LE-1986-573

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-06-16
Publisert:	LE-1986-00573
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 16. juni 1988 i ankesak nr. 573/86 hl.nr. 904/86.
Parter:	Ankende part: A/S Elektrokontakt (Prosessfullmektig: H.r. advokat Annæus Schjødt v/advokat Nils-Henrik Pettersson, Oslo). Motpart: Bærum Kommune (Prosessfullmektig: Advokat Arne Haavind, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Wilberg, formann. Lagdommer Nils Moe. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §50, §44, §45, Tvistemålsloven (1915) §180

Tvisten gjelder spørsmålet om nedskrivning av varelager for inntektsåret 1982 pga. prisfallsrisiko.

A/S Elektrokontakt (herefter benevnt ELKO), som ble etablert i 1946, er en produksjonsbedrift med hovedkontor i Sandvika, Bærum. Bedriften produserer elektriske artikler, blant annet brytere, i det vesentlige for byggebransjen. Ca 40% av produksjonen går til eksport. Foruten i Sandvika har selskapet også produksjonsanlegg på Modum og Øvre Eiker.

Ved stevning av 12. juni 1984 til Asker og Bærum herredsrett reiste ELKO sak mot Bærum Kommune med påstand om opphevelse av overligningsnemndas fastsettelse av selskapets avsetning for tap på fordringer for inntektsåret 1981 (sak A 240/1984). Videre reiste ELKO ved stevning av 4. juni 1985 sak mot kommunen med påstand om opphevelse av overligningsnemndas fastsettelse av avsetningen av tap på fordringer, avsetning for prisfallsrisiko på varelager samt avsetning for prisfallsrisiko på varekontrakter for inntektsåret 1982 (sak A 228/1985).

Asker og Bærum herredsrett, som forente de to sakene til felles behandling og avgjørelse, avsa 23. juni 1986 dom. I sak A228/85 har dommen slik domsslutning:

"1. Bærum Kommune's ligning av A/S Elektrokontakt for inntektsåret 1982 oppheves for så vidt angår nedskrivning for prisfallsrisiko på varekontrakter.

2. Bærum Kommune's ligning av A/S Elektrokontakt for inntektsåret 1982 stadfestes for så vidt angår nedskrivning på fordringer og nedskrivning for prisfallsrisiko på varelager.

3. Bærum Kommune dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A/S Elektrokontakt med kr. 23595,- - kronertjuetretusenfemhundreognittifem."

ELKO har påanket den del av dommen som gjelder nedskrivning for prisfallsrisiko på varelager. Om saksforholdet forsåvidt dette spørsmål angår vises til herredsrettens premisser og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Her skal bare nevnes at ELKO i regnskapsskjemaet, som fulgte som vedlegg til selvangivelsen for 1982, hadde ført opp nedskrivning for ukurans med kr. 2468385 og nedskrivning på grunn av prisfallsrisiko med kr. 5600000. Både ligningskontoret, ligningsnemnda og overligningsnemnda godtok det beløp som var ført opp for ukurans, men reduserte det beløp som gjaldt nedskrivning for prisfallsrisiko med 2.6 mill. kr. til 3 mill. kr.

ELKO har nedlagt slik påstand:

"1. Bærum kommunes ligning for 1982 av Elektrokontakt oppheves for såvidt angår prisfallsrisiko for varelager.

2. Asker og Bærum herredsretts saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

3. A/S Elektrokontakt tilkjennes saksomkostninger for for lagmannsretten."

Bærum kommune har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:

"1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfefstes så langt den er påanket.

2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

ELKO gjør gjeldende at herredsretten uriktig la til grunn at overligningsnemndas skjønn er holdbart. De feil og mangler som hefter ved skjønnet må hver for seg og i alle fall samlet, medføre at skjønnet må oppheves.

Etter lovutkastet i Ot.prp. nr. 11 for 1957 var hovedregelen at nedvurdering av et varelager pga. prisfallsrisiko kunne foretas når forholdene "i særlig grad" talte for det. Stortingskomiteen fant denne begrensningen for streng og foreslo i steden den nå gjeldende regel i skatteloven §50 annet ledd litra a) om at det kan tas hensyn til en "påviselig risiko" for prisfall. Bærum ligningskontor synes ved ligningen, som ble fulgt opp av ligningsnemnda og overligningsnemnda, langt på vei å ha forholdt seg som om ordene "i særlig grad" i departementets forslag er en del av lovteksten. Kravet til påviselighet i loven innebærer ikke annet enn at skatteyteren må redegjøre for de relevante momenter i samsvar med god forretningsskikk, jfr. til sammenligning dom i Rt-1982-654, jfr. også Frederik Zimmer, Bedriftsbeskatning sidene 40 - 49, og artikkel av ligningsdirektør Torgersen i Revisjon og Regnskap (1959) sidene 8 - 18, særlig side 11, der det blant annet heter at det ligger i forholdene "at næringslivets syn her vil veie." Lovbestemmelsen må forøvrig forstås slik at fall i innkjøpsprisene for råvarer kan være relevant ved vurderingen av prisfallsrisikoen på varelageret, jfr. finansdepartementets brev 17. mars 1986 til Skattedirektoratet. For at det skal kunne foretas nedskrivning pga. slik risiko er det ikke nødvendig at verdien av hele varelageret antas å ville falle. Det er forsåvidt tilstrekkelig at dette vil være aktuelt for en del av lageret. Det er derfor feil lovforståelse når Bærum kommune hevder at fall i innkjøpsprisene er uten betydning så fremt salget fortsatt gir fortjeneste. Det er også feil lovforståelse når kommunen hevder at skatteloven §50 annet ledd litra a må fortolkes i lys av loven §44 og 45. Etter vanlige tolkningsregler går §50 foran de bestemmelser som her er nevnt, både fordi det dreier seg om en spesiell bestemmelse (spesialitetsprinsippet) og fordi bestemmelsen er av nyere dato enn §44 og §45.

Når det ellers gjelder den rettslige prøvelse av det skjønn som overligningsnemnda har utøvet, må prøvelsen gå på om nemndas ansettelse er holdbar eller forsvarlig. Det er her å merke at terskelhøyden for ligningsmyndighetenes skjønn er lavere enn det som gjelder ved forvaltningsmyndighetenes frie skjønn, i det ligningsmyndighetene plikter å skjønne på grunnlag av de bestemt angitte kriterier i loven.

Med utgangspunkt i den forståelse av skatteloven §50 annet ledd litra a som må legges til grunn, gjør ELKO gjeldende at overligningsnemnda har tatt feil på flere punkter.

Den første feil knytter seg til at nemnda har foretatt en sammenblanding av nedskrivning pga. ukurans og prisfallsrisiko, i det nemnda ikke har vært oppmerksom på at man her etter loven står overfor to forskjellige vurderingstemaer. Dette har så hatt til følge at nedskrivningen for prisfallsrisiko er blitt for lav. At det foreligger en sammenblanding fremgår allerede av ligningskontorets varsel av 26. august 83 om fravikelse av selvangivelsen. Ligningsnemndas kjennelse er i midlertid forsåvidt enda klarere. Og det samme gjelder da overligningsnemndas kjennelse, som slutter seg til ligningsnemndas avgjørelse. I regnskapsoversikten til selvangivelsen var det foretatt en klar sondring mellom kurante og ukurante varer. Det innrømmes imidlertid at sondringen var mindre klar i den redegjørelse som vedlå oversikten. I klagen til ligningsnemnda var ikke spørsmålet berørt, mens det i klagen til overligningsnemnda var utrykkelig presisert at nedskrivningen på 5.6 mill. kr refererte seg til bedriftens kurante varelager, selv om det i klagen riktignok uttales at det kan være vanskelig å skille mellom kurante og ukurante varer. Uansett kan det ikke være tvilsomt at det for ligningsmyndighetene må ha vært ganske klart at ELKO ønsket en separat vurdering henholdsvis for nedskrivning for ukurans og for prisfallsrisiko, hvilket også loven - som nevnt - gir anvisning på. Da ligningsmyndighetene, herunder overligningsnemnda, har foretatt en sammenblanding, foreligger en feil ved rettsanvendelsen som er så graverende at det ikke kan utelukkes at resultatet av overligningsnemndas behandling ville ha blitt et annet hvis det var blitt foretatt en sondring.

Når det så gjelder spørsmålet om rabatter representerer en prisfallsrisiko for ELKO, kom herredsretten riktig til at ligningsnemnda hadde lagt feil lovforståelse til grunn, i det retten tolket nemndas uttalelse slik at rabatter ikke kunne inngå i vurderingen. Overligningsnemnda har ikke uttalt seg om spørsmålet og må derfor anses for å ha gitt sin tilslutning til nemndas oppfatning. Når herredsretten kom til at nemndas lovforståelse var feil, burde den også tatt konsekvensen av dette. Det var således en feil når retten konstaterte at den uriktige lovforståelse ikke hadde hatt noen betydning for ligningen. En slik antakelse er det intet grunnlag for. Fare for rabatter tilsier at det foreligger prisfallsrisiko, selv om rabattene generelt ikke vil bringe salgsprisene for hele varelageret under anskaffelses/tilvirkningspris. ELKO hadde i sine klager påvist den fare som forelå, jfr. i denne sammenheng også vitneforklaringer av administrerende direktør Jacob Høst og økonimisjef Dag Paulsen, hvorav fremgikk at det vanligvis er slik at enkelte varegrupper må selges med tap pga. rabatter. Da ligningsnemnda og overligningsnemnda ikke har foretatt noe skjønn over risikoen for prisfall pga. rabatter, må ligningen oppheves. Dette gjelder også om lagmannsretten skulle komme til at ligningsnemndas uttalelse er slik å forstå at det dreier seg om et skjønn og ikke om feil lovforståelse, i det ligningsmyndighetene ikke uten videre kunne sette til side et argument fra ELKO uten forsvarlig å vurdere hvilken innvirkning faren for rabatter ville kunne ha på prisfallsrisikoen. Hvis ligningsmyndighetene ikke anså de opplysninger som var gitt av ELKO for fyldestgjørende, kunne de ha bedt om supplerende materiale, jfr. den veiledningsplikt som påhviler ligningsmyndighetene. Dette skjedde imidlertid ikke, heller ikke i det møtet som i mars 1984 ple holdt hos fylkesskattesjefen der så vel representanter for ligningskontoret som ELKO var tilstede. Møtet var et ledd i forberedelsen av overligningsnemndas behandling av klagesaken.

Et ytterligere grunnlag for opphevelse av overligningsnemndas kjennelse har man i det forhold at nemnda, i likhet med ligningsnemnda, synes å ha misforstått sin kompetanse, i det opplysningene i saken sterkt trekker i retning av at nemnda ikke har foretatt noe selvstendig skjønn, men bare har vurdert om ligningskontorets skjønn var urimelig og derfor ikke holdbart. Denne feil blir desto alvorligere som ligningskontoret ikke vurderte saken under henstyntagen til alle de opplysninger som forelå for overligningsnemnda.

Det kan videre ikke utelukkes at overligningsnemnda med utgangspunkt i ligningsnemndas uttalelse angående spørsmålet om den generelle prisfallsrisiko har bygget på den samme misforståelse som ankemotparten, nemlig at det ikke kan tas hensyn til et antatt fall i varelagerets verdi som følge av fallende innkjøpspriser på råvarer. Dette er i så fall feil lovforståelse, som også må lede til opphevelse av overligningsnemndas kjennelse. ELKO viser her om hvordan loven på dette punkt skal forstås, til sine anførsler gjengitt innledningsvis.

ELKO har endelig anført at ligningen er basert på en usaklig forskjellsbehandling, da det er på det rene at bedrifter i samme bransje, og også i andre bransjer, er blitt innrømmet en betydelig høyere nedskrivning av varelager enn tilfellet var for ELKOS vedkommende. Det er blant annet vist til at Bærum kommune har fulgt de sentrale myndigheters anvisning på 15% avskrivning av varelager for oljeprodukter. Ut fra de konkrete forhold skulle dette tilsi at ELKO skulle hatt en betydelig høyere avskrivningssats enn de 17,4% som ligningsmyndighetene la til grunn. Kriterier som tilsier en vesentlig høyere sats er blant annet lav omløpshastighet på lagervarene, at salget er konjunktur - og konkurranseutsatt samt at produksjonen er sterkt råvareavhengig.Det er karakteristisk for prisene på råvarer at disse fluktuerer. Alle opplysninger som her er relevante ble det blant annet redegjort inngående for på møtet hos fylkesskattesjefen i mars 1984 som et supplement til klagen til overligningsnemnda. Det er derfor en feil som må lede til opphevelse av overligningsnemndas kjennelse, at det er sett bort fra disse.

Bærum kommune gjør gjeldende at den påankede del av herredsrettens dom er riktig så vel i resultatet som med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Hva angår skatteloven §50 om nedskrivning på grunn av ukurans og prisfallsrisiko, regulerer denne bestemmelsen bare tidspunktet for fradrag av antatte fremtidige utgifter og tap, mens rammen for hvilke fradrag som skatterettslig er relevante følger av bestemmelsene i loven §44 og §45, begges første ledd. At dette er tilfellet, fremgår blant annet av dom av Høyesterett, inntatt i Utv. 1984 588 (592), selv om dommen gjaldt et annet forhold enn i nærværende sak. Bakgrunnen for bestemmelsene i loven §50 er utelukkende hensynet til forsiktig regnskapsførsel. Det er ellers riktig som anført av ELKO at fallende innkjøpspriser, vil kunne få innvirkning på verdien av lagerbeholdningen. Som nevnt i finansdepartementets brev av 17. mars 1987 til skattedirektoratet, kan imidlertid bestemmelsen om prisfallsrisiko i §50 ikke tolkes slik at det er adgang til å avsette reserver tilsvarende en forventet reduksjon i fortjenesten når det fortsatt er grunn til å regne med fortjeneste eller balanse. Ligningsmyndighetene har lagt denne lovforståelse til grunn.

Bærum kommune er i det alt vesentlige enig i det som av ELKO er hevdet om domsstolenes prøvelsesadgang. Det er i dette tilfellet foretatt et forsvarlig, individuelt og konkret skjønn, basert på de opplysninger som forelå for ligningsmyndighetene, herunder de opplysninger som fremkom under møtet hos fylkesskattesjefen. Hvis det skulle foreligge feil med hensyn til det faktiske grunnlag, skyldes dette i tilfelle ELKO selv, og kan ikke gi grunnlag for opphevelse. Hvorvidt den ankende parts eget skjønn var på linje med hva som var blitt godkjent tidligere år, er uten betydning. Det det avgjørende for ligningsmyndighetenes skjønn ved ligningen for inntektsåret 1982 måtte være om dette var basert på de forhold som var relevante for dette år og som forelå opplyst på vedtakstidspunktet.

Det er uriktig når ELKO hevder at det er foretatt en sammenblanding av ukurans og prisfallsrisiko, jfr. forsåvidt herredsrettens dom. Det fremgår tilstrekkelig klart av overligningsnemndas vedtak at nemnda har foretatt en særskilt vurdering av prisfallsrisikoen. At nemnda nevner det beløp som nedskrivningen for ukurans og prisfallsrisiko til sammen utgjør (kr 5468385), er intet bevis for at det er foretatt en sammmenblanding, jfr. i denne sammenheng også vitneforklaringer av medlemmer av overligningsnemnda. Det faktiske forhold er at ELKO fikk godkjent det beløp på kr 2. 468385, som selskapet hadde ført opp under ukurans i regnskapsskjemaet, og at det oppførte beløp for prisfallsrisiko på kr 5. 600000 av ligningsmyndighetene ble redusert til kr 3000000. Det er riktignok så at ligningskontoret i sitt varsel om fravikelse av ligningen nyttet uttrykket "ukurans/prisfall" i relasjon til det sistnevnte beløp. Dette må imidlertid sees i sammenheng med at ELKO i den redegjørelse som vedlå regnskapskjemaet, selv hadde pekt på at det kunne by på problemer å sondre helt eksakt mellom kurante og ukurante varer og at derfor det beløp som var ført opp under prisfallsrisiko for kurante varer også kunne tenkes å inneholde et element av ukurans. Det fremgår forøvrig klart nok av ligningsnemndas etterfølgende kjennelse at det er sondret mellom det av ELKO oppførte beløp for ukurans og beløpet for prisfallsrisiko.

Hva så spørsmålet om rabatter angår, bestrides det at ligningsnemndas uttalelse om dette, som overligningsnemnda må anses å ha sluttet seg til, gir uttrykk for noen rettsregel. Det kan ikke være tvilsomt at både ligningsnemnda og overligningsnemnda har vurdert de faktiske opplysninger fra ELKO og funnet at det ikke forelå noen påviselig risiko for prisfall. Det gir ikke grunnlag for nedskrivning at rabatter reduserer fortjenesten. Det er først hvis rabattene fører til tap, at man har krav på nedskrivning. Det er ikke påvist noen sannsynlighet for så store rabatter.

Subsidiært er kommunen enig med herredsretten i at en eventuell uriktig lovforståelse av ligningsmyndighetene på dette punkt ikke har hatt noen betydning for ligningen.

Det bestrides videre at det skjønn som ligningsnemnda og overligningsnemnda har utøvet er vilkårlig, fordi - som det hevdes - nemndene kom til samme resultat som ligningskontoret. Det sier seg selv at dette ikke er noe bevis for at nemndene har misforstått sin kompetanse i den forstand at de ikke har skjønnet selvstendig. Det er forsåvidt tilstrekkelig å vise til vitneforklaringer av medlemmer av overligningsnemnda.

Ytterligere bestrides at det av ligningsmyndighetene er lagt til grunn feil lovforståelse med hensyn til betydningen av innkjøpsprisene for vurderingen av prisfallsrisikoen på varelageret.

Det bestrides endelig at ELKO har vært utsatt for en usaklig forskjellsbehandling. Det kan for det første i den sammenheng ikke tas hensyn til bransjer som ikke er sammenlignbare. Dette gjelder blant annet oljebransjen. For det annet er de oversikter som for såvidt er fremlagt av ELKO, først blitt gjort kjent etter ligningsbehandlingens avslutning. Videre vet man intet om hvorvidt ligningsmyndighetene i de forskjellige kommuner har vurdert prisfallsrisiko etter en grundig behandling eller om det har blitt forholdt slik som i Bærum kommune, der man først 1981 besluttet å etterprøve den nedskrivning for prisfallsrisiko som bedriftene baserte seg på. Det er her i de enkelte kommuner spørsmål om hvilke ressurser som kan settes inn for å foreta den nødvendige kontroll.

Bærum kommune har til slutt anført at en nedskrivning på 17,4% for prisfallsrisiko, slik ELKO ble innrømmet, også samsvarer godt med de opplysninger som er fremkommet under ankeforhandlingen. Prosentsatsen må således heller sies å ligge i overkant av hva som kunne forventes enn i underkant, jfr. blant annet vitneforklaring av økonomisjef Dag Paulsen, hvorav fremgikk at det generelt sett er slik at bare 10% av varelageret selges med tap, 10% selges til kostpris og resten med fortjeneste.

Under ankeforhandlingen ble det avhørt 8 vitner, hvorav 3 er nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

ELKO's skjønnsmessige ansettelser for ukurans og prisfallsrisiko for inntektsåret 1982, henholdsvis kr 2468385,- og kr 5600000,-, kunne prøves fullt ut av ligningsmyndighetene, jfr. dom i Rt-1984-891. Dette er for øvrig ikke omtvistet i saken.

Gjenstand for lagmannsrettens prøvelse er overligningsnemndas kjennelse, gjengitt i herredsrettens dom. Begrunnelsen er kort og må oppfattes slik at nemnda ikke bare slutter seg til ligningsnemndas konklusjon, men også til dens premisser. Disse premisser har da også stått sentralt i partenes prosedyre, jfr. anførslene.

Lagmannsretten kan ikke se at overligningsnemnda har lagt til grunn en strengere vurderingsnorm enn det bestemmelsen i skatteloven §50 annet ledd litra a fjerde avsnitt gir anvisning på. For så vidt finnes det tilstrekkelig å henvise til overligningsnemndas kjennelse.

Lagmannsretten finner - i likhet med herredsretten - at det ikke er grunnlag for å anta at overligningsnemnda har blandet sammen nedskrivning for ukurans og prisfallsrisiko. Man kan for så vidt vise til kommunens anførsler på dette punkt, som man slutter seg til. Når ligningsnemnda i sin kjennelse uttaler at det ofte er vanskelig å trekke grensen mellom ukurans og prisfallsrisiko ved verdsettelse av varer og det i slike tilfeller er "gitt anvisning på at det kan innrømmes et samlet skjønnsmessig fradrag" for begge kategorier, må denne uttalelse, etter sammenhengen, forstås slik at det også i den "kurante" varebeholdning kan være elementer av ukurans eller nær forestående ukurans. Uttalelsen viser således snarere at ligningsnemnda var klar over den prinsipielle forskjell mellom prisfallsrisiko og ukurans enn at man blandet sammen disse begreper. Som påpekt av kommunen har da også ELKO gitt uttrykk for at det i det konkrete tilfelle kan være vanskelig å trekke skille mellom prisfallsrisiko og ukurans.

I sin klage til ligningsnemnda presiserte ELKO under fire punkter, a - d, hvorfor selskapet mente å ha krav på nedskrivning av varelageret med kr 5600000,- pga. prisfallsrisiko. Under punkt a var skroting av råvarer ført opp med kr 1,2 mill., under punkt b ferdigvarer m.v. som ble vurdert som mulig ukurante i løpet av kort tid med kr 2,6 mill., under punkt c økte rabatter til kunder med kr 1,2 mill., og under punkt d prisfallsrisiko som følge av skjerpet konkurranse fra inn- og utland med kr 0,6 mill. ELKO opprettholdt sitt standpunkt overfor overligningsnemnda.

For lagmannsretten har ELKO frafalt nedskrivningskravet begrunnet i punkt a. Tvisten for lagmannsretten gjelder derfor bare avskrivningene begrunnet i punktene a, c og d til sammen kr 4400000,-. Av dette har ligningsmyndighetene godkjent kr 3000000,-.

Overligningsnemnda viser i sin begrunnelse til at ligningskontoret hadde funnet at ELKO's egen skjønnsmessige vurdering ikke "tilfredsstiller de krav skatteloven regler setter, til påviseligheten av de forhold som betinger nedskrivningen." Overligningsnemnda fant videre at ELKO's klage ikke inneholdt opplysninger som tilsa en ytterligere nedskrivning enn den som var innrømmet. Overligningsnemndas kjennelse må forstås slik at nemnda sluttet seg til det skjønn som var utøvet av ligningsnemnda. Det finnes ikke grunnlag for å anta at overligningsnemnda ikke var klar over sin kompetanse og plikt til å utøve et selvstendig skjønn. Dette punkt ble nærmere utdypet under vitneforklaringer for lagmannsretten, og herunder fremkom at overligningsnemnda var fullt klar over sin kompetanse.

Lagmannsretten finner ikke at det er nødvendig å ta standpunkt til i hvilken utstrekning retten har kompetanse til å overprøve overligningsnemndas skjønn over hvor stor nedskrivning ELKO skal innrømmes for prisfallsrisikoen, idet retten ikke finner det er noe å innvende mot det utøvede skjønn.

Foranlediget av prosedyren skal lagmannsretten nedenfor gå noe nærmere inn på de tre punkter der nedskrivningskravet er opprettholdt (punktene b, c og d, jfr. ovenfor).

Punkt b.

Om dette punkt har ligningsnemnda blant annet uttalt: "Vedrørende ferdigvarer som blir vurdert som mulig ukurante i løpet av kort tid, er dette et risikomoment som kan komme i betrakting dersom kravet til påviselighet er innfridd."

Så langt dette gir uttrykk for en rettsregel finnes intet å innvende. Det er ikke påvist at det hefter noen feil ved det skjønn som er utøvet for så vidt dette punktet angår.

Punkt c.

Om dette punkt har ligningsnemnda blant annet uttalt: "Krav fra selskapets største kunder om økte rabatter kan ikke betinge fradrag for nedskrivning pga. prisfallsrisiko."

Lagmannsretten finner ikke at dette gir uttrykk for noen rettsregel - at loven stiller seg hindrende i veien for å godkjenne nedskrivning for den prisfallsrisiko som kan oppstå pga. krav om økte rabatter. Det er ikke naturlig å lese utsagnet som annet enn en konkret vurdering. At det er ment slik, fremgår også av hva ligningsnemnda senere uttaler:

"Ligningsnemnda kan ikke se at selskapet i tilstrekkelig grad har oppfylt kravet til påviselighet, for punktene a og c, som skulle betinge ytterligere fradrag og nedskrivning pga. prisfallsrisiko."

Lagmannsretten har ikke noe å innvende mot ligningsmyndighetenes bevisbedømmelse.

ELKO har overfor retten anført at under enhver omstendighet ville krav om økt rabatt medføre at noen del av varebeholdningen kom under den pris som var lagt til grunn ved opptellingen. Dette er ikke anført overfor ligningsmyndighetene. Heller ikke overfor retten er nærmere klarlagt hvilken beløpsmessig betydning anførselen kan tillegges. Under disse omstendigheter kan forholdet ikke tillegges betydning.

Punkt d.

Om dette punkt har ligningsnemnda bl.a. uttalt:

"Generell vurdering av lagerreserve på kr 0,6 mill. som følge av skjerpet konkurranse og overproduksjon i bransjen kan også komme i betraktning. Det er imidlertid ikke opplyst hvordan denne er beregnet."

Lagmannsretten finner intet å bemerke til dette verken så langt utsagnet angir en rettsregel eller for så vidt angår det skjønn ligningsmyndighetene har utøvet.

Lagmannsretten kan endelig ikke finne at ELKO har vært gjenstand for en usaklig forskjellsbehandling. For så vidt finnes det tilstrekkelig å vise til herredsrettens premisser som lagmannsretten i det vesentlige slutter seg til.

Lagmannsretten er under henvisning til ovenstående kommet til at herredsrettens dom blir å stadfeste i den utstrekning den er påanket.

Bærum kommune har for lagmannsretten ikke nedlagt påstand om endring av herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem, og ELKO må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Bærum kommunes saksomkostninger for lagmannsretten. Disse settes i samsvar med innlevert oppgave til kr 40696, hvorav utlegg kr 696.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. i saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Elektrokontakt v/styrets formann til Bærum kommune v/ordføreren 40.696 - førtitusensekshundreognittiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.