LE-1986-271

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-01-15
Publisert:	LE-1986-00271
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 15. januar 1987 i ankesak nr. 271/86, hl.nr. 422/86.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn O. Winsvold, Sarpsborg). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Inge B. Tonholm, Sarpsborg).
Forfatter:	Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Bror Oskar Scherdin. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §50, §42, §41, §56, Tvistemålsloven (1915) §180, §175

B og A inngikk ekteskap 18. september 1948. De har to - nå voksne - barn sammen; døtrene C født xx.xx.1948 og D født xx.xx.1957.

Ved stevning av 22. november 1985 anla hustruen søksmål mot mannen med påstand om prinsipalt skilsmisse etter ekteskapsloven §50 og subsidiært separasjon etter ekteskapsloven §42 første ledd. Mannen, som bestred at vilkårene etter de nevnte bestemmelser var oppfylt, nedla påstand om separasjon etter ekteskapsloven §42 annet ledd.

Tune herredsrett avsa den 17. mars 1986 dom med slik domsslutning:

"1. B, født xx.xx.29 og A, født xx.xx.24 separeres i medhold av ekteskapsloven §42 første ledd.

2. B gis bruksrett til den tidligere felles bolig i X så lenge hun ønsker.

3. A betaler underholdsbidrag til B med kr. 1000,- -kronerettusen 00/100pr. måned regnet fra 1. mars 1986.

4. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke."

Ifølge domsgrunnene var vilkårene for skilsmisse etter ekteskapsloven §50 ikke oppfylt, idet den voldsbruk som måtte ha funnet sted lå tilbake i tid. Når det gjaldt separasjon etter ekteskapsloven §42 første ledd, bygget herredsretten på at det forelå et i alle måter mislykket ekteskap der en vesentlig del av skylden måtte pålegges mannen. Retten la til grunn at han i mange år fysisk og psykisk har trakassert hustruen og til dels barna, at han jevnlig har hatt et alkoholforbruk utover det normale og at han har tildelt hustruen ytterst små midler til underhold, samtidig som han uten hennes kunnskap har lagt seg opp en etter forholdene betydelig formue.

A har ved advokat Bjørn O. Winsvold i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. B og A separeres i medhold av ekteskapsloven §42 annet ledd.

2. A frifinnes for øvrig.

3. A tilkjennes saksomkostninger for herredsog lagmannsrett."

Dette er i samsvar med hans påstand for herredsretten. I ankeerklæringen var det nedlagt påstand om separasjon etter ekteskapsloven §41.

B har ved advokat Inge B. Tonholm tatt til gjenmæle og har i anketilsvaret nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å erstatte B sakens omkostninger for begge retter."

Når det gjelder domsslutningens punkt 2, har ankemotparten - hustruen - senere endret standpunkt, jfr. advokat Tonholms prosesskrift av 15. oktober 1986 der det heter: "... Da ankemotparten nå er i ferd med å finne seg annen bolig, vil hun frafalle kravet om borett, slik at saken kan begrenses til å gjelde spørsmålet om separasjon og bidrag.."

Ankemotparten har under ankeforhandlingen endret sin påstand i samsvar hermed. Hun har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

"1. Herredsrettens dom pkt. 1 og 3 stadfestes.

2. Bruksretten i herredsrettens dom pkt. 2 frafalles.

3. A dømmes til å erstatte B sakens omkostninger for begge retter."

Under ankeforhandlingen har begge parter avgitt forklaring. Det er avhørt fire vitner. To av vitnene er søsken av mannen: E og F. De to øvrige vitner er partenes to fellesbarn (døtre).

Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Om hustruens helsetilstand er det vist til en fremlagt legeattest avgitt 14. mars 1986 av lege G ved Y Legesenter der det heter:

"Hun oppsøkte meg første gang i mai -84, og har senere vært i kontakt med undertegnede 10/12 ganger fra konsultasjon og frem til ultimo januar -86.

Hun er tidligere operert for ondartet lungelidelse, og også operert grunnet magesår. Begge disse operasjonene var i 1970-årene.

Langvarig broncittplager samt også en uregelmessig hjerterytme.

Hun var sist gang innlagt i sykehuset i -82 hvor man ikke kunne påvise tegn til alvorlig organisk sykdom, heller ikke tegn til videre utvikling av tidligere ondartede sykdom.

Var innom sykehusets poliklinikk jan. -85 grunnet besvimelse. Det ble foretatt vanlig klinisk undersøkelse inkludert hjerteprøve, men det ble ikke påvist noe sikkert galt.

Hennes største plager for tiden, slik jeg oppfatter det, er tungpustethet, skjelettsmerter og følelse av ubehag i lungene. Det har vært tatt vanlige undersøkelser også hos meg, inkludert røntgenbilde, men dette viser intet sikkert galt. Hun har naturlig nok en del nerveproblemer i forbindelse med sine mange og langvarige sykdommer.

Hun bruker hjertemedisiner, pustemedisiner, og også rene beroligende tabletter/nervetabletter og i perioder også sovetabletter."

Ytterligere materiale om hustruens helse ble innsendt til lagmannsretten ved advokat Tonholms prosesskrift av 3. juni 1986, der det heter:

"Forsåvidt gjelder ankemotpartens helse, vedlegges kopi av journaler fra Z sykehus slik de er mottatt i kopi derfra, i sin helhet".

Journalene omfatter tidsrommet 1961 - 1985. Materialet er inntatt i ankeutdraget, hvor det opptar hele 56 sider (s. 23 - 88). Hustruens prosessfullmektig har fremhevet materialets omfang og det lange tidsrom preget av sykdom, men har avstått fra en gjennomgåelse av materialet og i stedet vist til den foran siterte legeerklæring. Det har etter dette ikke vært aktuelt for lagmannsretten å ta sykejournalene nærmere i øyesyn. Lagmannsretten har således holdt seg til den mer summariske oversikt gitt i legeerklæringen av 14. mars 1986.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført det samme som for herredsretten.

Det hevdes at herredsretten tar feil når den er kommet til at ekteskapsloven §42 første ledd får anvendelse. Det er riktig at ekteskapet ble mislykket, men det skyldes like meget hustruen som mannen. Det bestrides at mannen har utøvet vold mot hustruen eller kommet med trusler eller på annen måte opptrått krenkende. Mannens bruk av alkohol skjer bare med lange mellomrom og kan vises her særlig til hennes langvarige og omfattende sykdommer og nåværende uførhet og til mannens forhold under ekteskapet, jfr. Rt-1974-342 (særlig 344) og Rt-1971-126 (særlig 129).

Ved utmålingen av underholdsbidraget må tas i betraktning at hustruens årsinntekt på kr. 44000 er svært beskjeden sammenlignet med mannens inntekt på kr. 145000. Selv etter at mannen måtte være blitt pensjonert, vil hans inntekt under denne forutsetning, kr. 116000, være så pass betydelig sammenlignet med hustruens at det av herredsretten tilkjente underholdsbidrag på kr. 1000 pr måned iallfall ikke vil være for høyt.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder de tvistepunkter som gjenstår etter at hustruen har frafalt kravet om bruksrett til boligen.

Når det gjelder separasjonsspørsmålet, finner lagmannsretten i likhet med herredsretten at vilkårene etter ekteskapsloven §42 første ledd er oppfylt, slik at det kan gis separasjon etter denne bestemmelse. Lagmannsretten finner det således etter bevisførselen ikke tvilsomt at mannen i tiden frem til 1975 vedvarende krenket sine plikter overfor hustruen på en slik måte - herunder ved fysisk vold - at forholdet rammes av den nevnte bestemmelse. Krenkelsene har fortsatt i tiden etter 1975, men da hovedsaklig på det psykiske plan. Krenkelsene har således vært vedvarende også i tiden etter 1975.

Det er videre i denne forbindelse anført at mannen jevnlig har misbrukt alkohol. Mannen har erkjent at han regelmessig - med omlag 5 ukers mellomrom - har hatt en periode på flere dager hvor han har inntatt betydelige mengder alkohol. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at mannen i disse perioder må anses å ha misbrukt alkohol, og finner også at misbruket må betegnes som jevnlig. Det er lagt vekt på regelmessigheten av drikkeperiodene og varigheten av forholdet som viser at man her står overfor et fast etablert mønster.

Etter dette finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta stilling til om det som anført også foreligger forsømmelse av underholdsplikten fra mannens side.

Når det gjelder spørsmålet om underholdsbidrag, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om hustruens ervervsevne er blitt forringet som følge av ekteskapet eller omsorgen for barna - eller om hennes nedsatte ervervsevne i det vesentlige blir å tilskrive hennes sykdommer og generelt dårlige helsetilstand, slik at vilkåret i ekteskapsloven §56 annet ledds første punktum eventuelt av den grunn ikke skulle anses oppfylt.

Lagmannsretten finner det åpenbart at særlige grunner taler for å tilkjenne hustruen et underholdsbidrag, slik at dette under enhver omstendighet vil være hjemlet i annet ledds annet punktum av §56. Det er her tilstrekkelig å vise til hennes tidligere sykdommer, hennes generelt dårlige helsetilstand og nåværende uførhet, samt det som foran er anført om mannens forhold under ekteskapet.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å nedsette det av herredsretten fastsatte bidrag på kr. 1000 pr. måned som finnes passende hensett til partenes inntektsforhold. Lagmannsretten har herunder tatt i betraktning opplysningen om at mannen regner med å bli pensjonert i nær fremtid og at hans årsinntekt da vil bli redusert til ca kr. 116000.

Herredsrettens dom blir etter dette - i samsvar med hustruens påstand - å stadfeste for så vidt angår domsslutningens punkt 1 og 3. Det samme gjelder omkostningsavgjørelsen i punkt 4, som lagmannsretten ikke har noe å bemerke til.

Når det gjelder punkt 2 i herredsrettens dom, har hustruen erklært at hun frafaller kravet om bruksrett til den tidligere felles bolig, jfr. også hennes påstand om at bruksretten "frafalles". Etter det standpunkt hustruen har inntatt, blir det ikke aktuelt for lagmannsretten å treffe noen realitetsavgjørelse på dette punkt, og ankesaken blir for så vidt å heve.

Når det gjelder separasjonsspørsmålet og underholdsbidraget, har anken ikke ført fram. Den ankende part bør pålegges å betale vanskelig betegnes som misbruk og langt fra jevnlig misbruk. Det bestrides at mannen har forsømt sin underholdsplikt overfor hustruen i tiden før hun fikk uføretrygd.

Når det gjelder hustruens krav om underholdsbidrag, anføres at det ikke er ekteskapet eller omsorgen for barna som har redusert hustruens ervervsevne. Det er hennes sykdommer som har medført at hun måtte være hjemme og at hun er blitt ansett som ufør. Det bestrides at det foreligger særlige grunner for å tilstå underholdsbidrag.

I denne forbindelse - og ved utmålingen av et eventuelt underholdsbidrag - må det tas i betraktning at det ved skiftet vil tilfalle hustruen minst kr. 200000,-. Bare renteinntekten av dette vil utgjøre et betydelig tillegg til hennes inntekt. Videre må tas i betraktning at mannen regner med å bli pensjonert i nær fremtid og at hans nåværende lønnsinntekt på årlig kr. 145000 da vil bli redusert til 80%, svarende til kr. 116000.

Ankemotparten, B, mener at herredsrettens dom er riktig så vel i resultatet som i begrunnelsen. Hun har ellers anført i det vesentlige det samme som for herredsretten.

Det anføres tre grunnlag for separasjon etter ekteskapsloven §42 første ledd. Det første grunnlag er trakasserier fra mannens side i form av vold (særlig slag), trusler og krenkende ordbruk, jfr. her døtrenes vitneprov. Etter at hustruen i 1975 hadde henvendt seg til kirkens familierådgivningskontor ble det stort sett slutt på volden, men krenkelsene for øvrig fortsatte. Det annet grunnlag er jevnlig misbruk av alkohol. Mannen er i disse perioder hjemmefra flere dager ad gangen. Det tredje grunnlag er at han har misligholdt sin underholdsplikt. Særlig gjelder det tiden inntil hustruen i 1971 fikk uførepensjon.

Når det gjelder underholdsbidrag til hustruen, anføres at vilkårene etter ekteskapsloven §56 annet ledds første punktum, foreligger. Hustruen har vært hjemmeværende, og hennes ervervsevne er av den grunn forringet. Hun ville av den grunn hatt problemer, selv om hun hadde vært frisk i dag. Videre foreligger vilkåret etter annet ledds annet punktum om særlige grunner. Det saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd for denne del av ankesaken. Når det gjelder bruksretten, blir omkostningsspørsmålet å avgjøre etter §180 annet ledd, jfr. §175. For denne del av ankesaken tilkjennes ikke saksomkostninger.

Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på i alt kr. 5400,- (hvorav salær kr. 5000,-). Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger denne til grunn.

Det samlede omkostningsbeløp fordeles skjønnsmessig med kr. 1400,- på behandlingen av bruksretten og kr. 4000,- på den øvrige del av ankesaken. Det er da på den ene side tatt hensyn til at bruksretten hadde en relativt bred plass under ankeforberedelsen og på den annen side at bruksretten opptok lite av tiden under ankeforhandlingen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1, 3 og 4.

2. Ankesaken heves for så vidt angår hustruens krav om bruksrett til den tidligere felles bolig, jfr. punkt 2 i herredsrettens domsslutning.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 4.000 -firetusen- kroner innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne dom.