LE-1985-538
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-07-02 |
| Publisert: | LE-1985-00538 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 2. juli 1987 i ankesak nr. 538/85, hl.nr. 811/85. |
| Parter: | Ankende part: Lars Eigil Kristoffer Ellingsen (Prosessfullmektig: Advokat Øivind Fegth Knutsen, Oslo). Motpart: Ingrid Berner Hartvig (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Bror Oskar Scherdin, formann. Lagdommer Nils Moe. Ekstraordinær lagdommer Conrad Clemetsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §180 |
I 1981 ble Uranienborg Frukt & Tobakk (Briskebyveien 38, Oslo) overdratt av den daværende innehaver, Ingrid Berner Hartvig, til Lars Eigil Kristoffer Ellingsen. Overtakelsen fant sted 20. januar 1981. Saken gjelder oppgjøret i anledning av denne overdragelse.
Overdragelsen skjedde i henhold til en rammeavtale som var satt opp av en advokat.
I rammeavtalen ble kjøpesummen satt til kr. 180000 (punkt 4), men ble ved muntlig avtale endret til kr. 165000. Bakgrunnen for denne endring er omtvistet. Rammeavtalen forutsatte at det ble inngått nærmere avtale om oppgjørsmåten ("herunder kjøperens mulige overtagelse eller garanti for selgerens lån ..").
Det var en forutsetning for avtalens gjennomførelse at overdragelsen av lokalene ble godkjent av gårdeieren, og avtalen bortfalt dersom ikke forholdet til gårdeieren var ordnet innen 1. juni 1981 (punkt 5). Rammeavtalen forutsatte videre at partene inngikk "endelig avtale" så snart leieforholdet mellom gårdeieren og kjøperen var i orden (punkt 6).
Rammeavtalen ble foreløpig ikke undertegnet av partene, som likevel allerede i januar 1981 synes å ha ansett seg bundne av avtalen. Først etter at forholdet til gårdeieren ble ordnet sommeren 1981, ble ifølge Ellingsen rammeavtalen på hans initiativ undertegnet av partene. Noen "endelig avtale" utover dette, ble aldri opprettet.
Som nevnt ble forretningen (virksomheten) - med lokaler, utstyr og varebeholdning - overtatt av Ellingsen 20. januar 1981, altså lenge før det var innhentet godkjennelse fra gårdeieren. Når det gjelder varegjelden, var partene enige om at Ellingsen skulle dekke krav fra tiden før overtakelsen - etter hvert som de kom inn - mot avskrivning på kjøpesummen. For bankgjelden påtok Ellingsen seg garantikausjonsansvar.
Sommeren 1981 innstilte Ellingsen betalingen av varegjeld fra tiden før overtakelsen, idet han da hadde mottatt krav som samlet oversteg restkjøpesummen. Kreditorene til Ingrid Berner Hartvig ble i brev av 13. august 1981 fra Ellingsens advokat invitert til et møte for å drøfte situasjonen. Møtet ble avholdt 16. september 1981. Det ble ved anledningen bragt på det rene at Ingrid Berner Hartvig var insolvent.
Ved utleggsforretning av 28. august 1981 fikk Bjørn Ragnar Karlsen på grunnlag av dom i søksmål mot Ingrid Berner Hartvig utlegg blant annet i hennes tilgodehavende hos Lars Ellingsen. Etter begjæring av Karlsen ble hennes fordring på Ellingsen anvist til innkreving av namsretten 29. september 1981 med advokat Per Flatabø som godkjent oppkrever.
De øvrige kreditorer hadde på denne tid tilkjennegitt at de ville begjære Ingrid Berner Hartvig konkurs dersom Karlsen fastholdt sitt utlegg. Om dette ble det senere ført forhandlinger. Etter det opplyste ble det oppnådd enighet kreditorene imellom om fordelingen av det beløp som Karlsens utlegg måtte utbringe, og om at utlegget derfor kunne bli stående.
I stevning av 22. mai 1984 gikk Ingrid Berner Hartvig - med Bjørn Ragnar Karlsen som hjelpeintervenient - til søksmål mot Lars Ellingsen med påstand om at denne "dømmes til å betale restkjøpesummen fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 85000,-". Det ble videre krevd renter fra 1. juni 1981. Når det gjaldt Ellingsens betaling av avdrags- og renteterminer på banklånene, ble det for byretten anført at bare avdragsbeløpene kunne komme til fradrag i kjøpesummen.
Oslo byrett avsa 27. juni 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Restkjøpesummen i henhold til avtale av januar 1981 mellom Lars Egill Ellingsen og Ingrid Berner Hartvig fastsettes å være kr. 44542,79 -kronerførtifiretusenfemhundreogførtito 79/100- med tillegg av 15% -femten prosent- årlig rente fra 1. juni 1981, i Ingrid Berner Hartvigs favør.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Når det gjaldt spørsmålet om hvorvidt Ellingsen hadde krav på å få dekket sine utlegg til renter ved betaling av de forskjellige bankterminer, slo byretten innledningsvis fast at det ikke av rammeavtalen fremgikk noe om på hvilken måte overtagelsessummen skulle gjøres opp. Det hadde imidlertid formodningen mot seg at det ikke skulle betales renter på restkjøpesummen, samme når denne måtte bli gjort opp. Byretten la til grunn at partene forutsatte et oppgjør 1. juni 1981, og at dette derfor måtte sies å være forfallstidspunktet for restkjøpesummen. Dette innebar etter byrettens oppfatning at Ellingsen ikke kunne gis fradrag for de rentebeløp som var betalt til Spareskillingsbanken og DnC, men kun avdragsbeløpene. Det innebar også at det måtte beregnes renter av restkjøpesummen fra 1. juni 1981.
Ved beregningen av restkjøpesummen tok byretten utgangspunkt i den av Ellingsen fremlagte oppstilling over fradragsposter som samlet utgjorde kr. 142909,16. Beløpet innbefattet betalte bankrenter med kr. 18636,-, som ikke ble godtatt som fradragspost av byretten, jfr. foran. Videre var medtatt tre fakturaer på tilsammen kr. 3815,95, som ifølge byretten måtte belastes Ellingsen og derfor heller ikke kunne godtas som fradragspost. Etter at det samlede beløp var redusert tilsvarende (til kr. 120457,21) og brakt til fradrag i kjøpesummen (kr. 165000,-), ble restkjøpesummen kr. 44542,79.
Ellingsen fikk ikke medhold i at han hadde krav på å få dekket utgifter til advokatbistand i forbindelse med pågangen fra kreditorene til Ingrid Berner Hartvig.
Saksomkostninger ble ikke tilkjent da saken ifølge herredsretten måtte sies å være dels vunnet dels tapt.
Omkostningsavgjørelsen ble påkjært av Ingrid Berner Hartvig ved advokat Per Flatabø, som gjorde gjeldende at avgjørelsen bygget på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §174. Når man har krevet beløpet fastsatt etter rettens skjønn med angivelse av en øvre grense og dommen fastsetter et lavere beløp, medfører ikke dette - hevdet den kjærende part - at saken bare delvis anses for å være vunnet, jfr. Rt-1962-119. - Ved lagmannsrettens kjennelse av 24. juli 1985 ble byrettens omkostningsavgjørelse stadfestet, idet saken ble ansett delvis vunnet og delvis tapt. Det ble vist til at saksøkerens - den kjærende parts - standpunkt frem til hovedforhandlingen syntes å ha vært at hun tilkom i det alt vesentlige det beløp som var angitt som øvre grense. Saken gjaldt en rekke poster i partenes mellomregnskap, hvor retten måtte ta standpunkt til de enkelte poster.
Lars Eigil Kristoffer Ellingsen har senere ved advokat Øivind Fegth Knutsen i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Lars Ellingsen frifinnes mot å betale Ingrid Berner Hartvig v/advokat Per Flatabø kr. 18998,84 med tillegg av loven rente fra 23. oktober 1982 til betaling skjer.
2. Lars Ellingsen tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Ingrid Berner Hartvig har ved advokat Per Flatabø tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Lars Eigil Ellingsen dømmes til å betale til Ingrid Berner Hartvig v/advokat Per Flatabø kr. 42634,79 med tillegg av lovlig rente fra 1. juni 1981 til betaling skjer.
2. Lars Eigil Ellingsen tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Bjørn R. Karlsen har ved advokat Per Flatabø også for lagmannsretten erklært intervensjon til fordel for ankemotparten, Ingrid Berner Hartvig.
Under ankeforhandlingen møtte den ankende part og avga forklaring. Ankemotparten møtte ikke. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingen nedla Ellingsen opprinnelig påstand om frifinnelse mot å betale kr. 17090,84. Beløpet ble senere forhøyet med kr. 1908,-, slik at det endelige påstandsbeløp ble kr. 18998,84. Berner Hartvig nedla under ankeforhandlingen opprinnelig påstand om å bli tilkjent kr. 44542,79. Beløpet ble senere redusert med kr. 1908,-, slik at det endelige påstandsbeløp ble kr. 42634,79. Endringen i påstandene har sammenheng med de tre fakturaer på tilsammen kr. 3815,95, som er omtalt i byrettens dom 10 under henvisning til bilag nr. 14, 21 og 22. For byretten var det omtvistet om beløpet skulle belastes Berner Hartvig og således komme til fradrag i kjøpesummen, slik som hevdet av Ellingsen. Byretten fant at beløpet ble å belaste Ellingsen, slik at det ikke kom til fradrag i kjøpesummen. Under ankeforhandlingen ble partene enige om å dele på det omtvistede beløp, slik at de hver ble belastet med halvparten.
Den ankende part, Lars Eigil Kristoffer Ellingsen, anfører at partene opprinnelig ikke hadde noen klar avtale om et bestemt tidspunkt for overtakelsen av forretningen. Den 19. januar 1981 sa ankemotparten fra til Ellingsen at han kunne overta fra neste dag, den 20. januar. Etter ønske fra ankemotparten ble det imidlertid avtalt at Ellingsen regnskapsmessig overfor ligningsmyndighetene skulle overta forretningen pr. 1. januar 1981. Dette innebar en øket belastning for Ellingsen, som da ville måtte skatte også av forretningens inntekt fra årsskiftet og frem til overtakelsen. For dette ble han tilbudt et avslag i kjøpesummen. Dette er bakgrunnen for at den opprinnelig fastsatte kjøpesum på kr. 180000 ble avtalt redusert til kr. 165000.
Når det gjelder betalingen av kjøpesummen, var avtaleforholdet temmelig løst. Spørsmålet var holdt åpent i rammeavtalen, og det forelå lite skriftlig utover rammeavtalen. Ankemotparten hadde under forhandlingene gitt uttrykk for at hun foreløpig ikke ønsket noen kontant utbetaling til seg personlig. Men El lingsen skulle betale for tidligere vareleveranser - etter hvert som regninger kom inn - mot avskrivning på kjøpesummen. Det ble ikke avtalt at det skulle betales renter av kjøpesummen. Ankemotparten ga under forhandlingene uttrykk for at hun ikke ønsket renter.
Forfallstiden for restkjøpesummen er omtvistet. Det er intet holdepunkt for å anse 1. juni 1981 som forfallsdag slik byretten gjør. Det er uklart hva retten her bygger på, idet rammeavtalen ikke sier noe om forfall. Det foreligger heller ikke noen muntlig avtale om forfall.
Restkjøpesummen forfalt etter dette til betaling først ved påkrav, jfr. morarenteloven §2 første ledd annet punktum i.f. om at renten løper fra en måned etter at det er sendt skriftlig påkrav om å betale. Påkrav ble sendt ved brev av 23. september 1982 fra advokat Bjørnsen ved Kontoret for fri rettshjelp. Ellingsen erkjenner etter dette at han plikter å betale morarenter av restkjøpesummen fra 23. oktober 1982 og til betaling skjer.
Når det gjaldt de to banklån, ga ankemotparten uttrykk for ønske om at Ellingsen skulle betale avdrags- og renteterminer etter hvert som de forfalt. Hun ønsket videre at Ellingsen kausjonerte for lånene, slik at tidligere kausjonist kunne slippe fri. For lånet i Den norske Creditbank undertegnet Ellingsen en skriftlig garanti/kausjonserklæring og ble av banken betraktet som kausjonist. Med Spareskillingsbanken tok Ellingsen telefonisk kontakt med sikte på også å kausjonere for lånet der. Resultatet av telefonsamtalen var at banken skulle gjøre i stand papirene og at Ellingsen skulle komme innom og undertegne dem ved anledning. Det ble imidlertid aldri til at Ellingsen kom innom banken og undertegnet. Han har imidlertid like fullt ansett seg forpliktet som kausjonist også her.
Det forelå ikke noen gjeldsovertakelse fra Ellingsens side i forhold til varekreditorene og heller ikke i forhold til bankene. Ellingsen kausjonerte for banklånene og påtok seg derved et ansvar overfor bankene. Men i dette lå ingen gjeldsovertakelse. Ellingsen overtok ikke ankemotpartens banklån som ledd i et oppgjør av kjøpesummen for forretningen. I forholdet mellom partene ble dermed så vel avdragsterminer som renteterminer å belaste ankemotparten. Det må etter dette være uriktig når byretten ikke har godtatt at betalingen av rentene på banklånene ble godskrevet Ellingsen som avdrag på kjøpesummen.
I tiden før restkjøpesummen forfalt til betaling 23. oktober 1982, har Ellingsen i forståelse med ankemotparten dekket løpende avdrags- og renteterminer på banklånene mot avskrivning på kjøpesummen. I tiden etter at restkjøpesummen var forfalt til betaling, ble avdrags- og renteterminene først dekket etter at Ellingsen fra Den norske Creditbank hadde mottatt "Varsel til kausjonist" med opplysning om at banken til tross for tidligere purring av låntaker ikke hadde mottatt innbetaling av avdrag m.v. og med frist for kausjonisten til å sørge for en ordning. Når Ellingsen i egenskap av kausjonist må betale terminene på banklånet, har han rett til å få utlegget dekket av hovedskyldneren, ankemotparten, og må således kunne foreta tilsvarende avkortning i kjøpesummen. Det må også gjelde for rentedelen av terminene på banklånet. - Iallfall fra det tidspunkt da ankemotparten erkjente insolvens høsten 1981, måtte Ellingsen være berettiget til av kjøpesummen å holde tilbake et beløp svarende til hans kausjonsansvar.
Byretten har pålagt Ellingsen å betale renter av restkjøpesummen fra 1. juni 1981 og har samtidig nektet Ellingsen å gjøre fradrag i kjøpesummen for renteterminer på banklånene som Ellingsen har dekket i denne tid. Det må under enhver omstendighet være uriktig. Dersom Ellingsen skal belastes med bankrentene i denne tid, står han i samme stilling som ved gjeldsovertakelse. Men i så fall har han gjort opp for kjøpesummen så langt, og skal da ikke betale renter for denne del.
Ellers har Ellingsen fastholdt at han har krav på å få dekket utgiftene til advokatbistand for å få ordnet opp i forholdet til selgerens kreditor og en tidligere kjøper av forretningen.
Ankemotparten, Ingrid Berner Hartvig, anfører at det opprinnelig var avtalt overtakelse pr. 10. januar 1981. Overtakelsen fant imidlertid først sted 20. januar 1981. I mellomtiden hadde varebeholdningen gått ned. Dette var årsaken til at kjøpesummen ble avtalt redusert fra kr. 180000 til kr. 165000.
Et sentralt spørsmål er om Ellingsen har krav på å få godskrevet som avdrag på kjøpesummen også de renter på banklånene som han har betalt. Ankemotparten ser det slik at det her foreligger en gjeldsovertakelse fra Ellingsens side. Han overtok ansvaret for lånene i bankene, ikke bare en garanti for lånene. Ellingsen overtok ansvaret for lånene som oppgjør for en tilsvarende del av den avtalte kjøpesum. Dette var et ledd i hans finansiering av kjøpet. Alternativet ville ha vært at han selv opptok lån og utbetalte et tilsvarende kontantbeløp til selgeren. Det følger av dette at Ellingsen ikke kan belaste ankemotparten for renteutgifter som vedkommer tiden etter overtakelsen av forretningen.
Det er huller i den rammeavtale som partene inngikk ved årsskiftet 1980/81. Når det gjelder kjøpesummen, står flere spørsmål åpne, blant annet om oppgjørsmåte, forfallstid og renter. Man må da falle tilbake på alminnelige rettsregler. Og etter disse kan Ellingsen ikke kreve rentefrihet. Det bestrides at Ellingsen muntlig ble innvilget slik rentefrihet.
Det har formodningen for seg at renter av kjøpesummen skulle løpe allerede fra overtagelsen 20. januar 1981. Ellingsen har ikke oppfylt sin bevisbyrde for påstanden om at en annen ordning var avtalt. Den av byretten antatte forfallsdag, 1. juni 1981, er på denne bakgrunn iallfall ikke ufordelaktig for Ellingsen. Rammeavtalen fastsatte 1. juni som siste frist for avklaring av formalitetene. Dette gir støtte for antagelsen av at partene forutsatte et oppgjør iallfall senest på dette tidspunkt.
Det bestrides at Ellingsen har krav på å få dekket særlige utgifter til advokat utover ordinære saksomkostninger.
Lagmannsretten er enig med byretten i at Lars Ellingsen ikke gis medhold i kravet på å få dekket utgifter til advokatbistand i forbindelse med pågangen fra kreditorene til Ingrid Berner Hartvig. For lagmannsretten er anført at det oppgitte beløp (kr. 5.000) for en vesentlig del gjaldt advokatbistand i anledning av henvendelser fra en tidligere kjøper av forretningen. Slik lagmannsretten ser det, er det heller ikke her grunnlag for et krav som nevnt.
Når det gjelder rentespørsmålene, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten.
Lagmannsretten legger til grunn at det ikke har funnet sted noen gjeldsovertakelse fra Lars Ellingsens side som ledd i et oppgjør av kjøpesummen. En slik gjeldsovertakelse ville i tilfelle medført at fremtidige renteterminer på banklånene ble å belaste Ellingsen i forholdet mellom partene. I mangel av gjeldsovertakelse foreligger det imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning intet grunnlag for å belaste Ellingsen med rentene på banklånene. I den utstrekning rentekravene er dekket av Ellingsen, vil denne følgelig være berettiget til å kreve tilsvarende avkortning i kjøpesummen.
Ut fra de oppstillinger som ligger til grunn for påstandsbeløpene, har partene oppgitt de renteterminer som er dekket av Ellingsen, til samlet å utgjøre kr. 18636. Påstanden fra Ingrid Berner Hartvig forutsetter at beløpet blir å belaste Ellingsen. Påstandsbeløpet på kr. 42634,79 blir følgelig å redusere med kr. 18636 når dette beløp - etter det standpunkt som er inntatt foran - i stedet blir å belaste Berner Hartvig. Restkjøpesummen på domstiden blir etter dette å sette til kr. 23998,79.
Lagmannsretten kan i motsetning til byretten ikke finne noe holdepunkt i avtaleforholdet for at kjøpesummen skulle anses forfalt 1. juni 1981, slik at morarenter ville løpe fra dette tidspunkt. Lagmannsretten er etter dette kommet til at restkjøpesummen - som anført av Ellingsen - først ble brakt til forfall ved påkravet i brevet av 23. september 1982. Renter tok således til å løpe fra 23. okktober 1982 i samsvar med morarenteloven §2 første ledd annet punktum. For tiden etter 23. oktober 1982 kan det da - slik lagmannsretten ser det - kreves rente av den til enhver tid utestående del av kjøpesummen.
Etter det som er dokumentert for lagmannsretten har Ellingsen foretatt i alt tre utbetalinger i tiden etter 23. oktober 1982, samtlige til Den norske Creditbank:
Forfallstermin 14. februar 83 ble betalt 21. april 83 med kr. 7558,- " 12. august 83 " " 19. september 83 " " 7136,- " 12. februar 84 " " (?) " " 6500,- Tilsammen kr.21194,-
Dette vil si at restkjøpesummen pr. 23. oktober 1982 utgjorde kr. 45192 (kr. 23998 + kr. 21.194). Restkjøpesummen pr. 21. april 1983 utgjorde kr. 37634 (kr. 45192 - kr. 7.558). Restkjøpesummen pr. 19. september 1983 utgjorde kr. 30498 (kr. 37634 - kr. 7.136).
Det fremgår ikke når den siste forfallsterminen 12. februar 84 ble betalt. Under forutsetning av at den ble betalt ved forfall, utgjorde restkjøpesummen pr. 12. februar 1984 kr. 23998 (kr. 30498 - kr. 6.500).
Anken har delvis ført fram. Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, faller dermed saken inn under tvistemålsloven §180 annet ledd. Etter resultatet må saken sies å være dels vunnet og dels tapt. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd bærer da hver av partene sine omkostninger. Lagmannsretten har overveiet å bruke adgangen til å ilegge saksomkostninger etter unntaksregelen i annet ledd, men har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å gjøre det. Tvisten skyldes i vesentlig grad uklarheter i avtaleforholdet som hver av partene får ta sin del av ansvaret for. Saksomkostninger vil etter detde ikke bli tilkjent, verken for byretten eller lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Lars Eigil Kristoffer Ellingsen betaler til Ingrid Berner Hartvig v/advokat Per Flatabø 23.998 -tjuetretusennihundreognittiåtte- kroner med tillegg av 15 -femten- prosent rente p.a. av kr. 45.192 fra 23. oktober 1982 til 20. april 1983, av kr. 37.634 fra 21. april 1983 til 18. september 1983, av kr. 30.498 fra 19. september 1983 til 11. februar 1984 og av kr. 23.998 fra 12. februar 1984 til 31. januar 1986, og med tillegg av 18 -atten- prosent rente p.a. av kr. 23.998 fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.