene leilighet, enebolig og hytte. (For enebolig ble foreslått 3 ulike satser ut fra tekniske kriterier). Rekkehus er ikke nevnt, og det fremgår ikke uttrykkelig hvilken sats som skulle gjelde for disse.

I kommunekontorets innstilling 1. september 1976 til formannskapet og kommunestyret er gjengitt de gjeldende bidrag i henhold til kommunestyrets vedtak 30. september 1974. Boligtypen leilighet er ved en etterfølgende parentes presisert til å gjelde både blokk og rekkehus. Det opplyses at man både i 1974 og nå i 1976 hadde innhentet opplysninger om satsene ved Nittedal elverk, og satsen for leilighet gjengis.

Kommunekontorets innstilling i 1976 bekrefter den oppfatning kontoret hadde ved behandlingen av bidragsspørsmålet i 1974. I kontorets innstilling 12. juni 1974 v/samme kontorsjef som i 1976, er referert en opplysning fra elverkbestyreren om at det var minimumsbeløpet kr. 1200 som vil bli aktuelt både for blokkleiligheter og rekkehus. Det ble også den gang referert opplysning fra Nittedal elverk som viste samme satser for rekkehus og blokker.

Kommunekontoret har i sin innstilling begge de nevnte år lagt til grunn at det skal gjelde samme avgift for blokkleiligheter og rekkehus. Kontorsjef Lindback har i sitt vitneprov også bekreftet dette. I innstillingen i 1976 er dette gjort helt klart gjennom presiseringen av at leilighet omfatter både blokk og rekkehus. Med denne presisering har kommunestyret vedtatt elverkets forslag til avgiftssatser. Det er intet som taler for at kommunestyret skulle være uenig i den utfyllende bestemmelse kommunekontoret foreslo ved nevnte presisering. Det må også ha formodningen for seg at kommunestyrets medlemmer vurderte den tids vanlige rekkehusbebyggelse - organisert i borettslag - på linje med blokkleiligheter, og ikke som eneboliger. Vitneprov fra politikere fra ulike partier bekrefter dette. Elverket er bundet av den utfyllende bestemmelse som ble gitt om at rekkehusleiligheter likestilles med leiligheter i blokk. Elverket var kjent med kommunekontorets innstilling og måtte ha reagert dersom man mente at det ut fra økonomiske/tekniske hensyn var grunn til å vurdere rekkehus annerledes. Elverkstyrets tolkningsvedtak 1974 ses ikke å ha inngått i vurderingsgrunnlaget for det aktuelle kommunestyrevedtaket i 1976, og kan ikke bringe tolkningsspørsmålet i noen annen stilling.

Lagmannsretten kan i det hele ikke se noe grunnlag for at elverkstyrets innkrevning av bidraget etter satsen for eneboliger skulle være bindende, og finner derfor at borettslagene i ut gangspunktet har grunnlag for sine krav om tilbakebetaling av for mye innbetalt avgift. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at kravet ikke kan tas til følge, idet reglene om condictio indebiti må gis anvendelse i samsvar med ankemotpartens subsidiære påstand.

Ved sin totalvurdering av spørsmålet har lagmannsretten lagt vesentlig vekt på at innbetalingen av avgiften skjedde uten forbehold til tross for at boligbyggelaget, som sto for utbetalingene, hadde reist spørsmål om eneboligsatsen var den riktige. Byggelaget/borettslagene skaffet ikke klarhet i hva det kommunale avgiftsvedtak gikk ut på og hva det bygget på, og borettslagene lot det gå betydelig tid før tilbakebetalingskrav ble framsatt. For Fagerlias vedkommende ble avgiftsregningen betalt 15. februar 1981, men krav først fremsatt 8. september 1983, og for Ekornveiens vedkommende var de tilsvarende tidspunkt 14. mai 1982 og 1. september 1983. Elverket måtte oppfatte det slik at borettslagene hadde godtatt avgiftssatsene som var lagt til grunn, og at det forelå endelig oppgjør. Retten har videre lagt vekt på at det ikke foreligger noen berikelse for elverket, idet de faktiske anleggsutgifter ifølge fremlagte regnskaper ikke ble fullt dekket ved de tilknytningsavgifter som faktisk ble innkrevd. Tilbakebetalingsbeløpene med renter vil i tilfelle måtte dekkes over elverkets inntektsbudsjett i form av høyere generelle tilknytningsavgifter og/eller strømpriser. Ved vurderingen av det tap borettslagene og de enkelte borettshavere har lidd må det bemerkes at det i realiteten dreier seg om subsidier, og om beløp som for den enkelte er forholdsvis lite i forhold til verdien av vedkommende bolig, spesielt hensett til verdistigningen i de forløpne år.

Etter dette blir herredsrettens frifinnelsesdom å stadfeste, idet det heller ikke ses grunn til å endre omkostningsavgjørelsen.

Anken har vært forgjeves, men saken har også i ankeinstansen frembudt slik tvil at hver av partene bør bære sine omkostninger, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.