LE-1986-207

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-11-06
Publisert:	LE-1986-00207
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 6. november 1987 i ankesak nr. 207/86, hl.nr. 329/86.
Parter:	Ankende part: H. Heitmann & Son A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Olav Bråten, Oslo). Motpart: V/O Soyuztransit v/ScanSov Transport AB (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Stang Heffermehl, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Kst. lagdommer Emil Harboe Eriksrud
Lovhenvisninger:	Markedsføringsloven (1972) §7, §1, Tvistemålsloven (1915) §92, §91, §90, Kommisjonsloven (1916) §46, §50, §27, §76, §65, §68, §180, §174

Den 28. oktober 1981 inngikk det russiske selskap V/O Soyuztransit, Moskva (heretter kalt Sotra) en "Agency Agreement" med H. Heitmann & Son A/S (Heitmann) i Oslo.

I avtalen oppnevner Sotra Heitmann til sin generalagent i Norge for fartøyer til Caspian Volga-Balt Line (CVBL), såvel som for andre skip, for transport av transittlast via USSR's territorium.

Avtalen var en fornyelse, delvis på andre vilkår, av en tidligere avtale datert 19. oktober 1973 mellom de samme parter.

Avtalen av 28. oktober 1981 har en løpetid på 12 måneder (pkt. 6). Den fornyes automatisk i nye 12 måneder såfremt den ikke er oppsagt med tre måneders varsel til utløpet av en 12-måneders periode.

I brev av 1. desember 1982 til Heitmann sa Sotra opp avtalen med virkning fra 1. april 1983.

Heitmann oppfattet denne oppsigelse som kontraktsstridig. Etter forgjeves å ha søkt en minnelig løsning, holdt Heitmann i tiden frem til 31. mars 1983 tilbake frakter for NOK 5 028 366,42, SEK 1 202 862,91 og USD 110 713,06.

Det er omforenet i saken at disse fraktbeløp tilhører Sotra, med fradrag av et beløp på kr 668 683,87 som Heitmann har hatt i omkostninger ("disbursements").

Tvisten dreier seg om hvorvidt Heitmann kan kreve erstatning av Sotra for kontraktsbrudd, og om og eventuelt i hvilken utstrekning et erstatningskrav kan bringes i motregning overfor Sotra fra Heitmanns side.

Ved stevning av 21. desember 1983 gikk Sotra v/sin prosessfullmektig, advokat Jørgen Stang Heffermehl, til søksmål mot Heitmann ved Oslo byrett og nedla under hovedforhandlingen slik endelig påstand:

"A. Hovedsøksmålet:

1. Saksøkte betaler til saksøkeren Nok. 5 028 366,42 og Sek. 1 202 862,91 og USD 110 713,06 med fradrag av Nok. 668 683,87, med renter til rentesats 0,05% pr. dag fra forfall til betaling skjer.

2. Subsidiært betaler saksøkte til saksøkeren Nok. 5 028 366,42 og Sek. 1 202 862,91 og USD 110 713,06 med fradrag av Nok. 668 683,87 og Nok. 368 515, med tillegg av 0,05% rente pr. dag fra forfall til betaling skjer.

B. Motsøksmålet:

1. Saksøker frifinnes.

C. I alle tilfelle:

1. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger."

Sotra med sin prosessfullmektig, advokat Olav Bråten, tok til motmæle og nedla slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

1. Saken avvises.

Subsidiært:

2. Saksøkte frifinnes.

I motsøksmålet:

3. V/O Soyuztransit v/ScanSov Transport AB dømmes til å betale H. Heitmann & Son A/S erstatning begrenset oppad til NOK 6,5 millioner.

I begge søksmål:

4. V/O Soyuztransit v/ScanSov Transport AB dømmes til å betale sakens omkostninger."

Oslo byrett avsa dom den 26. november 1985 med slik domsslutning:

"1. Heitmann & Son A/S dømmes til å betale til V/O Soyuztransit v/ScanSov Transport A/B 5 028 366,42 - femmillionertyveåttetusentrehundreogsekstiseks 42/100 - kroner, 1 202 862,91 - enmilliontohundreogtotusenåttehundreogsekstito 91/100 - svenske kroner og 110 713,06 - etthundreogtitusensyvhundreogtretten 06/100 - amerikanske dollar med fradrag av 2 668 663,87 - tomillionersekshundreogsekstiåttetusensekshundreogsekstitre 87/100 - kroner med 0,05 - nullkommanullfem - prosent daglig rente fra forfall til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Heitmann har ved sin prosessfullmektig, advokat Olav Bråten, i rett tid påanket byrettsdommen og har nedlagt slik endelig påstand:

"I hovedanken:

Prinsipalt:

1. Sak 207/86 for Eidsivating lagmannsrett avvises.

Subsidiært:

2. V/O Soyuztransit dømmes til å betale til H. Heitmann & Son A/S NOK 6,4 millioner - seksmillionerfirehundretusenkroner 00/100 - med loven rente fra forfall.

I motanken:

3. H. Heitmann & Son A/S frifinnes.

I begge ankesaker:

4. V/O Soyuztransit dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og byrett."

Sotra har ved sin prosessfullmektig, advokat Jørgen Stang Heffermehl, tatt til gjenmæle og har motanket for så vidt angår erstatningskravets størrelse. Han har nedlagt slik endelig påstand:

"Prinsipalt:

1. Den ankende part betaler til ankemotparten NOK 5 028 366,42 og SEK 1 202 862,91 og USD 110 713,06 eller et beløp i NOK tilsvarende den kurs som gjaldt ved forfallstidspunktet dersom denne er høyere enn ved betalingstidspunktet, med fradrag av NOK 1 068 683,87, med renter til rentesats 0,05% pr. dag fra forfall til betaling skjer.

Subsidiært:

2. Den ankende part betaler til ankemotparten NOK 5 028 366,42 og SEK 1 202 862,91 og USD 110 713,06 eller et beløp i NOK tilsvarende den kurs som gjaldt ved forfallstidspunktet dersom denne er høyere enn ved betalingstidspunktet, med fradrag av NOK 2 175 073,30, med renter til rentesats 0,05% pr. dag fra forfall til betaling skjer.

3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og byrett."

Ankeforhandling ble avholdt 6. og 7. oktober 1987. Den ankende part og hans prosessfullmektig møtte. Ankemotparten møtte med sin prosessfullmektig, samt i følge prosessfullmakt ved firmaet ScanSov Transport A/B, Sverige. Det ble foretatt dokumentasjon, samt avhørt tre vitner, slik rettsboken viser.

Det er enighet mellom partene om at et beløp på kr 5,5 mill. som ifølge avtale av august/september 1983 mellom partene er deponert på en felles disponibel konto i DnC, ikke er tvistepunkt i saken.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av Oslo byretts dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, Heitmann, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for Oslo byrett slik de er gjengitt i byrettens dom.

Som støtte for den prinsipale avvisningspåstanden er det som nytt for lagmannsretten anført følgende:

I kontrakten av 28. oktober 1981 mellom Sotra og Heitmann er det en klausul (pkt. 5) hvoretter enhver tvist og uenighet som måtte oppstå fra eller i forbindelse med avtalen skal avgjøres "utenom domstolene" ved voldgift. Slik voldgiftsbehandling har ikke funnet sted. Saken må derfor avvises av lagmannsretten.

Som for byretten er dessuten anført at saken må avvises fordi Sotra av det svenske selskap ScanSov har fått betalt de frakter Heitmann har holdt tilbake. Denne betaling fra ScanSov til Sotra må anses som befriende intervensjonsbetaling i forhold til Heitmann.

Subsidiært anfører den ankende part bl.a. at det mellom Heitmann og Sotra har bestått et langvarig forretningsmessig forhold. Allerede i 1966, m.a.o. lenge før avtalen av oktober 1973, ble det etablert kontakt mellom partene. Avtalen av 1973 tok sikte på å etablere en ny fraktlinje for transport av gods fra Nord-Europa til Iran via sovjetisk territorium. Heitmann satset betydelige ressurser i form av arbeidskraft og penger til markedsundersøkelser, og senere markedsintroduksjon og markedsopparbeidelse etc. av den nye linje (CVBL). Som generalagent for Sotra var Heitmanns arbeid helt avgjørende for den suksess linjen etter hvert ble. Det er et resultat av Heitmanns arbeid at Sotra, som operatør for de statlige skipsfartsinteressene i Sovjet, senere besluttet seg for å etablere et eget selskap i Norge som skulle overta Heitmanns funksjoner. Dette selskap, Scan Nautic A/S, ble stiftet i Norge i begynnelsen av 1983 som et heleiet datterselskap av det svenske selskap ScanSov. Dette siste eies for 60%'s vedkommende av russiske interesser, herunder Sotra. De resterende 40% eies av svenske interesser.

Oppsigelsen av 1. desember 1982 av Heitmann med frist til 1. april 1983 er direkte i strid med avtalen av oktober 1981 (pkt. 6) og representerer derfor et kontraktsbrudd. Oppsigelsen er dessuten i strid med markedsføringsloven (lov av 16. juni 1972) §1 og §7 . Erstatningskravet må bl.a. vurderes ut fra det.

De rettslige konsekvenser som følger herav er følgende:

1. Kompensasjon for tap i tiden 1. april 1983 - 28. oktober 1983, d.v.s. for den del av kontraktsperioden som løper etter Sotras kontraktsstridige oppsigelse pr. 1. april 1983. Dette tap er med utgangspunkt i tidligere års inntjening, alternativt etter budsjett for 1983 sammenholdt med virkelig inntjening i tiden 1. januar - 1. april 1983, beregnet til kr 2 135 000.

2. Etterprovisjon for ett år etter kontraktstidens utløp 28. oktober 1983. På samme grunnlag som under pkt. 1 er denne provisjonen beregnet til kr 3 380 000.

3. Erstatning for skade påført som følge av kontraktsbruddet er skjønnsmessig ansatt til kr 1 000 000. Dette tap omfatter bl.a. det forhold at ScanNautic A/S ble opprettet i begynnelsen av 1983 etter instruks fra Sotra i den hensikt å overta Heitmanns agentur, og i den forbindelse bl.a. ansatte størstedelen av det personale som i Heitmann hadde arbeidet med CVBL, og i det hele opptrådte utad som om Heitmann hadde misligholdt sin del av kontrakten.

I disse krav som samlet er avrundet til kr 6,4 mill., er det ikke tatt hensyn til eventuelle kostnader Heitmann sparte som følge av oppsigelsen og de etterfølgende omstendigheter.

Det henvises her til det bruttoprinsipp for slik erstatning som bl.a. er kommet til uttrykk i høyesterettsdom referert i Rt-1981-619 flg.

Den ankende part har også for lagmannsretten hevdet at det tilbud som Sotra fremsatte om å la Heitmann delta med 40% i et nystiftet Joint-Ventureselskap, ble avslått med full grunn. En deltagelse i dette selskap ville begrense Heitmanns handlefrihet og ikke innebære noe potensiale for fremtidig inntekt.

Til ankemotpartens argumentasjon om avtalestridig tilbakeholdelse av frakter (jfr. pkt. 2.5 i avtalen av oktober 1981), hevder den ankende part at dette var et svar på Sotras kontraktsstridige oppsigelse av avtalen, og de etterfølgende forgjeves forsøk på å få til en minnelig ordning. Så fremt Heitmann ikke hadde holdt tilbake frakten, ville selskapet vært henvist til å få sine krav fremmet ved voldgift i Moskva. Selskapet ville dermed ha kommet i en meget vanskelig situasjon.

Den ankende part viser til at Sotra-agenturet utgjorde en vesentlig del av Heitmanns omsetning og fortjeneste. Oppsigelsen av agenturet - og særlig den fremgangsmåte som ble fulgt - var derfor en økonomisk sett dramatisk begivenhet og kunne få meget alvorlige konsekvenser for Heitmanns overlevelse.

Ankemotparten, V/O Soyuztransit (Sotra), har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Det henvises til byrettens gjengivelse av disse.

Til den ankende parts anførsel om at saken skulle vært behandlet av voldgiftsrett og derfor må avvises av lagmannsretten, hevder ankemotparten at avvisningskravet åpenbart er fremsatt for sent (tvistemålsloven §92, jfr. §91 annet ledd). Den ankende part har uten innsigelse opptrådt for Oslo byrett og - inntil nå - i lagmannsretten. Dette innebærer en faktisk og rettslig aksept av domstolene som riktig prøvelsesinstans.

Oppsigelsen av 1. desember 1982 var begrunnet i det russiske ønske om å samordne de ulike agentinteressene i alle land der Sotra ikke hadde opprettet egne selskaper. Heitmann var allerede i 1970-årene varslet om at en slik samordning kunne bli aktuell. Dannelsen av ScanSov i Sverige var et signal i den retning. Det samme var kontraktens korte løpetid - 12 måneder av gangen. Det var uheldig for de russiske rederiinteresser at linjeagentene konkurrerte innbyrdes. Oppsigelsen var derfor saklig sett vel underbygget.

Oppsigelsen virker heller ikke urimelig overfor Heitmann. Forretningsforholdet hadde vart lenge og ga gode inntekter i mange år. Arbeidet med å opparbeide linjen og den risiko som dette opprinnelig kunne innebære, var blitt meget godt kompensert. Det erkjennes at oppsigelsen skjedde i kontraktstiden. Den ankende part fikk imidlertid fire måneders varsel og dessuten tilbud om å delta med 40% i det selskap som skulle fortsette agenturet, nemlig det nyopprettede Scan Nautic A/S. Dette tilbud avslo Heitmann uten en gang å ville ta opp reelle forhandlinger.

Oppsigelsen er ikke i strid med markedsføringsloven §1 §7 som tar sikte på å regulere helt andre forhold.

Slik oppsigelsen er grunngitt og gjennomført virker den som en avbestilling, jfr. kommisjonsloven §46.

Heitmann kan i tilfelle bare tilkjennes erstatning for tapte inntekter fra 1. april til 28. oktober 1983, det tidspunkt hvortil oppsigelse i alle fall kunne ha skjedd, jfr. kommisjonsloven §50. Det er ikke i avtale eller lov grunnlag for å tilkjenne etterprovisjon og/eller goodwillerstatning.

Det er på det rene at oppsigelse av avtaler knyttet til rederiagenturet ikke reguleres av kommisjonsloven.

Når det gjelder utmålingen av en eventuell erstatning hevder Sotra at det er nettoinntekten som skal erstattes. En forventet inntekt fra svenske fraktkontrakter må holdes utenfor da disse ikke er beskyttet av kontrakten av 28. oktober 1981. Likeså må fratrekkes sparte kostnader som lønn etc.

På dette grunnlag mener Sotra at det med utgangspunkt i Heitmanns eget budsjett for 1983, maksimalt bør komme på tale å erstatte kr 400 000 i tapt inntekt.

Subsidiært mener Sotra at det bare kan motregnes med krav som er forfalt, og at erstatningsbeløpet (motregningskravet) må begrenses til den del av det tilbakeholdte fraktbeløp som ble inkassert etter oppsigelsesfristen 1. april 1983. Dette utgjør kr 1 506 000. Det resterende fraktbeløp (kr 3 157 000), som gjaldt tidligere opptjente frakter, var det rettsstridig å tilbakeholde. Sistnevnte beløp kan derfor ikke danne grunnlag for lovlig motregning. Det vises også til pkt. 2.5 i avtalen av 28. oktober 1981.

Til renteberegningen anfører Sotra at den tilbakeholdte frakten representerer et kontraktsmessig mislighold. Rentens størrelse er derfor regulert i kontrakten av 28. oktober 1981 pkt. 4.2, og utgjør 0,05% pr. dag.

Lagmannsretten er kommet til at den ankende parts (Heitmanns) prinsipale påstand om avvisning ikke kan føre frem. I likhet med byretten finner lagmannsretten at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at Sotra har overdradd sitt fraktkrav på Heitmann til ScanSov AB, eller at ScanSov's overføring av beløp til Sotra sommeren 1983 representerer en intervensjonsbetaling som virker befriende for Heitmann i forhold til Sotra. Lagmannsretten viser her til byrettens domsgrunner som man slutter seg til.

Lagmannsretten bemerker i tillegg at det må stilles strenge krav til partenes opptreden før en intervensjonsbetaling kan godkjennes i det foreliggende tilfelle. Lagmannsretten kan ikke se at det av den dokumenterte korrespondanse, eller av partenes forklaringer, fremstår som klarlagt at ScanSovs overføring av penger til Sotra ble gjort i den hensikt å befri Heitmann for sin gjeld overfor Sotra og/eller å overføre fraktkravet til ScanSov. Sotra har heller ikke akseptert betalingen på en slik måte at det kan virke befriende for Heitmann.

Lagmannsretten finner det også klart at saken heller ikke kan avvises med den begrunnelse at avtalen av 28. oktober 1981 (pkt. 5) henviser løsningen av tvister og uenighet til avgjørelse ved voldgift. Lagmannsretten er enig med Sotra i at denne anførsel er fremmet for sent, og at Heitmann i handling har akseptert domstolsbehandling, jfr. tvistemålsloven §91, jfr. §90.

Lagmannsretten er videre, i likhet med byretten, kommet til at Sotra opptrådte kontraktsstridig ved sin oppsigelse den 1. desember 1982 av avtalen av 28. oktober 1981. Denne oppsigelse skjedde med frist til 1. april 1983 og var derfor i strid med kontraktens pkt. 6 hvoretter avtalen kan oppsies med tre måneders varsel til 28. oktober.

Lagmannsretten bemerker her at markedsføringsloven §1 ikke kan anvendes på dette rettsforhold. Markedsføringsloven tar sikte på helt andre "handlinger", så meget mer som avtalen kontraktsmessig kunne vært oppsagt til 28. oktober samme år.

Lagmannsretten kan heller ikke se at markedsføringsloven §7 kommer til anvendelse. Det er ikke rettsstridig av Sotra å utnytte den viten Sotra erverver i sitt avtaleforhold med Heitmann eller gjennom tidligere ansatte i Heitmann.

Lagmannsretten er enig med byretten i at dette kontraktsbruddet gir Heitmann krav på kompensasjon for tapte inntekter frem til den 28. oktober 1983. Denne kompensasjon må bli å utmåle ut fra den forventede inntekt Heitmann ville hatt så fremt oppsigelsen hadde vært kontraktsmessig, d.v.s. med virkning fra 29. oktober 1983. Dette beløp kan fastsettes med rimelig grad av sannsynlighet ut fra tidligere års resultater, det oppsatte budsjett for 1983 og den faktiske inntekt frem til 1. april 1983. I denne inntekt må også medtas beløp som med sannsynlighet ville følge av agenturforholdet fra virksomhet i Sverige.

Det vises i den forbindelse til at det tilbud Heitmann fikk om å delta med opptil 40% i ScanNautic A/S ikke kunne representere en rimelig kompensasjon for det tap oppsigelsen medførte for Heitmann. En deltagelse som aksjonær i Scan Nautic ville bare gi Heitmann muligheter for et aksjeutbytte, eventuelt for indirekte å kunne gjøre forretninger med Scan Nautic av mindre økonomisk interesse.

Lagmannsretten slutter seg til byrettens konklusjon om en erstatning på kr to mill. for den kontraktsstridige oppsigelse av 1. desember 1982. Beløpets størrelse er, som påvist ovenfor, utmålt ut fra den antatte inntekt Heitmann gikk glipp av i tiden 1. april - 28. oktober 1983.

Når det gjelder spørsmålet om Heitmann kan gjøre gjeldende noe krav for tiden etter 28. oktober 1983 bemerkes at det ved vurderingen av dette spørsmål ikke legges vekt på at oppsigelsen i dette tilfelle var kontraktsstridig idet det er på rene at en oppsigelse pr. 28. oktober 1983 ville ha vært rettmessig.

Det følger av bestemmelsene i kommisjonsloven §27, §46, §68, jfr. §76 for de rettsforhold som reguleres av disse bestemmelser (etter lovendringen 1. juni 1973) at det er hjemmel for å tilkjenne erstatning og etterprovisjon også etter en lovlig oppsigelse av et kontraktsforhold. Rettsstillingen for eneforhandlerne og andre som ikke omfattes av loven kommisjonseller agenturbeskrivelse, er åpen. Avgjørende rettspraksis foreligger ikke for så vidt, jfr. bemerkningene i høyesterettsdom referert i Rt-1980-243 (Tampax-dommen 252).

Det er videre på det rene at rederiagenter, som Heitmann, ikke direkte omfattes av kommisjonsloven regler. Dette følger av innstillingen fra Kommisjonslovkomiteen (Smith-komiteen 62).

Spørsmålet er da om det av disse eller andre rettsregler og praksis kan utledes en regel som gir en rederiagent en beskyttelse ved en rettmessig oppsigelse, og om en slik regel eventuelt kan anvendes i det foreliggende tilfelle.

For lagmannsretten står saken slik at det kan bli spørsmål om en analogisk eller utvidende fortolkning av kommisjonsloven regler om etterprovisjon, eventuelt om et etteroppgjør etter alminnelige rettsregler, uavhengig av kommisjonsloven.

I begge tilfeller blir det viktig å beskrive hvilken karakter og hvilket innhold Heitmanns agentposisjon funksjonelt sett må sies å ha hatt (jfr. førstvoterende i Tampax-dommen Rt-1980-253), sammenholdt med den agentbeskrivelse kommisjonsloven gir i §65.

I kontrakten av 28. oktober 1981 er Heitmann kalt "agenten", og han oppnevnes som Sotras "generalagent i Norge for fartøyene til Caspian Volgo-Balt Line (CVBL) såvel som for andre fartøyer som befraktes av Sotra for transport av transittlast via USSR's territorium". Avtalen gir ingen direkte bestemmelse om eksklusivitet (eneagentur). Avtalen gir imidlertid Heitmann (i pkt. 3.3) en redusert provisjon også når last er sluttet av Sotra eller "hvilken som helst annen CVBL-agent" når lasten lastes i Norge "med agentens medvirkning". Dette sikrer med andre ord Heitmann en redusert godtgjørelse i de tilfeller kontrakten beskriver, men ingen enerett til å formidle fraktavtaler.

Heitmanns hovedoppgave som generalagent var å skaffe last til linjens båter. Det var Sotra som fastsetter fraktratene og vilkår ellers, mens Heitmann påser at fraktkontrakten er som angitt i avtalen, at de nødvendige dokumenter utstedes og undertegnes (herunder konossement og manifest), at lasten er i henhold til spesifikasjoner, at lasten er emballert, merket, lastet og stuet forskriftsmessig, o.s.v. Heitmanns godtgjørelse er slutnings-, spedisjons- og agentkommisjon (pkt. 2.5, jfr. pkt. 3.3). Denne godtgjørelse utgjør fra 7,5% til 2,5% av de samlede fraktinntekter avhengig av Heitmanns arbeider med lasten.

Det er ikke Heitmanns risiko om sluttet last ikke ankommer, eller om frakt av andre grunner ikke blir betalt. Heitmann kan heller ikke gjøres ansvarlig av lasteeier såfremt CVBL misligholder fraktavtalen.

På den annen side er det mest rimelig å fortolke avtalen (pkt. 3.3 m.fl.) slik at provisjonen bare betales såfremt frakten blir betalt.

Spørsmålet er dernest om Heitmann, slik hans funksjon er beskrevet i kontrakten, faller inn under kapitel 3 i kommisjonsloven.

Som nevnt foran tok Smith-komiteen ikke standpunkt til om rederiagenturer omfattes av loven og derfor er beskyttet av §68 om etterprovisjon. Komiteen følte at den ikke hadde "det nødvendige materiale for å vurdere hvor langt de regler som foreslås, vil passe" ved en slik agenturtype (innstillingen 62, pkt. 6 i.f.).

Lagmannsretten vil særlig henvise til følgende momenter som sentrale i forholdet mellom Sotra og Heitmann:

Heitmanns innsats var avgjørende ved opparbeidelsen av fraktgrunnlaget for CVBL-linjen i Norge, og delvis også i Sverige. Da Heitmann startet opp sitt arbeid og senere fikk kontrakten av 1973, var det både usikkert og risikabelt å satse på opparbeidelsen av denne nye linjen. Sotra og de rederiinteresser som sto bak dette selskap, hadde dessuten liten erfaring i internasjonal linjefart og hadde heller ikke forøvrig den tillit etc. som er avgjørende for en rask markedssuksess.

Oppsigelsen av Heitmann var begrunnet i ønsket om å samordne en rederilinje som var blitt en suksess, og også å koordinere den forretning denne linje representerte med andre russiske rederiinteresser. Dette var en saklig begrunnelse, men det svekker ikke det legitime beskyttelsesbehov Heitmann har for i noen grad å få økonomisk kompensasjon for at hans interesser må vike for disse overordnede hensyn på rederisiden.

Lagmannsretten viser også til at det produktet (tjenester) CVBL tilbyr ikke er spesielt på noen måte i forhold til konkurrerende tilbud.

Agenturet var i 1983 blitt en vesentlig del av Heitmanns forretning. Heitmann bygget opp og innrettet sin virksomhet på kontrakten med Sotra. Dette var ikke ukjent for Sotra.

Det var derfor oppstått et avhengighets- og underlegenhetsforhold til Sotra som gjorde det vanskelig for Heitmann å sikre sine interesser gjennom kontraktsforhandlinger.

Det forhold at Heitmann måtte regne med at avtalen en gang ville bli oppsagt, svekker ikke hans rettslige stilling. Han er forpliktet til å legge alle sine ressurser inn i arbeidet for å selge CVBL's tjenester, og må antas ikke å ha adgang til å konkurrere på noen måte med CVBL/Sotra.

Det går tid fra Heitmann får opparbeidet kunderelasjoner og til disse relasjoner reflekteres i konkrete fraktavtaler. Denne tidsforskyvning mellom arbeidsinsats og vederlagsopptjening er lagt til grunn i vanlige agenturavtaler som forutsetter markedsbearbeiding og salg og godtgjørelse basert på avsluttede salg både til engros- og detaljleddet.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at de reelle vernebehov bak bestemmelsene i kommisjonsloven §68 er til stede også i forholdet Heitmann/Sotra, og at en analogisk eller utvidende fortolkning av denne bestemmelse i og for seg må være berettiget. Retten vil også vise til at en utvikling i retning av å beskytte agenturer har funnet sted over lang tid i Norge, som i andre land Norge har og ønsker å ha rettsfellesskap med. Det henvises her bl.a. til det som er sagt herom i Smith-komiteen, bl.a. 11 flg., 47 flg., 59 og 62.

Det vises for så vidt også til Direktiv datert 18. september 1986 fra EF-Rådet inntatt i EF-Tidende av 31. desember 1986 (nr. L382/17 flg. - se spesielt artikkel 17).

Lagmannsretten mener også - som nevnt foran - å burde vurdere hvorvidt Heitmann har krav på erstatning ut fra alminnelige erstatningsregler, og finner - på samme grunnlag som nevnt ovenfor - at så er tilfelle. Dette bygger særlig på at Sotra via ScanNautic etter utløpet av kontrakten pr. 28. oktober 1983 praktisk talt øyeblikkelig overtok hele det marked og det markedsapparat som Heitmann har bygget opp gjennom 15 år. Dette skjedde uten noen omkostninger for Sotra som dessuten overtok en del av Heitmanns personale. Lagmannsretten finner således at situasjonen er slik at Sotra bør betale for den goodwill-oppbyggingen etc. som ellers vederlagsfritt ville tilfalle Sotra/CVBL/ScanNautic.

Lagmannsretten viser til at Tampax-dommen (referert i Rt-1980-243) ikke kan anføres mot resultatet i nærværende sak. Flertallet tok dessuten ikke standpunkt til om eneforhandleren i det konkrete tilfelle var berettiget til et etteroppgjør etter alminnelige rettsregler (jfr. bemerkning av dommer Holmøy referert i Rt-1980-258).

Når det gjelder utmålingen av det krav Heitmann kan gjøre gjeldende med grunnlag i kommisjonsloven §68 vises særlig til høyesterettsdommen referert i Rt-1981-619. Denne dom gjelder et kommisjonsforhold og behandler utmålingen av en etterprovisjon (kommisjonsloven §27 annet ledd). Det understrekes her at etterprovisjon har sin begrunnelse i provisjonssynspunktet, og at det derfor ikke er avgjørende hvilket tap mellommannen lider. Sparte utgifter eller inntekter som oppstår fra annet hold skal det derfor ikke tas hensyn til. Av dette følger at Heitmann i dette tilfelle vil være bedre stillet ved en etterprovisjon enn ved en erstatning eller kompensasjon bygget på alminnelige rettsregler.

Heitmann har for lagmannsretten krevet etterprovisjon eller erstatning for ett år etter kontraktstidens utløp 28. oktober 1983.

Som også påpekt av Høyesterett i dommen referert i Rt-1981-628 vil etterprovisjonen måtte baseres "på et utpreget skjønn".

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at Heitmanns etterprovisjonskrav passende bør settes til kr 650 000.

Lagmannsretten er etter dette endelig kommet til at Heitmann ikke kan kreve ytterligere erstatning på kr 1 mill som følge av den urettmessige oppsigelsen av 1. desember 1982.

Oppsummert har Heitmann etter dette krav på å få dekket utgifter (disbursements) med kr 668 683,87, erstatning på kr to mill. for tiden frem til 28. oktober 1983, samt etterprovisjon på kr 650 000,-, samlet kr 3 318 683,87.

Ved avgjørelsen av om Heitmann har adgang til å motregne sine krav mot Sotra i de tilbakeholdte fraktbeløp, finner lagmannsretten - i likhet med byretten - at pkt. 2.5 i avtalen av 28. oktober 1981 som forbyr motregning av "omtvistede beløp", ikke får anvendelse. Når Sotra kontraktsstridig har sagt opp avtalen i brev av 1. desember 1981, må spørsmålet om rettsmessigheten av Heitmanns tilbakeholdelse løses etter de vanlige motregningsregler. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det etter omstendighetene ikke var urettmessig eller utilbørlig at Heitmann - for å beskytte sine vitale økonomiske interesser - holdt tilbake fraktbeløp som sikkerhet for sine krav mot Sotra.

Også de øvrige motregningsvilkår er oppfylt.

Lagmannsretten finner derfor at Heitmann kan motregne de beløp han er tilkjent i de fraktbeløp han har tilbakeholdt.

Heitmann har tilbakeholdt fraktbeløp og plikter å betale beløpene tilbake med renter med fradrag av den sum firmaet tilkjennes i denne dom. Byretten har lagt til grunn at det skal betales 0,05% daglig rente fra forfall til betaling skjer. Lagmannsretten finner ikke at den rentesats som er fastsatt i pkt. 4.2 i avtalen av 28. oktober 1981 mellom Sotra og Heitmann kommer til anvendelse på det krav som oppsto ved Heitmanns tilbakeholdelse av fraktbeløp. Frakten tilbakeholdes etter at Sotra har foretatt en klar kontraktsstridig oppsigelse av avtalen, og for å sikre det krav som derved er oppstått mot Sotra. Lagmannsretten finner derfor at loven vanlige rente bør anvendes for Sotras gjenværende krav på fraktbeløpet, d.v.s. 15% frem til 31. januar 1986, og 18% p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

Det er av Heitmann nedlagt påstand om at renter skal betales fra forfall. Lagmannsretten henholder seg til dette, men bemerker at utgangspunktet for renteberegningen må være de tidspunkt da Heitmann tilbakeholdt de fraktbeløp som overstiger de beløp Heitmann er tilkjent av lagmannsretten.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Den ankende part har fått medhold i den subsidiære påstand i hovedanken, men er tilkjent et vesentlig lavere beløp enn påstått. Som følge av dette skal den ankende part betale til ankemotparten et betydelig beløp som er tilbakeholdt for meget. Saken gjelder spørsmål på et rettsområde som er lite avklaret i rettspraksis og hvor det var gode grunner for å prøve byrettens dom for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at hver av partene bør betale sine omkostninger også for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180, første og annet ledd, jfr. §174.

På samme måte som byretten er lagmannsretten kommet til at det bør avsies en samlet dom i hovedanken og motanken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Heitmann og Son A/S dømmes til å betale til V/O Soyuztransit v/ScanSov Transport A/B 5.028.366,42 - femmillionertjueåttetusentrehundreogsekstiseks 42/100 - kroner, 1.202.862,91 - enmilliontohundreogtotusenåttehundreogsekstito 91/100 - svenske kroner og 110.713,06 - etthundreogtitusensyvhundreogtretten 06/100 - amerikanske dollar med fradrag av 3.318.683,87 - tremillionertrehundreogattentusensekshundreogåttitre 87/100 - kroner - med loven rente fra forfall til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.