LE-1986-422

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-06-20
Publisert:	LE-1986-00422
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 20. juni 1988 i ankesak LE-1986-00422 hl.nr. 655/85 og ankesak LE-1987-00188 hl.nr. 305/87
Parter:	Ankesak nr. 422/86: Ankende part: Gardermoen Flyrestaurant A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt, Oslo). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell, Oslo). Ankesak nr. 188/87: Ankende part: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell, Oslo). Motpart: Gardermoen Flyrestaurant A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagdommer Einar M. Olsen. Lagdommer Hjalmar Austbø
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, Tvistemålsloven (1915) §98, Husleieloven (1939) §38, §180

Sakene gjelder gyldigheten av oppsigelser av kontrakt om serveringsrettigheter og husleie.

Mot slutten av 1940-årene fikk Gunnar Bjercke leie en brakke på Gardermoen flyplass av Luftfartsverket for å servere mat til flypersonell, 8-10 personer noen få ganger i uken. Senere vokste virksomheten. Fra 1952 til 1972 foregikk serveringen i den daværende ekspedisjonsbygningen. Tidlig i denne perioden ble Gudrun Bjercke med i virksomheten og hadde den daglige ledelse av den. Hun drev også en tid annen virksomhet i lokalene om kveldene.

Da den nåværende ekspedisjonshall ble tatt i bruk i 1972, ble serveringsvirksomheten flyttet dit. Dette skjedde i forbindelse med at chartertrafikken ble overført til Gardermoen. Serveringsvirksomheten ble nå langt mer omfattende enn tidligere.

Serveringsvirksomheten er ordnet slik at kundene kjøper mat ved selvbetjeningsdisk og spiser i ekspedisjonshallen. De arealer flyrestauranten har til eksklusiv bruk er hovedsakelig avgrenset til lokalene bak ekspedisjonsdiskene.

Gunnar og Gudrun Bjercke, som frem til 1972 hadde drevet virksomheten i eget navn, stiftet i 1972/1973 Gardermoen Flyrestaurant A/S. Hensikten var å begrense ansvaret. Gudrun og Gunnar Bjercke hadde selv alle aksjene, halvparten hver, og det var fortsatt de to som sto for driften.

Den opprinnelig kontrakt mellom Luftfartsverket og Gunnar Bjercke var en ordinær husleieavtale. Det ble skrevet nye/endrede kontrakter flere ganger. Den någjeldende ble opprettet 24. januar 1973 med det nye aksjeselskapet som part. Fra kontrakten siteres:

"§10

Leierens rettigheter etter denne kontrakt kan ikke overdras, fremleies eller fremlånes, helt eller delvis, uten statens godkjennelse.

§11

Leieforholdet gjelder fra og med 1. november 1972, dog kan leieren sette i gang innredningsarbeider i de leiede lokaler så snart kontrakten er undertegnet av begge parter.

Kontrakten kan av begge parter sies opp med 6 - seks - måneders varsel. Dog skal staten være forpliktet til, hvis denne sier opp kontrakten med fraflytning av de leiede lokaler innen amortiseringstiden på 10 - ti - år for leierens innredningsomkostninger, å refundere leieren det på oppsigelsestiden gjenstående beløp. Plikt til refusjon gjelder ikke så fremt leieforholdet sies opp grunnet mislighold fra leierens side. Innredningsomkostningene er kr. 334765,- og kr. 33476,5o av dette beløp ansees amortisert hvert år fra 1. november 1972.

§14

Såfremt leieren vesentlig misligholder sine plikter etter denne kontrakt kan staten si opp leieforholdet med 3 - tre - måneders varsel.

Leieren vedtar at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §3, pkt. 9 får tilsvarende anvendelse ved oppsigelsestidens utløp, idet leieren vedtar å kunne kastes ut uten søksmål når oppsigelsestiden er ute eller den avtalte godtgjørelse ikke er betalt ved forfallstid."

I 1984, da Gudrun Bjercke var ca 84 år og Gunnar Bjercke ca 73 år, ønsket de å trekke seg tilbake. De hadde drøftet denne situasjonen med SAS Servicepartner (SSP). Høsten 1984 tilbød SSP seg å overta virksomheten. Gunnar Bjercke engasjerte advokat Jens-Jacob Sander, som i brev 3. februar 1985 til SSP opplyste at aksjonærene "overveier å selge selskapet med virksomhet, rettigheter og plikter" og ba om tilbud om kjøp av samtlige aksjer i selskapet. Forhandlingene med SSP fortsatte utover i mars 1985. Det ble også innhentet anbud fra andre interesserte, således fra Braathens Safe A/S.

På vegne av Braathens Safe A/S henvendte advokat Stein Rukin seg til Luftfartsverket med brev av 20. mars 1985 og meddelte at han representerte flyselskapet i forhandlinger om kjøp av Gardermoen Flyrestaurant A/S. Han ba bekreftet "at selger selvsagt står fritt til å velge hvem han vil selge bedriften til, selvsagt under forutsetning av at vedkommende kjøper er innforstått med å overta de rettigheter og forpliktelser som følger av nåværende leieavtale med Luftfartsverket". I brev av 25. mars 1985 til Gardermoen Flyrestaurant A/S viste Luftfartsverket til at §10 i kontrakten av 24. januar 1973 hindrer overdragelse av rettighetene uten statens samtykke og ba om en redegjørelse. I telefonsamtale samme kveld gjorde økonomidirektør Dragland Luftfartsverkets syn kjent for H. G. Hovland i Braathens Safe A/S. Hovland informerte sine overordnede den 26. mars 1985.

Samme dag, den 26. mars 1985, ble det inngått "Intensjonsavtale" (datert 25. mars 1985) mellom eierne av Gardermoen Flyrestaurant A/S og Braathens Safe A/S om erverv av aksjene "med korresponderende rettigheter og forpliktelser" for kr. 14 millioner. Kjøper påtok seg risikoen for at aksjene lovlig kunne erverves av ham, "herunder risikoen for samtykke og eventuell konsesjon fra Luftfartsverket". Endelig avtale ble inngått den 28. august samme år.

I brev av 27. mars 1985 meddelte advokat Rukin Luftfartsverket at det var inngått avtale om erverv av aksjene med korresponderende rettigheter og forpliktelser. Dagen etter skrev Luftfartsverket til advokat Sander og ba om omgående redegjørelse. Sander svarte at han etter en telefonsamtale med direktør Dragland den 19. samme måned hadde funnet det ubetenkelig å overdra aksjene til Braathens Safe A/S.

I brev av 13. juni 1985 til advokat Sander sa Luftfartsverket opp kontrakten av 24. januar 1973 i henhold til kontraktens §11, idet man viste til at overdragelsen av aksjene var brudd på §10. Luftfartsverket tilføyde at man fant tiden inne til å revurdere serveringsvirksomheten, slik at kontrakten ble oppsagt også av den grunn.

Den 15. juli 1985 reiste Gardermoen Flyrestaurant A/S sak om gyldigheten av oppsigelsen (Eidsvoll herredsretts sak nr. 90/85 A). Den 17. oktober 1985, før hovedforhandling ble holdt, inngikk Gardermoen Flyrestaurant A/S v/den nye eieren en samarbeidsavtale og tilleggsavtale med Ringstad Catering A/S om at dette selskapet skulle forestå drift og administrasjon av Gardermoen Flyrestaurant A/S i 5 år med rett til fornyelse.

I brev av 9. januar 1986 til Gardermoen Flyrestaurant A/S pekte Luftfartsverket på at avtalen var i strid med §10 i kontrakten av 24. januar 1973. I brev av 4. februar 1986 ga Luftfartsverket ny oppsigelse for det tilfelle at "oppsigelsen av 13. juni 1985 mot formodning skulle bli kjent ugyldig av retten". Oppsigelsen førte til ny sak (nr. 35/86 A) ved Eidsvoll herredsrett. Den ble forenet til felles behandling med den første saken, 90/85 A.

Den 15. mai 1986 avsa herredsretten dom i sak nr. 90/85 A med slik domsslutning:

"1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Gardermoen Flyrestaurant A/S til Staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger med kr. 17916,67 - kronersyttentusennihundreogseksten 67/100 -."

Samme dag avsa herredsretten kjennelse om avvisning av sak nr. 35/86 A. Etter kjæremål til lagmannsretten ble kjennelsen opphevet og saken hjemvist til herredsretten, som den 8. januar 1987 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Luftfartsverkets oppsigelse av 4. februar 1986 kjennes ugyldig.

2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til Gardermoen Flyrestaurant A/S saksomkostninger med kr. 11260,- - kronerellevetusentohundreogseksti 00/100 -."

Begge dommer er påanket i rett tid, sak 90/85 A av Gardermoen Flyrestaurant A/S og sak 35/86 A av Staten. For lagmannsretten har sakene vært forenet til felles forhandling og i tilfelle felles avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §98.

Ankeforhandling ble holdt 26. - 28. april 1988. For Gardermoen Flyrestaurant A/S møtte prosessfullmektigen og styreformannen, Anders Fougli, som avga partsforklaring. For staten møtte prosessfullmektigen. Økonomisjef Dragland og kontorsjef Fog i Luftfartsverket avga forklaring som vitner. Det ble avhørt ytterligere 3 vitner, det ene nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

I ankesak nr. 422/86 (herredsrettens sak 90/85 A) har Gardermoen Flyrestaurant A/S lagt ned slik påstand:

"1. Oppsigelsen av 13. juni 1985 kjennes ugyldig.

2. Gardermoen Flyrestaurant A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Staten har i denne saken lagt ned slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

I ankesak nr. 188/87 (herredsrettens sak 35/86 A) har staten lagt ned slik påstand:

"Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Gardermoen Flyrestaurant A/S har i denne saken lagt ned slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Gardermoen Flyrestaurant A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Gardermoen Flyrestaurant A/S har i det vesentligste anført:

Husleieloven oppsigelsesregler kommer til anvendelse på kontrakten av 24. januar 1973. De punkter som gjelder lokalene er de viktigste og vesentligste. Det er ikke uvanlig at det i husleieavtaler også finnes bestemmelser som gjelder forretningsdriften. Partene har betraktet kontrakten som en husleieavtale. Det er i forbindelse med flytting av lokaler den er blitt endret, og den benytter uttrykket "leier".

Flyrestauranten har behov for den beskyttelse som husleieloven gir. Det er investert i inventar og utstyr og det er mange ansatte. Må virksomheten opphøre, vil mange stå uten arbeid.

Overdragelsen av aksjene var ikke mislighold, i hvert fall ikke vesentlig mislighold. Husleieloven §38 fjerde ledd nr. 2 kommer ikke til anvendelse.

Overdragelsen av aksjene krevde ikke samtykke fra Luftfartsverket og var ikke brudd på kontrakten fra 1973. Den som gjør avtale med et aksjeselskap må regnes for å ha godtatt at det er selskapet, ikke aksjonærene, som er medkontrahent. Det fant ikke sted noe eierskifte. Hvis Gudrun og Gunnar Bjercke skulle være avskåret fra å overdra kontrakten sammen med sine aksjer, måtte det ha vært sagt noe om dette i kontrakten. Luftfartsverket var nærmest til å sørge for det.

Luftfartsverket har anført at det gode resultatet ved restauranten ikke skyldtes søsknene Bjercke, men den økende passasjermengden. I dette ligger en erkjennelsen av at Luftfartsverket ikke har lagt avgjørende vekt på at det var Gudrun og Gunnar Bjercke personlig som drev virksomheten. Luftfartsverket har da heller ikke hatt noe å klage over etter at Braathens Safe A/S overtok. Braathens Safe A/S har langt større ressurser å sette inn i driften enn søsknene.

Advokat Sander mente at aksjene kunne overdras uten samtykke. Han ble styrket i denne oppfatningen etter at han den 19. mars 1985 hadde hatt telefonsamtale med direktør Dragland i Luftfartsverket. At han i korrespondanse og i Intensjonsavtalen tok forbehold om samtykke var utslag av profesjonell rutine.

Luftfartsverket kan ikke påberope seg manglende informasjon om aksjeoverdragelsen. Informasjonen kom gjennom flere kanaler. Advokat Rukins brev av 20. mars 1985 er nevnt ovenfor. Brev av 28. mars 1985 (med bilag) fra advokat Borge, som representerte SSP, ga Luftfartsverket meget inngående opplysninger.

Spørsmålet om oppsigelsens gyldighet må bedømmes etter husleieloven §38 første ledd. Oppsigelsen savner saklig grunn og vil virke urimelig.

Det forelå ikke behov for revurdering av kontrakten. Heller ikke foreligger det slikt behov nå. Den nye aksjonæren i Gardermoen Flyrestaurant A/S kan langt bedre enn søsknene Bjercke bistå med planlegging i forbindelse med midlertidig ombygging o.l. og har, som anført foran, på alle måter større ressurser å sette inn i driften. Det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at Luftfartsverket må ha gyldig grunn også ved oppsigelse i henhold til kontrakten.

Inngåelsen av samarbeidsavtalen med Ringstad Catering A/S er ikke brudd på §10 i kontrakten av 24. januar 1974.

Luftfartsverket hadde tidligere sett på Braathens Safe A/S som en mulig kandidat til å overta driften av restauranten. I juli 1985 ble selskapet invitert til å gi anbud på restaurantdriften, enda Luftfartsverket var klar over at Braathens Safe A/S ikke selv hadde den nødvendige ekspertise for en slik oppgave. Når selskapet sørget for å skaffe ekspertise, kan Luftfartsverket ikke høres med at det strider mot forbudet i §10 mot fremleie m.v. Det er formålet med og realiteten i samarbeidsavtalen med Ringstad Catering A/S som er avgjørende, ikke avtalens form og uttrykk.

For Braathens Safe A/S er det viktig å være med i cateringvirksomhet knyttet til luftfart. Etter sitt reelle innhold er samarbeidsavtalen nærmest å sammenligne med en ansettelse av direktør med driftsavhengig avlønning. De beføyelser og fullmakter som tilligger Ringstad Catering A/S er i det vesentligste de samme som en direktør har. Styringen med driften av restauranten tilligger fremdeles styret i Gardermoen Flyrestaurant A/S. Samarbeidsavtalen med Ringstad Catering A/S innebærer hverken fremleie eller overdragelse av rettigheter og er ikke brudd på kontrakten av 24. januar 1973.

Også oppsigelsen av 4. februar 1986 savner saklig grunn og vil virke urimelig. Den daglige driften av restauranten forestås av profesjonelt personell og har vært førsteklasses helt siden overtagelsen. Samarbeidet med Luftfartsverket går utmerket, og det er ikke kommet klager.

Staten v/Samferdselsdepartementet har i det vesentligste anført:

Ved vurderingen av hvilke regler som gjelder når en sammensatt avtale skal fortolkes, har Høyesterett lagt vekt på hva som er avtalens vesentligste formål og verdi, jfr. Rt-1950-1037.

Det vesentligste formål med kontrakten av 24. januar 1973 var å avtale og regulere retten til å drive serveringsvirksomhet. Luftfartsverket har tilsvarende kontrakter ved andre lufthavner for å ivareta flypassasjerenes, flyselskapenes og Luftfartsverkets interesser. Husleieloven er ikke utformet med sikte på å regulere slike avtaler og passer dårlig. Det kan ikke trekkes noen konklusjon av at kontrakten bruker uttrykket "leier". Kontraktens reelle innhold må være avgjørende for spørsmålet om man står overfor en husleiekontrakt eller ikke. Oppsigelsene må avgjøres etter de regler partene selv har avtalt.

Retten til å leie lokalene er avledet av hovedformålet med kontrakten. Restauranten har enerett til servering og er i en faktisk og rettslig monopolsituasjon. Det er flytrafikken som har bragt de reisende dit. For Luftfartsverket er det vesentlig at passasjerene får et behagelig opphold på flyplassen. Derfor har Luftfartsverket investert i lokaler for servering i ekspedisjonshallen. Prosentene på serveringsvirksomheten gir Luftfartsverket større inntekter enn husleien.

Flyrestaurantens investeringer i forbindelse med innflyttingen i 1972 - ca kr. 330000,- var ikke så store at det tilsier den beskyttelse for leietageren som husleieloven gir. I §11 annet ledd i kontrakten av 24. januar 1973 er det laget refusjonsbestemmelser for det tilfelle at leieren må flytte ved oppsigelse. De er tilstrekkelige. Investeringsomkostningene er for øvrig for lengst nedskrevet til null.

Hensynet til de ansatte tilsier heller ikke beskyttelse av husleieloven. Serveringsvirksomheten vil fortsette. De ansattes interesser er ivaretatt i regelverk som den nye eieren vil måtte respektere.

Kontrakten av 1973 kunne sies opp med 6 måneders varsel med hjemmel i §11. For slik oppsigelse kreves ikke saklig grunn. Oppsigelsen var likevel saklig begrunnet og var således gyldig uansett. Overdragelsen av aksjene var brudd på §10, som må tolkes ut fra formålet og omstendighetene da kontrakten ble til. Den kunne sies opp med tre måneders varsel på misligholdsgrunnlag, jfr. kontrakten §14.

Subsidiært, for det tilfelle at husleieloven kommer til anvendelse, må det legges til grunn at det foreligger vesentlig mislighold. Oppsigelsen kan da ikke kjennes ugyldig, jfr. husleieloven §38 fjerde ledd nr. 2.

Luftfartsverket har stort sett bare gitt tillatelse til at serveringsvirksomheten i lufthavnene drives av rettighetshaverne personlig og med med klausul mot overdragelse. Ut fra formålet med overgangen til aksjeselskap gikk Luftfartsverket i 1973 likevel med på søskenparet Bjerckes ønske om selskapsform. Det skjedde ingen forandringer i driften og i forholdet til Luftfartsverket. Gudrun og Gunnar Bjercke må ha vært innforstått med at overgangen til aksjeselskap ikke skulle føre til forandringer i kontraktsvilkårene ellers.

Formuleringen i §10 tilkjennegir at kontrakten ikke er omsettelig. Forbudet mot overdragelse ville være uten verdi hvis rettighetene uten videre skulle følge med ved aksjeoverdragelse. SSP og Braathens Safe A/S må ha vært klar over hva §10 innebar. Derfor avsto SSP fra å inngå kontrakt med klausul om ansvar for Luftfartsverkets samtykke. Braathens Safe A/S tok derimot sjansen på at samtykke ikke var nødvendig eller at det ville bli gitt.

Intensjonsavtalen var et bevisst kontraktsbrudd. Dette bevisste kontraktsbruddet og unnlatelsen av å orientere Luftfartsverket, slik kontrakten av 24. januar 1973 forutsetter, var vesentlig mislighold av kontrakten, jfr. ovenfor om husleieloven §38 fjerde ledd nr. 2.

Om overføringen av rettighetene ikke var vesentlig mislighold, kan oppsigelsen likevel ikke kjennes ugyldig.

Luftfartsverket hadde saklig grunn til oppsigelse. Det forelå brudd på sentrale bestemmelser som tok sikte på å forhindre at Luftfartsverket mistet styringen med serveringsretten. Dessuten var det behov for reforhandling av kontrakten. En epoke var forbi. Det forelå planer om endringer ved lufthavnen. Forholdene på oppsigelsestidspunktet skal legges til grunn ved vurderingen av om oppsigelsen er saklig. Oppsigelsen vil ikke virke urimelig. Restaurantdriften skal fortsette, og de ansatte vil ha muligheter for fortsatt arbeid.

Når det gjelder avtalene med Ringstad Catering A/S, kommer husleieloven ikke til anvendelse. Avtalene er et klart brudd på §10 i kontrakten fra 1973 og er i henhold til kontraktens §14 å betrakte som vesentlig mislighold, som gir rett til oppsigelse.

I realiteten innebærer avtalene fremleie både av lokalene og av retten til å drive serveringsvirksomhet. Det er ikke lenger Gardermoen Flyrestaurant A/S som driver serveringsvirksomheten. Den drives av Ringstad Catering A/S. Sammenligningen med ansettelse av direktør er uholdbar.

Fremleien er klart i strid med både husleieloven og §10 i kontrakten av 1973. Fremleien er vesentlig mislighold. Oppsigelse nr. 2 kan ikke kjennes ugyldig, jfr. husleieloven §38 fjerde ledd nr. 2.

I tillegg til de henvisninger som er nevnt, har partene bl.a. vist til: Rt-1955-1040, 1948/655, 1960/1485, 1972/293, til Ot.prp. nr. 6 for 1972-73 40 spalte 1, Ot.prp. nr. 19 for 1974-75 202 og til Falkanger i Arkiv for Sjørett 1972 554, 573 og 574, Kobbe: Husleieloven (1982) 92 og 95, Lilleholt: Personskifte i husleigeforhold 107-108, Lilleholt: Oppsigelsesvernet i bustadleigeforhold 118 flg. og 160, Wyller: Boligrett (1985) 173 og Austenå: Løsningsrettigheter (1976) 287.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er i ankesak nr. 422/86 kommet til samme resultat som herredsretten.

Husleieloven kommer til anvendelse, jfr. herredsrettens begrunnelse som lagmannsretten i det vesentligste gir sin tilslutning. Det er riktignok så at kontraktens bestemmelser om serveringsvirksomhet er fremtredende, mens retten til lokalene i kontraktens §4 i form nærmest fremstår som avledet av serveringsrettighetene. Lagmannsretten legger imidlertid vekt på at forholdet mellom partene startet med leie av lokaler og på at det hele tiden før 24. januar 1973 var et husleieforhold. Selv om det i 1972 skjedde en betydelig endring i det økonomiske grunnlaget for serveringsvirksomhet, fikk husleieforholdet sin fortsettelse i den nye kontrakten som den eldste, selvfølgeligste og - etter forhistorien - dominerende del av avtaleforholdet mellom partene. Hvis Staten mente noe annet, måtte den fått det tydeligere frem i kontrakten.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at såvel søsknene Bjercke som Luftfartsverket var innforstått med at selskapsstiftelsen var en formsak som ikke skulle få betydning for forholdet mellom partene. Ingen av partene hadde grunn til å oppfatte selskapsstiftelsen slik at den åpnet adgang til å overføre rettigheter ved å overdra aksjer.

Kontraktens §10 er sentral. Det var den som skulle sikre Luftfartsverket styring med hvem som fikk drive virksomheten. Ved overdragelsen av aksjene gikk denne styringsmuligheten tapt. Formelt var det den samme juridiske person som fortsatt var Luftfartsverkets kontraktspartner. I realiteten hadde kontraktspartneren skiftet identitet: I stedet for Gudrun og Gunnar Bjercke hadde Luftfartsverket fått Braathens Safe A/S som kontraktspartner. Dette var både de gamle og den nye aksjeeier fullt klar over.

Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn ikke tvilsomt at overdragelsen av aksjene krevde samtykke fra Luftfartsverket, jfr. kontraktens §10. Overdragelse uten samtykke var kontraktstridig og var mislighold av kontrakten av 1973.

På bakgrunn av de forutsetninger kontrakten bygger på og den betydning Luftfartsverkets kontroll med utøvelsen av serveringsvirksomheten i lufthavnen har, finner lagmannsretten at misligholdet var vesentlig. Oppsigelsen kan da ikke kjennes ugyldig, jfr. husleieloven §38 fjerde ledd nr. 2.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.

Anken har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges den ankende part, Gardermoen Flyrestaurant A/S, å betale saksomkostninger for lagmannsretten. I samsvar med inngitt oppgave settes beløpet til kr. 18500,- derav kr. 500,- til dekning av utlegg.

Dommen er enstemmig. - - - - -

Lagmannsretten er i ankesak nr. 188/87 kommet til et annet resultat enn herredsretten:

Samarbeidsavtalene med Ringstad Catering A/S (RC) kan ikke likestilles med eller betraktes som en kontrakt om ansettelse av direktør for for Gardermoen Flyrestaurant A/S. Det står i avtalen at den "innebærer at RC forestår drift og administrasjon" av restaurantselskapet, hvilket angivelig er noe annet enn restaurantvirksomheten, idet det dreier seg om "managementkontrakt". Dette arrangement kan imidlertid ikke skjule realiteten, som var at restaurantselskapet, i steden for å drive restaurantvirksomheten selv, overlot den til et annet firma i bransjen. Dette var omgåelse av forbudet mot fremleie o.l. i §10 i kontrakten. Realiteten er at Gardermoen Flyrastaurant A/S overlot driften av restauranten til Ringstad Catering A/S i et fremleieforhold. Fremleieforholdet, som er kontraktsstridig for så vidt som Luftfartsverkets samtykke ikke ble innhentet, er vesentlig mislighold av kontrakten av 24. januar 1973. Vesentlighetsvurderingen blir tilsvarende den i ankesak 422/86 foran. Oppsigelsen av 4. februar 1985 kan da ikke kjennes ugyldig, jfr. husleieloven §38, fjerde ledd nr. 2.

Den ankende part har tapt saken og bør erstatte motpartens omkostninger for begge instanser, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Det er krevet kr. 12000,- i saksomkostninger felles for herredsrett og for lagmannsrett. Omkostningene settes til kr. 8000,- for herredsretten og kr. 4000,- for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I ankesak nr. 422/86:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gardermoen Flyrestaurant A/S 18.500,- - attentusenfemhundre - kroner til Staten v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

I ankesak nr. 188/87:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Gardermoen Flyrestaurant A/S til sammen 12.000,- - tolvtusen - kroner til Staten v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.