LE-1986-393
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-09-21 |
| Publisert: | LE-1986-00393 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 21. september 1987 i ankesak LE-1986-00393 hl.nr. 620/86 og ankesak LE-1986-00394 hl.nr. 621/86. |
| Parter: | Ankende part: 1. A (ankesak nr. 393/86) (Prosessfullmektig: Advokat Terje Finsrud). Ankende part: 2. B (ankesak nr. 394/86) (Prosessfullmektig: H.r.advokat Cato Praner). Motpart: 1. C (Prosessfullmektig: Advokat Ole Mic. Thommesen). Motpart: 2. Ringebu kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: H.r.advokat Cato Praner). |
| Forfatter: | Førstelagmann Bjørn Skreiberg, formann. Lagdommer Råmund Stuhaug. Lagdommer Ola Melheim |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §72, §26, §116, Forvaltningsloven (1967) §17, Kommunestyreloven (1954) §31, §180, §172 |
Ringebu kommune innførte i begynnelsen av 1980 - årene tvungen renovasjonsordning for kommunens boligeiendommer. De ankende parter, A, født xx.xx.1917, og B, født xx.xx.1926, som begge har eiendommer og er bosatt i Fåvang, fant at de ikke hadde noe behov for en slik ordning. De hevder å ha søkt om dispensasjon flere ganger, men at de ikke har fått noe svar på dette. De unnlot å betale de utskrevne avgifter. For årene 1982, 1983 og 1984 utgjorde avgiftene for As eiendom kr. 1662 (medregnet feieravgift for 1982 kr. 72) og for Bs eiendom kr. 1613 (medregnet feieravgift for 1980 kr. 23).
Tross kommunekassererens påkrav av 8. november 1984 med trussel om tvangsauksjon og nytt purrebrev av 14. februar 1985 ble avgiftene ikke betalt. Kommunekassereren begjærte så 27. februar 1985 tvangsauksjon foretatt over de ankende parters eiendommer. Namsretten tok begjæringen til følge 13. mars 1985, og 1. gangs tvangsauksjon ble holdt av lensmannen i Ringebu 19. juli 1985 uten at de saksøkte var til stede og uten at noe bud ble avgitt. Det samme gjentok seg ved 2. og 3. gangs tvangsauksjon. 4. gangs tvangsauksjon ble holdt 7. april 1986. Kommunekassereren hadde på forhånd innhentet fullmakt fra ordføreren, datert 21. mars 1986, "til på kommunens vegne å avgi bud på tvangsauksjon i forbindelse med kommunens avgiftskrav mot A og B". De saksøkte møtte ikke, men derimot kommunekassereren og C. Sistnevnte avga det høyeste bud på begge eiendommer: kr. 21000 for As eiendom og kr. 16000 for Bs eiendom. Kommunekassereren antok budene på stedet. Lensmannen sendte sakene over til Sør-Gudbrandsdal namsrett ved brev av 9. april 1986, der det ble opplyst at "budene ble så lave at de på ingen måte kan sies å være i overensstemmelse med eiendommens faktiske verdi". Budene ble stadfestet ved namsrettens kjennelser av 24. april 1986. A og B påanket namsrettens kjennelser ved prosesskrift av 7. juli 1986 fra advokat Terje Finsrud (for A) og av 30. juni 1986 fra advokat Gunnar A. Jahren (for B) etter at namsretten hadde gitt prosessfullmektigene fristforlengelse til korrigering av tidligere leverte, ufullstendige anker.
Ankene anses rettidig innkommet. Sakene er forenet til felles behandling for lagmannsretten.
A har ved advokat Terje Finsrud lagt ned slik endelig påstand:
"1. Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelse av 24. april 1986 i sak nr. 37/85 C oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
B har ved advokat Cato Praner lagt ned slik endelig påstand:
"1. Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelse av 24. april 1986 i sak nr. 38/1985 C oppheves.
2. C betaler sakens omkostninger til B."
Ringebu kommune har ved advokat Praners prosesskriv av 26. august 1986 erklært hjelpeintervensjon til støtte for de ankende parter. Lagmannsretten legger til grunn at kommunen her må få en partsstilling på grunn av den nødvendige prosessfellesskap som består mellom kommunen og kjøperen på tvangsauksjonen, C, under henvisning til tvistemålsloven §72 annet ledd. Det vises til hrd. i Rt-1973-850, samt til Alten: Tvangsloven 207 og Bratholm/Hov 137. De øvrige parter i saken er inneforstått med at kommunen opptrer som ankemotpart.
Ringebu kommune har både i sak nr. 37/1985 C og nr. 38/1985 C lagt ned påstand om at "Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelse av 24. april 1986 oppheves."
C har som ankemotpart tatt til gjenmæle ved prosesskrift av 26. august 1986 fra advokat Harald Thoresen, som senere er trådt ut av saken og erstattet av advokat Ole Michael Thommessen. Denne har under ankeforhandlingen lagt ned slik endelig påstand:
"1. Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelser av 24. april 1986 i sak nr. 37/85 C og sak nr. 38/85 C stadfestes.
2. C tilkjennes saksomkostninger hos B og A." ***
Den ankende part, A anfører at kommunen ikke burde gått til tvangsinndrivelse av avgiftsbeløpet før den hadde behandlet saken om dispensasjon. Det har senere vist seg at søknaden om dispensasjon hverken var behandlet av kommunens tekniske etat eller av formannskapet. Tvangsinndrivelsen er preget av forvirring og manglende kjennskap til rettsreglene på området.
Tvangsinndrivelsen lider ellers av flere feil. Begjæringen inneholder ikke noen beskrivelse av kravet og det spesifiserte grunnlag for dette, jfr. tvangsl. §26 annet ledd, nr. 2, og tredje ledd. Namsretten skulle derfor ikke ha tatt begjæringen til følge, men avvist den, og utpantningen må oppheves allerede på dette grunnlag, jfr. tvangsl. §116.
Det hevdes videre at kommunekassereren ikke hadde noen alminnelig fullmakt til å avgi og anta bud, og at hans spesielle fullmakt for dette tilfellet var begrenset til bare å avgi bud, eventuelt å overby andre. Formålet var å inndrive vel kr. 1600, ikke å medvirke til å skape et sosialt problem med betydelig økonomisk belastning for kommunen. Uansett hvem som i det konkrete tilfellet har myndighet til å anta et slikt bud på kommunens vegne, må det være vedkommendes plikt å undersøke hvilke konsekvenser antagelsen av et slikt bud ville få for eieren. Kommunekassereren burde derfor under enhver omstendighet forelagt saken for rådmann og formannskap før Cs bud ble akseptert. Grunnen til at dette ikke ble gjort, synes å være at kommunekassereren, som ikke tidligere hadde behandlet et tilsvarende tilfelle, var i en meget vanskelig livssituasjon i det angjeldende tidsrom - våren 1986 - med ektefellens sykdom og død, slik at han ikke egentlig var klar over hva han gjorde og konsekvensene av det.
Heller ikke namsretten overholdt sin aktsomhetsplikt når den unnlot å undersøke om rådmannen eller formannskapet ønsket å godta budene, spesielt ikke når retten av lensmannen var gjort oppmerksom på det store misforhold mellom budene og eiendommenes virkelige verdi.
Endelig hevdes det at kommunekassererens antagelse av budet ikke var basert på et tilstrekkelig klarlagt grunnlag og derfor var i strid med forvaltningsloven regler, jfr. §17.
Den ankende part, Bhagen, anfører at kommunestyreloven §31a ikke gir kommunestyret adgang til å delegere sin myndighet til å anta et auksjonsbud i et tilfelle som det foreliggende, jfr. forarbeidene til nevnte paragraf i Ot.prp. nr. 2 for 1979-80 14-15. Tvangsauksjon begjæres for å presse frem betaling. Det var dog ingen nødvendighet for rekvirenten (kommunen) å anta det avgitte bud. Det gjaldt her ikke noen kurrant sak, men spørsmålet om å bruke trusselen om tvangssalg av en eiendom med en verdi av mange hundre tusen kroner til å tvinge fram dekning av et kommunalt krav på noen få tusen kroner. Salg til den høyeste pris som var budt, ville ikke bare bety svære tap for eierne, men ville også påføre kommunen store økonomiske forpliktelser i form av sosial støtte av mangedobbelt størrelse til de ankende parter i år fremover. I denne sammenheng har årsaken til at de ankende parter protesterte mot å betale de kommunale avgifter, ikke noen betydning.
Kommunekassereren skulle ikke ha antatt budet, men burde ha gitt de ankende parter en alvorlig advarsel om hva som sto på spill, hvis de ikke betalte. Under enhver omstendighet - og særlig fordi han ikke hadde noen erfaring fra lignende tilfeller tidligere - skulle han ha forelagt situasjonen for ordføreren og forklart hvilken belastning kommunen ville få om man godtok et bud som det foreliggende fra C. Selv om man skulle anta at kommunekassereren hadde fullmakt til å godta auksjonsbud, så ligger dette bud så langt under rimelig økonomisk ramme at det ikke kan legges til grunn, jfr. forvaltningsloven §17.
Det er grunn til å anta at kommunekassereren på grunn av den vanskelige livssituasjon han var i, ikke hadde noen anelse om hvilke konsekvenser antagelsen av det avgitte bud ville få. Han har satt sin undersøkelsesplikt til side.
Heller ikke namsretten har behandlet saken på noen tilfredsstillende måte. Den burde vært oppmerksom på at verdiene av de solgte eiendommer var langt høyere enn de antatte bud og at eierne ikke hadde reagert på varslene om tvangsauksjon. Den burde også ha reagert på at det ikke var normalt at kommunekassereren hadde fullmakt til å anta auksjonsbud som her, særlig når lensmannen i sin oversendelse til namsretten hadde gjort oppmerksom på den store forskjell mellom verdi og bud. Den feil kommunekassereren gjorde, burde vært gjenopprettet av namsretten.
Ankemotparten, C, gjør gjeldende at han har avgitt bud på vanlig måte - og i konkurranse med Statens Landbruksbank, når det gjelder Bs eiendom.
Han har ikke hatt noen innsikt i de ankende parters forhold og hadde bare å oppfylle de forpliktelser han påtok seg ved tvangsauksjonen.
Kommunekassereren er legitimert som kommunens representant utad i saker om innfordring av skatter og avgifter. For å få inn de pålagte avgifter hos de ankende parter var det nødvendig å gå til tvangsinnfordring. Når kommunen går til et slikt skritt som middel til å presse frem betaling fra skyldnerne, er man bundet av systemet. Som et ledd i dette godtok kommunekassereren det høyest avgitte bud. Bare hvis kommunen hadde ønsket å ta andre hensyn enn de innfordringsmessige, ville kommunekassereren hatt grunn til å innhente nærmere instruks fra rådmann eller formannskap. Angjeldende innfordring var ganske kurant. Det var ikke snakk om tiltak som ville binde kommunen økonomisk, og det er ingen grunn til å tro at kommunekassereren ikke visste hva han gjorde. Om han har gått lenger enn forskriftene gir anledning til, må han likevel anses legitimert, og da er kommunen like fullt bundet, og hans opptreden vil i tilfelle kunne gi grunnlag for et erstatningskrav mot kommunen.
Tvangsgrunnlaget er gitt en mangelfull beskrivelse ved tvangsforretningen. Avgiftene er ikke spesifisert og det er tatt med foreldede krav. De ankende parter visste imidlerdtid godt hva saken gjaldt, og nevnte feil kan ikke få noen selvstendig betydning for gjennomføring av tvangsfullbyrdelsen. Hvis det fra kommunens side er gjort feil ved inndrivelsen av kommunale avgifter m.v., herunder å ta de nødvendige skritt til tvangsinnfordring og sikring av kommunens interesser,kan dette ikke gå utover ankemotparten. Kommunekassereren i Ringebu har en lang tjenestetid i stillingen bak seg og har god greie på sine gjøremål. I denne saken har han også gjort det han skulle etter lov og instruks. Likevel er han gjort til syndebukk for manglende oppfølging av saken fra kommuneadministrasjonens side. I forbindelse med ordførerens fullmakt ble kassereren ikke gitt nærmere beskjed om hva beløpene representerte. Hvis han hadde hatt nærmere kjennskap til forholdet, ville han neppe ha antatt budet, men bedt om nærmere forholdsordre. På bakgrunn av det grunnlag han hadde å holde seg til, har han fulgt de vanlige regler, og kommunen er ikke påført noen forpliktelser ved hans opptreden i saken.
Det er av A hevdet at det er sendt en søknad (om avgiftsfrihet) til kommunen og at det også er foretatt en personlig henvendelse til ordfører og/eller rådmann om det samme. Dette er ikke tilstrekkelig godtgjort og det ville forøvrig ikke kunne tillegges noen selvstendig betydning.
Det kan sies at kommunen har behandlet denne saken på en meget klønete måte, men dette bør ikke gå ut over ankemotparten og det er heller ikke rettferdig å legge skylden på kommunekassereren. Det forelå ikke noe i saken som burde ha alarmert namsretten, slik at den burde ha avslått å stadfeste budene fra ankemotparten, og i stedet foretatt nærmere undersøkelse og eventuelt opphevet kommunekassererens antagelse av budene.
Ved ankeforhandlingen møtte den ankede part nr. 2, B hagen, som ga forklaring. For den ankende part nr. 1, A, møtte hans sønn, D, som avga vitneforklaring. Videre møtte for Ringebu kommune rådmann Berulf Vågan som avga forklaring. Det samme gjorde ankemotparten C.
Dokumentasjonen går frem av rettsboken.
Lagmannsretten en enstemmig kommet til at Sør-Gudbrandsdal namsretts stadfesting av de antatte auksjonsbud ved 4. gangs tvangsauksjon over de ankende parters eiendommer må oppheves.
Etter det som er kommet frem, under saken, legger retten følgende saksforhold til grunn:
De ankende parter unnlot tross purringer å betale de pålagte kommunale avgifter for renovasjon m.v. Tross stadige advarsler om tvangsauksjon mente de at de ville kunne oppnå en avtale med kommunen slik at de ble fritatt for avgiftsplikten.
Ved 1., 2. og 3. gangs auksjon møtte kommunekasserer Løsnes på vegne av Ringebu kommune, men ikke noen av de ankende parter. Noe bud ble ikke avgitt. Kommunekassereren har som vitne forklart at han - for om mulig å få en løsning på saken - forut for 4. gangs tvangsauksjon innhentet fullmakt, datert 21. mars 1986, fra kommunens ordfører "til på kommunens vegne å avgi bud på tvangsauksjon i forbindelse med kommunens avgiftskrav mot A og Bhagen". Hensikten må etter rettens oppfatning ha vært at kommunen ved å avgi bud - og med trusselen om at budet kunne antas - skulle få et sterkere press på de ankende parter til å betale.
Kommunekassererens fullmakt omfattet ikke rett til å anta bud. Dette kan ha sin grunn i at man mente det var tilstrekkelig til å tvinge frem betaling at bud ble gitt. Selv om kommunens krav med omkostninger var kommet opp i nær kr. 8000 for hver av de ankede parter, hadde de rimelig grunn til å tro at kommunen gjennom tvangsfullbyrdelsen bare skulle fremtvinge dekning for sine krav med renter og inndrivelsesutgifter, og at de ankende parter - eventuelt etter tilbakesalg fra kommunen - ville få beholde sine boligeiendommer som hadde en verdi som lå langt over de samlede krav. Noen salgstakst for eiendommene forelå ikke, men det er fra de ankende parters side uimotsagt antydet at verdien for hver eiendom kunne ligge på 1/2 mill. kr., muligens høyere.
Ved 4. gangs auksjon den 7. april 1986 møtte ikke bare kommunekassereren, men også ankemotparten, C, som bød h.h.v. kr. 21000 og kr. 16000 for A og Bs eiendommer. Disse bud ble antatt av kommunekassereren i samme rettsmøte.
Kommunekassereren gikk her utover den skriftlige fullmakt han hadde innhentet fra ordføreren i anledning av saken. Det kan forøvrig være tvilsomt om kommunekassereren kan sies å ha en stillingsfullmakt som omfattet antagelse av auksjonsbudene. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette idet den legger avgjørende vekt på følgende forhold:
Kommunekassereren har for retten forklart at det tidligere ikke hadde vært aktuelt for ham å anta noe bud på tvangsauksjon og at han i dette tilfelle ikke hadde noen tanker om at de ankende parter kunne miste sine eiendommer. Han har videre forklart sin handlemåte under auksjonen med at han på den tid var sterkt nedbrutt på grunn av at hans kone hadde vært syk i 7 år og at hun på det tidspunkt lå for døden. Hun døde 2 uker senere, den 27. april 1986. Han hevder at han dengang ikke forsto hva han gjorde ved antagelsen av Cs bud på de 2 eiendommene.
Etter en samlet vurdering av det som er kommet frem under ankeforhandlingen, finner retten at kommunekassereren ikke kan ha vært klar over konsekvensene av antagelsen av Cs bud og at han ikke med dette mente å gi noen bindende aksept av Cs bud på kommunens vegne. Til dette kommer at C etter rettens oppfatning forsto eller måtte forstå at det ikke var kommunekassererens mening å gi noen bindende aksept på kommunens vegne slik at C dermed ervervet rett til å få overta de 2 eiendommene til de bud han hadde avgitt. Da det således ikke kan ses å foreligge noen gyldig antagelse av Cs auksjonsbud til grunn for namsrettens stadfestingskjennelser, må disse oppheves.
De ankende parter har vunnet frem med sine anker, men retten finner ikke at de bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten da de etter det som foreligger, vesentlig har seg selv å takke for at det kom til sak, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelser av 24. april 1986 i sak nr. 37/85 C og sak nr. 38/85 C oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.